Hvordan reagerer dere når dere hører at noen har tatt livet sitt?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dine innlegg må være tull? Jeg håper det. Dette her er skikkelig ureflektert, naivt og uvitende rundt et alvorlig tema. Du er bastant som faen og påstår at du jobber i helsevesenet. Da er det vel kanskje ikke så rart at helsevesenet er så dårlig når slike folk går rundt med rosa solbriller på og ikke klarer å se hvor sviktende helsevesenet er mange ganger, både i psykisk og fysisk helse. Du nevner også at du måtte gå privat. Har du tenkt på at kanskje ikke alle har råd til det og dermed ikke fikk adekvat hjelp, som du gjorde? Reflekter gjerne rundt dette, du.

Anonymkode: fab24...bbc

Jeg vil si det er ganske umodent og ureflektert å tolke innleggene til vedkommende på den måten du gjør. Jeg har lest tråden, og jeg synes AB..21f stiller mange gode spørsmål som enkelte misforstår totalt. 
Slik jeg ser det, koker det ned til om samfunnet er i stand til å forhindre alle selvmord, eller om man må akseptere at noen, uansett hvor god hjelp de får, velger å avslutte livet sitt. 
Uansett hvor mye man behandler kreft, hjertelidelser eller andre sykdommer, så vil jo noen dø av det. 
Når det er sagt, så er jeg 100% enig i at behandlingstilbudet for psykiske lidelser er alt for dårlig i dag. Folk som er alvorlig syke burde fått hjelp med en gang de trenger det.

Anonymkode: df1fd...7fd

[AnonymBruker]

Jeg hadde en god venn som tok livet sitt for 20 år siden. Jeg har aldri glemt ham. Går ofte forbi et sted som minner meg om ham, ser ham for meg hver gang, stående der, en av de siste gangene jeg så ham.

Anonymkode: e8685...b07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg vil si det er ganske umodent og ureflektert å tolke innleggene til vedkommende på den måten du gjør. Jeg har lest tråden, og jeg synes AB..21f stiller mange gode spørsmål som enkelte misforstår totalt. 
Slik jeg ser det, koker det ned til om samfunnet er i stand til å forhindre alle selvmord, eller om man må akseptere at noen, uansett hvor god hjelp de får, velger å avslutte livet sitt. 
Uansett hvor mye man behandler kreft, hjertelidelser eller andre sykdommer, så vil jo noen dø av det. 
Når det er sagt, så er jeg 100% enig i at behandlingstilbudet for psykiske lidelser er alt for dårlig i dag. Folk som er alvorlig syke burde fått hjelp med en gang de trenger det.

Anonymkode: df1fd...7fd

Enig.

Jeg tror også jeg forstår den anonyme brukeren som folk reagerer på, men enkelte ting hen har sagt er lett å misforstå.

Selv om fysisk og psykisk sykdom har mange likhetstrekk så er det også store forskjeller.

Et benbrudd er enkelt å lege. Helsevesenet gipser benet, gir deg krykker, sykmelding og smertestillende. 

Men psykisk sykdom er ikke som et enkelt benbrudd, men av og til som et benbrudd i en kropp som ikke er i stand til å hele benbruddet. Jeg vet ikke hvilke fysiske sykdommer man må ha for at dette skal skje, men det er en annen sak.

Så, hvis psykisk sykdom er som et benbrudd som aldri vil gro, er det da samfunnets skyld? Eller kan vi si at det er kroppen til pasienten som har delvis skyld her? Har samfunnet skyld i at folk får kreft?

La oss si at pasienten må gjøre en egeninnsats for at beinbruddet skal leges, som å spise 10 bananer om dagen (ved mange psykiske lidelser må jo pasienten gjøre en egeninnsats for å bli frisk). Men pasienten med beinbrudd spiser bare 5 bananer om dagen og benbruddet gror derfor ikke. Er det fortsatt samfunnets skyld? Er det samfunnets skyld hvis pasienten er allergisk mot bananer, eller kaster opp hvis den spiser mer enn 6 bananer? 

Samfunnet burde selvfølgelig prøve å finne en måte å gi bananer til alle pasienter på, men la oss si at det er ekstremt vanskelig. Like vanskelig som å finne en influensavaksine som utrydder influensa. Vi lager nye vaksiner hver sesong, men influensaen forandrer seg hvert år og muterer. Menneskers psykiske sykdom er ofte ekstremt sammensatt og det finnes ikke én kur for alle psykiske sykdommer. Så det å finne en kur er ikke lett selv om vi kjenner til alle symptomene til sykdommen.

Jeg har selv vært alvorlig deprimert og ikke fått adekvat hjelp av helsevesenet. Men jeg har likevel aldri tenkt at det er samfunnet sin oppgave å få meg frisk, ene og alene. Jeg har spurt om offentlig hjelp til å komme meg videre i livet, men jeg mener ikke at ansvaret ligger på samfunnet heller. 

Man er to om ansvaret, for å være ærlig. Man må gjøre en innsats selv. Samfunnet kan ikke kaste masse bananer på folk som ikke vil spise dem og få skylda for at folk ikke spiser dem. Men, samfunnet har ansvar for å prøve å gi riktig mengde bananer til folk og en måte å gi det til folk på som gjør at bananene blir spist.

Nå er det jo slik at veldig mange ikke engang får tilbud om bananer, dét er problemet! Norsk helsevesen ligger laaaaaaangt bak et verdig tilbud til de som sliter. Alle som lever i Norge har rett på behandling, men langt fra alle får det. Det er et samfunnsproblem. 

Ellers vil jeg si at jeg forstår folk som tar livet sitt. Dersom jeg ikke selv kjenner personen eller omgangskretsen til personen så godt så føler jeg mer lettelse på deres vegne. Kjenner jeg personen så setter det igang masse følelser, hvordan hadde personen det? Hvordan går det med deg etterlatte? Er jeg glad i personen så føler man jo alt og alt på én gang, sinne, fortvilelse, kvalme, skyld, skam, sorg, tomhet, redsel, forvirring... Men mest av alt forståelse faktisk, så blir min bunnløse sorg litt på siden, da det er lettere å fokusere på at personen endelig får hvile i fred. For den følelsen er så sinnsykt mye lettere å bære med seg enn alle de andre følelsene. Og personen tok valget og det må man respektere.

Anonymkode: 2863a...089

[AnonymBruker]

Helt ærlig? Jeg syntes uendelig synd på de etterlatte. Ved siden av å ta et annet liv så er det å ta sitt eget liv det mest egoistiske man kan gjøre. Og så forstår jeg at det er en sykdom. 

Anonymkode: 423f5...406

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Helt ærlig? Jeg syntes uendelig synd på de etterlatte. Ved siden av å ta et annet liv så er det å ta sitt eget liv det mest egoistiske man kan gjøre. Og så forstår jeg at det er en sykdom. 

Anonymkode: 423f5...406

Hvorfor er det noe mer egoistisk av å dø ved selvmord enn å dø av kreft?

Ingen ønsker å leve med smerter og nettopp derfor synes jeg kanskje- om en virkelig skal dra egoisme kortet inn i debatten at noen som ønsker at et menneske skal leve med sykdom og store smerter er om noe er de som er egoistisk. Vi, alle, du som jeg bør få lov til å bestemme over vårt eget liv, og således død.

[AnonymBruker]

Tenker det er innafor. Å eksistere suger, for noen er der ikke lyspunkt og hva er da vitsen? Jeg har litt dårlig helse og merker allerede at det er tungt å leve normalt. For de som har verre problemer forstår jeg godt at der ikke er noe å leve for. Kjenner en smugdrikker, en alkoholiker. Kronisk syk. Jeg tar ikke opp problemet fordi jeg tenker å være full mye av tiden kanskje er et bedre liv enn det å kjenne hvor syk og dårlig man er hele tiden. Så ja, full forståelse fra denne kanten. 

Anonymkode: 7d36c...113

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Tenker det er innafor. Å eksistere suger, for noen er der ikke lyspunkt og hva er da vitsen? Jeg har litt dårlig helse og merker allerede at det er tungt å leve normalt. For de som har verre problemer forstår jeg godt at der ikke er noe å leve for. Kjenner en smugdrikker, en alkoholiker. Kronisk syk. Jeg tar ikke opp problemet fordi jeg tenker å være full mye av tiden kanskje er et bedre liv enn det å kjenne hvor syk og dårlig man er hele tiden. Så ja, full forståelse fra denne kanten. 

Anonymkode: 7d36c...113

Ja jeg er enig. Har en gammel venninne som er mer på psykiatrisk, legevakt og fyllearresten enn hun er hjemme ( som vil si sokkeleligheten i sin fars bolig ) , hun drikker , ruser seg, selvskader, har intoxer, null sosialt liv, ung ufør , får ikke til skole eller jobb, får ikke til å holde på vennskap over tid og er tungt traumatisert etter en oppvekst preget av mobbing, incestuøse overgrep som alle visste om men ingen gjorde noe. Hun hadde jeg forstått 100% om hun hadde valgt å avslutte livet, for det er virkelig en uverdig måte å leve på. Hun har fått hjelp fra psykiatrien i årevis og får det fremdeles, men hun blir ikke bedre. 

Anonymkode: 18080...c72

[AnonymBruker]

Tok en cigarillos  og en whisky ute i kulden når jeg fikk vite at Ari Behn hadde avsluttet livet. Det gikk innpå meg. Satt der stille alene å tenkte. 

Men jeg forstår det, respekterer det. 

Ellers vet jeg om noen som har avsluttet livet. En med hagle til hodet etter han avlivet kjæledyret sitt, de skulle reise sammen. 

Ellers har jeg sett svært mange på nettet. Skyte seg, henge seg, brenne seg, hoppe ut av høy bygning, kjøre bilen av veien, skjære seg. 

Har selv latterlige forsøk bak meg, men er friskmeldt etter terapi og må gå på medisiner. Men det funker! 

 

Anonymkode: 54a89...73e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ja ikke sant... Og du påstår enda et helsevesenet ikke svikter syke mennesker? Man må pådra seg forbrukslån for å få hjelp i det private! Sånn kan det gå når man er fattig og syk. Andre som ønsker å være økonomisk forsvarlig og prøve å få hjelp offentlig står det ikke alltid like bra til, som da kan føre til selvmord eller forverre sykdommer.

Anonymkode: fab24...bbc

Jeg har ikke skrevet noen steder at helsevesenet ikke svikter syke mennesker...... Om du ikke kan lese det jeg skriver uten å tolke det i andre baner enn det jeg faktisk skriver, så tenker jeg du bør gå litt i deg selv, eller bare droppe å lese det jeg skriver i det hele tatt. Jeg kommer ikke til å svare deg videre, for jeg ønsker ikke diskutere med noen som ikke forholder seg til det jeg skriver, og pålegger meg meninger jeg ikke har. 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg vil si det er ganske umodent og ureflektert å tolke innleggene til vedkommende på den måten du gjør. Jeg har lest tråden, og jeg synes AB..21f stiller mange gode spørsmål som enkelte misforstår totalt. 
Slik jeg ser det, koker det ned til om samfunnet er i stand til å forhindre alle selvmord, eller om man må akseptere at noen, uansett hvor god hjelp de får, velger å avslutte livet sitt. 
Uansett hvor mye man behandler kreft, hjertelidelser eller andre sykdommer, så vil jo noen dø av det. 
Når det er sagt, så er jeg 100% enig i at behandlingstilbudet for psykiske lidelser er alt for dårlig i dag. Folk som er alvorlig syke burde fått hjelp med en gang de trenger det.

Anonymkode: df1fd...7fd

Det er det jeg mener, men det virker som om noen mener at det ikke er mulig, og at alle som tar sitt liv ikke har fått den hjelpen de burde. Noen psykisk syke får det faktisk bedre og blir frisk, og jeg tror selvmordsstatistikken hadde vært betraktelig høyere om vi ikke hadde hatt et tilbud for psykisk syke. Dette minner meg litt om debatten om eldreomsorgen. Alle eldre har det så fælt, alle som bor på sykehjem har det jævlig. Fordi vi konstant hører om negative historier og dårlige opplevelser. Men de fleste som jobber på gulvet opplever de gode samtalene og at hjelpen de gir er bra nok, og at man med de midlene man har, prøver så godt man kan. Jeg opplever at mange har dårlig erfaringer med psykisk helsevern og behandlingstilbudet i Norge, og dermed drar de hele systemet under en kam og legger all skylden på svikt i samfunnet. Likevel har jeg hørt om flere, og sett flere, som har blitt friske etter at de har fått hjelp. Det betyr dermed ikke at det er slik for alle. 

Å redde noen, hjelpe noen fra å ta livet sitt, må være vanskelig. Hvordan overbeviser du noen som har gitt opp om at livet er verdt å leve, når de selv ikke klarer det? Hvorfor er det slik at man har sviktet noen når man bare ikke har klart å hjelpe, selv om man prøvde så godt man kunne? Dette er et veldig, veldig stor ansvar å legge på enkeltpersoner i et system. La oss si at personen fikk hjelp av psykolog og hadde støttekontakt i psykisk helsevern i kommunen. Skal man virkelig legge ansvar på psykolog og støttekontakt? Som pårørende er det ikke min feil om et søsken av meg eller en forelder skulle ta sitt liv. Men man skal heller pakke det inn i betegnelsen "samfunnet"? 

Ja, vi må hjelpe de som er syke. Når syke ber om hjelp, skal de få den hjelpen de trenger. Men om det skulle fantes et pakkeforløp for psykisk sykdom, hvordan skulle det i så tilfelle fungert, når psykisk sykdom er SÅ ulikt fra person til person? To personer som lider av depresjon kan ha helt ulike oppfatninger og ønsker om livet. Behandling må tilpasses den enkelte. Det som funker for den ene, trenger ikke fungere for den andre. Jeg personlig vet ikke lenger hva som kan hjelpe meg, siden ingenting til nå, faktisk har hjulpet. Depresjonen slipper ikke tak uansett. Jeg kjenner det er vanskelig å søke hjelp, og jeg kjenner at jeg ikke ønsker å få det heller. Psykisk sykdom er så vanskelig og komplekst. 

Selvmord er vanskelig å akseptere for mange. Det ser jeg også i denne tråden.. Men det er forståelig. 

Anonymkode: c74e9...21f

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på hvordan relasjon jeg har til vedkommende. Jeg fikk vite at bestevenninnen min prøvde på suicid og jeg ble forbanna og jævlig lei meg. Gråt i flere dager. Heldigvis klarte hun det ikke og har fått god hjelp nå.

 

Da jeg hadde min første sommerjobb som ferdig utdannet sykepleier hadde jeg ansvar for en pasient den ene dagen. Vi kjørte på biltur, gjorde noen ærend for hen. Dagen etter kom jeg på seinvakt og fikk vite at hen hadde tatt livet sitt. Jeg sitter fremdeles igjen med tanken på om det var noe jeg ikke så, om det har noe jeg burde sett som jeg ikke gjorde, om det var noe jeg kunne gjort annerledes. Idag når jeg tenker tilbake på det tror jeg hen var veldig innstilt på at det var slutt, og at det skulle gjennomføres. På bilturen vi hadde dagen før virket hen veldig målrettet mtp ærend hen skulle utføre denne dagen. Det var dog aldri noen negative tanker som ble nevnt, og suicid var aldri tema denne dagen. 

Anonymkode: fae78...c42

[AnonymBruker]

2 hours ago, skreppamedleppa said:

Hvorfor er det noe mer egoistisk av å dø ved selvmord enn å dø av kreft?

Ingen ønsker å leve med smerter og nettopp derfor synes jeg kanskje- om en virkelig skal dra egoisme kortet inn i debatten at noen som ønsker at et menneske skal leve med sykdom og store smerter er om noe er de som er egoistisk. Vi, alle, du som jeg bør få lov til å bestemme over vårt eget liv, og således død.

Fordi at ved kreft har du ekstremt lite å si, jeg forstår sammeligningen din altså, men jeg syntes likevel det er egoistisk å ta sitt eget liv dersom du har familie som er glad i deg. Jeg ville aldri utsatt de for det. Og så beklager jeg for at det sikkert er litt harsh, men det er nå uansett min, personlige mening. Jeg sier ikke at den er "riktig" men det er det jeg mener. Om en person, si mannen min hadde lidd og ønsket å dø for alt i hele verden så kunne jeg sett at det var egoistisk av meg å mene han skulle holde seg i live kun for min del, men om vi hadde hatt barn så hadde saken vært en annen..

Anonymkode: 423f5...406

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det kommer helt an på hvordan relasjon jeg har til vedkommende. Jeg fikk vite at bestevenninnen min prøvde på suicid og jeg ble forbanna og jævlig lei meg. Gråt i flere dager. Heldigvis klarte hun det ikke og har fått god hjelp nå.

 

Da jeg hadde min første sommerjobb som ferdig utdannet sykepleier hadde jeg ansvar for en pasient den ene dagen. Vi kjørte på biltur, gjorde noen ærend for hen. Dagen etter kom jeg på seinvakt og fikk vite at hen hadde tatt livet sitt. Jeg sitter fremdeles igjen med tanken på om det var noe jeg ikke så, om det har noe jeg burde sett som jeg ikke gjorde, om det var noe jeg kunne gjort annerledes. Idag når jeg tenker tilbake på det tror jeg hen var veldig innstilt på at det var slutt, og at det skulle gjennomføres. På bilturen vi hadde dagen før virket hen veldig målrettet mtp ærend hen skulle utføre denne dagen. Det var dog aldri noen negative tanker som ble nevnt, og suicid var aldri tema denne dagen. 

Anonymkode: fae78...c42

Oi, dette må ha vært spesielt og vondt å oppleve. Det er så klart ikke din feil, og det er overhodet ikke alltid man kan vite eller forutse at noen vil ta livet sitt. Noen ganger kommer selvmord som lyn fra klar himmel. En bekjent jeg vet om som tok livet sitt sjokkerte oss alle, det var ingen som visste at han hadde problemer. Han var en suksessfull og målrettet mann med karisma og stort hjerte, men ingen visste... 

Anonymkode: c74e9...21f

[AnonymBruker]

Jeg syns det er veldig trist, og tenker at de ikke har fått nok hjelp av helsevesenet rett og slett. Om det er fordi de ikke har bedt om hjelp selv, eller om helsevesenet har sviktet. 

Så ja, jeg syns bare det er trist. 

Anonymkode: 1f8c4...120

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Fordi at ved kreft har du ekstremt lite å si, jeg forstår sammeligningen din altså, men jeg syntes likevel det er egoistisk å ta sitt eget liv dersom du har familie som er glad i deg. Jeg ville aldri utsatt de for det. Og så beklager jeg for at det sikkert er litt harsh, men det er nå uansett min, personlige mening. Jeg sier ikke at den er "riktig" men det er det jeg mener. Om en person, si mannen min hadde lidd og ønsket å dø for alt i hele verden så kunne jeg sett at det var egoistisk av meg å mene han skulle holde seg i live kun for min del, men om vi hadde hatt barn så hadde saken vært en annen..

Anonymkode: 423f5...406

Joda din mening er like viktig som min så det var ikke slikt ment. Jeg bare har som sagt andre personlige erfaringer. Igjen med et familiemedlem som hadde store psykiske lidelser.. Nå tok hun aldri livet sitt men hun hadde 0 og nada av livskvalitet og levde på et slikt uverdig måte at jeg hadde ikke hatt noe annet enn dyp forståelse og 100% respekt viss hun hadde tatt sitt eget liv. Noen ganger står ikke liv til å redde rett og slett. Av og til betyr livskvalitet mer enn kvantitet. Eller rettere sagt det bør alltid veie mer.. Og jeg bare klarer ikke å fatte dette "egoist" kortet som skal blandes inn i slike debatter. 

Jeg tror vi alle er egosentriske i vår oppførsel- dette er en bra ting, vi setter grenser og tar beviste valg for å leve et best mulig liv. Å ikke gjøre dette er ikke nødvendigvis uegoistisk, bare veldig sjødestløst. Selvsagt bør ikke egosentriske valg gå ut over noen sånn sett, (altså, det er forskjell på å ta rette valg for meg selv og det å være idiot i måten det blir gjort på). Men ingen ønsker vel at andre mennesker skal gå rundt å ha det vondt, lide og ha grusome smerter, det blir jo egoistisk det og. Livskvaliteten vår måles i mange ting, og jeg tror ikke det går an å gå livet igjennom uten en dårlig dag, det er heller ikke poenget. Men ja, vi mener nok litt ulikt, det er helt greit det også.

[Anonymburker]

Føler en bitterhet over samfunnet som skaper "tapere" i samfunnet. Samtidig føler jeg at de er heldige som nå får slippe.

Misunner dem modigheten deres..

Endret 13. juni 2021 av Anonymburker

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.4.2021 den 19.12):

Jeg håper vi kan ha en tråd her på forumet som omhandler selvmord uten at den blir stengt. Målet her er bare å lufte tanker og følelser rundt det å kjenne/være bekjent/vite av noen som har valgt å avslutte livet. 

I dag fikk jeg høre om en person som har tatt livet sitt. Jeg kjenner hen ikke, men jeg kjenner noen som er i familie med hen. Jeg har sett hen som tok livet sitt mange ganger før, vi har gått forbi hverandre på butikken. Jeg har sett hen ofte, og det er rart jeg ikke skal se hen igjen. Hen vet ikke at jeg eksisterer. 

Har grått litt etter jeg fikk vite dette og kjenner på en veldig intens, vond følelse. Jeg tror det er fordi jeg selv i perioder er suicidal, og har hatt ganske heftige selvmordstanker oppigjennom årene. Mulig jeg reagerer slik fordi jeg vet hvor vondt det er å føle at fremtiden er håpløs, det er en ganske gjennomtrengende og ubehagelig følelse. Hen som har tatt livet sitt har nok gått gjennom mye verre ting enn meg (jeg har ikke opplevd traumer), men følelsen av å ville avslutte livet er nok ikke ulik uansett. 

Hvordan reagerer dere når dere får høre om noen som har tatt livet sitt, enten det er i nær eller fjern relasjon? Om det er noen dere ikke kjenner så godt, er det noe som påvirker dere? 

Jeg tror ikke jeg kommer til å glemme hen med det første. Tanken kommer nok til å streife meg, spesielt når jeg er på butikken der jeg og hen ofte handlet samtidig. Når jeg hører at noen har dødd av enten kreft, en tragisk ulykke eller hva det enn skulle være, så tenker jeg ikke så mye over det. Men når det er selvmord reagerer jeg ganske kraftig, og jeg reagerer alltid med å gråte. Det er rett og slett så tragisk og jævlig at noen føler at det er den eneste løsningen. Det blir litt "nærere" når det er noen du har observert i det virkelige liv, eller som står deg nær.

Jeg har dyp medfølelse for de av dere som har mistet en av sine nærmeste til selvmord. Jeg kan ikke forestille meg smerten og tankekaoset rundt det å miste noen til en så urettferdig og vulgær skjebne. 

Anonymkode: c74e9...21f

Jeg blir sjokkert, nedbrutt og litt..maktesløs, på en måte. Det er så leit at noen kjenner seg drevet til dette.. Jeg har selv flere selvmord i familien, så det er tema jeg har tenkt mye på og sørget mye over. gjør jo at jeg tenker mer på de tilfellene også, om jeg hører om slike tilfeller.. 

Anonymkode: 165be...1fc

[AnonymBruker]

Det handler om å forstå, ha empati til å sette seg inn i stuasjonen til et menneske. Det er jo tragisk for alle som er berørt av det, både den som gjør det. Samt etterlatte.

Før var det veldig fokusert på at det er egoistisk, helt feil tankegang. Du har lite empati om du tenker på denne måten, i dag vet vi vet om dette. Mange har søkt hjelp, eller er under hjelp. Uten at det er nok, helsevesent vårt har heller ikke tid til  psykisk syke mennesker. Mange tar selvmord uten noen symptomer, de bare gjør det. Hva som har skjedd i tankene deres vet man ikke, noen har ikke vist noe tegn til depresjon/håpløshet. Jeg kjenner til flere selvmord rundt meg, en av de var under behandling. Men orket ikke mer, ringte legevakta(Oslo). Får beskjed om å slå på tv for å tenke på noe annet, personen dør samme natt av selvmord.

Vi må vise forståelse, livet er hardt. Det slitsomt for de fleste, derfor viktig å ha små ting som gir litt glede og håp livet. Enkle ting, sett pris på det enkle. Du må ikke ha dyr bolig, flott bil, egen hytte og masse materialisme.

Mange mister seg i selv i prosessen med utdannelse og arbeidslivet, presset blir for hardt. Se på ledere, som kneler helt. Noen tar selvmord uventet.

Livet er så krevende i dag, dessverre. Så jeg synes selvmordstallet i norge er ganske lavt med tanke på samfunnspresset. Snart må du ha mastergrad for å selge boller og pølser på narvesen.

Anonymkode: 8c451...a8b

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det handler om å forstå, ha empati til å sette seg inn i stuasjonen til et menneske. Det er jo tragisk for alle som er berørt av det, både den som gjør det. Samt etterlatte.

Før var det veldig fokusert på at det er egoistisk, helt feil tankegang. Du har lite empati om du tenker på denne måten, i dag vet vi vet om dette. Mange har søkt hjelp, eller er under hjelp. Uten at det er nok, helsevesent vårt har heller ikke tid til  psykisk syke mennesker. Mange tar selvmord uten noen symptomer, de bare gjør det. Hva som har skjedd i tankene deres vet man ikke, noen har ikke vist noe tegn til depresjon/håpløshet. Jeg kjenner til flere selvmord rundt meg, en av de var under behandling. Men orket ikke mer, ringte legevakta(Oslo). Får beskjed om å slå på tv for å tenke på noe annet, personen dør samme natt av selvmord.

Vi må vise forståelse, livet er hardt. Det slitsomt for de fleste, derfor viktig å ha små ting som gir litt glede og håp livet. Enkle ting, sett pris på det enkle. Du må ikke ha dyr bolig, flott bil, egen hytte og masse materialisme.

Mange mister seg i selv i prosessen med utdannelse og arbeidslivet, presset blir for hardt. Se på ledere, som kneler helt. Noen tar selvmord uventet.

Livet er så krevende i dag, dessverre. Så jeg synes selvmordstallet i norge er ganske lavt med tanke på samfunnspresset. Snart må du ha mastergrad for å selge boller og pølser på narvesen.

Anonymkode: 8c451...a8b

Må ikke glemme "skammen" over å ikke klare høyere utdannelse. Jeg tror det er flere som tar livet sitt i de lavere samfunnslag enn de på toppen. 

De fleste jeg vet om har vært unge menn med lav utdannelse, sjeldent partnere eller barn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg blir sjokkert, nedbrutt og litt..maktesløs, på en måte. Det er så leit at noen kjenner seg drevet til dette.. Jeg har selv flere selvmord i familien, så det er tema jeg har tenkt mye på og sørget mye over. gjør jo at jeg tenker mer på de tilfellene også, om jeg hører om slike tilfeller.. 

Anonymkode: 165be...1fc

Flere i familien? Er ikke det veldig uvanlig eller tae du med firmwnninger og femmenninger også? 

Anonymkode: af269...432

[AnonymBruker]

Expandable86 skrev (31 minutter siden):

Må ikke glemme "skammen" over å ikke klare høyere utdannelse. Jeg tror det er flere som tar livet sitt i de lavere samfunnslag enn de på toppen. 

De fleste jeg vet om har vært unge menn med lav utdannelse, sjeldent partnere eller barn.

Unge menn ja. De som oftest faller utenfor og ikke får partner. Kjenner 1 som tok selvmord 24år gammel. Han var veldig ensom (og alene). 

Anonymkode: af269...432