Hvordan reagerer dere når dere hører at noen har tatt livet sitt?

[AnonymBruker]

Jeg håper vi kan ha en tråd her på forumet som omhandler selvmord uten at den blir stengt. Målet her er bare å lufte tanker og følelser rundt det å kjenne/være bekjent/vite av noen som har valgt å avslutte livet. 

I dag fikk jeg høre om en person som har tatt livet sitt. Jeg kjenner hen ikke, men jeg kjenner noen som er i familie med hen. Jeg har sett hen som tok livet sitt mange ganger før, vi har gått forbi hverandre på butikken. Jeg har sett hen ofte, og det er rart jeg ikke skal se hen igjen. Hen vet ikke at jeg eksisterer. 

Har grått litt etter jeg fikk vite dette og kjenner på en veldig intens, vond følelse. Jeg tror det er fordi jeg selv i perioder er suicidal, og har hatt ganske heftige selvmordstanker oppigjennom årene. Mulig jeg reagerer slik fordi jeg vet hvor vondt det er å føle at fremtiden er håpløs, det er en ganske gjennomtrengende og ubehagelig følelse. Hen som har tatt livet sitt har nok gått gjennom mye verre ting enn meg (jeg har ikke opplevd traumer), men følelsen av å ville avslutte livet er nok ikke ulik uansett. 

Hvordan reagerer dere når dere får høre om noen som har tatt livet sitt, enten det er i nær eller fjern relasjon? Om det er noen dere ikke kjenner så godt, er det noe som påvirker dere? 

Jeg tror ikke jeg kommer til å glemme hen med det første. Tanken kommer nok til å streife meg, spesielt når jeg er på butikken der jeg og hen ofte handlet samtidig. Når jeg hører at noen har dødd av enten kreft, en tragisk ulykke eller hva det enn skulle være, så tenker jeg ikke så mye over det. Men når det er selvmord reagerer jeg ganske kraftig, og jeg reagerer alltid med å gråte. Det er rett og slett så tragisk og jævlig at noen føler at det er den eneste løsningen. Det blir litt "nærere" når det er noen du har observert i det virkelige liv, eller som står deg nær.

Jeg har dyp medfølelse for de av dere som har mistet en av sine nærmeste til selvmord. Jeg kan ikke forestille meg smerten og tankekaoset rundt det å miste noen til en så urettferdig og vulgær skjebne. 

Anonymkode: c74e9...21f

[AnonymBruker]

Jeg tenker at nå har de det ihvertfall ikke vondt mer, for de eksisterer ikke. De som ikke eksisterer kan ikke kjenne smerte.

Anonymkode: 18080...c72

[Gjest Mumlehumle]

Min første tanke er at det er utrolig trist at personen har hatt det så vondt inni seg at man ikke har funnet en annen vei ut. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker at nå har de det ihvertfall ikke vondt mer, for de eksisterer ikke. De som ikke eksisterer kan ikke kjenne smerte.

Anonymkode: 18080...c72

Absolutt. De får fred fra smerte de ikke ønsket å leve med. Men det er litt bittert å vite at de kanskje kunne fått det bedre, og kunne levd et liv uten å ha det så vondt med riktig behandling og støtte. Er det samfunnet som svikter her, eller er det individet selv som har størst ansvar? 

Anonymkode: c74e9...21f

[petter333]

det er trist at noen tar livet sitt, men det er jo ikke alt vi kan få gjort noe med.  det kan være at det rammer noe i deg. om det blir verre bør du kanskje snakke med noen om det

 

[AnonymBruker]

Det kommer faktisk an på hvem og hvordan det er gjort.

Jeg storgråter og er helt ødelagt når det føles så meningsløst at unge barn/ungdommer tar livet sitt uten noen slags form for forvarsel, og ikke etterlater seg noe brev som forklarer hvorfor.

De som bare gjør det, selv om de er godt likt, har mange venner og ikke noen fiender, god helse, er aktive og omgjengelige, og som tilsynelatende ikke har hatt noen slags form for problemer. Da undrer jeg veldig over hvor helsvart de har måttet hatt det der og da.

Anonymkode: 79342...cb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Absolutt. De får fred fra smerte de ikke ønsket å leve med. Men det er litt bittert å vite at de kanskje kunne fått det bedre, og kunne levd et liv uten å ha det så vondt med riktig behandling og støtte. Er det samfunnet som svikter her, eller er det individet selv som har størst ansvar? 

Anonymkode: c74e9...21f

Definitivt!!!

Anonymkode: fab24...bbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Definitivt!!!

Anonymkode: fab24...bbc

Er det ikke litt rart at et samfunn skal gjøres ansvarlig for at en person velger å forlate livet? Spesielt om vedkommende var kjent i psykiatrien og fikk hjelp? Er det ikke slik at man ikke kan hjelpe mennesker med mindre de selv ønsker hjelp? Bare en tanke, altså. 

Anonymkode: c74e9...21f

[Blomsterpotta]

Jeg har opplevd selvmord i familie 2 ganger. 2 kolleger som har gjort det og barnet til ei venninne av meg gjorde det.

Jeg synes det med kollegene mine var verst for det rammet en hel arbeidsplass. Ting som skjedde før selvmordet og måten det ble gjort på satte en støkk i meg.

De orket rett og slett ikke mer og tok det valget. Jeg respekterer de faktisk. 
 

Jeg har selv prøvd å ta livet mitt for mange år siden og den intense smerten jeg gikk med inni meg må bare oppleves for å skjønne. Heldigvis fikk jeg god hjelp og nå idag kommer jeg aldri til å prøve på selvmord igjen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Absolutt. De får fred fra smerte de ikke ønsket å leve med. Men det er litt bittert å vite at de kanskje kunne fått det bedre, og kunne levd et liv uten å ha det så vondt med riktig behandling og støtte. Er det samfunnet som svikter her, eller er det individet selv som har størst ansvar? 

Anonymkode: c74e9...21f

Det kommer jo an på. Noen blir jo ikke friskere uansett hvor mye behandling de får. Min mor har fått behandling og medisiner i 30 år, og hun er like syk og har et lite verdig liv med lite livsglede. 

Anonymkode: 18080...c72

[AnonymBruker]

Blomsterpotta skrev (2 minutter siden):

Jeg har opplevd selvmord i familie 2 ganger. 2 kolleger som har gjort det og barnet til ei venninne av meg gjorde det.

Jeg synes det med kollegene mine var verst for det rammet en hel arbeidsplass. Ting som skjedde før selvmordet og måten det ble gjort på satte en støkk i meg.

De orket rett og slett ikke mer og tok det valget. Jeg respekterer de faktisk. 
 

Jeg har selv prøvd å ta livet mitt for mange år siden og den intense smerten jeg gikk med inni meg må bare oppleves for å skjønne. Heldigvis fikk jeg god hjelp og nå idag kommer jeg aldri til å prøve på selvmord igjen.

❤️❤️❤️ 

Anonymkode: 2d90f...9b1

[AnonymBruker]

Har selvmordsforsøk bak meg og vet hvor grusomt vondt det kan være å leve, så når jeg hører om noen som har tatt livet sitt så blir jeg ikke lei meg på deres vegne. Døden kan være en befrielse. Syns synd på de som er igjen da. 

Anonymkode: 6f6e4...15b

[AnonymBruker]

Blomsterpotta skrev (1 minutt siden):

Jeg har opplevd selvmord i familie 2 ganger. 2 kolleger som har gjort det og barnet til ei venninne av meg gjorde det.

Jeg synes det med kollegene mine var verst for det rammet en hel arbeidsplass. Ting som skjedde før selvmordet og måten det ble gjort på satte en støkk i meg.

De orket rett og slett ikke mer og tok det valget. Jeg respekterer de faktisk. 
 

Jeg har selv prøvd å ta livet mitt for mange år siden og den intense smerten jeg gikk med inni meg må bare oppleves for å skjønne. Heldigvis fikk jeg god hjelp og nå idag kommer jeg aldri til å prøve på selvmord igjen.

Kan du si litt om hvordan selvmord på arbeidsplassen rammer arbeidsmiljøet? Hvordan håndterte ledelsen og kollegaer det? Det å snakke om selvmord er jo ganske tabulagt. Man kan se tråder her på forumet hvor folk snakker om selvmordstanker, for eksempel. Det blir stengt umiddelbart med råd om å ringe en Mental Helse telefon. 

Jeg respekterer også at noen velger å avslutte livet. Men jeg liker det så klart ikke. Syns det er tragisk og trist, og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe som reddet dem. 

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det kommer jo an på. Noen blir jo ikke friskere uansett hvor mye behandling de får. Min mor har fått behandling og medisiner i 30 år, og hun er like syk og har et lite verdig liv med lite livsglede. 

Anonymkode: 18080...c72

Nettopp. Er det da riktig å si at samfunnet har ansvaret når noen ikke orker mer og avslutter livet? Om noen har bedt om hjelp og ikke fått det; naturligvis. Om noen har bedt om hjelp, har gjort en innsats, og gjort det de kan for å få det bedre; det er vel en annen sak? 

Anonymkode: c74e9...21f

[AnonymBruker]

Kjenner til flere som har valgt å ta selvmord. Det har vært like vondt hver gang. Syns det er trist at de ikke har fått den hjelpen de har hatt behov for.

Anonymkode: 4d08d...925

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Nettopp. Er det da riktig å si at samfunnet har ansvaret når noen ikke orker mer og avslutter livet? Om noen har bedt om hjelp og ikke fått det; naturligvis. Om noen har bedt om hjelp, har gjort en innsats, og gjort det de kan for å få det bedre; det er vel en annen sak? 

Anonymkode: c74e9...21f

Nei egentlig ikke. Noen er jo bare så syke eller har utviklingsforstyrrelser som ikke kan kureres ( f.eks asperger slik som jeg har ) og da vil det ikke hjelpe uansett hvor mye samfunnet stiller opp, for det er like jævlig dette livet uansett hvor mange psykologtimer og piller vi får dyttet i oss.

Anonymkode: 18080...c72

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd 3 bekjente som har valgt å avslutte livet sitt.

Den ene av de tre var en som jeg festet en del med som alle trodde hadde livet på stell, han ble 19 år og det kom som et sjokk. Jeg felte mange tårer, men var mest forundret fordi det gikk opp for meg hvor ille folk kan ha det uten at andre har den fjerneste anelse. Han var jo en av de populære, den som fikk alle til å le, også bar han på en slik byrde. 

Den andre var ei dame som var godt voksen, med voksne barn og ett barnebarn, henne var vi klar over at slet med "nærvene" som man sa på den tiden. Jeg var i tidlig tenårene da det hendte og fikk en voldsom reaksjon, da hun var inngift familie og noen jeg hadde kjent hele livet. Gråt i dagesvis.  

Den tredje er ganske nylig, ei i slutten av 30årene jeg har kjent til hele livet da hun var venninne med min kusine og jeg var barndomsvenn med hennes søster. Hun hadde prøvd å ta livet sitt fler ganger før uten å lykkes. Jeg syntes det var forferdelig og utrolig trist men samtidig ble jeg litt der at jeg tenkte "jaja nå får hun hvertfall fred" 

Kjenner også til andre men da mer perifere mennesker som jeg bare har vert på nikk med. Og da har jeg tenkt at det er trist og egentlig ikke følt noe. 

Anonymkode: fe194...969

[Trolltunge]

Jeg opplevde at en noe eldre kamerat tok livet sitt da jeg var 18 år. Da, i min umodenhet, reagerte jeg med sinne. Jeg var så rasende over hvor feigt og egoistisk det valget var at selv om jeg av ren anstendighet møtte opp i begravelsen satt jeg helt bak, og stakk av før kisten skulle senkes. 

Langt senere skrev jeg et forsonende dikt til ham, som andre har lånt i begravelser der noen selv har avsluttet sitt liv. Det diktet er min unnskyldning til ham for det umodne sinnet jeg følte da det skjedde. 

Jeg synes fremdeles det er vondt at han valgte den løsningen. Så ung. Jeg kan ikke se at det var eneste løsningen. Om han bare hadde sagt noe om hvor vondt han hadde det... Vi var så mange som var glad i ham. Så mange som kunne ha stilt opp, om han bare hadde delt sin smerte.

Da jeg som voksen opplevde dette forstod jeg bedre at det må ligge en enorm fortvilelse bak et slikt valg, og ikke egoisme. Da sørget jeg, uten sinne. 

[Gjest laPistola]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Er det ikke litt rart at et samfunn skal gjøres ansvarlig for at en person velger å forlate livet? Spesielt om vedkommende var kjent i psykiatrien og fikk hjelp? Er det ikke slik at man ikke kan hjelpe mennesker med mindre de selv ønsker hjelp? Bare en tanke, altså. 

Anonymkode: c74e9...21f

Fikk de hjelp?  3 stk i min omgangskrets har tatt livet sitt Ila de siste 10 årene. Alle har slitt siden barndommen. De var kjent i psykiatrien. Det er allikevel ikke mulig og få skikkelig hjrlp. Om du ikke passer inn i dps sin firkanta modell får du ikke hjelp av psykolog , for og bli innlagt må du jo ha forsøkt og ta livet sitt først. Vet jo ikke om de prøvde med et håp om og overleve og få hjelp, eller hadde bestemt seg.      Selvsagt har vi alle til syvende og sist bare ansvar for oss selv, hvor mye ansvar samfunnet skal ha er vel politikk.. hva slags samfunn vil vi ha? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Er det ikke litt rart at et samfunn skal gjøres ansvarlig for at en person velger å forlate livet? Spesielt om vedkommende var kjent i psykiatrien og fikk hjelp? Er det ikke slik at man ikke kan hjelpe mennesker med mindre de selv ønsker hjelp? Bare en tanke, altså. 

Anonymkode: c74e9...21f

Du virker ikke ut til å være særlig opplyst om temaet, samfunnet generelt eller hvordan norsk helsevesen fungerer...

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan du si litt om hvordan selvmord på arbeidsplassen rammer arbeidsmiljøet? Hvordan håndterte ledelsen og kollegaer det? Det å snakke om selvmord er jo ganske tabulagt. Man kan se tråder her på forumet hvor folk snakker om selvmordstanker, for eksempel. Det blir stengt umiddelbart med råd om å ringe en Mental Helse telefon. 

Jeg respekterer også at noen velger å avslutte livet. Men jeg liker det så klart ikke. Syns det er tragisk og trist, og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe som reddet dem. 

Nettopp. Er det da riktig å si at samfunnet har ansvaret når noen ikke orker mer og avslutter livet? Om noen har bedt om hjelp og ikke fått det; naturligvis. Om noen har bedt om hjelp, har gjort en innsats, og gjort det de kan for å få det bedre; det er vel en annen sak? 

Anonymkode: c74e9...21f

Det er jo det som er problemet.

Anonymkode: fab24...bbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du virker ikke ut til å være særlig opplyst om temaet, samfunnet generelt eller hvordan norsk helsevesen fungerer...

Anonymkode: fab24...bbc

Ok? Da kan du kanskje opplyse meg? Selv jobber jeg i det norske helsevesenet og jeg har fått hjelp av helsevesenet siden jeg var i tidlig tenårene, så vil si at jeg vet litt om hvordan det fungerer. 

Anonymkode: c74e9...21f