Ender mest sannsynlig med omplassering

[Troyamin]

Trolltunga skrev (11 minutter siden):

De har jobbet med å legge til rette for avstand, lært meg språket hans (som jeg kan), ro-trening, nesesrbeid, kindereggmetoden, alt mulig - jeg har gått med karbonader, fiskepudding og alt mulig annet godt i lommene for å kunne distrahere når vi møter triggere, men ingenting har hjulpet. En av atferdsspesialistene ga opp, den andre sluttet - vi har prøvd absolutt alt. 
Det jeg synes er mest vondt er at oppdretter legger all skyld på meg, at jeg ikke har lagt ned jobben eller prøver lære mer. Jeg har gått så mange kurs og lest så mye at jeg føler nesten jeg har fått en ekstra utdannelse, uten at det har hjulpet på ham. Jeg tror det er mentaliteten hans, kombinert med at jeg tydeligvis ikke er riktig trener for ham. 

Dette er trist lesning! Oppdretter burde absolutt ikke legge skylden over på deg. Du har jo bare fulgt anbefalinger som trenere og atferdsspesialister har gitt deg! Det høres ut som om du har fått en ganske så driftig Golden Retriver. Og tro meg, de kan være en håndfull å hanskes med! Noe som ofte er vanskelig for atferdspesialister og andre 100%-positivt trenere. For av og til så må det settes krav til hunden. Litt "Hør her, det er dette jeg vil du skal gjøre" og ikke bare lokke og lure hunden. Jeg anbefaler deg å vurdere å korrigere uønsket adferd framfor å trene slik du har gjort til nå. Jeg vet det er litt som å banne i kjerka å snakke om korreks, men i enkelte tilfeller må det til. Men da må det gjøres korrekt og ikke bare av noen som "tror de kan det". Timing og utføring er alfa og omega. Skien Hundeskole har dyktige hundetrenere som kan sitt fag. Desverre tar de ikke inn nye elever, men du kan jo sende de en mail og høre om de har noen andre hundetrenere i ditt område som de kan anbefale?

Endret 18. april 2021 av Troyamin
Endret grunnet staveleifer.

[Trolltunga]

Troyamin skrev (5 minutter siden):

Dette er trist lesning! Oppdretter burde absolutt ikke legge skylden over på deg. Du har jo bare fulgt anbefalinger som trenere og atferdsspesialister har gitt deg! Det høres ut som om du har fått en ganske så driftig Golden Retriver. Og tro meg, de kan være en håndfull å hanskes med! Noe som ofte er vanskelig for atferdspesialister og andre 100%-positivt trenere. For av og til så må det settes krav til hunden. Litt "Hør her, det er dette jeg vil du skal gjøre" og ikke bare lokke og lure hunden. Jeg anbefaler deg å vurdere å korrigere uønsket adferd framfor å trene slik du har gjort til nå. Jeg vet det er litt som å banne i kjerka å snakke om korreks, men i enkelte tilfeller må det til. Men da må det gjøres korrekt og ikke bare av noen som "tror de kan det". Timing og utføring er alfa og omega. Skien Hundeskole har dyktige hundetrenere som kan sitt fag. Desverre tar de ikke inn nye elever, men du kan jo sende de en mail og høre om de har noen andre hundetrenere i ditt område som de kan anbefale?

Tusen takk for så støttende ord. Da jeg forsøkte litt mer krav og lignende, øker stresset hans enormt og han gjør overslagshandlinger i form av å hoppe opp og bite meg. Altså virkerlig henger i meg. 40kg hund merkes når den henger seg fast i kroppsdeler. Dette har skjedd når kravene har blitt for store og han blir stresset av triggere, som viser seg å bare bli flere og flere. Det at han nå begynner å gjøre utfall mot barn gjør at det ikke lenger føles trygt å ha ham i området vårt, hvor det er ekstremt mange barn. Og for hans beste, mest av alt, som må oppleve denne frykten enorm - full panikk fra vi går ut døra, og i tillegg henge fast i et bånd - jeg selv hadde jo friket ut hadde det skjedd meg. Jeg vil det beste for ham, og da tror jeg det å bo på gård er mye bedre for ham. Selv om jeg savner han helt sinnsykt mye (han er hos oppdretter nå for å få en sjekk av deres dyrlege). 

[Troyamin]

Trolltunga skrev (1 minutt siden):

Tusen takk for så støttende ord. Da jeg forsøkte litt mer krav og lignende, øker stresset hans enormt og han gjør overslagshandlinger i form av å hoppe opp og bite meg. Altså virkerlig henger i meg. 40kg hund merkes når den henger seg fast i kroppsdeler. Dette har skjedd når kravene har blitt for store og han blir stresset av triggere, som viser seg å bare bli flere og flere. Det at han nå begynner å gjøre utfall mot barn gjør at det ikke lenger føles trygt å ha ham i området vårt, hvor det er ekstremt mange barn. Og for hans beste, mest av alt, som må oppleve denne frykten enorm - full panikk fra vi går ut døra, og i tillegg henge fast i et bånd - jeg selv hadde jo friket ut hadde det skjedd meg. Jeg vil det beste for ham, og da tror jeg det å bo på gård er mye bedre for ham. Selv om jeg savner han helt sinnsykt mye (han er hos oppdretter nå for å få en sjekk av deres dyrlege). 

Jeg vet hvordan det er å ha en 40 kg tung hund hengende fast i kroppsdeler. Det er ganske ubehagelig😉 Og derfor må du ha hjelp fra noen som vet hvordan korrigering og energiøking skal håndteres. Jeg leser ikke frykt i din hund, utifra det du beskriver. Kun at han ikke har fått riktig hjelp til å håndtere sin stressøking. Full panikk ut døra er nok bare en enorm forventning som gjør at han går helt opp i sin energi. Og så får han det ikke ut på riktig måte. Omdirigering av energi kan være meget vanskelig. Når du nå i tillegg har en hund i sin psykiske modningsfase. Og da kan de erfaringene han har gjort seg tidligere, blusse opp igjen. Hunden kan også oppleves som "ekstra vanskelig" i denne perioden. Om det er til noen trøst, så vil han mest sannsynlig stabilisere seg rundt to-års alder. Men dersom du ikke får riktig hjelp til utageringen nå, vil det bare bli verre på den biten.

Jeg håper virkelig at du får tak i riktig hjelp. Det er vondt og trist å skulle måtte omplassere bestekompisen sin😢❤️

[Diamant20]

Trolltunga skrev (2 timer siden):

De har jobbet med å legge til rette for avstand, lært meg språket hans (som jeg kan), ro-trening, nesesrbeid, kindereggmetoden, alt mulig - jeg har gått med karbonader, fiskepudding og alt mulig annet godt i lommene for å kunne distrahere når vi møter triggere, men ingenting har hjulpet. En av atferdsspesialistene ga opp, den andre sluttet - vi har prøvd absolutt alt. 
Det jeg synes er mest vondt er at oppdretter legger all skyld på meg, at jeg ikke har lagt ned jobben eller prøver lære mer. Jeg har gått så mange kurs og lest så mye at jeg føler nesten jeg har fått en ekstra utdannelse, uten at det har hjulpet på ham. Jeg tror det er mentaliteten hans, kombinert med at jeg tydeligvis ikke er riktig trener for ham. 

Det er IKKE greit av oppdretter å legge skylda på deg, om han mener du ikke klarer det burde han ikke solgt hunden til deg heller! Er oppdretter registrert på oppdretterlisten?

Hvis du ønsker kan du sende meg en PM, så kan jeg vise litt hvordan vi gjør det.

[AnonymBruker]

Trolltunga skrev (2 timer siden):

Tusen takk for så støttende ord. Da jeg forsøkte litt mer krav og lignende, øker stresset hans enormt og han gjør overslagshandlinger i form av å hoppe opp og bite meg. Altså virkerlig henger i meg. 40kg hund merkes når den henger seg fast i kroppsdeler. Dette har skjedd når kravene har blitt for store og han blir stresset av triggere, som viser seg å bare bli flere og flere. Det at han nå begynner å gjøre utfall mot barn gjør at det ikke lenger føles trygt å ha ham i området vårt, hvor det er ekstremt mange barn. Og for hans beste, mest av alt, som må oppleve denne frykten enorm - full panikk fra vi går ut døra, og i tillegg henge fast i et bånd - jeg selv hadde jo friket ut hadde det skjedd meg. Jeg vil det beste for ham, og da tror jeg det å bo på gård er mye bedre for ham. Selv om jeg savner han helt sinnsykt mye (han er hos oppdretter nå for å få en sjekk av deres dyrlege). 

Jeg har hatt en stor blandingshund som høres omtrent helt lik ut som din. Jeg har ingen råd å komme med for det endte galt for oss. Vi oppsøkte også masse hjelp. Vi startet med valpekurs, hverdagslydighet, Canis klikkertrenerkurs samt privattimer der, uten at det hjalp. Så privattimer ved Oslo hundeskole (med korrigerende filosofi) som neste neste.  Det du beskriver med 40 kg hund hengende i armen høres veldig kjent ut. Han hadde ingen AV-knapp. Da hunden helt ut fra intet bet en som var på besøk tok vi det tunge valget å avlive. Det var helt for jævlig for jeg elsket han himmelhøyt. Jeg hadde jobbet så intenst med han i de 18 månedene han hadde levd. Jeg har hatt flere hunder opp gjennom, men ingen som denne. I ettertid har jeg tenkt for meg selv at det må ha vært noe galt i hodet hans. 

Det er så utrolig useriøst av oppdretter å legge skylden for hundens adferd på deg. IKKE ta det til deg, det sier mer om oppdretter enn om deg. Ønsker dere lykke til, om dere (du og hunden) fortsetter sammen eller skiller lag.

Anonymkode: 4280b...d82

[AnonymBruker]

Du, vil bare si at det er helt lov å gi opp. Du har virkelig prøvd og du har jobbet langt hardere enn de fleste ville orket. Hvis det nå kommer til et punkt der du ikke har så mye mer å gi, så er det ok å takke for seg.

Anonymkode: c53ad...c4a

[Diamant20]

Vi har også hatt god nytte av disse 

når vi har hatt for kort avstand, for da blitt hun opptatt av dem fremfor det som skjer. 

Send gjerne oppdrettere navn på PM til meg, for sånn han holder på er ikke greit. Interessant å vite hvor han holder til også. 

[Trolltunga]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har hatt en stor blandingshund som høres omtrent helt lik ut som din. Jeg har ingen råd å komme med for det endte galt for oss. Vi oppsøkte også masse hjelp. Vi startet med valpekurs, hverdagslydighet, Canis klikkertrenerkurs samt privattimer der, uten at det hjalp. Så privattimer ved Oslo hundeskole (med korrigerende filosofi) som neste neste.  Det du beskriver med 40 kg hund hengende i armen høres veldig kjent ut. Han hadde ingen AV-knapp. Da hunden helt ut fra intet bet en som var på besøk tok vi det tunge valget å avlive. Det var helt for jævlig for jeg elsket han himmelhøyt. Jeg hadde jobbet så intenst med han i de 18 månedene han hadde levd. Jeg har hatt flere hunder opp gjennom, men ingen som denne. I ettertid har jeg tenkt for meg selv at det må ha vært noe galt i hodet hans. 

Det er så utrolig useriøst av oppdretter å legge skylden for hundens adferd på deg. IKKE ta det til deg, det sier mer om oppdretter enn om deg. Ønsker dere lykke til, om dere (du og hunden) fortsetter sammen eller skiller lag.

Anonymkode: 4280b...d82

Så fælt å høre at det endte så trist for dere, men jeg håper du kan se at det var til det beste for alle parter? 

Gikk en tur langs Akerselva i dag uten ham og så alle hundene som storkoste seg, og jeg innser at min aldri vil komme dit. Han er for stressa til å være rundt mange folk og inntrykk. Da begrenses livet ganske mye, både for han og meg. Vondt å innse, men kanskje viktig å se hvor mye jeg har innskrenket eget liv også siden han kom i hus og utfordringene kom - alt har dreid seg om ham. Uten at jeg føler jeg undervurderte arbeidet det er å ha hund. Arbeidet var jeg forberedt på, men å få så mye skyld rettet mot meg fra oppdretter var jeg ikke forberedt på. 

[Trolltunga]

Diamant20 skrev (4 timer siden):

Vi har også hatt god nytte av disse 

når vi har hatt for kort avstand, for da blitt hun opptatt av dem fremfor det som skjer. 

Send gjerne oppdrettere navn på PM til meg, for sånn han holder på er ikke greit. Interessant å vite hvor han holder til også. 

Jeg har prøvd både de, og absolutt alt annet - stått med karbonadedeig og lever og dyttet det inn i gapet når vi har trent, både med og uten avstand (når det har skjedd). Det gjør ikke inntrykk. Ingenting har nådd inn. 
 

Jeg tror jeg lander mer og mer på at han skal få lov til å være gårdsgutt i stedet for bygutt. Å gå rundt i livet å være så stressa, og kun ha mulighet til å være i nærområdet, er ikke et kvalitetsliv for ham, slik jeg ser det. 

[Tabris]

15 minutter siden, Trolltunga said:

Jeg har prøvd både de, og absolutt alt annet - stått med karbonadedeig og lever og dyttet det inn i gapet når vi har trent, både med og uten avstand (når det har skjedd). Det gjør ikke inntrykk. Ingenting har nådd inn. 
 

Jeg tror jeg lander mer og mer på at han skal få lov til å være gårdsgutt i stedet for bygutt. Å gå rundt i livet å være så stressa, og kun ha mulighet til å være i nærområdet, er ikke et kvalitetsliv for ham, slik jeg ser det. 

Først vil jeg si at jeg forstår veldig godt at dette er frustrerende og vanskelig, både for hunden og for deg.

Du nevner over at du har distrahert med godbiter og at det ikke fungerer. Jeg vet ikke hvordan du har blitt lært å bruke kindereggmetoden, men godbitene skal da ikke brukes til distrahering og avledning, men til systematisk trening. 

Det er ikke uvanlig at unge golden hanner er veldig mye stress og "armer og bein", mange av dem vil roe seg betraktelig når de blir ordentlig voksne. Har noen av de du har gått til tipset deg om hormonchip? Dvs en form for kjemisk kastrering som er midlertidig og reversibel. Det kan redusere stressnivået såpass at det vil være lettere for deg å trene, hvis stresset er hormonelt relatert.

Men om du velger å omplassere så forstår jeg deg. Det er ikke godt for en hund å gå rundt med så høyt stress hver dag, og det er heller ikke godt for deg som eier. Et hundehold skal være bra for både to- og firbeinte.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Gutten min har begynt å utagere mot absolutt alt, både hunder, mennesker og biler, det har eskalert ekstremt. Vi bor midt i byen, så disse tingene er ikke til å unngå. Brukt tusenvis av kroner på trenere og atferdskonsulenter og jeg har jobbet beinhardt med ham i halvannet år. Han blir til uka sjekket grundig hos veterinær for å utelukke smerter noe sted. Hvis han ikke har vondt, innser jeg at han ikke klarer å bo i byen og skal få flytte tilbake til oppdretter og få leve på landet og kose seg der. 
føler meg så fordømt kjip som hundeeier som ikke har klart å legge ordentlig til rette for ham, ikke klart å få bukt med stresset han opplever av å bo i by, til tross for intens trening og tilrettelegging. Det kjennes riktig, men hjelper ikke at oppdretter legger all skyld på meg, i stedet for i det hele tatt anerkjenne at hunder er forskjellige og at kanskje min kompis ikke har mentalitet til travelt byliv. Det kommer til å bli så fordømt tomt her, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre uten ham. 

Anonymkode: b2542...2b1

Les om habituering og sensitivisering, hvis du ikke har gjort det allerede. Det er en veldig vanlig problemstilling ang. hunder. Vi VIL at hundene skal habitueres - altså at de blir mindre og mindre redde under miljøtrening. Ved sensitivisering øker det på, non-stop, med frykt. Vet ikke hva adferdskonsulentene har sagt, men vil se for meg at det er en stor jobb å snu om alt dette til positive opplevelser. I sommerferien kan du kanskje ha kun fokus på hunden, ta små steg hvor det går bra og belønne, så ta det litt etter litt? Veldig viktig at hunden er 100% trygg hele veien. 

Jeg ville tatt kontakt med HunOmHund. Hun er utrolig flink. 

Anonymkode: 7e8cc...5dd

[Julie]

Trolltunga skrev (37 minutter siden):

Så fælt å høre at det endte så trist for dere, men jeg håper du kan se at det var til det beste for alle parter? 

Gikk en tur langs Akerselva i dag uten ham og så alle hundene som storkoste seg, og jeg innser at min aldri vil komme dit. Han er for stressa til å være rundt mange folk og inntrykk. Da begrenses livet ganske mye, både for han og meg. Vondt å innse, men kanskje viktig å se hvor mye jeg har innskrenket eget liv også siden han kom i hus og utfordringene kom - alt har dreid seg om ham. Uten at jeg føler jeg undervurderte arbeidet det er å ha hund. Arbeidet var jeg forberedt på, men å få så mye skyld rettet mot meg fra oppdretter var jeg ikke forberedt på. 

Forsøket på projisering av skyld må du bare heve deg over. Oppdretter burde heller være takknemlig over å ha en såpass framoverlent valpekjøper. Ut i fra det du beskriver så har du virkelig prøvd og det langt mer enn de fleste som omplasserer/selger hunder med utfordringer eller spesielle behov. 

[AnonymBruker]

 

Vet han ikke er valp lenger altså, men dette forklarer habituering, sensitivisering og klassisk betinging veldig godt. Utdrag fra artikkelen hennes:

F.eks. var hunden min, Cumulus, tydelig redd første gang vi tok tog. Å bare sette seg på Bergensbanen og håpe på at habituering ville skje, var altfor risikabelt; han ville sannsynligvis reagere med mer frykt, altså ville sensitivisering skje. Men ved å ikke bare sørge for at togturene var korte og hyppige, men også gi ham godbiter straks toget trillet inn på perrongen, fikk jeg ham til å assosiere toget med noe behagelig i stedet.

https://hunomhund.no/fagstoff-og-tips/miljotrening-av-valp/

Anonymkode: 7e8cc...5dd

[Trolltunga]

Julie skrev (22 minutter siden):

Forsøket på projisering av skyld må du bare heve deg over. Oppdretter burde heller være takknemlig over å ha en såpass framoverlent valpekjøper. Ut i fra det du beskriver så har du virkelig prøvd og det langt mer enn de fleste som omplasserer/selger hunder med utfordringer eller spesielle behov. 

Tusen takk for så støttende ord. Nå får jeg dyrlegedommen i morgen og må ta en avgjørelse ut fra det. Oppdretter vil ha ham tilbake, men jeg eier ham jo, så jeg bestemmer. 

[Trolltunga]

Tabris skrev (43 minutter siden):

Først vil jeg si at jeg forstår veldig godt at dette er frustrerende og vanskelig, både for hunden og for deg.

Du nevner over at du har distrahert med godbiter og at det ikke fungerer. Jeg vet ikke hvordan du har blitt lært å bruke kindereggmetoden, men godbitene skal da ikke brukes til distrahering og avledning, men til systematisk trening. 

Det er ikke uvanlig at unge golden hanner er veldig mye stress og "armer og bein", mange av dem vil roe seg betraktelig når de blir ordentlig voksne. Har noen av de du har gått til tipset deg om hormonchip? Dvs en form for kjemisk kastrering som er midlertidig og reversibel. Det kan redusere stressnivået såpass at det vil være lettere for deg å trene, hvis stresset er hormonelt relatert.

Men om du velger å omplassere så forstår jeg deg. Det er ikke godt for en hund å gå rundt med så høyt stress hver dag, og det er heller ikke godt for deg som eier. Et hundehold skal være bra for både to- og firbeinte.

Angående kindereggmetoden mente jeg at jeg jobbet leeenge med den uten at den førte noen vei, så prøvde nye teknikker etter det, også uten hell. 
 

chip ble diskutert, men faren for at det kunne gjøre ham enda mer usikker overfor hunder, gjorde at jeg slo det fra meg. For han henger med hele seg i selen hvis vi ser en hund femti meter unna, altså er verden vår innskrenket allerede til å gå tur på ukurante tider for å unngå mest mulig triggere. 

[Trolltunga]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Les om habituering og sensitivisering, hvis du ikke har gjort det allerede. Det er en veldig vanlig problemstilling ang. hunder. Vi VIL at hundene skal habitueres - altså at de blir mindre og mindre redde under miljøtrening. Ved sensitivisering øker det på, non-stop, med frykt. Vet ikke hva adferdskonsulentene har sagt, men vil se for meg at det er en stor jobb å snu om alt dette til positive opplevelser. I sommerferien kan du kanskje ha kun fokus på hunden, ta små steg hvor det går bra og belønne, så ta det litt etter litt? Veldig viktig at hunden er 100% trygg hele veien. 

Jeg ville tatt kontakt med HunOmHund. Hun er utrolig flink. 

Anonymkode: 7e8cc...5dd

All min tid har gått til hunden frem til nå, jeg er alene med ham sammen med datteren min som har skole jeg også må følge opp, altså hver eneste interaksjon jeg har med ham gjennom dagen, både inne og ute er med tanke på trening og tilrettelegging. Sekundet vi er ute av døra er han klar til å forsvare seg, så det er ikke mulig å trygge ham i utgangspunktet. Kanskje klarer han holde fokus i et par sekunder, men så bruser en motorsykkel og han er livredd, eller han ser en sparkesykkel eller en annen hund. Alt er han redd for. Men det kom plutselig og har eskalert og eskalert de siste månedene, og derfor har jeg bedt om sjekk hos dyrlege, i «håp» om at det er smerter som er forklaringen. 

[Diamant20]

Trolltunga skrev (1 time siden):

Jeg har prøvd både de, og absolutt alt annet - stått med karbonadedeig og lever og dyttet det inn i gapet når vi har trent, både med og uten avstand (når det har skjedd). Det gjør ikke inntrykk. Ingenting har nådd inn. 
 

Jeg tror jeg lander mer og mer på at han skal få lov til å være gårdsgutt i stedet for bygutt. Å gå rundt i livet å være så stressa, og kun ha mulighet til å være i nærområdet, er ikke et kvalitetsliv for ham, slik jeg ser det. 

Jeg skjønner! Men med den oppdretteren tror jeg at jeg ville revurdert å omplassere han til han igjen.  Tror jeg heller ville sett etter noen andre. Mange som vil ha golden nå, og jeg ville omplasserte han til noen som er hakket mer fornuftig. Retrieverklubben har feks omplasseringsliste han kan stå på.

Trolltunga skrev (3 minutter siden):

Angående kindereggmetoden mente jeg at jeg jobbet leeenge med den uten at den førte noen vei, så prøvde nye teknikker etter det, også uten hell. 
 

chip ble diskutert, men faren for at det kunne gjøre ham enda mer usikker overfor hunder, gjorde at jeg slo det fra meg. For han henger med hele seg i selen hvis vi ser en hund femti meter unna, altså er verden vår innskrenket allerede til å gå tur på ukurante tider for å unngå mest mulig triggere. 

Hadde jeg vært deg ville jeg testet chip/kjemisk kastrering. Dere har prøvd så mye at jeg ville tatt den sjansen altså. Ellers ønsker jeg deg alt godt!

[Tabris]

15 minutter siden, Trolltunga said:

Angående kindereggmetoden mente jeg at jeg jobbet leeenge med den uten at den førte noen vei, så prøvde nye teknikker etter det, også uten hell. 
 

chip ble diskutert, men faren for at det kunne gjøre ham enda mer usikker overfor hunder, gjorde at jeg slo det fra meg. For han henger med hele seg i selen hvis vi ser en hund femti meter unna, altså er verden vår innskrenket allerede til å gå tur på ukurante tider for å unngå mest mulig triggere. 

Hva tenker du var årsaken til at du ikke kom noen vei med kindereggmetoden? Jeg vet ikke hvordan du har trent, men de vanligste årsakene til at man står fast er a) for kort avstand b) for høyt stress i utgangspunktet c) ikke innlært belønningslyd eller d) ikke gode nok godbiter. 

Jeg ville prøvd chip uansett. Min hund er usikker på andre hunder og jeg slet med utagering. Han ble ikke mer usikker av chip, men for meg var det helt avgjørende for å få ned stressnivået nok til at han var mottakelig for trening.

Du kan be dyrlegen om å sette chipen et sted hvor du lett kan fjerne den om du skulle ønske, hvis det skulle vise seg at chipen gir negative konsekvenser. Det ba jeg om første gang, siden jeg også var skeptisk. Da satte de den i buken i stedet for i nakken.

[AnonymBruker]

Trolltunga skrev (1 time siden):

All min tid har gått til hunden frem til nå, jeg er alene med ham sammen med datteren min som har skole jeg også må følge opp, altså hver eneste interaksjon jeg har med ham gjennom dagen, både inne og ute er med tanke på trening og tilrettelegging. Sekundet vi er ute av døra er han klar til å forsvare seg, så det er ikke mulig å trygge ham i utgangspunktet. Kanskje klarer han holde fokus i et par sekunder, men så bruser en motorsykkel og han er livredd, eller han ser en sparkesykkel eller en annen hund. Alt er han redd for. Men det kom plutselig og har eskalert og eskalert de siste månedene, og derfor har jeg bedt om sjekk hos dyrlege, i «håp» om at det er smerter som er forklaringen. 

Åja, jeg skjønner. Høres ut som en ekstremt vanskelig og frustrerende situasjon. Håper du finner en løsning som er god for dere begge, høres virkelig ut som du har prøvd alt du kan. Er lett for oss å si ditt og datt, men er tross alt du som er i situasjonen og ser alle sider av saken. Krysser fingrene for at han- og du, finner roen til slutt ❤️

Anonymkode: 7e8cc...5dd

[AnonymBruker]

Dette er veldig trist å lese og jeg håper du finner en god løsning. Det høres ut som han er i den værste alderen, men kanskje dere har kommet til et punkt hvor ting ikke kan bli værre, men bedre etterhvert?

Jeg har en tispe som er 5 år nå. Når hun var ca 6mnd var det som om noen slo på en bryter, hun begynte å utagere, bjeffet og oppførte seg som om hun ville drepe andre hunder, joggere eller menn. Jeg hadde adferdseksperter fra den beste positive hundeskolen i området innom for å hjelpe oss, men det var bortkastede penger og skapte bare mer frustrasjon. De brukte kinderegg metode, avstand osv. Men treningen og øvelsene var så teoretiske og passive at jeg kunne likegodt bundet bikkja fast i en lyktestolpe å oppnådd samme eller bedre resultat.

Det som veldig mange adferdseksperter i dag snakker om er fokusert på hunden, hvilke følelser, språk, avstand og belønning den må ha - men det betyr ingen verdens ting hvis personen i andre enden av båndet er et trist/frustrert/forvirret nærvevrak. Jeg kjenner ikke deg eller hunden din, men jeg har selv vært i den situasjonen at jeg gruet meg til å gå tur, vurderte å omplassere hunden og hele livet føltes mislykket fordi hunden var forferdelig. Vi kom oss gjennom det fordi jeg fant en plass å gå kurs/trene som fokuserte mer på meg. Jeg hadde behov for å få bedre selvtilitt,ikke tenke så negativt eller være «redd for alt som kan skje». Jeg tror det første jeg gjorde var å kjøpe en grime/halti til hunden. Da kunne jeg ha henne i kort bånd rett ved siden av meg og bare gå og late som ingenting når det kom noe hun syns var skummelt. Jeg kunne holde avstand eller gå i bue når vi traff hunder, men poenget var mest at jeg trengte å føle at jeg hadde kontroll. At hunden ikke kunne rive meg overende eller kaste seg frem til enden av båndet. For meg var det helt håpløst å prøve å trene eller få hunden til å oppføre seg når jeg hadde stive skuldre, gruet meg, ble trist osv. Så først når jeg fant en metode som hjalp på mitt stressnivå, frykt osv så kunne jeg jobbe med hunden.

Vi hadde det vanskelig fra 6mnd til ca 2,5 år. Jeg holdt meg unna andre hunder, sluttet å gå kurs eller gå tur å trene sammen med andre. Det var det dummeste jeg har gjort og nå ser jeg at jo oftere vi reiser på lydighetstrening sammen med andre hunder jo mer harmonisk og ukomplisert blir hunden.

Utagering er et stort og vanskelig tema. Men for meg løsnet det når jeg fikk kontroll på mine følelser/forventninger. Og jeg ga opp godbiter en periode. Hunden var ikke interessert i dem så hun ble belønnet/avledet med ball og leker. Eksperter kan si hva de vil, men for min hund var lek en trygghet i starten fordi hun kunne fokusere på noe som var gøy og som hun var vandt med i møtesituasjoner istedenfor at jeg forer med pølse. Hund som kom mot oss = JA flink hund også inviterte jeg henne til å leke med meg utfor stien f.eks.

Anonymkode: b6c5c...ccd