Søster overvektig. Hjelp!

[AnonymBruker]

Min søster er overvektig. Burde vel veid ca det samme som meg (70kg), men veier altså 50kg mer. Synes det er sårt å se på at hun ikke gjør noe med dette. Vi har snakket litt om dette, hun vet hun er overvektig, men kommer med masse unnskyldninger for å ikke gjøre noe med det. 

Hun har problemer med knærne. Hun skylder derfor på at hun ikke kan trene. Sannheten er vel at knærne muligens ville blitt bedre dersom de ikke ble belastet av overvekt...Hun klager på at det er 2 trapper opp til leiligheten hennes og ser derfor etter ny leilighet (selv om hun egentlig elsker å bo der hun bor). Hun er også på jakt etter kjæreste, men med en gang noen sier  (tinder) de liker å gå tur, være litt aktiv osv, så sletter hun de. Hun tar også bilder hvor hun ser MYE tynnere ut og bruker gamle bilder. Synes synd i henne, for et par har forlatt daten veldig raskt. Sikkert fordi de så for seg en annen. 

Hun snakker mye om at hun spiser sunt og at det bare virker som kroppen hennes trives med vekten hun har. Hun spiser "sunt" i ukedagene, men fredag, lørdag og søndag er det mye kos. Selv om hun spiser sunt i ukedagene så spiser hun gjerne det dobbelte av det jeg spiser. Det blir jo dobbelt så mange kalorier. I helgene er det ofte usunn middag med mye kalorier som lasagne, pizza, mat med "god saus og poteter" som hun kaller det (fløtegratinerte poteter, saus med masse fløte). Hun spiser alltid to store porsjoner. Til frokost er det gjerne 3 rundstykker med kaloriholdig pålegg (dobbel salami, tykt lag smør, mye majones, rekesalat/div salater med majones). Også er det helmelk "fordi det er mye bedre enn lettmelk". Gjerne 2-3 glass. Utenom dette er det ofte en hel pose chips, en del godteri, bolle/annet søtt når hun er på butikken. Og dette både fredag, lørdag og søndag. I ukedagene er det også litt ekstra kos, men hun omtaler det som "men det er jo bare bittelitt, det kan ikke gjøre noe, må jo kose meg litt". Dvs. en softis, noen kjeks, bær med kremfløte (mye fløte), noe fra varmdisken på vei hjem fra jobb. 

Grunnen for at jeg vet hva hun spiser er fordi jeg har sett det når jeg har overnattet hos henne, vi har vært på butikken og hun har plukket med seg litt å spise på vei hjem osv. 

Jeg merker også at hun begynner å unngå en del ting. Skal resten av familien på tur så står hun over. Skal hun på hyttetur med venninner så har hun ALLTID ekstra vondt i knærne så hun står over turer og aktiviteter og sier hun heller får lage mat til de kommer hjem osv. 

Hun går jevnlig til legen. Jeg antar jo at legen har snakket med henne om at vektnedgang kan hjelpe på knærne. Jeg har prøvd å ymte frempå at hun kanskje bør begynne med en livsstilsendring, men det kommer bare unnskyldninger. Jeg har sagt at vi kan trene sammen, gå turer. Har forslått helt enkle turer som å gå rundt et vann hvor det er helt flatt. Jeg prøver å lage litt sunn mat hvis hun er invitert til meg. Men hun tar alltid med noe ekstra som "hygge". 

Hva kan jeg gjøre? Synes det er vanskelig. Men føler hun lar seg selv forfalle. Jeg mener ikke at hun trenger å gå ned til lik vekt som meg, men det hadde jo vært en ide å kanskje komme seg under 100kg...Jeg er jo også redd for helsen hennes. Men hun sier alt er bra, for det har legen sagt. 

Anonymkode: 5a7dc...309

[Kenelz]

Når ingenting funker så prøv sannheten.  Vær helt ærlig, ikke pynt på sannheten og vær tålmodig. 

Funker ikke det så lar du henne være i fred. 

[AnonymBruker]

Har du tenkt over at hun kanskje takker nei til å være med på turer, aktiviteter osv med familie og venner fordi flere rundt henne snakker om vekten hennes og det er et sårt rema for henne? 

Hvis man selv syns at manner stor, men hele tiden føler et behov for å forsvare det, så gir ikke det akkurat motivasjon til å gjøre noe med det heller. Snakk mindre om utseende, kropp, helse, vekt osv. og bare fortell henne at dere elsker henne akkurat som hun er, at hun er bra nok, at dere ønsker å ha henne med på ting fordi dere liker HENNE. Drit i vekta! 

Anonymkode: b8f9e...abd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har du tenkt over at hun kanskje takker nei til å være med på turer, aktiviteter osv med familie og venner fordi flere rundt henne snakker om vekten hennes og det er et sårt rema for henne? 

Hvis man selv syns at manner stor, men hele tiden føler et behov for å forsvare det, så gir ikke det akkurat motivasjon til å gjøre noe med det heller. Snakk mindre om utseende, kropp, helse, vekt osv. og bare fortell henne at dere elsker henne akkurat som hun er, at hun er bra nok, at dere ønsker å ha henne med på ting fordi dere liker HENNE. Drit i vekta! 

Anonymkode: b8f9e...abd

❤️

Vi er mennesker- ikke et vekttall!

(Hilsen undervektig som opplever samme pes bare motsatt).

Anonymkode: 2c99c...9e7

[AnonymBruker]

Personlig hjelper det ikke når jeg eller moren vår forsøker å hjelpe min søster. Hun er litt lettere enn din, men ikke så mye. Vi må bare være der for henne og booste henne i de periodene hun klarer å gå ned litt. Da reagerer hun positivt. Hvis vi gjør det på "feil tidspunkt" det det vondt verre dessverre, og for henne tyr det til mer trøstespising og det kan gå utover relasjonen vår. Hun vet jo at hun går opp i vekt da, men spiser fremdeles. Hun sliter litt med andre ting, så egentlig burde hun gå til psykolog igjen. Jeg går til psykolog jeg også, så det er ikke noe tabu for oss, men hun kan jo bli sint hvis vi tar det opp. 

Alle er jo forskjellige, og søsteren din er jo annerledes enn søsteren min, og du er annerledes enn meg, men det er kjempevanskelig å være søster i dette. Man bryr jo seg. Det er jo åpenbart at du gjør. Hun har nok en unnvikelsesatferd når det kommer til turene, og hun vil nok ikke "se" hvor mye hun får i seg av mat, og bruker unnskyldninger som en måte å benekte det på. Hun er nok ikke helt klar for vektnedgang slik hun er mentalt sett, men 120kg er jo ikke noe å spøke med. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg kan gi deg av råd dessverre. 😕

Anonymkode: f5378...2e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Min søster er overvektig. Burde vel veid ca det samme som meg (70kg), men veier altså 50kg mer. Synes det er sårt å se på at hun ikke gjør noe med dette. Vi har snakket litt om dette, hun vet hun er overvektig, men kommer med masse unnskyldninger for å ikke gjøre noe med det. 

Hun har problemer med knærne. Hun skylder derfor på at hun ikke kan trene. Sannheten er vel at knærne muligens ville blitt bedre dersom de ikke ble belastet av overvekt...Hun klager på at det er 2 trapper opp til leiligheten hennes og ser derfor etter ny leilighet (selv om hun egentlig elsker å bo der hun bor). Hun er også på jakt etter kjæreste, men med en gang noen sier  (tinder) de liker å gå tur, være litt aktiv osv, så sletter hun de. Hun tar også bilder hvor hun ser MYE tynnere ut og bruker gamle bilder. Synes synd i henne, for et par har forlatt daten veldig raskt. Sikkert fordi de så for seg en annen. 

Hun snakker mye om at hun spiser sunt og at det bare virker som kroppen hennes trives med vekten hun har. Hun spiser "sunt" i ukedagene, men fredag, lørdag og søndag er det mye kos. Selv om hun spiser sunt i ukedagene så spiser hun gjerne det dobbelte av det jeg spiser. Det blir jo dobbelt så mange kalorier. I helgene er det ofte usunn middag med mye kalorier som lasagne, pizza, mat med "god saus og poteter" som hun kaller det (fløtegratinerte poteter, saus med masse fløte). Hun spiser alltid to store porsjoner. Til frokost er det gjerne 3 rundstykker med kaloriholdig pålegg (dobbel salami, tykt lag smør, mye majones, rekesalat/div salater med majones). Også er det helmelk "fordi det er mye bedre enn lettmelk". Gjerne 2-3 glass. Utenom dette er det ofte en hel pose chips, en del godteri, bolle/annet søtt når hun er på butikken. Og dette både fredag, lørdag og søndag. I ukedagene er det også litt ekstra kos, men hun omtaler det som "men det er jo bare bittelitt, det kan ikke gjøre noe, må jo kose meg litt". Dvs. en softis, noen kjeks, bær med kremfløte (mye fløte), noe fra varmdisken på vei hjem fra jobb. 

Grunnen for at jeg vet hva hun spiser er fordi jeg har sett det når jeg har overnattet hos henne, vi har vært på butikken og hun har plukket med seg litt å spise på vei hjem osv. 

Jeg merker også at hun begynner å unngå en del ting. Skal resten av familien på tur så står hun over. Skal hun på hyttetur med venninner så har hun ALLTID ekstra vondt i knærne så hun står over turer og aktiviteter og sier hun heller får lage mat til de kommer hjem osv. 

Hun går jevnlig til legen. Jeg antar jo at legen har snakket med henne om at vektnedgang kan hjelpe på knærne. Jeg har prøvd å ymte frempå at hun kanskje bør begynne med en livsstilsendring, men det kommer bare unnskyldninger. Jeg har sagt at vi kan trene sammen, gå turer. Har forslått helt enkle turer som å gå rundt et vann hvor det er helt flatt. Jeg prøver å lage litt sunn mat hvis hun er invitert til meg. Men hun tar alltid med noe ekstra som "hygge". 

Hva kan jeg gjøre? Synes det er vanskelig. Men føler hun lar seg selv forfalle. Jeg mener ikke at hun trenger å gå ned til lik vekt som meg, men det hadde jo vært en ide å kanskje komme seg under 100kg...Jeg er jo også redd for helsen hennes. Men hun sier alt er bra, for det har legen sagt. 

Anonymkode: 5a7dc...309

Slutte å blande seg kanskje.

Når hun får oppfølging av lege så er det ikke lenger din jobb. Du har sviktet som søster, for din jobb er nettopp å være en god søster som viser at du er glad i henne, for den hun er, uavhengig av vekt. Noe jeg opplever at du ikke gjør.

Bare på innlegget ditt her, så lyser det lang vei at du ser ned på søsteren din, stakkarsliggjør henne og omtaler henne negativt pga vekten, den holdningen tror jeg søsteren din kan merke på lang vei, ikke undervurder og tro at man ikke ser bak den «velmenende» faseden din, at du egentlig ser ned på søsteren din og blander deg, fordi du forskter henne fordi hun veier mer enn deg. Fordi du selv mener at DU er så mye bedre, og at hun burde vært bedre.

Hvorfor er hvor mye du veier relevant? Tydelig at du ser på deg selv som den «bedre» søstera. 

Hadde jeg hatt en slik søster eller søsken, som blandet seg såpass og så ned på meg pga vekt, så hadde jeg også takket nei til aktiviteter. Jeg ville hatt minst mulig med deg å gjøre, så forstår søstera di godt. Problemet her er deg, slutt og bland deg, og vær heller en god søster. Så lar du heller legen bekymre seg for hennes helse.

Anonymkode: 49c15...5b6

[AnonymBruker]

Det er ingenting du kan gjøre for å hjelpe før hun er klar (om hun blir klar). Alt som har med vekt/helse/sunnhet blir ofte dårlig mottatt av overvektige. Når hun spør eller tar opp temaet blir det en annen sak. Fortsett å lag nydelig mat som passer i diett når du inviterer slik hun kanskje blir motivert til å ta sunnere valg (fordi det er godt). Å invitere til aktiviteter og annet hun prøver å unngå vil bare gi dårlige følelser (som kan føre til mer spising for enkelte). Du må heller ikke glemme at kanskje hun trives slik, selv om knærne gråter. Forstår du har lyst å hjelpe, men du kan ikke hjelpe noen som ikke ønsker det. (Har selv økende bekymring for en venn sitt alkoholforbruk og først nylig spurte vennen hva jeg syns og forbruket og hva jeg tror kan være lurt å gjøre.) Når man er klar til endring spør man gjerne noen man stoler på om hjelp og støtte. Sørg for å være det også før, så kanskje du får hjelpe senere.

Anonymkode: 109ee...072

[AnonymBruker]

Slutt å forsøke være din søster. Hennes problemer er hennes, ikke dine. Hun er ikke en forlengelse av deg og det plager ikke deg om hun har problemer. Du må roe deg ned og la andre mennsker leve sine liv, uansett hvor fælt du syns det er

Anonymkode: 381f7...86f

[MarianneE]

Denne var interessant fordi jeg er den overvektige i familien og har hatt mamma og søster som har "pratet alvorlig om det". Hva har det ført til? Jeg har følt meg så mye verre enn før disse samtalene, sorgen over egen kropp er større, skammen er større og jeg har bare ønsket meg bort. 

Jeg har og takket nei til turer o.l. for den følelsen av å være hu som henger etter, hu som kommer sist og er mest andpusten mens det veksles blikk og man får tilgjort skryt og oppmuntring. 

Å være hu tjukke er ikke gøy, og uansett hvor velment "hjelp" er så gjør det faktisk vondt verre i mange tilfeller 

[tussi84]

Forstår at du bryr deg om hennes helse, men det er kun hun selv som kan ta tak i overvektsproblemene. Det er helt og holdent hennes ansvar hva hun putter i munnen, og hva aktivitetsnivået er. Vil hun ikke forandre seg, så vil hun ikke det. Punktum.

Et godt tips er å være glad i hun for den hun er. Hun kommer til å være den samme på innsiden uansett om hun veier 60 eller 150 kg. Ikke prøve å forandre på noen som ikke vil det selv.

[Jytte]

En venninne har en overvektig søster. Og hun prøver påvirke henne i positiv retning hver gang hun er på besøk. 

Slutt med det. Sier jeg, for ingenting har endret seg i løpet av ti år. Og legene sier aldri mer enn en setning, du burde forsøke å gå ned i vekt. 

De som er overvektige vet det selv, og har tronet de fleste slankekurer. De har all kunnskap. De burde fått kostholdsveiledning og et bedre tilbud enn nå i kommunen. 

Å bemerke andres vekt enten man veier for mye eller lite, er det samme som å be noen gå i skammekroken. Det fungerer aldri. Betennelsen blir bare verre. 

[Nikea]

Jeg tror ikke du bør si noe, hun er garantert klar over at hun er overvektig. Det er mulig en alvorsprat kan gjøre vondt verre. Det er enormt med skam knyttet til vekt, og at noen påpeker det man allerede vet, og kanskje sliter veldig med, det vil ikke hjelpe.

Endret 28. mai 2021 av Nikea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Slutte å blande seg kanskje.

Når hun får oppfølging av lege så er det ikke lenger din jobb. Du har sviktet som søster, for din jobb er nettopp å være en god søster som viser at du er glad i henne, for den hun er, uavhengig av vekt. Noe jeg opplever at du ikke gjør.

Bare på innlegget ditt her, så lyser det lang vei at du ser ned på søsteren din, stakkarsliggjør henne og omtaler henne negativt pga vekten, den holdningen tror jeg søsteren din kan merke på lang vei, ikke undervurder og tro at man ikke ser bak den «velmenende» faseden din, at du egentlig ser ned på søsteren din og blander deg, fordi du forskter henne fordi hun veier mer enn deg. Fordi du selv mener at DU er så mye bedre, og at hun burde vært bedre.

Hvorfor er hvor mye du veier relevant? Tydelig at du ser på deg selv som den «bedre» søstera. 

Hadde jeg hatt en slik søster eller søsken, som blandet seg såpass og så ned på meg pga vekt, så hadde jeg også takket nei til aktiviteter. Jeg ville hatt minst mulig med deg å gjøre, så forstår søstera di godt. Problemet her er deg, slutt og bland deg, og vær heller en god søster. Så lar du heller legen bekymre seg for hennes helse.

Anonymkode: 49c15...5b6

Hvor er det hun uttaler seg respektløst om sin søster?

Jeg ser ikke det i det hele tatt, hun gir en nøktern beskrivelse av et stort overforbruk av kalorier, helseplager og senket aktivitetsnivå hos en kvinne med alvorlig fedme.

Denne kvinnen må være 2 meter høy for å "bare" bikke fedmegrensa i BMI. Er hun 170 cm høy, har hun BMI over 41, som er fedme kategori 3 og et alvorlig helseproblem fysisk, og for mange også psykisk. 

Selv om hun er hos lege ofte, er det ikke sikkert at legen er den beste til å nå inn til henne, hun fornekter jo problemet.

Kjenner en sånn, og hun er bare rundt 40. I hennes familie får kvinner hjerteinfarkt i den alderen. Plutselig kan 40-50 leveår være tapt, eller hun kan få skader av alvorlig infarkt, som hjertesvikt, eller ting som alvorlig hjerneskade etter hjertestans med langvarig gjenopplivning. Det er selvfølgelig hennes rett til å fornekte problemet, men det er også helt naturlig at familie og venner er alvorlig og ektefølt bekymret, uten å bli sett på som fat shamere. 

Anonymkode: 215b4...981

[Havbris]

Søsteren din vet nok helt sikkert at hun er overvektig, og er nok også klar over at hun blir snakket om og at hun burde gjøre noe med dette, men får det foreløpig ikke til. Jeg kan tenke meg at om du tar opp dette med henne i beste mening, og med mye omsorg, så kan det allikevel oppleves som ydmykende, fordi det handler om hennes kropp, utseende og vilje/evne til å gjøre noe med det. Skammen kan nok være så stor at den overskygger hennes bevissthet om at hun bør gjøre noe med dette. 

[AnonymBruker]

Det høres ekstremt vondt ut å ha det som søsteren din, og ikke bare fysisk men også psykisk. Hun isolerer seg jo mer og mer, hun unngår dere og unngår all aktivitet. Husk at bak alvorlig fedme så finnes det også ofte alvorlig psykisk sykdom.

Det høres ikke ut som om du er særlig empatisk til hennes situasjon, du formulerer deg på en måte hvor du likom ikke kan forstå hvorfor søsteren ikke bare kan gå ned i vekt, og hvorfor "lar hun seg forfalle?"

Jeg er uenig i de som mener du ikke skal "blande deg", hun er søsteren din, og syns faktisk du skal blande deg mer, men ikke fokuser så mye på snakk om vekten men om hvordan hun har det med seg selv. Ofte kommer vektnedgang som et ledd i å ville behandle kroppen bedre fordi man har det bedre i hodet. 

Anonymkode: 4a035...222

[AnonymBruker]

Når jeg leser disse trådene så forstår jeg hvorfor folk velger vekk "velmenede" foreldre og søsken.

Anonymkode: a870d...901

[Måneskinn]

Altså, slutt. Slutt med det der.   Ikke snakk negativt om overvekten hennes, for henne betyr det bare at hun føler seg mindre verdt.

Alle har et eget ansvar for livet sitt. Dersom noen vil ta tak i overvekt så gjør de det, og hvis ikke  - vel det er hennes valg. Du kan ALDRI endre noen, alle må endre seg selv. Det du kan gjøre er å være positiv, og akseptere henne. Rett og slett akseptere det. Hun er ikke noe veldedighetsprosjekt. 

som overvektig selv, kan jeg si at jeg er så glad for ingen av mine venner eller familie har sagt noe om min overvekt til meg. For du vet, de som er overvektige, de er smertelig klar over det selv... 

[AnonymBruker]

Slutt med alle velmente ting, for at en forandring skal skje må man ville det selv. 

Jeg holdt på sånn med faren min i 10 år (!!!).. Ikke en dritt endret seg før han plutselig en dag ringte og fortalte at han hadde fått en diagnose av legen og at skuta nå måtte snu. 

Noe av det verste og nedrigste et menneske kan føle på er skam. Jeg vet dette selv, som tidligere overvektig. Man får hint fra alle retninger, og hver gang overvekten blir lagt merke til, eller blir et fokus føler man en dyp og vond skam, noe som bare gjør veien kortere til trøstespising. Jeg var redd for sosiale ting, fordi frykten for å føle på skammen var så sterk. Det gjorde så vondt hver gang jeg som person ble redusert til overvekten min. Overvekt var for meg min aller største skam i livet, en skam som er så synlig for alle rundt deg. 

Start med å fokuser på alt søsteren din er som ikke innebærer vekt. La hun føle at hun strekker til. 

For min del hjelp det å lære at jeg strekker til på mange arenaer. F. eks at jeg var god på å lage mat, flink med hest og hund, og at jeg hadde mennesker rundt meg som gjorte at jeg selv ikke fokuserte på vekt. Nå troen på at man mestrer noe kommer, så ønsker man å gjøre mer, og da er vektnedgang en naturlig progresjon. Men motivasjonen må komme fra en selv. 

Anonymkode: f2771...625

[Jytte]

Prøv å si til en alkoholiker at han må drikke lettøl eller alkoholfritt. Har du prøvd sier du? Hjalp det? 

Og i hvor mange dager tror du det hjalp? 

Overspising er en sykdom på linje med bulimi og anorexia. 

Prøv å blande deg inn, eller la være. Da jeg ble undervektig hjalp det litt at venninnen sa at jeg ikke kledde å bli såå tynn, men det tok tid og stunder. Jeg måtte se på flere bilder av meg selv tatt på julaften og trodde ikke på dem. Jeg følte meg jo tykk. 

I en periode veide jeg for mye, da hjalp det ikke at min mor sa at jeg måtte gå tur hver dag. Det gjorde meg matt og tiltaksløs. Min mor har helt normalvekt og høy forbrenning, hun er slank. 

Jeg har utgitt bøker sammen med andre om kosthold og helse, så jeg har kunnskap. Gjør sånn og sånn, finn din trivelsevekt. Spis normalt, se hva du kan spise, dagsmeny, se hvor mye du forbrenner på så lite. Osv. Hjalp det meg å gå ned fem kilo? Jo, der og da. Men fem kilo er ikke overvekt. Derfor svarer jeg aldri bastant når noen spør hvordan de skal gå ned i vekt her inne. 

Min søster veier for lite, og hun fikk kommentarer helt til det viste seg at hun har en autoimmun sykdom hun kan dø av. I tillegg til sitt kosthold vil jeg si, for hun spiste som en fugl, men i ettertid ser jeg at det ikke er merkelig, for hun slet med magen. Hvem får matlyst og matglede av det? 

Bli venn med tarmen, et godt råd men prøv å si det til noen? Mat er mer kompleks når det er vegring eller overspising enn rusmidler, for mat må alle ha. 

Si til din søster at det finnes et tilbud som heter Tjukkasgjengen? Tror du det er smart, selv om tanken er god, og er tanken god? Hva bidrar du med? Øke selvforakten? 

Du kan si at du vet hun veier for mye og foreslå å gå tur, men helst bør du la alt være opp til henne, du kan vise at du har tid hvis hun vil og si at du ønsker at dere treffes oftere, men fan ikke si at dere skal ta med en salat. 

 

 

 

 

 

Endret 28. mai 2021 av Jytte

[AnonymBruker]

Jytte skrev (4 minutter siden):

Prøv å si til en alkoholiker at han må drikke lettøl eller alkoholfritt. Har du prøvd sier du? Hjalp det? 

Og i hvor mange dager tror du det hjalp? 

Overspising er en sykdom på linje med bulimi og anorexia. 

Prøv å blande deg inn, eller la være. Da jeg ble undervektig hjalp det litt at venninnen sa at jeg ikke kledde å bli såå tynn, men det tok tid og stunder. Jeg måtte se på flere bilder av meg selv tatt på julaften og trodde ikke på dem. Jeg følte meg jo tykk. 

I en periode veide jeg for mye, da hjalp det ikke at min mor sa at jeg måtte gå tur hver dag. Det gjorde meg matt og tiltaksløs. Min mor har helt normalvekt og høy forbrenning, hun er slank. 

Jeg har utgitt bøker sammen med andre om kosthold og helse, så jeg har kunnskap. Gjør sånn og sånn, finn din trivelsevekt. Spis normalt, se hva du kan spise, dagsmeny, se hvor mye du forbrenner på så lite. Osv. Hjalp det meg å gå ned fem kilo? Jo, der og da. Men fem kilo er ikke overvekt. Derfor svarer jeg aldri bastant når noen spør hvordan de skal gå ned i vekt her inne. 

Min søster veier for lite, og hun fikk kommentarer helt til det viste seg at hun har en autoimmun sykdom hun kan dø av. I tillegg til sitt kosthold vil jeg si, for hun spiste som en fugl, men i ettertid ser jeg at det ikke er merkelig, for hun slet med magen. Hvem får matlyst og matglede av det? 

Bli venn med tarmen, et godt råd men prøv å si det til noen? Mat er mer kompleks når det er vegring eller overspising enn rusmidler, for mat må alle ha. 

Si til din søster at det finnes et tilbud som heter Tjukkasgjengen? Tror du det er smart, selv om tanken er god, og er tanken god? 

 

 

 

 

Godt mulig du har mye kunnskap, men dette med høy forbrenning er en myte. 

Anonymkode: 5095b...8af