Hvordan reagerer dere når dere hører at noen har tatt livet sitt?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Så de skal lide seg igjennom livet bare fordi de ikke skal påføre nære smerte? Nei. Når alt kommer til alt, lever vi for oss selv, ikke andre.

Anonymkode: 11bfb...070

Får prøve å forbedre livet da. Så lenge man ikke har en progressiv sykdom, selvsagt. 

Anonymkode: a4243...75e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner to som har tatt livet sitt. Han ene jobbet jeg med på et frivillig arrangement flere år på rad, og siste året han var med oppførte han seg så rart. Har fått vite i ettertid at han hadde fått en alvorlig psykisk diagnose og fikk ikke den hjelpen han trengte før det var for sent. Han hoppa i sjøen og ble funnet langt unna 6mnd senere. 
 

Ble fryktelig lei meg, for vi hadde en humor sammen som det ikke er så mange som skjønner. Savner han. 
 

Han andre døde nå i sommer/våres. Kjente han ikke veldig godt, men nok til å få en reaksjon. Kjente denne personen igjennom samme arrangement som nevnt over. Super hyggelig menneske, og jeg hadde aldri trodd han slet med depresjoner og ikke fikk den hjelpen han trengte før det ble for sent. 
 

Reagerte kraftigere på dødsfall nr to enn nr en, men det kan være fordi jeg i mellomtiden har mistet et nært familiemedlem og får den sorgen opp igjen. 
 

Kusinen til eksen tok livet sitt noen måneder før jeg dumpet han. Synes det var veldig trist. Husker at sorgen jeg følte med dem ble omgjort til sinne fordi eksen brukte det mot meg da jeg dumpet han. (Hadde brukt flere år på å komme meg ut av forholdet)

Anonymkode: faa8b...9a4

[AnonymBruker]

Jeg fikk vite om ei i dag. Jeg har sittet å grått en del og har mye spørsmål. Hun er en av de livligeste personene jeg vet om. Jeg har ikke sett henne på en stund pga jeg jobber ikke sammen med henne lengre.

Jeg tenker at hun må ha slitt veldig lenge med ett eller annet. Hun må hatt det helt jævlig. Synd vi ikke alltid kan fange dette opp om andre før det er forseint 😥. Hun er typisk ei som spør alltid hvordan det går med deg. Alltid godt humør og hatt inntrykk av at hun ser lett på livet og går sine egne veier. 
 

Er det innafor å si fuck dårlig psykisk helse 🦋

Har selv til tider mye angst og mine nedturer. Men ikke så tung til sinns at jeg har vurdert å ta livet mitt.

Våg å snakk om det 🦋

Tankene mine i dag går til henne og hennes nærmeste ❤️

Anonymkode: 1baca...2e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Blir sint. De tenker overhodet ikke over den uhyrlige smerten de etterlater alle andre med. Egoistisk og jævlig.

Anonymkode: a4243...75e

Er ikke alle som har noen i livet sitt. Hvis jeg dør tar det mest sannsynlig mange måneder før jeg blir funnet.

Anonymkode: 18080...c72

[_popcorn_]

Ryddet for krenkende innlegg, brukerangrep og svar til det. 

 

_popcorn_, mod

[Gjest Handyhedmark]

Jeg fant en som hadde valgt å ta sitt eget liv på den mest brutale måten. En særs stygg opplevelse som har satt varige spor. 

Kjente ikke personen, men fikk bistand fra det offentlige kriseteam for å bli debrifet. 

 

Samtidig kom jeg dessverre borti en ulykke i forbindelse med jobb, der en person valgte å avslutte mot et vogntog. 

Så, jeg har hatt mine opplevelser ja.....

[Tradegy]

Det er trasig uansett, men fryktelig med de yngste som har hele livet foran seg. Kanskje etterlater seg barn.

Ingen tvil om at det er en dødsårsak som har økt med voldsom kraft. Tror det er godt for de etterlatte at åpenheten ikke lenger er noe å ha berøringsangst for. Fint at de kan skrive det i dødsannonsen. Jeg har grublet mye over uttrykket "valgte" å ta sitt liv. Samtidig er det jo i de fleste fall, akkurat slik det er , og skal ikke skjønnmales 💔

[_popcorn_]

Ryddet for brukerdebatt og forherligelse av selvmord. 

_popcorn_, mod

[AnonymBruker]

Da jeg var ca 18, tok ei eldre venninne livet av seg. Husker jeg gråt i begravelsen og at de andre var så stille. Og familien ville ikke ha gravøl, så vi vennene hadde vårt eget lille gravøl på en cafe. Har skjønt etterpå at hun sleit med mange ting. 

Da fetteren min var nygift, med et lite barn, tok broren til kona hans livet av seg. Forholdet deres brøt sammen og hun var innlagt flere ganger før hun tok livet sitt, han har alltid hatt hovedomsorgen for barnet. Jeg husker henne veldig godt og likte henne. Fetteren min var veldig sint på henne da hun døde, jeg tror fordi det skada barnet. Hun som hadde en tenåring fra før som da ble foreldreløs, tror tenåringen flytta til besteforeldrene. Det lille barnet har vært mye sint etter mora døde. Heldigvis er fetteren min forlova med ei flott, stødig dame som har blitt som ei mor nr2 for det lille barnet som mista mora si. Grusomt for foreldrene som måtte gravlegge 2 av 3 barn, selv om barnebarna sikkert hjelper litt. 

En bekjent tok livet sitt etter å ha spøkt på fest om et fælt liv. Da blei det mye sånn, burde vi ha sett/gjort etc mer. Har også hatt flere bekjente som sleit med ulike ting og noen av dem døde. Andre lever i beste velgående etter forsøk. 

Den eneste søstera/søskenet til ei nær venninne tok livet sitt for noen få år sia. Hun var pen, hadde jobb, kjæreste, hadde fått god kontakt med dattera si igjen, var på ferie, skulle kanskje flytte inn med kjæresten....men bar altså på et tungsinn hun delvis skjulte. Har vært helt forjævlig vondt for venninna mi. Jeg var ikke så nær søstera, men kjente henne fra oppveksten og det var rart/sårt. 

Dette er blant de opplevelsene som gjør at jeg jobber frivillig på sjølmordstelefon. Jeg skal på vakt denne uka. Vi lytter. Iblant kan vi hjelpe praktisk. Jeg har ringt etter ambulanse, jeg har slusa overgrepsofre videre i hjelpeapparatet, jeg har hørt på ensomme folk under Corona, jeg har blitt skjelt ut av folk som valgte å ringe oss, jeg har blitt takka, jeg har møtt folk i rus, folk som hører stemmer, folk som ikke vet hvorfor de ringer. Det er noen av oss der, hver natt. Så lenge folk snakker, lever de. 

 

Anonymkode: 869ec...77f

[Anonymburker]

Modig

[AnonymBruker]

Hei.

Har selv opplevd at tanta mi tok selvmord. Hun bodde på en annen kant av landet, men jeg har mange gode minner fra henne fra barndommen. Hun var veldig psykisk syk og gikk gjennom en skilsmisse. Fikk dårlig hjelp av psykiatri (hadde flere selvmordsforsøk bak seg, ble skrevet rett ut igjen selv om det var tydelig at hun var suicidal enda). Hun etterlot seg voksne barn og barnebarn og hadde mange gode år igjen. Jeg prøvde å snakke med henne mange ganger, for hun var tydelig på at hun ønsket hjelp og ropte ofte om hjelp gjennom sosiale medier. Jeg prøvde å gi henne håp om bedre tider og si at livet kunne være verd det i fremtiden selv om ting nå var svart. Det var vondt når hun tok selvmord likevel, selv om jeg ikke ble overrasket. Følte jeg ikke strakk til, at jeg ikke gjorde nok for å hjelpe. Men samtidig forstår jeg henne på et vis. Livet kan føles meningsløst og tomt og svart. Mest vondt får jeg av hennes exmann, hennes barn og barnebarn.

Kjenner også til to bekjente som har tatt selvmord. Selv om de bare var bekjente har jeg tenkt mye på dem. Om hva de følte, hvor vondt de må ha hatt det. De var begge unge menn i tidlig tjueårene. Kjenner også ei mor som har mistet sin 17 år gamle datter i selvmord. Utrolig sårt. Flott jente med livet foran seg. Som opplevde livet som så svart at fremtiden ikke var verdt forsøket. Det var nok en spesifikk ting som fikk begeret til å renne over for hennes del. Det er veldig vondt å tenke på.

Selv om det siste tilfellet jeg skal ta opp nå er et selvmordsforsøk og ikke et selvmord, har det gått mest inn på meg fordi det er så nært. Før mannen min møtte meg forsøkte han å ta selvmord, men fikk hjelp akkurat i tide til at han overlevde selvmordsforsøket. Da var han i tidlig 30årene. Han følte seg mislykket, ensom og unyttig og så rett og slett ingen vits i livet. Han hadde da ingen utdanning da han fikk en kronisk sykdom som ung som gjorde at han ikke kunne bli det han ville og ikke hadde en plan B, han hadde vært singel stort sett hele livet og alle vennene hans slo seg ned med familie, og han så rett og slett ikke vits. Nå over 10 år senere er han utdannet ingeniør, har to barn og er gift med meg. Og både jeg og han tenker på hvis han ikke fikk hjelp i siste liten den dagen av en nabo som var veldig på vakt.... Hva da? Da hadde han aldri visst hva han gikk glipp av.

Anonymkode: fefee...eaf