Bitter på mamma for oppdragelsen

[AnonymBruker]

Har lagt merke til at man ofte er lik foreldrene sine. Utadvendte foreldre får utadvendte barn. Grådige får grådige barn. Forsiktige får forsiktige barn og kriminelle får gjerne kriminelle barn. 
Er det så vanskelig å "slette" oppdragelsen sin? For alt sitter liksom så dypt. Jeg har så lyst til å være utadvendt og klaffe med folk. Jeg ser på de som har det sånn og de har jo foreldre som også er slike. De er ikke hysteriske over at barnet deres gjør noe galt, det eneste de ikke vil er at deres barn blir dårligere enn de andre, altså synes de at det er bedre at deres barn er den slemme og kommer seg frem istedet for at de blir den som stadig feies av banen. 
Selv ble jeg oppdratt til å være snill, og mamma har alltid vært så redd for at jeg skulle gjøre noe galt. Ser i ettertid at hun alltid har vært ekstremt redd for hva andre mener og tror. Alltid kjempe nervøs for å bevege seg utenfor loven, vært veldig spørrende og generelt altfor forsiktig. Hun har alltid vært livredd for negativ oppmerksomhet rett og slett, og jeg har fått kjenne det på kroppen. Har alltid kjent uroen hennes på kroppen når jeg har vært ute på fest eller vært sent hjemme fra jobb fordi hun sitter hjemme alene og er livredd for at noe skjer. Hun er enkelt forklart ikke noen som folk blir redd eller får respekt for. Hun er ikke slik som blir tråkket på av alt og alle, men hun er ikke sånn karismatisk type som bare buser frem slik som folk som når langt gjør. Synes også hun kunne skaffet mer utvidet nettverk. Jeg har gått glipp av store deler av livet fordi jeg har lært av henne. Når jeg ser på hvor like mange er foreldrene sine så skjønner jeg jo hvordan noen er så himla utadvendte og uredde. Uredd er det jeg savner å være, men nei, jeg må alltid tenke meg om flere ganger og føler jeg blir mer og mer lik mamma, både når det kommer til selvbilde, karriere og økonomi. Hvordan kan man unngå dette? Jeg vil ikke ha noe fra henne egentlig. Vet ikke hvilken del av hjernen som styrer samvittiget, men hos oss er denne tydeligvis alt for stor og jeg vil ødelegge den delen, isåfall noe av den, så blir det bedre å være meg. 

Anonymkode: 77837...631

[lillevill]

Jeg vet ikke hvor gammel du er TS ? Men det kommer et punkt hvor man må reise seg og tenke selv. JA jeg vil bli sosial. Ja jeg vil bli trygg. Og så jobber man med seg selv. Å ha et sterkt ønske om å ikke plage andre er da ikke verdens værste trekk. Jeg synes dere begge virker som gode mennesker. 

[AnonymBruker]

lillevill skrev (39 minutter siden):

Jeg vet ikke hvor gammel du er TS ? Men det kommer et punkt hvor man må reise seg og tenke selv. JA jeg vil bli sosial. Ja jeg vil bli trygg. Og så jobber man med seg selv. Å ha et sterkt ønske om å ikke plage andre er da ikke verdens værste trekk. Jeg synes dere begge virker som gode mennesker. 

Jeg savner ikke å ønske å plage andre, men disse som kommer seg frem er jo liksom  de som på en måte driter i hva andre føler. Jeg lærte at en skulle være forsiktig, jeg lærte også at alle mennesker jeg ikke kjente var farlige. Hadde mamma vært litt mer "der oppe" hadde nok jeg vært det og. 

Ja det er lett å si at man må reise seg og tenke selv, og det ser jeg jo nå at jeg må, men nå har jeg ingenting i livet som gir meg den utfordringen. Men hvorfor må folk legge seg oppi og si hva du ikke bør da dersom man skal tenke selv? Jeg får jo nesten ikke lov å tenke selv. 

Anonymkode: 77837...631

[AnonymBruker]

Ta ansvar for eget liv og egen person, voks opp og gå videre med livet. 

Anonymkode: 0b2f2...b43

[Fiffig]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ta ansvar for eget liv og egen person, voks opp og gå videre med livet. 

Anonymkode: 0b2f2...b43

Dette. Hvis du begynner å skylde på mora di for alt du føler er galt i livet ditt, så blir du et menneske som ikke evner å gå videre. Det vil du ikke være. Dessuten synes jeg ikke det du beskriver er verdig en livslang bitterhet. Det kan hende du har arva hennes nervøse temperament også, og ville blitt lik henne også med en annen oppdragelse. Jeg kjenner mange som har gått andre veier enn foreldrene sine, med dårligere utgangspunkt enn dette. 

[AnonymBruker]

Ingen foreldre er perfekte, fordi de er mennesker, mennesker gjør feil. Du blir den du selv velger å være. Endre det du ønsker å endre. Er du voksen tar du ansvar for eget liv, ikke skyld på foreldre. Ikke alle blir helt like sine foreldre, heldigvis, vi er alle individer. Se fremover, ikke bakover.

Anonymkode: 5887c...62c

[Gjest Hvemsomhelst]

Slutte å klage på mor, bli voksen.

[AnonymBruker]

Synes din mor høres flott ut, hun må jo være et veldig godt menneske. Selv om hun ikke er perfekt.

Selv så er mine foreldre grusomme, og begge utsatte meg for grusomme ting hele barndommen. Jeg fikk aldri en klem, aldri trøst, aldri kjørlighet.

Og jeg løper rundt med et stort hjerte, og er en fantastisk mor til mine barn, og gir de tonnevis med kjærlighet. Jeg ble ikke noe i nærheten av mine foreldre. Fordi jeg virkelig ikke ønsket det. Og de skulle ikke få ødelegge resten av livet mitt, holdt med at de ødela barndommen min. 

 

Anonymkode: 31cbf...52b

[AnonymBruker]

Mamma er supersosial, jeg er stikk motsatt... 

Anonymkode: 56241...b5d

[AnonymBruker]

Født sånn eller blitt sånn? Nyere forskning viser jo at gener har sånn typ 90% betydning for hvem vi blir, og ikke oppdragelsen. Tror du derfor heller kan være bitter på genene dine fremfor moren din.Og så må du huske på at moren din også er styrt av sine gener. https://forskning.no/genetikk/foreldre-betyr-noe-i-barns-liv-men-de-gjor-ingen-forskjell/1251291

Anonymkode: 98594...209

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere som har supersosiale foreldre og som endte opp helt motsatt selv. Det er ikke nødvendigvis en automatikk i at man arver væremåte av foreldrene sine. Dersom du ønsker deg skarpere albuer slik at du kan buse fram i livet samtidig som du ikke bryr deg så mye om hva andre føler så må du nesten jobbe med det TS. Det er noe veldig bortskjemt ved tankegangen din om at den holdningen "burde du allerede fått av mamma", det er ikke alt foreldrene våre er i stand til å gi oss. Noen har dårlig råd og kan ikke gi barna masse ting og klær, andre foreldre har ikke gode vaner og evner ikke å gi det videre til barna, slik er livet og vi må være takknemlige for det vi fikk og jobbe med resten selv.

Anonymkode: b87ed...4e0

[AnonymBruker]

Skjerp deg, HI. Voks opp. Du er ditt eget menneske uavhengig av foreldrene dine. Moren min er ganske lik moren din. Jeg er ganske ulik på moren min. For man er ikke en blåkopi av foreldrene sine, og man har sin egen personlighet uavhengig av oppdragelse. 
 

Jeg får helt makk av mennesker som skal klandre foreldrene sine for alt og ingenting. Utsatte hun deg for seksuelle overgrep? Slo hun deg? Sultet hun deg? Var du alene og redd i dagesvis? Hvis svarene på dette er nei, så har du ingen grunn til å klage eller være bitter. Skjerpings!

Anonymkode: 5882c...0d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Født sånn eller blitt sånn? Nyere forskning viser jo at gener har sånn typ 90% betydning for hvem vi blir, og ikke oppdragelsen. Tror du derfor heller kan være bitter på genene dine fremfor moren din.Og så må du huske på at moren din også er styrt av sine gener. https://forskning.no/genetikk/foreldre-betyr-noe-i-barns-liv-men-de-gjor-ingen-forskjell/1251291

Anonymkode: 98594...209

Ja jeg har med andre ord ingen fremtid. Men det er fra den jævla faren min denne dritten kommer fra. Broren min er like ens, og han er også sur på seg selv for at han ikke klarer å sosialisere mer og bety noe for noen. Det forsterker min følelse av at det er slike vi er. Ikke rart familier med god karriere og stort nettverk får det så lett, siden slik går så i arv. Jeg og min bror er på så motsatt side av hva jeg ønsker. Hadde vi vært utadvendte og hatt sterk karriere så hadde vi forsterket hverandre, men vi er heller og var de 2 annerledesbarna som begge ble mobbet og sliter litt sosialt. Ingen vil ha barn heller, og det er bra, men utsiktene våre ser ikke bra ut. 
Pappa var super introvert og slitt med depresjon. er vel dømt jeg og da.. 

Anonymkode: 77837...631

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg kjenner flere som har supersosiale foreldre og som endte opp helt motsatt selv. Det er ikke nødvendigvis en automatikk i at man arver væremåte av foreldrene sine. Dersom du ønsker deg skarpere albuer slik at du kan buse fram i livet samtidig som du ikke bryr deg så mye om hva andre føler så må du nesten jobbe med det TS. Det er noe veldig bortskjemt ved tankegangen din om at den holdningen "burde du allerede fått av mamma", det er ikke alt foreldrene våre er i stand til å gi oss. Noen har dårlig råd og kan ikke gi barna masse ting og klær, andre foreldre har ikke gode vaner og evner ikke å gi det videre til barna, slik er livet og vi må være takknemlige for det vi fikk og jobbe med resten selv.

Anonymkode: b87ed...4e0

det at hun ikke hadde råd viser at hun ikke hadde hjerne til å få tak i penger, lage seg en karriere. 
ikke rart både jeg og broren min også er begrensa... 

Anonymkode: 77837...631

[AnonymBruker]

Du har jo rett, ts, i at vår barndom og ungdom farges av (og hemmes av) våre foreldre. Men absolutt alle foreldre har sine feil og mangler. Og all forskning tyder på at 1 av 10 foreldre vågar alvorlige avvik. Har vi bare en - som du med din mamma - så blir hans eller hennes feil ikke korrigert av partner, og faren for å få en dårlig eller ikke optimal barndom øker.

Men så blir vi 18. Vi flytter hjemmenfra. På et eller annet tidspunkt enten før eller etter dette oppdager vi at vår barndom avviker fra normalen og vår adferd er ulik det som forventes. Og så justerer vi. For mennesket er ikke ferdig formet som 18. Vi fortsetter - gitt at vi er fungerende mennesker - hvert eneste år av vårt voksne liv, med målrettet å forbedre oss selv. Du lærer deg kanskje å lage mat selv når du er 23. Og så innser du at du trenger å kunne å tale for en forsamling når du er 43. Og så lærer du deg det. Og når du er 76 kanskje du innser at du er bakpå og utdatert på data, og da lærer du deg selvsagt det. 

Det later til, ts, at du tenker oppdragelsen er ferdig når dine foreldre regner deg som voksen. Men det er da deres jobb slutter. Og din jobb begynner. Vi oppdrar oss selv hvert år av vårt liv. Det året vi slutter er det året vi gir opp livet.

Anonymkode: 06077...767

[AnonymBruker]

Jeg er litt bitter fordi mine foreldre var dårlige på å lære meg å takle ubehagelige følelser. Derfor jeg er en tjukk trøstespiser i dag, det er skikkelig vanskelig å endre på. Men har ikke gitt opp ennå.

Anonymkode: 916be...14d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er litt bitter fordi mine foreldre var dårlige på å lære meg å takle ubehagelige følelser. Derfor jeg er en tjukk trøstespiser i dag, det er skikkelig vanskelig å endre på. Men har ikke gitt opp ennå.

Anonymkode: 916be...14d

jeg kjenner et barn som blir deg i fremtiden. foreldrene har så forferdelige vaner at jeg har ikke ord. Ja de er overvektige og man skulle tro de gjør alt de kan for at barnet deres skal bli like ens..

Anonymkode: 77837...631

[Rosatoast]

Man er sitt eget menneske, til tross for hvilke oppdragelse man har fått - så har vel folk flest (noen er totalt blottet for det, men) selvinnsikt. Min far er veldig utadvendt, men jeg er veldig innadvendt.

Oppdragelse handler til syvende og sist om hvilke verdier man sitter igjen med, og forskjell på riktig og galt. Det du beskriver er en bitterhet ovenfor mor, og ansvarsfraskrivelse ifh hvor du er i livet, enn hvor du selv egentlig ønsker å være. Man er nødt til å evne å ta noen selvransakelser, og gjøre endringer derfra, og da må man også være svært selvbevisst og ha empati. Mange klarer ikke disse tingene, men hvis man vil gjøre en endring ved en selv så er det dette som må til  

[AnonymBruker]

Alle folk er ulike, også mødre. Ta moren din for den hun er, hun har sine foreldre som hun kanskje ligner. Hun er glad i deg og sitter oppe å venter på deg når du er ute. 
du har også de foreldrene som driter i barna sine som er ute på fest, og ikke følger med. 
hvis du er misfornøyd med din egen personlighet så gjør noe med det, men skyld ikke på moren din. 
vær glad for at moren din er seg selv, og ikke later som hun er noen andre enn den hun er. 
 

Anonymkode: a7e8a...4bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ja jeg har med andre ord ingen fremtid. Men det er fra den jævla faren min denne dritten kommer fra. Broren min er like ens, og han er også sur på seg selv for at han ikke klarer å sosialisere mer og bety noe for noen. Det forsterker min følelse av at det er slike vi er. Ikke rart familier med god karriere og stort nettverk får det så lett, siden slik går så i arv. Jeg og min bror er på så motsatt side av hva jeg ønsker. Hadde vi vært utadvendte og hatt sterk karriere så hadde vi forsterket hverandre, men vi er heller og var de 2 annerledesbarna som begge ble mobbet og sliter litt sosialt. Ingen vil ha barn heller, og det er bra, men utsiktene våre ser ikke bra ut. 
Pappa var super introvert og slitt med depresjon. er vel dømt jeg og da.. 

Anonymkode: 77837...631

Du velger din fremtid. Du kan også velge å sitte å sutre å skylde på mor og far og gener. Reis deg å gjør noe, ta ansvar. Du vet hva du må forbedre. Å sitte å plassere skyld for et liv du ikke gidder å ta tak i selv, er bare unnskyldning. Det er ditt valg.

Anonymkode: 22972...dd1