Var du en mobber som barn/ungdom?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

TS her. I mitt tilfelle er det mobberne det ikke har gått så bra med. Ikke tatt utdannelse, dårlige jobber og temmelig ressurssvake. Nå, som voksen, skjønner jeg jo hva slags hjem disse jentene kom fra også. Foreldre uten utdannelse, sikkert lite penger, dårlige forbilder osv. Vi andre som ble plaget har klart oss veldig mye bedre i livet 🙂

Anonymkode: 2ec0f...693

Det er jo kjempefint. Dessverre ser man jo tilfeller hvor mobbeofre også sliter med voksenlivet etter en tung skolegang. 
som voksen kan man forstå mekanismen bak mobbing. Det handler om selvhevdelse og redsel for å bli «avslørt» eller at man selv skal oppleve å bli mobbet for sin bakgrunn. Dessverre finnes det også mobbere som har en trygg oppvekst, som likevel mobber. Men det også kommer nok fra en usikkerhet i seg selv.

Anonymkode: f2879...de1

[AnonymBruker]

Just now, Gjenferdet said:

Nei. Traumet er mobbingen som pågikk over flere år mens skolen stod på sidelinjen uten å gripe inn. 

Du skrev "nytt traume". Jeg misforsto visst.

Anonymkode: b81f4...4d3

[Silva Pluvialis]

.

Endret 7. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (6 minutter siden):

Å aktivt ignorere eller fryse ut noen omtales som skjult mobbing.

Gi deg da. Det er ikke det samme! 
Det er mobbing hvis vi nektet de å komme nær oss når vi var ute. Det hadde vært mobbing hvis vi stengte ut kun de to og ikke andre i klassen eller miljøet. Det hadde vært mobbing hvis jeg nektet å være i gruppe med dem på skolen eller at jeg ignorerte de i skolesammenheng. 

Det er ikke mobbing at barn ønsker å feire bursdag med 2-3 nære venner. Det er mobbing hvis alle jenter unntatt ei blir buden i bursdag. 

Man har ingen forpliktelser til å være venn med folk og det er ikke mobbing.

Anonymkode: 226cb...e3d

[AnonymBruker]

Synes helt ærlig dette med mobbing er vanskelig å definere noen ganger.
Fysisk mobbing har jo ingen gråsoner siden det er «håndfast» hva som har skjedd.

Men det med psykisk mobbing og opplevelsen av utenforskap kan også være personavhengig tror jeg.
Jeg vokste opp med to eldre brødre og var ganske hardhudet mot kommentarer som måtte komme. Men min venninne som var enebarn og sjelden fikk kjeft hjemme, var veldig sart og følsom, og reagerte ofte på mine vegne hvis det var noen som kom med en slengbemerkning. 
 

Synes det er veldig synd på de som sliter med ettervirkning av mobbing når de var yngre, men synes også det er utopi å tro at alle skal være venner alltid. Mennesker er forskjellige, og livet er for kort til å bruke mye tid på mennesker som ikke gir deg noe. Og understreker at jeg aldri ville vært i den kule gjengen på skolen. Tror flere av de som var der gjorde ting de angrer på i dag, for å holde seg oppe på rangstigen. Bedre å være nede (selvom jeg kanskje ikke kan si noe siden jeg ikke var nederst)
 

Anonymkode: 8a2bd...7db

[AnonymBruker]

Om vi jobber sammen og jeg hver eneste dag sitter meg sammen med deg i pausen og prater med deg og spør om du vil finne på noe, uansett hvor mange ganger du sier nei så fortsetter jeg, du merker at vi er forskjellige og du egentlig ikke har noe interesse av å henge med meg på fritiden din men du er hyggelig siden vi tross alt jobber sammen. En dag nevnte du til noen andre at du skulle på shopping i pausen så jeg slenger meg på å følger sammen med deg og blir med deg på shopping selv om du har hintet flere ganger til at du ikke er interessert, når shoppingen er ferdig så spør jeg om vi skal hjem til deg eller meg for å se serie. Du avslår forslaget, og lignende situasjoner skjer kanskje ofte. Jeg blir lei meg for jeg ønsker jo svært sterkt å være venn med deg og mener at du burde være mer med meg, det er andre jeg kan være med på jobb, til og med noen som vil være med meg, men jeg vil ikke være med de, jeg vil være med DEG. 
 

Mobber du meg?? 

Anonymkode: d387d...ce5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Om vi jobber sammen og jeg hver eneste dag sitter meg sammen med deg i pausen og prater med deg og spør om du vil finne på noe, uansett hvor mange ganger du sier nei så fortsetter jeg, du merker at vi er forskjellige og du egentlig ikke har noe interesse av å henge med meg på fritiden din men du er hyggelig siden vi tross alt jobber sammen. En dag nevnte du til noen andre at du skulle på shopping i pausen så jeg slenger meg på å følger sammen med deg og blir med deg på shopping selv om du har hintet flere ganger til at du ikke er interessert, når shoppingen er ferdig så spør jeg om vi skal hjem til deg eller meg for å se serie. Du avslår forslaget, og lignende situasjoner skjer kanskje ofte. Jeg blir lei meg for jeg ønsker jo svært sterkt å være venn med deg og mener at du burde være mer med meg, det er andre jeg kan være med på jobb, til og med noen som vil være med meg, men jeg vil ikke være med de, jeg vil være med DEG. 
 

Mobber du meg?? 

Anonymkode: d387d...ce5

Nei. Man er forskjellige, dessverre vanskelig å akseptere for noen❤️

Anonymkode: 8a2bd...7db

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Gi deg da. Det er ikke det samme! 
Det er mobbing hvis vi nektet de å komme nær oss når vi var ute. Det hadde vært mobbing hvis vi stengte ut kun de to og ikke andre i klassen eller miljøet. Det hadde vært mobbing hvis jeg nektet å være i gruppe med dem på skolen eller at jeg ignorerte de i skolesammenheng. 

Det er ikke mobbing at barn ønsker å feire bursdag med 2-3 nære venner. Det er mobbing hvis alle jenter unntatt ei blir buden i bursdag. 

Man har ingen forpliktelser til å være venn med folk og det er ikke mobbing.

Anonymkode: 226cb...e3d

Akkurat her er vi enige. Det er mer gjengmentaliteten jeg kritiserer. De tankene om at den og den "ikke passer inn" og hvor da gjengen går inn for aktivt utestenge denne ene personen. Det er dårlig oppførsel.

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (1 minutt siden):

Akkurat her er vi enige. Det er mer gjengmentaliteten jeg kritiserer. De tankene om at den og den "ikke passer inn" og hvor da gjengen går inn for aktivt utestenge denne ene personen. Det er dårlig oppførsel.

Da er du jo enig med meg også da, kanskje du misforsto noe. Det med at jeg skrev at hun ikke passet inn har feks ingenting med at hun ikke var kul nok eller noe lignende. Vi var heller ikke den kuleste gjengen på skolen, det var flere klikker og mange av de mer populær enn oss, vi var en rar gjeng med mange forskjellige mennesker, jeg er totalt ulik mine bestevenner, alikevell så fant vi hverandre og likte å være i hverandres selskap. Vanskelig å forklare egentlig. 

Anonymkode: d387d...ce5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Om vi jobber sammen og jeg hver eneste dag sitter meg sammen med deg i pausen og prater med deg og spør om du vil finne på noe, uansett hvor mange ganger du sier nei så fortsetter jeg, du merker at vi er forskjellige og du egentlig ikke har noe interesse av å henge med meg på fritiden din men du er hyggelig siden vi tross alt jobber sammen. En dag nevnte du til noen andre at du skulle på shopping i pausen så jeg slenger meg på å følger sammen med deg og blir med deg på shopping selv om du har hintet flere ganger til at du ikke er interessert, når shoppingen er ferdig så spør jeg om vi skal hjem til deg eller meg for å se serie. Du avslår forslaget, og lignende situasjoner skjer kanskje ofte. Jeg blir lei meg for jeg ønsker jo svært sterkt å være venn med deg og mener at du burde være mer med meg, det er andre jeg kan være med på jobb, til og med noen som vil være med meg, men jeg vil ikke være med de, jeg vil være med DEG. 
 

Mobber du meg?? 

Anonymkode: d387d...ce5

Selvsagt så skal man ikke være nødt til å være sammen med noen man ikke har kjemi med. Som sagt, alle kan ikke like alle. Men, utestenging og utfrysning på f.eks pauserommet arbeidsplassen, skolen, er mobbing. 

Man kan klare å snakke med en person man ikke har kjemi med og oppføre seg som folk, men man skal selvsagt ikke tvinges til å omgår personen på fritiden. 

Anonymkode: cf3ad...8b9

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 7.5.2021 den 22.50):

Jammen hælledussan da. Alt blir jo mobbing om man ikke kan avvise noen direkte, men heller ikke indirekte. Blir man ikke inkludert der man ønsker, så er det mobbing? 

Anonymkode: b81f4...4d3

Det kommer litt an på situasjonen, tenker jeg. Mobbing er et alvorlig begrep, og all følelse av å ikke være en del av gjengen trenger ikke nødvendigvis å være mobbing. Jeg skulle nyansert det litt mer, men var bare litt skeptisk til de tankene om at "den personen passet ikke inn". Det virket som mer aktiv utfrysing av en enkeltperson, noe som kan gå inn under mobbing.

Endret 7. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Selvsagt så skal man ikke være nødt til å være sammen med noen man ikke har kjemi med. Som sagt, alle kan ikke like alle. Men, utestenging og utfrysning på f.eks pauserommet arbeidsplassen, skolen, er mobbing. 

Man kan klare å snakke med en person man ikke har kjemi med og oppføre seg som folk, men man skal selvsagt ikke tvinges til å omgår personen på fritiden. 

Anonymkode: cf3ad...8b9

Enig! Det å være høflig og inkluderende på jobb/skole, er ikke det samme som å henge på fritiden som venner. Dersom hele teamet ditt fra jobb skal på lønningspils etter jobb, og én ikke får lov til å være med, så er det utestenging og ikke greit.
Eller at man jager folk utav pauserommet eller ikke tillater andre å sitte på samme bord i kantinen. Eller det å si "Sara får ikke være i gruppe med oss, hun må finne noen andre", det er ikke greit. På skolen så er man "profesjonell" og alle skal inkluderes. Man skal kunne oppføre seg som folk med alle. Selv de man virkelig misliker og ikke går overens med. Bare fordi man er høflig og hyggelig på jobb, så betyr det ikke at man er venner for det. For meg er dette en selvfølge, det å jobbe med folk på jobb/skole, ikke stenge noen ute i en "profesjonell setting". 

Anonymkode: 226cb...e3d

[AnonymBruker]

Gikk i en klasse og på en skole som var et niårig mareritt. Blant gutta var det fysisk vold; slag, spark og andre former for fysisk og psykisk vold daglig. Blant oss jentene var det bedre, men flere ble lagt i bakken og klådd på  eller dratt inn i dusjen etter gymtimen, mens det stod gutter og dusjet. I et sånt scenairo er det vanskelig og selv ikke bli en "mobber".

Hva gjorde lærerne? I grunn ingenting.

Anonymkode: 794be...22a

[AnonymBruker]

Jeg har ikke mobbet direkte på barneskolen, men jeg har vært stilletiende vitne. Like ikke syns jeg nå i dag.. Liten barneskole, alle kjente alle og det ble en del av kulturen der. Lærerne gjorde ingenting, det ble aldri snakket om selv om alle visste og så. I ettertid er det spesielt en gutt jeg ofte har dårlig samvittighet for. Han kan aldri ha følt seg spesielt inkludert på skolen i tillegg til at han ofte var offer for diverse pranks fra guttegjengen som resulterte i at han begynte å gråte. Jeg kan ikke huske å ha pratet noe særlig med han på skolen i det hele tatt i løpet syv 7 år. Og vi var 5 stykker i klassen min! 
 

På ungdomsskolen har jeg mobbet andre. Mot enkelte oppførte jeg meg direkte jævlig, aldri fysisk, men psykisk. Det finnes ingen grunn, ingen unnskyldning og det var uten tvil mobbing. Den eneste forklaringen jeg har var at vi skjønte det ikke. Forsto ikke at det var mobbing. Vi «bare tulla jo». Men det er ikke bare tull når man hver eneste dag snakker stygt til noen, kaller de stygge ting, roper til dem, ler av dem, kommenterer utseende høylytt, osv. Igjen, det var ingen som grep inn. Voksne bare sto og så på. Jeg tror ikke ofrene selv fortalte noe til noen. Det var en del av en elendig kultur på den skolen. Jeg skulle ønske noen hadde røsket tak i oss, innkalt til møte med rektor, ofrene, foreldrene, osv. Kjørt dull oppvask av den ufyselige oppførselen. I det minste ville vi kanskje latt de være i fred.. 

Anonymkode: a3a07...655

[AnonymBruker]

Har fryst ut ei fordi hun var en konsekvent lystløgner, som fant på de utroligste løgner. Det var ikke noe for meg, og til slutt hadde hun ingen venner igjen. Dette var vgs og jeg orket rett og slett ikke det tullet. I ettertid så skjønner jeg at hun hadde byttet skole flere ganger pga mobbing, og det var sikkert derfor hun følte at hun måtte finne på usannsynlige ting for å passe inn. Jeg angrer ikke på det, i og med at dette er det mest irriterende mennesket jeg har vært borti. Det var heller ikke slik at jeg gikk bort og sa stygge kommentarer til henne, jeg taklet bare ikke å være i nærheten av henne og ignorerte bare (og det samme gjaldt resten av klassen). 

Anonymkode: 790f2...d6d

[AnonymBruker]

Mobbing defineres bl.a som ondskapsfull behandling over tid. 

TS

Anonymkode: 2ec0f...693

[AnonymBruker]

Kommer helt an på om man bruker dagens definisjon på mobbing eller den gamle. Jeg har vært med på å være dust mot noen, og folk har vært duste med meg. Men jeg har aldri mobbet noen over tid

Anonymkode: e9530...0a9

[AnonymBruker]

Ja, har mobbet da jeg var veldig liten. Ikke over tid, men mobbing er mobbing etter min mening. 

Da jeg gav meg med det ble jeg kontakt mobbet. Jeg er definisjonen av noen som blir sparket når de ligger nede. 

Lurer på om noen av mine mobbere har skrevet i denne tråden. Driver å analyserer setningene som blir skrevet.  

Anonymkode: 39019...bd8

[AnonymBruker]

I vår individualistiske samfunn glemmer vi nok litt hvor mye vi mennesker påvirker hverandre. En som alltid blir holdt utenfor kan ofte føle seg usikker og desperat, da er det ikke de trygge personlighetstrekkene som får komme frem. Man blir mer usikker og ulykkelig, dermed enda mer mislikt, en ond sirkel.

Jeg hadde en sånn oppvekst hvor jeg ble fullstendig fryst ut og også harselert med hjemme. Det har preget meg på ulikt vis det å aldri kunne føle meg trygg.

Joda, jeg hoppet i utdanning, jeg ble sint, satte det ekstra giret til og fikk gode karakterer. Men det er grenser hvor mye utenforskap og mental smerte et menneske kan tåle før man knekker og psyken går til angrep på seg selv.

På sett og vis tror jeg de tidlige årene formet meg til en person som lett blir plukket på og utpekt hakkekylling for vond prat og slarv også i voksen alder. Det er som de usikre, desperate trekkene mine har blitt skjøvet frem, og de spontane, spøkefulle, trygge trekkene er blitt begravd. Ofte har jeg opplevd at også voksne har lagt meg for hat uten at jeg vet hvorfor eller hatt mye med dem å gjøre.

Ikke før i godt voksen alder møtte jeg på en gjeng som tok meg inn i varmen. Dette har endret personligheten min ganske mye. Det er som slumrende sider av meg selv våkner og jeg må bli kjent på meg på nytt igjen. Jeg spøker og smiler mye mer og merker også at folk generelt liker meg mye bedre enn før. 

Noen ganger har jeg lurt på hvilket liv jeg ville fått om jeg ikke ble herset sånn med i ungdomsårene. Jeg ville nok ha opplevd mye mindre sosial smerte også i voksrn alder og ikke blitt overrasket om jeg hadde hatt et litt mer vellykket og tryggere liv. 

Anonymkode: 049da...004

[AnonymBruker]

Jeg ble brutalt mobba på barneskolen pga annerledeshet. Mobba på ungdomsskolen pga ren misunnelse. Var ei jente som hadde det perfekte liv. Kjentes som en massiv urett å se hvor godt hun hadde det, når jef selv hadde det så fælt. Så jeg mobba av misunnelse. Det har gått veldig bra med henne. Jeg havna utenfor samfunnet og kommer neppe til å få fotfeste tilbake heller.

Anonymkode: 8e337...4b8