Stefar sa han elsket datteren min!!!

[Gjest Blondie65]

Nå TS, har jeg over to dager lest hele tråden din, og ser at du har to store problemer: vold og sjalusi.

Jeg ser også at du arbeider med dem. Det skal du ha honnør for.

Når jeg ser startinnlegget ditt i lys av oppdateringen om din sykelige sjalusi, lurer jeg på om du selv ser at det er akkurat her - sykelig sjalusi - roten til alle dine problemer ligger?

Du har selv plassert deg på minussiden så til de grader når det gjelder dine barn og din eks, og du burde ha en helt annen holdning enn den du utviser. Fagfolk har funnet frem til medisiner for datteren din - hvorfor er din mening viktigere enn deres?

Mitt råd til deg er å la barna dine slippe fast samvær og at du heller bygger tillit gradvis. Be barna dine med på kino, restaurant eller annen aktivitet der fokuset blir å gjøre noe sammen fremfor situasjoner der dere skal tvinges inn i en ukomfortabel ramme der man risikerer svikt i medisiner, mat ungene ikke liker og kleine situasjoner der din sykelige sjalusi får blusse opp igjen.

Jeg tenker også at din datter må takle at du sier at du er glad i henne og du får takle at hun sier at hun synes det er kleint at du sier det. Jeg tenker at du kan legge bort "jeg elsker deg" som den svulstige erklæringen du kommer med og som for henne er uten innhold fordi hun ikke opplever at du viser det. Jeg tenker du heller kan si noe sånt som "jeg vil at du skal vite at jeg er glad i deg og at du betyr alt for meg!". Når hun sier noe om at det er kleint eller lignende så lar du være å respondere på det og avleder oppmerksomheten.

Når det gjelder den brokete fortiden din: Ord har ingen betydning. Handling har. Ikke gjenta dette, ikke fortell hvor mye du angrer eller hva det enn er du sier. Ikke ta det opp hvis barnet ikke gjør det og hvis det er sånn "tenåringsterror" (fikk ikke viljen sin, sier ting for å såre osv) så ignorer det. Dersom det blir tatt opp av barnet på en saklig måte tenker jeg du kan svare på en saklig måte. Lær deg og barnet å leve i dagens situasjon og gjør det beste ut av den. Jeg tror at kortere samvær oftere er bedre enn lange samvær sjeldnere. Da er det mindre sannsynlig at dere "flyr i synet på hverandre" og heller kan "holde ut" et par timer.

Og selvsagt skal dere ikke, under noen omstendighet, rakke ned på mor, drøfte deres syn på medisin, mors kosthold framfor deres osv. foran barna. Aldri - uansett grunn.

Når det gjelder din sjalusi overfor stefar: terapeuten er rett adresse, ikke barnet ditt eller din eks. Og dette må du lære deg: din mentale boksing der du håndterer vanskelige følelser må foregå hos terapeuten - ikke foran det du mener er kilden til problemet: barnet ditt, eks'en din eller hvem det nå enn er som vekker de vanskelige følelsene. Om nødvendig må du lære deg å gå ut av situasjonen ved å telle til 10 eller rett og slett avslutte en samtale før kjeften din har sagt 100 ord uten at hjernen din rakk å koble inn.

Du er født med eller har skapt deg selv med en kort lunte. Du må lære deg teknikker der du forlenger lunten - når du lærer deg det kan du også forstå hvordan du virker på andre. Jeg tror også at her har du noe å lære - du forstår rett og slett ikke selv hvordan du fremstår, hva som skremmer barnet ditt eller andre.

Jeg ønsker deg lykke til - jeg håper for din - men ikke minst for dine barns skyld - at du får dette til. Du må tenke på dette som en prosess der du går i riktig retning, ikke "tilbake til start" hver gang noe galt skjer.

[tirben]

Blondie65 skrev (3 minutter siden):

Nå TS, har jeg over to dager lest hele tråden din, og ser at du har to store problemer: vold og sjalusi.

Jeg ser også at du arbeider med dem. Det skal du ha honnør for.

Når jeg ser startinnlegget ditt i lys av oppdateringen om din sykelige sjalusi, lurer jeg på om du selv ser at det er akkurat her - sykelig sjalusi - roten til alle dine problemer ligger?

Du har selv plassert deg på minussiden så til de grader når det gjelder dine barn og din eks, og du burde ha en helt annen holdning enn den du utviser. Fagfolk har funnet frem til medisiner for datteren din - hvorfor er din mening viktigere enn deres?

Mitt råd til deg er å la barna dine slippe fast samvær og at du heller bygger tillit gradvis. Be barna dine med på kino, restaurant eller annen aktivitet der fokuset blir å gjøre noe sammen fremfor situasjoner der dere skal tvinges inn i en ukomfortabel ramme der man risikerer svikt i medisiner, mat ungene ikke liker og kleine situasjoner der din sykelige sjalusi får blusse opp igjen.

Jeg tenker også at din datter må takle at du sier at du er glad i henne og du får takle at hun sier at hun synes det er kleint at du sier det. Jeg tenker at du kan legge bort "jeg elsker deg" som den svulstige erklæringen du kommer med og som for henne er uten innhold fordi hun ikke opplever at du viser det. Jeg tenker du heller kan si noe sånt som "jeg vil at du skal vite at jeg er glad i deg og at du betyr alt for meg!". Når hun sier noe om at det er kleint eller lignende så lar du være å respondere på det og avleder oppmerksomheten.

Når det gjelder den brokete fortiden din: Ord har ingen betydning. Handling har. Ikke gjenta dette, ikke fortell hvor mye du angrer eller hva det enn er du sier. Ikke ta det opp hvis barnet ikke gjør det og hvis det er sånn "tenåringsterror" (fikk ikke viljen sin, sier ting for å såre osv) så ignorer det. Dersom det blir tatt opp av barnet på en saklig måte tenker jeg du kan svare på en saklig måte. Lær deg og barnet å leve i dagens situasjon og gjør det beste ut av den. Jeg tror at kortere samvær oftere er bedre enn lange samvær sjeldnere. Da er det mindre sannsynlig at dere "flyr i synet på hverandre" og heller kan "holde ut" et par timer.

Og selvsagt skal dere ikke, under noen omstendighet, rakke ned på mor, drøfte deres syn på medisin, mors kosthold framfor deres osv. foran barna. Aldri - uansett grunn.

Når det gjelder din sjalusi overfor stefar: terapeuten er rett adresse, ikke barnet ditt eller din eks. Og dette må du lære deg: din mentale boksing der du håndterer vanskelige følelser må foregå hos terapeuten - ikke foran det du mener er kilden til problemet: barnet ditt, eks'en din eller hvem det nå enn er som vekker de vanskelige følelsene. Om nødvendig må du lære deg å gå ut av situasjonen ved å telle til 10 eller rett og slett avslutte en samtale før kjeften din har sagt 100 ord uten at hjernen din rakk å koble inn.

Du er født med eller har skapt deg selv med en kort lunte. Du må lære deg teknikker der du forlenger lunten - når du lærer deg det kan du også forstå hvordan du virker på andre. Jeg tror også at her har du noe å lære - du forstår rett og slett ikke selv hvordan du fremstår, hva som skremmer barnet ditt eller andre.

Jeg ønsker deg lykke til - jeg håper for din - men ikke minst for dine barns skyld - at du får dette til. Du må tenke på dette som en prosess der du går i riktig retning, ikke "tilbake til start" hver gang noe galt skjer.

Les dette om igjen og om igjen, ts!! Dette er gode råd til deg! 

[Embla82]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det hjelper meg INGEnting at du gjentar det jeg har skrevet med finere ord. Skjønner det er lett å se på det sånn, men er jo åpenbart at du ikke helt forstår. Er ingen vits å komme her og rakke ned på en angrende mann. Herregud

Anonymkode: f41f2...d09

Jeg har ikke skrevet det du sier med finere ord. Jeg har skrevet det fra et vidt forskjellig perspektiv. Og hadde du klart å ha det samme perspektivet selv så hadde du garantert hatt et bedre forhold til barna dine enn det du har nå. Og du hadde hatt bedre forutsetninger for at de vil fortsette å ha deg i livet sitt etter at de har blitt voksne og kan bestemme selv. Jeg har ikke skrevet denne kommentaren for å kritisere deg. Jeg skjønner at du ønsker å ha et bedre forhold til barna dine. Jeg skjønner at du ønsker at de skal være genuint glad i deg. Og jeg skjønner at du er glad i dem. Jeg tror du trenger hjelp til å se situasjonen utenfra og møte dem du er glad i på en annen måte. 

Da stefar kom inn i ungenes liv hadde han nok et dårlig utgangspunkt, fordi ungene fra før hadde en negativ opplevelse med å ha en mann i huset. Jeg tipper at han har blitt møtt med mer motgang og prøvelser enn de fleste stemødre/fedre. Og siden han har kommet godt ut av det så tipper jeg at han har møtt dette med forståelse og tålmodighet, og forstått at det egentlig ikke handler om ham. Hadde han blitt snurt fordi de var skeptiske og vanskelige pga noe noen andre hadde gjort og satt seg selv i offerrollen så hadde han aldri endt opp på et bra sted med denne familien. Men han har nok ikke latt det handle om seg selv. Kanskje han har genuint forstått og ønsket å bidra med noe bra. Tenkt at sånn er situasjonen, hvordan kan jeg gjøre det beste ut av det for alle parter? Og det belønnes han for senere. Å bli stemor eller stefar er aldri en enkel oppgave, å klare det med glans fortjener all mulig anerkjennelse. Ikke fordømmelse. 

Jeg siterer en post ovenfor som er veldig spot on. Ta til deg de gode rådene her, selv om det kan føles hardt og brutalt. Ditt perspektiv har ikke fungert så bra så langt, og ting kan bli mye verre om du ikke endrer innstilling. 

 

Blondie65 skrev (1 time siden):

Nå TS, har jeg over to dager lest hele tråden din, og ser at du har to store problemer: vold og sjalusi.

Jeg ser også at du arbeider med dem. Det skal du ha honnør for.

Når jeg ser startinnlegget ditt i lys av oppdateringen om din sykelige sjalusi, lurer jeg på om du selv ser at det er akkurat her - sykelig sjalusi - roten til alle dine problemer ligger?

Du har selv plassert deg på minussiden så til de grader når det gjelder dine barn og din eks, og du burde ha en helt annen holdning enn den du utviser. Fagfolk har funnet frem til medisiner for datteren din - hvorfor er din mening viktigere enn deres?

Mitt råd til deg er å la barna dine slippe fast samvær og at du heller bygger tillit gradvis. Be barna dine med på kino, restaurant eller annen aktivitet der fokuset blir å gjøre noe sammen fremfor situasjoner der dere skal tvinges inn i en ukomfortabel ramme der man risikerer svikt i medisiner, mat ungene ikke liker og kleine situasjoner der din sykelige sjalusi får blusse opp igjen.

Jeg tenker også at din datter må takle at du sier at du er glad i henne og du får takle at hun sier at hun synes det er kleint at du sier det. Jeg tenker at du kan legge bort "jeg elsker deg" som den svulstige erklæringen du kommer med og som for henne er uten innhold fordi hun ikke opplever at du viser det. Jeg tenker du heller kan si noe sånt som "jeg vil at du skal vite at jeg er glad i deg og at du betyr alt for meg!". Når hun sier noe om at det er kleint eller lignende så lar du være å respondere på det og avleder oppmerksomheten.

Når det gjelder den brokete fortiden din: Ord har ingen betydning. Handling har. Ikke gjenta dette, ikke fortell hvor mye du angrer eller hva det enn er du sier. Ikke ta det opp hvis barnet ikke gjør det og hvis det er sånn "tenåringsterror" (fikk ikke viljen sin, sier ting for å såre osv) så ignorer det. Dersom det blir tatt opp av barnet på en saklig måte tenker jeg du kan svare på en saklig måte. Lær deg og barnet å leve i dagens situasjon og gjør det beste ut av den. Jeg tror at kortere samvær oftere er bedre enn lange samvær sjeldnere. Da er det mindre sannsynlig at dere "flyr i synet på hverandre" og heller kan "holde ut" et par timer.

Og selvsagt skal dere ikke, under noen omstendighet, rakke ned på mor, drøfte deres syn på medisin, mors kosthold framfor deres osv. foran barna. Aldri - uansett grunn.

Når det gjelder din sjalusi overfor stefar: terapeuten er rett adresse, ikke barnet ditt eller din eks. Og dette må du lære deg: din mentale boksing der du håndterer vanskelige følelser må foregå hos terapeuten - ikke foran det du mener er kilden til problemet: barnet ditt, eks'en din eller hvem det nå enn er som vekker de vanskelige følelsene. Om nødvendig må du lære deg å gå ut av situasjonen ved å telle til 10 eller rett og slett avslutte en samtale før kjeften din har sagt 100 ord uten at hjernen din rakk å koble inn.

Du er født med eller har skapt deg selv med en kort lunte. Du må lære deg teknikker der du forlenger lunten - når du lærer deg det kan du også forstå hvordan du virker på andre. Jeg tror også at her har du noe å lære - du forstår rett og slett ikke selv hvordan du fremstår, hva som skremmer barnet ditt eller andre.

Jeg ønsker deg lykke til - jeg håper for din - men ikke minst for dine barns skyld - at du får dette til. Du må tenke på dette som en prosess der du går i riktig retning, ikke "tilbake til start" hver gang noe galt skjer.

 

[AnonymBruker]

Du har fått veldig mange gode svar her TS, håper du leser de og tar de til deg. Du må snu helt fokuset, bort fra stefar og mor og til deg selv. Hvordan kan du vinne igjen tilliten og respekten til datteren din, for den har du mistet. 
Og du, jeg vet det er vanskelig, men hvis du klarer å tenke at barna dine nå har fått en god mannlig rollemodell i stefar som gjør at de antageligvis vil ha en tryggere grunn å stå på og det de har opplevd ikke vil prege dem like mye, så gjør du barna dine godt. 
Ikke stress dette, du må virkelig bygge dette sten for sten, og det kan ta lang tid, men du vil få tillit og respekt igjen hvis du gjør dette på barnas premisser og da kan dere få et bedre forhold igjen. Du har ikke noe annet valg hvis du vil ha kontakt med barna dine. 
Hilsen en som i voksen alder har brutt kontakt med foreldrene fordi de aldri satte oss foran seg selv. Ikke gjør den samme tabben! Begynn i det små og la det ta den tiden det tar! 

Anonymkode: fb005...f2a