Jeg er hun som er helt stille..

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen har noen råd eller tips til meg, eller kjenner seg igjen eller noen dere kjenner som er sånn? Hva tenker du om sånne som meg? 

Siden så lenge jeg kan huske har jeg ikke deltatt i samtaler ved f.eks middagsselskaper, bursdager, konfirmasjoner osv. Når det har vært mange eller andre mennesker enn de man har nær har jeg vært stille. Og da mener jeg helt stille. 

Dette plaget meg mye i barndommen og i ungdomstiden, men jeg tenkte alltid at når jeg ble voksen så kom det av seg selv. Men det gjorde det altså ikke, og det plager meg enda mer nå som jeg er voksen. Jeg blir helt stille. Jeg smiler og ler om det er noe morsomt og lignende, men sier altså ingenting. 

Det vanskeligste er at jeg også er sånn i jobbsammenheng som lunsjpausen. Jeg klarer ikke bidra i samtalene om det ikke er noen som tar direkte kontakt med meg og da dør det fort ut. Jeg føler meg rett og slett ikke komfortabel og føler de tar kontakt med meg fordi de syns synd på meg.

Når jeg er med venner og vi er flere snakker jeg masse, jeg er kanskje den som snakker aller mest. Dette også med venner som man kan definere som bekjente. Som jeg ikke ser så ofte. Vi kan godt være 20 stykker og jeg er den som snakker mest da også.  Men med en gang det er noen jeg ikke er så godt kjent med så blir jeg "hun stille". Det gjelder forøvrig ikke om det kommer en ny en inn i vennegruppa. Da snakker jeg like mye og syns det er spennende å bli kjent med det nye mennesket. Mulig det er er noe med settingen. Når man er venner sammen er det svært "løs" stemning, men i jobbsammenheng osv. føler jeg alle er så fornuftige og ordentlige. 

Dette tror jeg ble dårlig forklart, men det er kjedelig å måtte grue seg til lunsjpause fordi man sitter helt stille. Jeg vil ikke være henne og jeg føler meg ikke som henne. Jeg elsker egentlig å snakke. Grunnen til at jeg blir stille i lunsjpausen tror jeg er fordi jeg jobber sammen med noen svært få kolleger mens størsteparten av de som er der jobber sammen men ikke i den gruppa jeg jobber i. Så da blir det mange jeg i grunn ikke kjenner. 

Føler meg så dum og alene når jeg sitter helt stille. Hvordan komme ut av det her? Er det sjenanse, introvert? Sosial angst? 

Anonymkode: b2c78...06c

[Scoops]

Høres veldig ut som meg,jeg tenker det bare er sånn jeg er og en del usikkerhet ovenfor meg selv.Er jeg med vennene mine eller mine trygge faste kollegaer så snakker jeg mye. Kunne ønske jeg var flinkere sånn ellers og,men er nok bare sånn jeg er

[Slitenmamma]

Om du ønsker å forandre det så kan du jo øve/tvinge deg selv til å prate i lunsjen. Det heter vissnok at det er når man er utenfor sin komfortsone man lærer mest.  Du kan evnt ta kontakt med f eks en lifecoach.  

Jeg er forøvrig motsatt av deg, blir kjempe ukomfortabel med stillhet så da reagerer jeg med å prate i vei om alt mulig slags teite ting. Men driver å øver meg på å bare la vær å snakke om ikke den andre  person snakker. 

[AnonymBruker]

Slitenmamma skrev (8 minutter siden):

Om du ønsker å forandre det så kan du jo øve/tvinge deg selv til å prate i lunsjen. Det heter vissnok at det er når man er utenfor sin komfortsone man lærer mest.  Du kan evnt ta kontakt med f eks en lifecoach.  

Jeg er forøvrig motsatt av deg, blir kjempe ukomfortabel med stillhet så da reagerer jeg med å prate i vei om alt mulig slags teite ting. Men driver å øver meg på å bare la vær å snakke om ikke den andre  person snakker. 

Ts

Jeg har tenkt flere ganger at NÅ skal du si noe. Men så kommer lunsjen og jeg finner rett og slett ikke ut av når eller hva jeg kan si. 

Anonymkode: b2c78...06c

[Slitenmamma]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts

Jeg har tenkt flere ganger at NÅ skal du si noe. Men så kommer lunsjen og jeg finner rett og slett ikke ut av når eller hva jeg kan si. 

Anonymkode: b2c78...06c

Når jeg hadde lifecoach og jobbet med mitt lagde jeg lapper som jeg hadde på badet. Da var det en av de siste og første tingene jeg såg  hver dag. Lagde meg og en agenda. Bl.a idag skal jeg gi komplimenter til 5 personer osv.

[AnonymBruker]

Er du sånn at du må settes litt i gang? Hvis jeg som din kollega hadde lunsjet med deg og jeg randomly hadde spurt deg om noe, hadde du følt deg trygg nok til å svare da? For sånne typer sjenerte mennesker synes jeg egentlig bare er behagelig. For da vet jeg hvordan jeg skal få deg inkludert i samtalen uten at du synes det er ubehagelig, men tvert i mot nyttig. Mye bedre enn de som snakker som en foss hele tiden. Sjenerte folk kan være vanskelig å lese da, og de "skumleste" av de er de som ikke responderer annet enn ja/nei og som aldri åpner seg. Da blir jeg redd for at de er stille fordi de hater meg og ikke er intr i å snakke overhode 🙈

Anonymkode: 577a8...125

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er du sånn at du må settes litt i gang? Hvis jeg som din kollega hadde lunsjet med deg og jeg randomly hadde spurt deg om noe, hadde du følt deg trygg nok til å svare da? For sånne typer sjenerte mennesker synes jeg egentlig bare er behagelig. For da vet jeg hvordan jeg skal få deg inkludert i samtalen uten at du synes det er ubehagelig, men tvert i mot nyttig. Mye bedre enn de som snakker som en foss hele tiden. Sjenerte folk kan være vanskelig å lese da, og de "skumleste" av de er de som ikke responderer annet enn ja/nei og som aldri åpner seg. Da blir jeg redd for at de er stille fordi de hater meg og ikke er intr i å snakke overhode 🙈

Anonymkode: 577a8...125

Før var jeg nok mer som sa stort sett nei eller ja. Det kan nok skje nå også, men jeg prøver så godt jeg klarer å svare mer utfyllende og også komme med spørsmål når det passer tilbake. Ofte når noen spør meg veldig direkte om noe, så føler jeg alle blir helt stille og skal vise på en måte at de hører etter og at de alltid skal være så veldig hyggelige. Altså at de endrer seg litt mot meg, fordi (føler jeg) de skal hjelpe meg på en måte. Og da blir alt feil igjen for meg. Kunstig og rart bare.. 

Anonymkode: b2c78...06c

[AnonymBruker]

Åh, jeg kjenner meg så utrolig godt igjen!! Har slitt med sosial angst hele livet. Det har vært helt forferdelig. Alltid grudd meg til lunsjen på jobb. Føler at alle ser på meg, og klarte ikke å si noe. 
Og kunne gå fra fester/middager og føle meg som verdens teiteste fordi jeg var «hun stille» som aldri sa noe. 

Nå er jeg blitt 43, og ting er mye bedre. Nå er jeg ikke lenger hun stille. Og det er veldig deilig. 

Mye har endret seg gjennom årene, men jeg vet ikke om det er fordi jeg er blitt voksen eller fordi jeg var deprimert og begynte på antidepressivaen Effexor/Venlafaxin som også hjelper mot sosial angst. 

Anonymkode: 8abd3...2fc

[Gjest TheCatLady]

Jeg er også sånn og spesielt i gruppesituasjoner eller der det er mange fremmede. Blir stressa av det og det selv om det er kolleger jeg har jobbet med i mange år. Det er et eller annet med det at når mange snakker eller mange er tilstede så "kortslutter" det litt. Jeg prøver å følge med på det alle sier, men kommer ikke på noe å si selv. Det er også kleint når jeg sier noe for da slutter alle å snakke og ser på meg. Sånn "oj, sa hun noe?". 

Jeg er også veldig var på hvordan folk er når jeg er i en sosial situasjon. Om jeg opplever at de virker lite interesserte eller avvisende så blir jeg stille. Det er ikke sikkert at de mener det sånn, men jeg er veldig sensitiv på den minste lille ting. 

Om jeg har god kjemi med noen og jeg opplever at de virker interesserte så kan jeg snakke mer, men jeg er nok hakket mer sjenert enn deg. 

Jeg kan godt prate om folk tar direkte kontakt med meg, men det dør fort ut fordi jeg blir stressa av å ikke ha noe å spørre om. 

Jeg sliter med at jeg får dårlige tanker om meg selv fordi jeg er sånn. Føler meg unormal og at folk ikke liker meg. Noe jeg på en måte får bekreftet siden folk skal fortelle meg at jeg er så stille og at det er vanskelig å prate med meg. Eller så er det den høflige "du er ei hyggelig dame, men du er så stille". Opplever egentlig at folk bare fokuserer på hvor problematisk det er hele tiden og jeg vet ikke hvordan jeg skal endre på det. 

Endret 19. juni 2021 av TheCatLady

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen har noen råd eller tips til meg, eller kjenner seg igjen eller noen dere kjenner som er sånn? Hva tenker du om sånne som meg? 

Siden så lenge jeg kan huske har jeg ikke deltatt i samtaler ved f.eks middagsselskaper, bursdager, konfirmasjoner osv. Når det har vært mange eller andre mennesker enn de man har nær har jeg vært stille. Og da mener jeg helt stille. 

Dette plaget meg mye i barndommen og i ungdomstiden, men jeg tenkte alltid at når jeg ble voksen så kom det av seg selv. Men det gjorde det altså ikke, og det plager meg enda mer nå som jeg er voksen. Jeg blir helt stille. Jeg smiler og ler om det er noe morsomt og lignende, men sier altså ingenting. 

Det vanskeligste er at jeg også er sånn i jobbsammenheng som lunsjpausen. Jeg klarer ikke bidra i samtalene om det ikke er noen som tar direkte kontakt med meg og da dør det fort ut. Jeg føler meg rett og slett ikke komfortabel og føler de tar kontakt med meg fordi de syns synd på meg.

Når jeg er med venner og vi er flere snakker jeg masse, jeg er kanskje den som snakker aller mest. Dette også med venner som man kan definere som bekjente. Som jeg ikke ser så ofte. Vi kan godt være 20 stykker og jeg er den som snakker mest da også.  Men med en gang det er noen jeg ikke er så godt kjent med så blir jeg "hun stille". Det gjelder forøvrig ikke om det kommer en ny en inn i vennegruppa. Da snakker jeg like mye og syns det er spennende å bli kjent med det nye mennesket. Mulig det er er noe med settingen. Når man er venner sammen er det svært "løs" stemning, men i jobbsammenheng osv. føler jeg alle er så fornuftige og ordentlige. 

Dette tror jeg ble dårlig forklart, men det er kjedelig å måtte grue seg til lunsjpause fordi man sitter helt stille. Jeg vil ikke være henne og jeg føler meg ikke som henne. Jeg elsker egentlig å snakke. Grunnen til at jeg blir stille i lunsjpausen tror jeg er fordi jeg jobber sammen med noen svært få kolleger mens størsteparten av de som er der jobber sammen men ikke i den gruppa jeg jobber i. Så da blir det mange jeg i grunn ikke kjenner. 

Føler meg så dum og alene når jeg sitter helt stille. Hvordan komme ut av det her? Er det sjenanse, introvert? Sosial angst? 

Anonymkode: b2c78...06c

Føler meg veldig lik deg. Jeg tror mye handler om det å være veldig introvert. Det føles unaturlig å snakke mye i enkelte settinger for oss, og vi må virkelig prøve hardt noen ganger for å delta i det hele tatt. Mens i andre settinger føler vi oss ikke like tappet for energi, da vi allerede kjenner personene. 

Det kan også være innslag av sosial angst og sjenerthet, men det er litt vanskelig å si om du har ut fra innlegget. Forskjellen tror jeg er at du da blir reddere for å si noe, og det er ikke bare det at det ikke føles naturlig. 

Vi er forskjellige og må bare gjøre det beste ut av personligheten vi har. Uten at vi trenger å endre på selve personligheten. Det fins også positive sider ved det å være introvert, og jeg er helt ærlig lei av at det ofte er de som tar mest plass, er de som blir ansett til å ha den beste personligheten. Det kan være like bra å være litt stillere, men det er ikke alle som forstår oss.

Anonymkode: 70bf6...5bd

[AnonymBruker]

Slitenmamma skrev (4 timer siden):

Når jeg hadde lifecoach og jobbet med mitt lagde jeg lapper som jeg hadde på badet. Da var det en av de siste og første tingene jeg såg  hver dag. Lagde meg og en agenda. Bl.a idag skal jeg gi komplimenter til 5 personer osv.

Grøss. Føles veldig som å henge opp en solnedgang det står "CARPE DIEM" under. Går det ikke an å forbedre seg på en mindre infantil måte? 

Anonymkode: e14d8...846

[AnonymBruker]

Slitenmamma skrev (5 timer siden):

Om du ønsker å forandre det så kan du jo øve/tvinge deg selv til å prate i lunsjen. Det heter vissnok at det er når man er utenfor sin komfortsone man lærer mest.  Du kan evnt ta kontakt med f eks en lifecoach.  

Jeg er forøvrig motsatt av deg, blir kjempe ukomfortabel med stillhet så da reagerer jeg med å prate i vei om alt mulig slags teite ting. Men driver å øver meg på å bare la vær å snakke om ikke den andre  person snakker. 

Jeg er enig, men samtidig kanskje ikke helt. Det å gå utenfor komfortsonen sin iblant, tror jeg er bra for å utvikle seg som person. Samtidig må vi være forsiktige med å se på personligheter som er ulike, som nødvendigvis bra og dårlig. Det lønner seg å tilpasse seg litt for å kommunisere bedre med andre mennesker, men det å føle at man må endre helt personlighet for å bli akseptert tror jeg ikke er bra. Der tror jeg heller det er samfunnet som har en jobb å gjøre, for vi trenger aksept av ulike personligheter, og forståelse for at vi ikke alle er skrudd sammen på samme måte. 

I forhold til det du øver deg på, så er det nok bra å tilpasse seg litt fra slik du er også. Samtidig vil ikke all prat nødvendigvis være uønsket fordi om den andre personen er litt stille. Jeg er introvert og litt sjenert, og jeg liker stillhet, men det fins ulike typer av det. Hvis du merker at stillheten er litt klein, og du ellers er sosial, kan det være den andre personen setter pris på at du som er mer sosial holder praten litt i gang, uten at det blir for mye. Likevel, det kan være en vanskelig vurdering å ta. 

Anonymkode: 70bf6...5bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ts

Jeg har tenkt flere ganger at NÅ skal du si noe. Men så kommer lunsjen og jeg finner rett og slett ikke ut av når eller hva jeg kan si. 

Anonymkode: b2c78...06c

Dette kjenner jeg meg så godt igjen i. Det kan være veldig frustrerende når man planlegger at man skal si litt, og så klarer man rett og slett ikke å finne de rette ordene. Noen ganger, for meg, så handler det også om at noen tar så mye plass at jeg ikke rekker å bearbeide hva andre sier, tenke ut noe å si selv og så få tid til å si det før noen skifter samtaleemne. 

Anonymkode: 70bf6...5bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er du sånn at du må settes litt i gang? Hvis jeg som din kollega hadde lunsjet med deg og jeg randomly hadde spurt deg om noe, hadde du følt deg trygg nok til å svare da? For sånne typer sjenerte mennesker synes jeg egentlig bare er behagelig. For da vet jeg hvordan jeg skal få deg inkludert i samtalen uten at du synes det er ubehagelig, men tvert i mot nyttig. Mye bedre enn de som snakker som en foss hele tiden. Sjenerte folk kan være vanskelig å lese da, og de "skumleste" av de er de som ikke responderer annet enn ja/nei og som aldri åpner seg. Da blir jeg redd for at de er stille fordi de hater meg og ikke er intr i å snakke overhode 🙈

Anonymkode: 577a8...125

Måtte bare svare på denne. Jeg vet jeg kan være den som bare svarer ja/nei noen ganger. Kan ikke snakke for andre enn meg selv, men det er ikke fordi jeg hater deg eller ikke er interessert. Hvis vi ikke kjenner hverandre så godt, kan det vøre fordi jeg er sjenert og selvbevisst, og ikke klarer å komme på noe bra å si, noen ganger fordi jeg føler meg anspent. Vet ikke helt hvorfor jeg kan bli anspent, men jeg tror det handler til dels om at når jeg treffer nye mennesker, så kan jeg bli redd for å si noe feil, slik at den andre personen skal mislike meg. Da blir det dessverre fort korte svar, og så kommer jeg selvfølgelig alltid på noe bra jeg heller burde sagt når jeg går gjennom samtalen i hodet mitt etterpå.

Anonymkode: 70bf6...5bd

[Gjest TheCatLady]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Dette kjenner jeg meg så godt igjen i. Det kan være veldig frustrerende når man planlegger at man skal si litt, og så klarer man rett og slett ikke å finne de rette ordene. Noen ganger, for meg, så handler det også om at noen tar så mye plass at jeg ikke rekker å bearbeide hva andre sier, tenke ut noe å si selv og så få tid til å si det før noen skifter samtaleemne. 

Anonymkode: 70bf6...5bd

Det siste du skriver kjente jeg meg igjen i. Når jeg har lyst til å si noe så har de andre gjerne beveget seg videre. Av og til har jeg sagt det jeg har tenkt på, men da ser de andre rart på meg for de har jo allerede beveget seg videre til noe annet. Så føler meg ofte dum og at hjernen arbeider tregt. 

[AnonymBruker]

TheCatLady skrev (52 minutter siden):

Jeg er også sånn og spesielt i gruppesituasjoner eller der det er mange fremmede. Blir stressa av det og det selv om det er kolleger jeg har jobbet med i mange år. Det er et eller annet med det at når mange snakker eller mange er tilstede så "kortslutter" det litt. Jeg prøver å følge med på det alle sier, men kommer ikke på noe å si selv. Det er også kleint når jeg sier noe for da slutter alle å snakke og ser på meg. Sånn "oj, sa hun noe?". 

Jeg er også veldig var på hvordan folk er når jeg er i en sosial situasjon. Om jeg opplever at de virker lite interesserte eller avvisende så blir jeg stille. Det er ikke sikkert at de mener det sånn, men jeg er veldig sensitiv på den minste lille ting. 

Om jeg har god kjemi med noen og jeg opplever at de virker interesserte så kan jeg snakke mer, men jeg er nok hakket mer sjenert enn deg. 

Jeg kan godt prate om folk tar direkte kontakt med meg, men det dør fort ut fordi jeg blir stressa av å ikke ha noe å spørre om. 

Jeg sliter med at jeg får dårlige tanker om meg selv fordi jeg er sånn. Føler meg unormal og at folk ikke liker meg. Noe jeg på en måte får bekreftet siden folk skal fortelle meg at jeg er så stille og at det er vanskelig å prate med meg. Eller så er det den høflige "du er ei hyggelig dame, men du er så stille". Opplever egentlig at folk bare fokuserer på hvor problematisk det er hele tiden og jeg vet ikke hvordan jeg skal endre på det. 

Kjenner meg veldig igjen i dette også. Det er en stund siden noen har kalt meg stille nå, så det er for så vidt et bra tegn. Men jeg er fortsatt ganske stille i noen settinger. Å si til noen at de er stille, er heller ikke spesielt hyggelig, synes jeg. Det er jo noe man ofte er klar over selv i ganske stor grad.

Anonymkode: 70bf6...5bd

[AllahBallah]

Hvis du har litt selvironi er denne fin:

«Did you know you can ruin a dinner by not saying anything» 😅

[AnonymBruker]

TheCatLady skrev (1 minutt siden):

Det siste du skriver kjente jeg meg igjen i. Når jeg har lyst til å si noe så har de andre gjerne beveget seg videre. Av og til har jeg sagt det jeg har tenkt på, men da ser de andre rart på meg for de har jo allerede beveget seg videre til noe annet. Så føler meg ofte dum og at hjernen arbeider tregt. 

Ja ikke sant! Men selv om det kan føles sånn, tror jeg ikke hjernene våre er trege. Jeg tror heller at de fokuserer mer på å ta inn og tenke ordentlig på det som blir sagt, heller enn det å hoppe fort mellom samtaleemner.

Anonymkode: 70bf6...5bd

[Gjest TheCatLady]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kjenner meg veldig igjen i dette også. Det er en stund siden noen har kalt meg stille nå, så det er for så vidt et bra tegn. Men jeg er fortsatt ganske stille i noen settinger. Å si til noen at de er stille, er heller ikke spesielt hyggelig, synes jeg. Det er jo noe man ofte er klar over selv i ganske stor grad.

Anonymkode: 70bf6...5bd

Ja, jeg skjønner at noen sikkert sier det fordi de ønsker å bli mer kjent med meg, men jeg synes ikke at det er så hyggelig at det er det man fokuserer på. Jeg er nok litt sensitiv når det gjelder akkurat det også. 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja ikke sant! Men selv om det kan føles sånn, tror jeg ikke hjernene våre er trege. Jeg tror heller at de fokuserer mer på å ta inn og tenke ordentlig på det som blir sagt, heller enn det å hoppe fort mellom samtaleemner.

Anonymkode: 70bf6...5bd

Nei, men det er litt irriterende. Noen ganger kan det gå flere timer og jeg kan ha reflektert over temaet. Da er det jo litt for sent å komme med det jeg har tenkt på Jeg gjør meg ikke så godt i gruppesituasjoner og det jeg sier passer ofte ikke inn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Er du sånn at du må settes litt i gang? Hvis jeg som din kollega hadde lunsjet med deg og jeg randomly hadde spurt deg om noe, hadde du følt deg trygg nok til å svare da? For sånne typer sjenerte mennesker synes jeg egentlig bare er behagelig. For da vet jeg hvordan jeg skal få deg inkludert i samtalen uten at du synes det er ubehagelig, men tvert i mot nyttig. Mye bedre enn de som snakker som en foss hele tiden. Sjenerte folk kan være vanskelig å lese da, og de "skumleste" av de er de som ikke responderer annet enn ja/nei og som aldri åpner seg. Da blir jeg redd for at de er stille fordi de hater meg og ikke er intr i å snakke overhode 🙈

Anonymkode: 577a8...125

Jeg er den personen i mange sammenhenger. Den du skriver om til sist. Den som ikke sier noe fordi de andre kjeder henne og ikke interesserer henne og hun bare sitter og pønsker på en fluktrute og angret på at hun kom og satte seg til bords.

Så vi er kanskje to typer stille folk. De som ikke tør å snakke og de som ikke vil.

Anonymkode: b8bbe...e48