Stefar sa han elsket datteren min!!!

[AnonymBruker]

Du sier at alt du gjør blir feil - har du forsøkt å spørre datteren din om det? Ikke at "alt er feil", selvsagt, men noe sånt som:

"Jeg forstår at du er sint på meg. Jeg forsøker å gjøre det godt igjen med å komme deg i møte, gjøre det du vil vi skal gjøre og kjøpe den maten du vil ha - men da sier du at jeg bare prøver å kjøpe deg. Hva vil du at jeg skal gjøre for at vårt forhold kan bli bedre?"

Anonymkode: 59296...e91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg er også mer glad i stefar enn i far. Stefar har lært meg masse, fiske, stå på ski, seile,  campe osv. Far har aldri giddet å gjøre noe med oss.  Han har også valgt en ny kone som vi barna avskyr. 

Min far er grunnen til at jeg ikke vil ha kirkebryllup. Min samboer er veldig nære min stefar, og det ville vært naturlig at  stefar fulgte meg opp kirkegulvet, men jeg vet at da ville faren min skapt rabalder! Derfor er vi kun samboere. 

Synes du skal gå i deg selv,  ts, det er DU som har ødelagt forholdet til din datter! Hun er heldig at mor nå har funnet en god mann hun ser opp til. Ikke anklag din datter for noe du selv har forårsaket.  

Anonymkode: 23745...9ae

Du trenger ikke at far følger deg opp. Du kan gå alene (det gjorde jeg). 
 

Ts: synes du bør ta en samtale med dattrereren din (uten bebreidelser) og kartlegge hva som burde gjøres for å bedre forholder deres.

Anonymkode: 9843f...d5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du trenger ikke at far følger deg opp. Du kan gå alene (det gjorde jeg). 
 

Ts: synes du bør ta en samtale med dattrereren din (uten bebreidelser) og kartlegge hva som burde gjøres for å bedre forholder deres.

Anonymkode: 9843f...d5a

Eller hun kan gå med mannen. Det der med at far gir bort datteren er en utdatert skikk fra da kvinner var menns eiendom.

Anonymkode: fd07f...98c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hun bestemmer alt. Han er en dott sammen med henne. De lagde konsekvent mat jeg ikke kunne spise når jeg var der. Jeg spiser nesten alt, unntatt pølser, og da måtte de selvfølgelig ha pølser hver gang jeg kom!! De gjorde også veldig stor forskjell på hennes barn og hans. Hennes fikk dyre gaver til jul og bursdag, som feks mobiltelefon, reiser etc, mens jeg og broren min fikk noe til et par hundrelapper. Dette svir når man er barn.  

Jeg sluttet etter hvert å dra dit. Orket ikke å være der etter at jeg ble voksen.  

Anonymkode: 23745...9ae

Det forstår jeg. Nå har mange hengt seg opp i tacoen, men vi lager annen mat som barna liker også. Problemet er da at maten ikke smaker likt som hos mamma, at vi bruker feil poteter, ikke damper grønnsakene men steker de etc. Sånn at det blir alltid bare feil.

Vi gjør ikke forskjell på vårt fellesbarn og de andre barna. De får like dyre eller billige ting alt ettersom, og de får det de trenger. En god stund var kona mi rigid på at ting de fikk her ikke skulle tas med til mor, men det har vi sluttet med fordi det ble så dårlig stemning og jeg forstår at det var feil av oss. 

Når det kommer til det med shopping weekend var det aldri ment som en bestikkelse, men mer som en hyggelig jenteting. Hun vil ikke være med meg heller på sånt. 

Anonymkode: f41f2...d09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mor og stefar har jo et nytt barn han kan elske. Er veldig rart å si sånt til noen andres barn. Min kone er enig med meg i alle fall. Det er ekkelt og rart.

Anonymkode: f41f2...d09

Jeg sier elsker deg til mine bosnubarn. Min sønn sier glad i deg til meg. Det er opptil barna hva de vil si og gjør. 

At du og stemor oppfører dere umodent er så langt ut på jordet som dere kommer. 

Din datter er tydeligvis ikke så trygg på deg og stemor. Det er ikke så rart med tanke på at dere har lite samvær.

Du har en oppgave: nå får du jobbe for å få til et godt forhold. Finn på ting sammen,  slutt å krev at din datter skal si elsker deg tilbake. 

Du kan si elsker deg, men ikke forvent at hun vil godta dette før om mange år... Bytt på å si glad i deg. Ikke press .

Slutt å oppfør deg som en drittunge. 

Anonymkode: fa85e...b33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, det er min skyld at hun går i terapi. Det har jeg ikke nektet for. Jeg anser det ikke som hennes feil at hun går i terapi.

Vel, kona mi er rigid på denne ene tingen. Det er snakk om kjøtt og ikke kjøtt. For hennes del hadde ingen i huset spist kjøtt. Så det å lage kjøtt i det hele tatt er noe hun gjør for å være grei. Jeg kan på en måte ikke gå fra kona mi fordi hun er streng med maten.

Anonymkode: f41f2...d09

Ok. Virket som om du forsøkte å sette datteren din i et mest mulig negativt lys her, for å fremstå bedre selv. Men da er det rart at du ikke prøver å gjøre noe med situasjonen. Hun prater jo helt tydelig til deg om hva som er problemene. 
 

Datteren din gjør helt riktig i å ta vare på helsen sin, og å gjøre det som er best for henne. Hva hun føler er det beste stedet å være, og hvem hun trives best med kan ikke du bestemme. 
Man kan aldri tvinge frem et godt forhold til andre. Det er ikke sånn det funker. Man får barn, også er man selv ansvarlig for å ta ansvar for å blant annet skape en god relasjon. Dette er ikke barnets ansvar. Du må lære deg å skille rollene. Hun sier klart i fra til deg at hun ikke vil kjøpes, men du forsetter å prøve på det. Hvorfor? Hun vil bli sett som et menneske, og hørt. Kan du ikke gjøre det da? Hvis ikke bør du kanskje begynne i terapi selv. 
 

At kona di er streng med maten er vel ikke det eneste problemet her. Og hvem har svart hvitt tenkning sa du? Enten så må kona di lage for lite mat, eller så er alternativet å gå fra henne? Du klarer tydeligvis ikke å kommunisere tydelig med flere nære rundt deg. Men det er greit at datteren din ikke ønsker å være hos dere sånn som situasjonen er?  Da har du jo tatt et valg, og må ta konsekvensene selv. 

Anonymkode: b6964...e10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du sier at alt du gjør blir feil - har du forsøkt å spørre datteren din om det? Ikke at "alt er feil", selvsagt, men noe sånt som:

"Jeg forstår at du er sint på meg. Jeg forsøker å gjøre det godt igjen med å komme deg i møte, gjøre det du vil vi skal gjøre og kjøpe den maten du vil ha - men da sier du at jeg bare prøver å kjøpe deg. Hva vil du at jeg skal gjøre for at vårt forhold kan bli bedre?"

Anonymkode: 59296...e91

Ja dette har jeg forsøkt. Men da går hun i total vranglås og sier jeg ikke forstår. Om jeg da prøver å spørre om det handler om det som skjedde for mange år siden så blir hun veldig sint og sier at jeg ikke får snakke om det. At jeg aldri kan snakke om det. Føler at hun dikterer hva samtaler skal handle om og at alt er på hennes premisser. Forstår så klart at det nødvendigvis må være på hennes premisser også, men det hadde vært fint om hun var litt mer tilbøyelig til å i det minste gå i dialog.

Hjelper jo ikke så mye at jeg er klumpete ned ord og at jeg kan bli emosjonell og fare opp når jeg blir frustrert. Dette forsøker jeg å endre på, men har ikke lykkes 100% å bli en helt rolig mann.

Anonymkode: f41f2...d09

[Vera]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det var mor som gikk fra meg. På en veldig dramatisk måte, men nok om det. Hun var litt sånn før mor gikk fra meg og.

Nei, vi favoriserer ikke lillesøster. Lillesøster har ADHD og er litt annerledes enn de andre søsknene. Lillesøster er med mor. 

Hun mener vi er gjerrige of rigide fordi vi prøver lage all mat fra bunnen av og er veldig opptatt av sunn mat. Vi har nesten aldri tsco og når vi har det er det feil fordi vi bruker for lite kjøtt (400g kjøtt til seks stk) dette fordi vi mener man kan spise seg mett på andre ting.

Tviler forsåvidt ikke på at mor har snakket nedsettende om meg, men det nekter alle barna for. Personlig har jeg og samboeren min sagt noen ufine ting om mor, men det er fordi hun er så jævlig. Vi er bare mennesker

Anonymkode: f41f2...d09

Her har du litt av svaret på hvorfor datteren din ikke føler seg hjemme hos dere..dere tvinger henne inn i en posisjon hun ikke har hos mor - hvor de ikke har et mat-regime. Sunnhetsregimet kan noen ganger gå over stokk og stein! Jeg finner det snodig at det ikke er rom for vanlig taco de få helgene hun er der. Og 400 gr kjøttdeig for 6 stk (voksne og store barn) ER lite. Man blir ikke særlig mett på agurk og tomat. Jeg ville prøvd å ikke være så rigid på matfronten når hun er der. Velg dine kamper..akkurat nå står du dessverre ikke i en posisjon hvor du kan påtvinge datteren din å leve i et sunnhetsregime - så lenge du kun har samvær få dager, og hun ellers er vant med en helt annen livsstil. Gi og ta!

Det nederste avsnittet ditt er det viktigste! Det å snakke den andre forelderen ned, er den sikreste måten å ødelegge et forhold på! Barn er lojale og elsker foreldrene sine over alt på denne jord. Når da du OG bonusmor snakker hennes mor ned - da driter dere dere selv på legge så sinnsykt at det er vondt å lese. Dere snakker ned den viktigste personen i hennes liv! Hvilke konflikter du har hatt med hennes mor har datteren din overhodet ingenting med! Om du og din kone ikke er voksne nok til å holde barnet utenfor konflikten du har/har hatt med hennes mor - er du ikke voksen nok til samvær! Å dra barnet inn i denne konflikten er noe av det mest destruktive og skadelige for et barn. Barnet kommer i en lojalitetskonflikt som er så vanskelig og vond at det blir totalt ødeleggende. Da trekker hun seg bort fra dem som snakker drit enkelt og greit. At du i det hele tatt lurer på hvorfor hun ikke kan si at hun er glad i bonusmor - når bonusmor snakker dritt om hennes mor..da har dere et forståelsesproblem som er stort. 
Og det der med «vi er bare mennesker»..for noe bullshit! Slutt å lage unnskyldninger for dere selv. Ønsker du å ha et godt forhold med datteren din, må du først og fremst endre innstillingen din og tankegangen din. Og bli voksen! 

Endret 31. mars 2021 av Vera

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ok. Virket som om du forsøkte å sette datteren din i et mest mulig negativt lys her, for å fremstå bedre selv. Men da er det rart at du ikke prøver å gjøre noe med situasjonen. Hun prater jo helt tydelig til deg om hva som er problemene. 
 

Datteren din gjør helt riktig i å ta vare på helsen sin, og å gjøre det som er best for henne. Hva hun føler er det beste stedet å være, og hvem hun trives best med kan ikke du bestemme. 
Man kan aldri tvinge frem et godt forhold til andre. Det er ikke sånn det funker. Man får barn, også er man selv ansvarlig for å ta ansvar for å blant annet skape en god relasjon. Dette er ikke barnets ansvar. Du må lære deg å skille rollene. Hun sier klart i fra til deg at hun ikke vil kjøpes, men du forsetter å prøve på det. Hvorfor? Hun vil bli sett som et menneske, og hørt. Kan du ikke gjøre det da? Hvis ikke bør du kanskje begynne i terapi selv. 
 

At kona di er streng med maten er vel ikke det eneste problemet her. Og hvem har svart hvitt tenkning sa du? Enten så må kona di lage for lite mat, eller så er alternativet å gå fra henne? Du klarer tydeligvis ikke å kommunisere tydelig med flere nære rundt deg. Men det er greit at datteren din ikke ønsker å være hos dere sånn som situasjonen er?  Da har du jo tatt et valg, og må ta konsekvensene selv. 

Anonymkode: b6964...e10

Nei, jeg prøvde vel tvert imot å fremheve at en del av disse tingene er positive egenskaper? Ingen vits i å male fanden helt på veggen her..

Det med tacoen er én ting. Det er klaging på annen mat også. Feil krydder, feil smør etc. Når kona mi lager taco med kjøtt så er det er kompromiss, hun spiser ikke kjøtt. Men vi har alltid mat med kjøtt når barna er her.

Anonymkode: f41f2...d09

[AnonymBruker]

Du er som min mor, alt skal snus mest mulig negativt. Ikke rart din datter trives best hos mor og stefar.

Hvorfor komplisere alt så ....? 

Anonymkode: 2f717...a63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja dette har jeg forsøkt. Men da går hun i total vranglås og sier jeg ikke forstår. Om jeg da prøver å spørre om det handler om det som skjedde for mange år siden så blir hun veldig sint og sier at jeg ikke får snakke om det. At jeg aldri kan snakke om det. Føler at hun dikterer hva samtaler skal handle om og at alt er på hennes premisser. Forstår så klart at det nødvendigvis må være på hennes premisser også, men det hadde vært fint om hun var litt mer tilbøyelig til å i det minste gå i dialog.

Hjelper jo ikke så mye at jeg er klumpete ned ord og at jeg kan bli emosjonell og fare opp når jeg blir frustrert. Dette forsøker jeg å endre på, men har ikke lykkes 100% å bli en helt rolig mann.

Anonymkode: f41f2...d09

Hva mener du med at du blir emosjonell og farer opp når du blir frustrert?? Det kommer bare opp mer og mer her som viser at datteren din har all grunn til å reagere. Dette er faktisk ikke ok oppførsel i det hele tatt. Søk hjelp! 

Anonymkode: b6964...e10

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja dette har jeg forsøkt. Men da går hun i total vranglås og sier jeg ikke forstår. Om jeg da prøver å spørre om det handler om det som skjedde for mange år siden så blir hun veldig sint og sier at jeg ikke får snakke om det. At jeg aldri kan snakke om det. Føler at hun dikterer hva samtaler skal handle om og at alt er på hennes premisser. Forstår så klart at det nødvendigvis må være på hennes premisser også, men det hadde vært fint om hun var litt mer tilbøyelig til å i det minste gå i dialog.

Hjelper jo ikke så mye at jeg er klumpete ned ord og at jeg kan bli emosjonell og fare opp når jeg blir frustrert. Dette forsøker jeg å endre på, men har ikke lykkes 100% å bli en helt rolig mann.

Anonymkode: f41f2...d09

Har du spurt henne om hun kan forklare siden du ikke forstår? 

Kan dere gå til psykolog sammen?

Anonymkode: 59296...e91

[AnonymBruker]

Føler med deg, opplever det samme selv.

Det beste du kan gjøre i denne situasjonen, er å få et bedre forhold til din datter.

Fortsett med å si at du elsker henne, og hvis hun blir sint så spør henne i en vennlig tone hvorfor hun ikke liker at dere sier "elsker deg" til henne.

Anonymkode: 91271...06a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva mener du med at du blir emosjonell og farer opp når du blir frustrert?? Det kommer bare opp mer og mer her som viser at datteren din har all grunn til å reagere. Dette er faktisk ikke ok oppførsel i det hele tatt. Søk hjelp! 

Anonymkode: b6964...e10

Jeg tror det er ganske naturlig at man blir oppgitt og trist når man møter en motstand, stygge ord og dårlig oppførsel når man forsøker prate. Det er ikke sånn at jeg klikker på henne og skriker.

Anonymkode: f41f2...d09

[AnonymBruker]

Så for å oppsummere:

Du har behandlet mor på en slik måte at det ble skilsmisse, og datter slik at hun går i terapi. Du nektet å anerkjenne skyld i mange år, pekte kun på mor.

Du prøver å presse din datter til å si at hun elsker deg.

Du maser og presser din datter til å være mer hos dere, selv om hun tydelig ikke vil og ofte avlyser.

Stemor nekter å lage mat ungene liker fordi hun skal påtvinge alle sitt sære syn på mat. Hvis du lager mat ungene liker, så blir stemor sur og kaster maten.

Stemor prøver å innynde seg ved å ta med datter på tur, og peker på "slik stefar gjorde" for å guilte datter til å bli med.

Du nekter å følge mors opplegg for lillesøster, du skal tøyse inn oppdragelse, selv om du har ansvar for 4 dager pr måned og mor 26. Storesøster opplever det som at lillesøster får fri flyt, hun får rigide regler.

Du konfronterer ungene med om mor snakker dårlig om deg. Selv snakker du og samboer dårlig om mor. Du klarer ikke å sette pris på at datter har knyttet seg til stefar, når datter deler et godt øyeblikk med deg, så begynner du å gråte av sjalusi.

Er det noe jeg har glemt?

Hvor er gleden, kosen hos dere? Gode opplevelser og chill? Hun er 15 år. Hun er i en vanskelig periode hormonelt, imens du gir henne alt for mye ansvar for relasjonen.

Slutt å ha så høye forventninger. Du kan ikke reparere alt dette på en helg. Ro deg ned, jobb med å ha det fint når dere er sammen. Lag god mat barna liker (stemor får holde seg ute av kjøkkenet om nødvendig), gjør noe hyggelig sammen, si fine ting til henne i forbifarten uten å forvente noe tilbake. Gå videre når du har sagt det, ikke se på henne med bedende hundeøyne.

Hvis du ikke klarer det, så si til henne at du elsker henne, du ønsker å støtte henne, selv om det betyr at hun ikke vil komme på samvær hos deg. Du vil savne henne, men vil at hun skal ha det bra. Så kan dere heller finne på ting sammen innimellom som å dra på kino og spise middag. Sett henne da fri.

Anonymkode: d1d5d...699

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror det er ganske naturlig at man blir oppgitt og trist når man møter en motstand, stygge ord og dårlig oppførsel når man forsøker prate. Det er ikke sånn at jeg klikker på henne og skriker.

Anonymkode: f41f2...d09

Det var ikke ordene oppgitt og trist du brukte tidligere. Så dine følelser er bare normale, mens hennes er unormale? 

Anonymkode: b6964...e10

[gretchenlowell]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så for å oppsummere:

Du har behandlet mor på en slik måte at det ble skilsmisse, og datter slik at hun går i terapi. Du nektet å anerkjenne skyld i mange år, pekte kun på mor.

Du prøver å presse din datter til å si at hun elsker deg.

Du maser og presser din datter til å være mer hos dere, selv om hun tydelig ikke vil og ofte avlyser.

Stemor nekter å lage mat ungene liker fordi hun skal påtvinge alle sitt sære syn på mat. Hvis du lager mat ungene liker, så blir stemor sur og kaster maten.

Stemor prøver å innynde seg ved å ta med datter på tur, og peker på "slik stefar gjorde" for å guilte datter til å bli med.

Du nekter å følge mors opplegg for lillesøster, du skal tøyse inn oppdragelse, selv om du har ansvar for 4 dager pr måned og mor 26. Storesøster opplever det som at lillesøster får fri flyt, hun får rigide regler.

Du konfronterer ungene med om mor snakker dårlig om deg. Selv snakker du og samboer dårlig om mor. Du klarer ikke å sette pris på at datter har knyttet seg til stefar, når datter deler et godt øyeblikk med deg, så begynner du å gråte av sjalusi.

Er det noe jeg har glemt?

Hvor er gleden, kosen hos dere? Gode opplevelser og chill? Hun er 15 år. Hun er i en vanskelig periode hormonelt, imens du gir henne alt for mye ansvar for relasjonen.

Slutt å ha så høye forventninger. Du kan ikke reparere alt dette på en helg. Ro deg ned, jobb med å ha det fint når dere er sammen. Lag god mat barna liker (stemor får holde seg ute av kjøkkenet om nødvendig), gjør noe hyggelig sammen, si fine ting til henne i forbifarten uten å forvente noe tilbake. Gå videre når du har sagt det, ikke se på henne med bedende hundeøyne.

Hvis du ikke klarer det, så si til henne at du elsker henne, du ønsker å støtte henne, selv om det betyr at hun ikke vil komme på samvær hos deg. Du vil savne henne, men vil at hun skal ha det bra. Så kan dere heller finne på ting sammen innimellom som å dra på kino og spise middag. Sett henne da fri.

Anonymkode: d1d5d...699

👏🏻👏🏻👏🏻 Dette er så viktig! 

[Bojangles]

Jeg er stemor til en gutt på 6 år. Har vært i livet hans i 1,5 år. Da han valgte å vise meg tillit og affeksjon med å si "jeg elsker deg" første gang en kveld ifb med leggetid, kunne det ikke falle meg inn å "avvise" ham ved å ikke si det tilbake. Han og far sier det ofte til hverandre når han er hos oss, men det er ikke en fast frase imellom ham og meg på jevnlig basis. Så de få gangene han sier det til meg har han nok et ekstra behov for bekreftelse, og da er det min plikt og privilegium som voksenperson i livet hans å gi  ham trygghet og visshet om at han er elsket, sett og viktig ❤️ 

 

 

[Vera]

Føler det er mye bak denne historien, som ikke kommer frem her. Feks det at du Ts gjorde noe for noen år siden som du ikke innså var feil..hvilke hendelse var dette? Jeg tror mange ganger vi glemmer at barn er mennesker med følelser og meninger, akkurat som oss. Hvis barnet ditt var stort nok til å forstå hva som skjedde, er det mulig at det er her hele problemet ligger. Og da trenger dere hjelp for å komme dere videre. Følelser vokser seg store og vanskelige hos barn, og ofte er det vanskelig å sette ord på dem - da kommer følelsene ofte ut på helt andre måter, som feks å nekte samvær, nekte kjærlighetserklæringer, være negativt innstilt til det meste, snakke dere ned osv. Jeg tror det ligger noe større bak her som sagt. 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja dette har jeg forsøkt. Men da går hun i total vranglås og sier jeg ikke forstår. Om jeg da prøver å spørre om det handler om det som skjedde for mange år siden så blir hun veldig sint og sier at jeg ikke får snakke om det. At jeg aldri kan snakke om det. Føler at hun dikterer hva samtaler skal handle om og at alt er på hennes premisser. Forstår så klart at det nødvendigvis må være på hennes premisser også, men det hadde vært fint om hun var litt mer tilbøyelig til å i det minste gå i dialog.

Hjelper jo ikke så mye at jeg er klumpete ned ord og at jeg kan bli emosjonell og fare opp når jeg blir frustrert. Dette forsøker jeg å endre på, men har ikke lykkes 100% å bli en helt rolig mann.

Anonymkode: f41f2...d09

Du blir emosjonell og farer opp når du blir frustrert. Og du har ikke lykkes 100 % med å bli en rolig mann. Gikk konen din fra deg pga av fysisk eller psykisk vold? Fikk inntrykk av at det var verre enn utroskap. 

Anonymkode: 24b73...f55