Var du en mobber som barn/ungdom?

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (2 minutter siden):

Det er ikke snakk om at alle skal være bestevenner, men om å inkludere den som kanskje føler seg utenfor. Det dere holdt på med minner meg litt om hvordan jeg ble behandlet deler av ungdomsskolen. I starten fikk jeg noen venninner som meldte seg veldig ut av klassemiljøet. De var tungt psykisk syke, og jeg tok meg av dem. Etter en tid begynte det å skjære seg med disse jentene, og jeg ble anbefalt av skolen å prøve å bli kjent med noen andre i klassen. Det var ikke lett, for de hadde jo allerede dannet sine egne gjenger jeg ikke var en del av. Det endte med at jeg ble utestengt fra gruppearbeid, bedt om å gå da jeg var på besøk hos noen, folk stoppet å snakke da jeg kom bort, blikket meg, fant på ting uten meg for å så invitere meg med da jeg fant ut av at jeg var utestengt, og kom med de dummeste unnskyldninger da jeg prøvde å ta initiativ å finne på noe etter skoletid. Jeg spurte og spurte, og fikk nei etter nei etter nei. Jeg følte meg avvist, usynlig og foraktet - ikke direkte mobbet (som på barneskolen, da var mobbingen langt mer omfattende), og det er klart, det gjør jo vondt. Jeg var ikke slem mot noen, jeg jobbet godt med skolearbeidet og var opptatt av å ivareta de andre, men det var flere som ikke likte meg. Og istedenfor å tenke at det var de som hadde et problem så tok jeg det på meg, og lurte på hva som var galt med meg fordi jeg ble valgt bort. Jeg hadde heldigvis en god venninne i klassen, og vi er fortsatt gode venner. Jeg har ikke kontakt med noen andre. Lærerne var fantastiske, venninnen min også, guttene var for så vidt også ok, men de jentegjengene har jeg lite til overs for. De tenkte nok ikke over hva de gjorde. Det er så typisk ungdomsskolementalitet å utestenge de som sliter for å hevde seg selv. I lengden er det jo de selv som taper på å oppføre seg sånn. Jeg hadde i alle fall skammet meg selv om jeg hadde bidratt til å utfryse et menneske som bare ønsket seg venner og som ikke skadet noen.

Men din situasjon høres ganske ulikt ut som min(kanskje hun er uenig der.) Hun hadde jo mange andre venner, og vi var heller ikke så drøy som det du beskriver, men vi var selvfølgelig ikke greie. På skolen samarbeidet vi om læreren satt oss sammen osv, var ikke sånn at vi sa «ææsj neii.» Det var nok slemt, men det var ikke slemt ment om du skjønner.  Vi fikk jo flere og flere inn i vennegjengen og så vil si at vi var inkluderende sånn sett, hun passet bare rett og slett ikke inn. Noe som sikkert var ekstra sårt for hun, men jeg står for det med å velge sine venner, noe annet er bortkastet. 
Vennegjengen har delt seg opp i flere små og vært i endring iløpet av årene, jeg sitter igjen med en liten gruppe, av eget valg, da jeg ikke er så sosial og ønsker kun å bruke tiden på akkurat de jeg vil ha i livet mitt. 

Jeg tenker ikke at jeg har tapt noe på det, og på jobb omgås jeg jo selvfølgelig med mennesker jeg ikke vil ha som venner men er jo hyggelig med de og oppfører meg som en voksen person, men der er det heller ingen som maser på meg 100 ganger når jeg sier «beklager jeg vil ikke være med å finne på ting etter jobb.» 

Vet ikke, kanskje jeg er litt hjerteløs når det kommer til sånt.. Men sånn er nå jeg, og det funker for meg. Står fortsatt ved at jeg ikke angrer. Men jeg skulle selvfølgelig ønske at situasjonen var annerledes.

 

 

Anonymkode: d387d...ce5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nå kommer det litt an på definisjonen mobbing. Jeg følte aldri meg som en mobber. Men ble fortalt mange år senere, at to i klassen følte seg mobbet av meg på barneskolen og ungdomskolen. Hun ene påsto hun sliter psykisk på grunn av det. Noe jeg personlig synes er en drøy påstand og overdrivelse.

Jeg har aldri hatt problemer med å få meg venner. Jeg var ikke populær, men jeg ble sett på som "kul". For jeg var en av få jenter i en gjeng med flest gutter. Jeg var også 3+ år yngre enn de andre. Det sier seg selv at man blir ansett som kul, når man som 12 åring henger med 15-16 åringer. På ungdomskolen så ville alle inn i den gjengen, via meg. Problemet var, jeg frøs ut alle og inkluderte ingen. Jeg har svært få gode erfaringer med jentevenner. Det er også derfor jeg var venn med alle, og byttet venner oftere enn jeg byttet sokker på barneskolen. Drama og dritt gjorde at jeg skaffet meg nye venner, om å om igjen. 
Jeg hatet barnslig drama og krangling. Trakk meg unna med en gang. For jeg hadde mer enn nok med ekte problemer å tenke på (overgrep, mishandling, omssorgssvikt hjemme m.m). Så barneskolen var kaotisk med bytting av venner og dum drama, ungdomskolen var roligere fordi jeg distanserte meg fra de i klassen. Det var hun et par gutter i klassen som ble en del av gjengen etter hvert, via andre i gjengen og ikke via meg. Så de var de eneste jeg hang med og pratet med i timene. 

Gjengen var enkel å være med. Jentene siklet etter guttene og kranglet om dem. Jeg hang med guttene og spilte vollyball om sommeren og spilte playstation. For det ville ikke de andre jentene, de var for "voksen" for slikt. Det var enkelt og trygt å være med de, fordi vi var ikke nære venner. Jeg var alene emosjonelt kan man si, men ikke fysisk. 

Men de to i klassen sa de følte seg mobbet, fordi jeg frøs dem ut. jeg nektet å la dem henge med meg (og gjengen). De ble aldri invitert til fest eller bursdag. Problemet her, er at de to følte seg utestengt og mobbet, samtidig som at realiteten er at jeg slapp jo ingen inn. Ingen av de andre i klassen fikk være med oss. De var ikke unike som ble luket vekk. Bare fordi de vil henge med den kulegjengen, så er man ikke en mobber fordi man ikke vil ha de der. Jeg hadde forstått det om det var slik at en eller to alltid blir utestengt fra en hel klasse. De kunne jo for pokker laget seg sin egen gjeng. Lage sine egne fester, henge med sine egne venner. Det er ikke noe krav om at du MÅ få komme inn i en spesifikk gjeng. 
Så nei, jeg føler meg ikke som en mobber og støtter ikke det at de påstår at de følte seg mobbet. Hva de føler er noe annet og angår ikke meg. 

Anonymkode: 226cb...e3d

Amen.

Anonymkode: d387d...ce5

[AnonymBruker]

Nei, jeg var den som ble mobbet... og jeg håper alle som var slemme mot meg sliter jævlig mye i dag!

Anonymkode: c3d5f...ffa

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men din situasjon høres ganske ulikt ut som min(kanskje hun er uenig der.) Hun hadde jo mange andre venner, og vi var heller ikke så drøy som det du beskriver, men vi var selvfølgelig ikke greie. På skolen samarbeidet vi om læreren satt oss sammen osv, var ikke sånn at vi sa «ææsj neii.» Det var nok slemt, men det var ikke slemt ment om du skjønner.  Vi fikk jo flere og flere inn i vennegjengen og så vil si at vi var inkluderende sånn sett, hun passet bare rett og slett ikke inn. Noe som sikkert var ekstra sårt for hun, men jeg står for det med å velge sine venner, noe annet er bortkastet. 
Vennegjengen har delt seg opp i flere små og vært i endring iløpet av årene, jeg sitter igjen med en liten gruppe, av eget valg, da jeg ikke er så sosial og ønsker kun å bruke tiden på akkurat de jeg vil ha i livet mitt. 

Jeg tenker ikke at jeg har tapt noe på det, og på jobb omgås jeg jo selvfølgelig med mennesker jeg ikke vil ha som venner men er jo hyggelig med de og oppfører meg som en voksen person, men der er det heller ingen som maser på meg 100 ganger når jeg sier «beklager jeg vil ikke være med å finne på ting etter jobb.» 

Vet ikke, kanskje jeg er litt hjerteløs når det kommer til sånt.. Men sånn er nå jeg, og det funker for meg. Står fortsatt ved at jeg ikke angrer. Men jeg skulle selvfølgelig ønske at situasjonen var annerledes.

 

 

Anonymkode: d387d...ce5

Var hun stygg mot noen? Jeg synes det er ganske drøyt å si at en person "bare ikke passet inn" så derfor kunne utestengingen "rettferdiggjøres". Det er aldri greit å utfryse et annet menneske såfremt hun ikke hadde gjort noe veldig galt. "Passer ikke inn" er ikke et gyldig argument. Det er en veldig umoden tankegang man skulle trodd at voksne hadde vokst fra seg. Så lenge folk ikke har gjort noe alvorlig galt så fortjener de en sjanse.

Endret 7. mai 2021 av Gjenferdet

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nå kommer det litt an på definisjonen mobbing. Jeg følte aldri meg som en mobber. Men ble fortalt mange år senere, at to i klassen følte seg mobbet av meg på barneskolen og ungdomskolen. Hun ene påsto hun sliter psykisk på grunn av det. Noe jeg personlig synes er en drøy påstand og overdrivelse.

Så nei, jeg føler meg ikke som en mobber og støtter ikke det at de påstår at de følte seg mobbet. Hva de føler er noe annet og angår ikke meg. 

Anonymkode: 226cb...e3d

Du var ikke i deres sko, å kan derfor ikke si at de overdriver.

Virker på meg som at du var - å fortsatt er mest opptatt av å være kul til å gidde å bry deg om de du mobbet og konsekvensene det har fått for de.

Hilsen ei som sliter psykisk etter mobbing i barne og ungdomsskolen på 70 og 80 tllet, og som går i traumebehandling på DPS. For min del så kom traumene i godt voksen alder. 

Anonymkode: cf3ad...8b9

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (3 minutter siden):

Var hun stygg mot noen? Jeg synes det er ganske drøyt å si at en person "bare ikke passet inn" så derfor kunne utestengingen "rettferdiggjøres". Det er aldri greit å utfryse et annet menneske såfremt hun ikke hadde gjort noe veldig galt. "Passer ikke inn" er ikke et gyldig argument. Det er en veldig umoden tankegang man skulle trodd at voksne hadde vokst fra seg. Så lenge folk ikke har gjort noe alvorlig galt så fortjener de en sjanse.

Nei hun var ikke stygg mot noen. Vi gikk i klasse sammen i tre år så at hun ikke hadde sjangser blir vell feil å si. Sorry men hun var jævlig irriterende, veldig spesiell og småfrekk(hun var ikke slem, men hadde vell en litt spesiell måte å si ting på), og jeg blir fortsatt irritert den dag i dag når jeg tenker på hun nå. Det hadde ikke gagnet henne å være venn med meg for jeg hadde faktisk ikke klart å ta meg sammen, noen mennesker bare går deg på nervene og sånn er det. Jeg klarer bare ikke å mene at man som menneske har rett til å være venn med hvem man vil, og at personligheten din skal bli godtatt av alle uansett.  Jeg synes heller ikke det er noe særlig synd på henne når hun hadde flere andre gode venner og hun satt seg i de situasjonene selv, er min mening.  
Vokst ifra seg? Nei jeg har ikke det, jeg har kun venner jeg liker og å tilbringe tid til. Livet er for kort til falskhet og irritasjon.

Vi får være enig om å være uenig, tror jeg. 

Anonymkode: d387d...ce5

[AnonymBruker]

TS her. Mange snakker om ekskludering og utestenging her. På min ungdomsskole hadde noen jenter en litt annen vri. De var noen ganger snille, og andre ganger helt jævlige. Jeg visste aldri hvor jeg hadde dem, og hva som kom til å skje når de vinket meg bort til dem. Det ene friminuttet var de greie, det neste spydige, ekle og frekke. Vi hadde et forferdelig miljø på min ungdomsskole. Det siste året holdt jeg meg unna alle. Hadde heldigvis gode venner utenfor skolen. Og på videregende var det et helt fantastisk miljø, så det ble tre supre år. 

Selv om jeg ikke er skadet av årene på ungdomsskolen, så har jeg i alle år vært usikker på å la nye mennesker komme for nær fort. Har lurt på om de liker meg på ordentlig, eller om de kommer til å plutselig endre oppførsel. Så jeg har vært veldig på vakt. Har også hatt småpanikk for å plutselig bli stående alene i fester, selskap og sosiale sammenkomster. Så selv etter massevis av år, så sitter det noe igjen hos meg. Tenker ofte på hvordan de som blir utsatt for hard mobbing har det ❤️

Anonymkode: 2ec0f...693

[AnonymBruker]

Jeg var vel det i en periode, og er ikke stolt av det som flere andre her virker å være... totalt mangel på evne til å sette seg inn i andres situasjon. Når et menneske sier at måten du har oppført deg på har ført til psykiske problemer for vedkommende... Å fortsatt hevder at det ikke har skjedd noe?! Å Ikke reflektere over om det faktisk ligger noe i det... 

 

Anonymkode: 17f0b...5d2

[AnonymBruker]

Nei, aldri mobbet eller blitt mobbet. Men husker godt følelsen av å være redd for å ikke passe inn, og fant ikke helt min plass før jeg begynte på vgs. Hadde alltid mange jeg kunne gå til på u-skolen, men ikke en trygg «kjerne». 

Det jeg angrer på er at jeg ikke sa ifra ved et par tilfeller der jeg så mobbing i klassen. Jeg husker faktisk ikke om jeg så på det som mobbing da, men i ettertid er jeg ikke i tvil. Det var nok min usikkerhet som stoppet meg der. Det er noen jeg innimellom tenker på og lurer på hvordan det har gått med.

Anonymkode: f2879...de1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei, aldri mobbet eller blitt mobbet. Men husker godt følelsen av å være redd for å ikke passe inn, og fant ikke helt min plass før jeg begynte på vgs. Hadde alltid mange jeg kunne gå til på u-skolen, men ikke en trygg «kjerne». 

Det jeg angrer på er at jeg ikke sa ifra ved et par tilfeller der jeg så mobbing i klassen. Jeg husker faktisk ikke om jeg så på det som mobbing da, men i ettertid er jeg ikke i tvil. Det var nok min usikkerhet som stoppet meg der. Det er noen jeg innimellom tenker på og lurer på hvordan det har gått med.

Anonymkode: f2879...de1

TS her. I mitt tilfelle er det mobberne det ikke har gått så bra med. Ikke tatt utdannelse, dårlige jobber og temmelig ressurssvake. Nå, som voksen, skjønner jeg jo hva slags hjem disse jentene kom fra også. Foreldre uten utdannelse, sikkert lite penger, dårlige forbilder osv. Vi andre som ble plaget har klart oss veldig mye bedre i livet 🙂

Anonymkode: 2ec0f...693

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

TS her. Mange snakker om ekskludering og utestenging her. På min ungdomsskole hadde noen jenter en litt annen vri. De var noen ganger snille, og andre ganger helt jævlige. Jeg visste aldri hvor jeg hadde dem, og hva som kom til å skje når de vinket meg bort til dem. Det ene friminuttet var de greie, det neste spydige, ekle og frekke. Vi hadde et forferdelig miljø på min ungdomsskole. Det siste året holdt jeg meg unna alle. Hadde heldigvis gode venner utenfor skolen. Og på videregende var det et helt fantastisk miljø, så det ble tre supre år. 

Selv om jeg ikke er skadet av årene på ungdomsskolen, så har jeg i alle år vært usikker på å la nye mennesker komme for nær fort. Har lurt på om de liker meg på ordentlig, eller om de kommer til å plutselig endre oppførsel. Så jeg har vært veldig på vakt. Har også hatt småpanikk for å plutselig bli stående alene i fester, selskap og sosiale sammenkomster. Så selv etter massevis av år, så sitter det noe igjen hos meg. Tenker ofte på hvordan de som blir utsatt for hard mobbing har det ❤️

Anonymkode: 2ec0f...693

Jeg ble mobbet på barne og ungdomsskolen. Det startet allerede når jeg var 7-8 år gammel. Noen av mobberne min var såkalte venner, og jeg var som deg, veldig usikker. Jeg visste aldri hvor jeg hadde dem eller hva som ville skje. I tillegg til å bli utestengt og utfryst den ene dagen for så å bli tatt inn i varmen den neste, banket de meg opp, og gjorde flere andre fysiske ting med meg. 

Jeg tok på deg skylden for at jeg ble mobbet, for det måtte jo være meg det var noe galt med. Dette med å påta meg skyld for alt mulig, har forfulgt meg etter det da jeg har lett for å ta på meg skyld - selv om jeg egentlig ikke har skylden. Men i mitt hode så er det min skyld, og jeg fortjener ikke noe bedre. 

Jeg har nok fortrengt dette i alle år (er over 50 nå) og levd greit med det. Men det har nok ligget i underbevisstheten, for jeg ser nå at jeg ubevist har tatt forhåndsregler i visse sitasjoner i alle år. 

Jeg opplevde et traume for noen år siden, og da kom også minnene fra barndommen. Har skjønt at dette er traumer som virkelig har grodd fast, og krever lang tid med behandling. Jeg vet ikke om jeg noen gang blir såpass bra igjen at jeg klarer å jobbe. Pr idag så er det helt utenkelig for meg. 

Jeg kjenner at jeg blir irritert når noen her er så arrogante å skriver at mobbeofrene overdriver. 

Anonymkode: cf3ad...8b9

[AnonymBruker]

Jeg var både mobber og mobbeoffer da jeg var ung. Jeg hadde det ikke bra, utsatt for grov omsorgssvikt og mishandling, og det kom ut på flere måter.

Anonymkode: b81f4...4d3

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg var vel det i en periode, og er ikke stolt av det som flere andre her virker å være... totalt mangel på evne til å sette seg inn i andres situasjon. Når et menneske sier at måten du har oppført deg på har ført til psykiske problemer for vedkommende... Å fortsatt hevder at det ikke har skjedd noe?! Å Ikke reflektere over om det faktisk ligger noe i det... 

 

Anonymkode: 17f0b...5d2

De lever vel i fornektelse, dessverre, eller så mangler de empati.

Endret 7. mai 2021 av Gjenferdet

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Du var ikke i deres sko, å kan derfor ikke si at de overdriver.

Virker på meg som at du var - å fortsatt er mest opptatt av å være kul til å gidde å bry deg om de du mobbet og konsekvensene det har fått for de.

Hilsen ei som sliter psykisk etter mobbing i barne og ungdomsskolen på 70 og 80 tllet, og som går i traumebehandling på DPS. For min del så kom traumene i godt voksen alder. 

Anonymkode: cf3ad...8b9

Jeg sier ikke at "mobbing som fører til mentale lidelser er overdrivelse". Det jeg sier, er at det at jeg sa nei til å henge med dem, ikke er mobbing eller grunn til å bli psykisk syk. Altså det var null drama og krangling. De spurte, flere ganger. Var ofte at de var på vollyballbanen med oss, men når vi avtalte å dra hjem til en annen, så var ikke de med. Vi var ikke der med dem, de dultet etter oss. Vi jagde de ikke vekk. Vi var ikke slemme med dem. Vi ignorerte de, fordi vi var ikke venner med dem men det er ikke mobbing for det. De var bare ikke våre venner og jeg hadde null interesse i å bli venn med dem og de andre ville ikke være venn med noen så ung heller. Selv om at jeg var yngre enn de andre, så godtok de meg fordi jeg vokste opp med to av guttene. Deres venner ble mine venner. Det var ikke en selvfølge at andre på min alder fikk henge med dem.

Hun sa ingenting om at hun ble mobbet av andre, hun sa jeg mobbet henne og jeg kan for problemene. Fordi jeg nektet å la de henge med oss og å få være med på fest. Det å kalle dette for et traume er overdrivelse. 

Og nei, det handler ikke om at jeg var for kul for dem. Jeg har aldri ansett meg selv som kul eller populær. Jeg har alltid følt at jeg ikke passer inn og har aldri hatt nære venner. Alle relasjoner har vært overfladiske og enkle, av en grunn.
Det er ikke mobbing å ikke ønske å være venn med noen. Jeg har aldri vært slem mot noen. Jeg jobbet med dem på skolen uten problemer. Jeg har vært høflig og respektfull. Det å ikke ønske å være venn med noen, gjør meg ikke til en mobber og det er overdrivelse å kalle det for traumatisk. Det er noe helt annet å bli fryst ut av en hel klasse, skole eller miljø. Det å aldri få ta del i grupper på skolen, det å bli jaget utav rommet osv. Det er noe helt annet. De to hadde 30 andre i klassen å henge med. De var ikke venneløs eller alene. 

Anonymkode: 226cb...e3d

[AnonymBruker]

Nei.

Heller aldri blitt mobbet, eller vært vitne til mobbing. 

Har kranglet og blitt såret og såret andre. 

Anonymkode: d557f...655

[AnonymBruker]

Noen er mye mer sensitive enn andre og tar ting tyngre. Noen har stort følelsesregister og noen har et ikke så stort et. Hvorfor skal alle tilpasse seg etter de sarte? Det er fullstendig lov å føle det man føler, slik er det bare, men man er jo ikke ansvarlig for andres lykke og må gå rundt å passe på å være venner med alle og ikke gjøre sånn og sånn for kanskje blir de lei seg la di da. 
 

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Du var ikke i deres sko, å kan derfor ikke si at de overdriver.

Virker på meg som at du var - å fortsatt er mest opptatt av å være kul til å gidde å bry deg om de du mobbet og konsekvensene det har fått for de.

Hilsen ei som sliter psykisk etter mobbing i barne og ungdomsskolen på 70 og 80 tllet, og som går i traumebehandling på DPS. For min del så kom traumene i godt voksen alder. 

Anonymkode: cf3ad...8b9

Hun skrev jo hvorfor hun gjorde som hun gjorde, hun er da ikke ansvarlig for å få de med i gjengen?? 

Anonymkode: d387d...ce5

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg sier ikke at "mobbing som fører til mentale lidelser er overdrivelse". Det jeg sier, er at det at jeg sa nei til å henge med dem, ikke er mobbing eller grunn til å bli psykisk syk. Altså det var null drama og krangling. De spurte, flere ganger. Var ofte at de var på vollyballbanen med oss, men når vi avtalte å dra hjem til en annen, så var ikke de med. Vi var ikke der med dem, de dultet etter oss. Vi jagde de ikke vekk. Vi var ikke slemme med dem. Vi ignorerte de, fordi vi var ikke venner med dem men det er ikke mobbing for det. De var bare ikke våre venner og jeg hadde null interesse i å bli venn med dem og de andre ville ikke være venn med noen så ung heller. Selv om at jeg var yngre enn de andre, så godtok de meg fordi jeg vokste opp med to av guttene. Deres venner ble mine venner. Det var ikke en selvfølge at andre på min alder fikk henge med dem.

Hun sa ingenting om at hun ble mobbet av andre, hun sa jeg mobbet henne og jeg kan for problemene. Fordi jeg nektet å la de henge med oss og å få være med på fest. Det å kalle dette for et traume er overdrivelse. 

Og nei, det handler ikke om at jeg var for kul for dem. Jeg har aldri ansett meg selv som kul eller populær. Jeg har alltid følt at jeg ikke passer inn og har aldri hatt nære venner. Alle relasjoner har vært overfladiske og enkle, av en grunn.
Det er ikke mobbing å ikke ønske å være venn med noen. Jeg har aldri vært slem mot noen. Jeg jobbet med dem på skolen uten problemer. Jeg har vært høflig og respektfull. Det å ikke ønske å være venn med noen, gjør meg ikke til en mobber og det er overdrivelse å kalle det for traumatisk. Det er noe helt annet å bli fryst ut av en hel klasse, skole eller miljø. Det å aldri få ta del i grupper på skolen, det å bli jaget utav rommet osv. Det er noe helt annet. De to hadde 30 andre i klassen å henge med. De var ikke venneløs eller alene. 

Anonymkode: 226cb...e3d

Å aktivt ignorere eller fryse ut noen omtales som skjult mobbing.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Gjenferdet said:

Jeg sendte han en lang melding der jeg forklarte hva han hadde sagt og gjort, og hvordan det hadde preget meg. Han ble nok lang i maska da, og jeg fikk omsider et svar som kunne tolkes som en beklagelse. Likevel tviler jeg på at han virkelig forstår at det for meg ble et nytt traume.

Vi har åpenbart ulik oppfatning av hva som kan defineres som et traume. Hva sikter du til her, det ble traumatisk for deg at han ikke vedkjente seg eller husket at han mobbet deg, eller det at han omsider kom med noe som kunne tolkes som en beklagelse? 😮 

Anonymkode: b81f4...4d3

[AnonymBruker]

Just now, Gjenferdet said:

Å aktivt ignorere eller fryse ut noen omtales som skjult mobbing.

Jammen hælledussan da. Alt blir jo mobbing om man ikke kan avvise noen direkte, men heller ikke indirekte. Blir man ikke inkludert der man ønsker, så er det mobbing? 

Anonymkode: b81f4...4d3

[Silva Pluvialis]

.

Endret 7. oktober 2022 av Tvillingsjel