Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[jabx]

AnonymBruker skrev (På 13.8.2024 den 12.52):

Vi har vært sammen i 11 år, gift i seks. De første årene var virkelig gode. Vi virkelig elsket hverandre. De siste to årene har vært ett helvete. Han har endret seg, og blitt voldelig. Vi har hatt politiet en gang her på grunn av husbråk. Nabo ringte det inn. Jeg ble lagt inn på sykehuset med noen skader, han fikk en natt i arresten. Jeg valgte ikke å anmelde, fordi hvis jeg anmeldte ville han bli mer aggressive.

Anmeld og be om besøksforbud da?

[jabx]

AnonymBruker skrev (På 18.8.2024 den 18.16):

Får støtte av familie og venner. Men det er så utrolig hardt og slitsomt å stå i over tid. Er stadig nye påfunn fra han. Jeg var så vidt i kontant med krisesenter en gang i fjor. Har vurdert å ringe igjen for å få råd til hva jeg kan gjøre.

Jeg har bare anmeldt han den første gangen han slo meg ned. Men jeg var så dum at jeg trakk anmeldelsen. Dette var i starten av forholdet. Angrer skikkelig på at jeg ikke gikk den gangen. Det blir bare ord mot ord med volden jeg har vært utsatt for gjennom 20 år. Har noen bilder av blåmerker på armene og av inventar han har knust, men anmeldte det jo aldri… Har vært til diverse psykologer oppigjennom, men husker ikke om jeg har fortalt hvordan han behandlet meg. Tenkte jeg skulle høre om det er mulig å få journalen min for å se hva det står. 
 

Verste er at jeg har i ettertid tatt det opp med han om det han har utsatt meg og barna for, men han nekter for alt. Så i avhøret når han anmeldte meg har han sagt at jeg har utsatt han for psykisk vold.. 

Anonymkode: a1c2f...4e4

Har du vurdert å anmelde igjen?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.5.2024 den 23.42):

Jeg sitter her nå etter voldsepisoden (psykisk) og har skjelven. Jeg tenker mye på hvordan det skal gå med han hvis han må flytte ut, det er jeg som eier boligen. Samtidig så blir jeg så utrolig lei meg helt ned i hjerte over at jeg har en liten baby, og hen skal ikke vokse opp med en voldelig far. Det føles skummelt å skulle oppsøke noen for å få hjelp. 

Min partner var voldelig mot meg fysisk for 8 år siden, så ble han bedre og det har vært rolig i mange år. Under graviditeten ifjor begynte det igjen, ikke fysisk, men psykisk og trusler om fysisk vold. Jeg har også funnet ut at han ruser seg på kokain innimellom. 

 

Anonymkode: 1ef41...028

Hei, det var jeg som skrev dette innlegget og jeg ønsker å oppdatere. 

Jeg har forlatt forholdet, han har flyttet ut av boligen etter en lang prosess. Jeg tok med meg baby på krisesenter og sa at vi ikke kom tilbake før han hadde flyttet ut. Vi var der 1 uke, så flyttet han. Nå har vi vært hjemme i 2 måneder og det går bedre dag for dag. Jeg har omøblert, omorganisert og "tatt tilbake" hjemmet. Nå gruer jeg meg ikke lenger til å dra hjem. Baby og jeg har det mye bedre!

Anonymkode: 1ef41...028

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.9.2024 den 20.26):

Kjenner meg altfor godt igjen. Trodde aldri jeg skulle falle så langt ned som jeg har til nå. Jeg har mistet alt. Venner, familie, alt. Jeg blir fremstått som den verste av dem alle. Jeg er i hans øyne den som utfører psykisk vold. Jeg ville aldri noensinne ha gjort noen noe vondt, men å selv bli behandlet på en dårlig måte som jeg gjør, er så utrolig ufortjent. 
 

Det finnes INGEN rom for å åpne seg om sine egne følelser eller tanker, for han snur det over til at det er jeg som ER problemet eller som HAR problemer. 
 

Det er MYE trusler. Og den vondeste av alle når jeg kom så langt som jeg gjorde for en stund siden med å ønske å forlate, så truet han meg med både det ene og det andre, men han skulle gjøre det veldig stygt for meg, det var helt sikkert. Foreldrene hans tåler ikke ansiktet på meg, fordi han har kommet med utallige løgner om hvordan jeg er og hva jeg ikke gjør. 
 

Han har en ganske så aggressiv og brå fremtoning, kan ikke bli snakket til, for da blir det nesten mørkt for han. Jeg føler det er helt umulig å komme seg unna her, når jeg ikke har noen og ikke vet hvor jeg skal ta veien. 

Anonymkode: 38453...304

Kjære deg, dette hørtes vondt ut ❤️ Jeg kjenner igjen mye av dette fra forholdet jeg var i. Det er helt klart psykisk vold! Vil anbefale deg å ta en prat med VO-linjen eller krisesenter hvis du ikke har noen å prate med, selv om du ikke nødvendigvis er klar til å gå. Ta gjerne lydopptak når han klikker og truer deg så har du bevis den dagen du orker å dra. Hva foreldrene hans tenker om deg trenger du ikke å bry deg om, dem skal du uansett ikke ha noe med å gjøre når det blir slutt. Det er heller ikke sikkert de faktisk tror eller mener det om deg som han påstår at de gjør. Min påsto også at de hatet meg osv, det viste seg å være løgn da de kontaktet meg etter bruddet. De var bekymret for meg og hadde sett at det var noe galt, og de kjente også til hvordan han hadde vært i tidligere forhold og han hadde også vært sånn mot foreldrene sine. De takket meg rett og slett for å ha holdt ut med han og gjort livet deres levelig i så mange år. 

Anonymkode: cf149...3f5

[AnonymBruker]

Er det noen snille sjeler her inne som har anbefalinger til flinke psykologer i Oslo/Stor-Oslo/Akershus?

Som er flinke på behandling av narsissistisk vold, manipulasjon, traumebånd og å beskytte seg mot videre manipulasjon? Jeg sliter med å finne riktig psykolog og den ene jeg fant hadde ingen ledige timer. Det nærmeste krisesenteret der jeg bor har dessverre ingen psykologer.

Jeg tar imot alle forslag jeg kan få, takker på forhånd for hjelpen❤️

Anonymkode: c259e...be1

[Enni]

AnonymBruker skrev (På 4.9.2024 den 19.45):

Jeg angrer så på at jeg flyttet sammen med kjæresten. Vi har vært sammen i to år, har ingen felles barn, men har tre tilsammen. Vet ikke om det kan kalles psykisk vold, men han blir så fort sur. Vi har det bra lenge, men så bli han sur for hver minste lille ting. Hvis jeg f.eks bemerker en liten ting jeg synes kan bli gjort annerledes, eller noe jeg ikke synes er greit, så blir han så sur. Lager et skikkelig nummer av det og sier jeg klager på alt han gjør, og at alt han gjør gjør han for at andre skal ha det bra (det er så feil som det kan bli.) Han sa sist det er som å snakke til en toåring bare fordi jeg ikke var stille og hørte etter på at han mente jeg burde ta fri da og da. Jeg kan ikke ta så mye fri fra jobb.

Og fordi han hisser seg opp og blir sur, så gjør jeg han til et værre menneske. Føler jeg må gå på tå og passe på alt jeg sier. For hvis han blir sur, så er alt min feil. Og jeg vil ikke at ungene skal se at han er så sur. Så jeg er alltid den som må beklage og roe ned situasjone .
Barnet mitt har ikke søsken, og jeg har ikke samvittighet til å gjøre det slutt og flytte ut, for da mister han de. Vi har lite familie (og nettverk), og det er vel en av grunnene til at jeg blir, for hvis jeg drar har jeg i gen. Jeg vet det ikke er snilt gjort av meg. Vi har det jo også så bra når han ikke er sur, så jeg klarer ikke å dra heller.

Han er og sjalu, og har mistenkt meg for å være utro flere ganger, noe jeg ikke har vært. Er så lei av å få de beskyldningene når jeg aldri har gjort noe vondt. Vet ikke hva jeg skal gjøre..

Anonymkode: 0bea5...aa5

Det du beskriver er nok psykisk vold. Han vil bare bli verre og verre med årene.  Håper du finner styrke til å gå din vei, for det finnes mye bedre menn der ute for deg, og barnet ditt. 

[AnonymBruker]

Hei. 
Jeg trenger noen andres synspunkt. 
Bakgrunnsinfo: Han jobber ekstremt mye og er lite hjemme. Vi er rundt 40 begge to.
Nå har han vært vekkreist i tre uker. Kom hjem i dag tidlig. 
Jeg står på kjøkkenet og skal til å rydde vekk etter frokosten. Oppvaskkummen er full av skittent bestikk, glass osv. 
Plutselig står han der og åpner en pakke med «avløpspinner», sånne som man stikker ned i avløpet i stedet for plumbo. Pakken hadde ligget på kjøkkenbenken ei stund, jeg hadde glemt av den. 
Han begynner å dytte vekk det skitne i kummen for å putte pinnen nedi. Jeg protesterer og sier han skal slutte, at jeg holder på å rydde vekk oppvasken og at pinnen kan settes nedi etterpå. 
Han blir sur og kranglete, sier at jeg klager på at han aldri gjør noe i huset og at det ikke spiller noen rolle om kummen er full. 
Jeg spør hvorfor han er så sint, og at det er fullstendig unødvendig å starte en krangel av dette. 
Da slenger han tilbake at det var jeg som startet krangelen, at jeg alltid gjør dette. Jeg begynner å gråte. 
Han snur på hælen, sier han drar ned til byen. Tar med sønnen vår. 

Kjenner meg bare tom innvendig. Lignende situasjoner har skjedd så mange ganger før, men føler at dette er så «endelig». 
Hva er dette? Hvorfor behandler han meg sånn? 😢

 

Anonymkode: dadc4...9d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Hei. 
Jeg trenger noen andres synspunkt. 
Bakgrunnsinfo: Han jobber ekstremt mye og er lite hjemme. Vi er rundt 40 begge to.
Nå har han vært vekkreist i tre uker. Kom hjem i dag tidlig. 
Jeg står på kjøkkenet og skal til å rydde vekk etter frokosten. Oppvaskkummen er full av skittent bestikk, glass osv. 
Plutselig står han der og åpner en pakke med «avløpspinner», sånne som man stikker ned i avløpet i stedet for plumbo. Pakken hadde ligget på kjøkkenbenken ei stund, jeg hadde glemt av den. 
Han begynner å dytte vekk det skitne i kummen for å putte pinnen nedi. Jeg protesterer og sier han skal slutte, at jeg holder på å rydde vekk oppvasken og at pinnen kan settes nedi etterpå. 
Han blir sur og kranglete, sier at jeg klager på at han aldri gjør noe i huset og at det ikke spiller noen rolle om kummen er full. 
Jeg spør hvorfor han er så sint, og at det er fullstendig unødvendig å starte en krangel av dette. 
Da slenger han tilbake at det var jeg som startet krangelen, at jeg alltid gjør dette. Jeg begynner å gråte. 
Han snur på hælen, sier han drar ned til byen. Tar med sønnen vår. 

Kjenner meg bare tom innvendig. Lignende situasjoner har skjedd så mange ganger før, men føler at dette er så «endelig». 
Hva er dette? Hvorfor behandler han meg sånn? 😢

 

Anonymkode: dadc4...9d2

Menn som ikke tåler å få kritikk, de vet best, og du skal vite plassen din. Sånn tolker jeg denne mannen. Det normale er å ta oppvasken først, evt si at du kan ta den å si i fra når det er gjort, så kan han fikse pinnene… 
«Du gjør alltid» «du er alltid» «du er», er fryktelig dårlig kommunikasjon og ødeleggende. Han prøvd å lære min eks å skille mellom sak og person, men han lærte det aldri. Var alltid et person angrep, på hvor håpløs jeg var hele tiden, og at det var alltid min skyld at det ble krangler.. 

Jeg opplevde det som psykisk vold, ville ikke si hva jeg mente lengre.. Best å la de gå. Livet er bedre uten! 

Anonymkode: 873af...dac

[AnonymBruker]

Noen som har erfaring med krise sentre? Altså samtale over telefon? 
 

Jeg har vært i en skadelig relasjon over noen år, det å bryte kontakt helt er nå vanskelig. Jeg prater med personen i blant for å beholde fred. 
 

Men, det trigger. Minnene kommer tilbake, lyvingen, manipuleringen, vold, psykisk vold, terrorisering og stalking. 
 

Jeg har mye kroppslige reaksjoner, som spenninger, hodeverk, kvalme, løs mage, hjertebank osv. I sommer hadde jeg mye angstanfall, nå går det litt bedre. Er mer at jeg har et tankekjør og ikke klarer fokusere eller være engasjert i samtaler. Føler meg ganske flat, sover 9-10 timer på natten og ofte dag. Er helt utslitt, føles som om nervesystemet er i full beredskap. Selv om alt er trygt, føler det ikke som om kroppen min skjønner det. 
 

Jeg klarer ikke se på tv, ikke kose meg med mat, blir bare stress spising. Får ikke gjort ting i hjemmet, blir bare «dratt» til soverommet for det er trygt. 

Anonymkode: 540ea...f96

[AnonymBruker]

Har vært med mannen i ca 20 år siden jeg var veldig ung. Trodde vi hadde det fint, men har også noen dårlige opplevelser og minner. Har prøvd å fokusere på det positive og følt meg heldig med livet vi har bygget sammen, barn, felles interesser osv. 

Så skjedde det at jeg fikk positiv oppmerksomhet fra en annen mann. Jeg klarte ikke å stå imot og ble hekta. Mannen min fant det ut og ble såret. Jeg la det vekk og satset på forholdet. Det har gått mange måneder, men situasjonen med mannen min blir ikke bedre. Er glad i han, men føler ikke jeg elsker han lengre. Når han sier vi hører sammen og skal alltid være sammen, føler jeg det ikke helt.

Han har blitt mer sjalu og kontrollerende etter det som skjedde. Spør meg hele tiden hva jeg tenker, og vurderer adferden min opp og ned. Skryter mye av seg selv, og vil ha bekreftelser hele tiden. Det er mye press om nærhet og sex. Vil jeg ikke blir han i veldig dårlig humør, og det blir dårlig stemning for alle hjemme.

Jeg vurderer å gå, men jeg tjener lite og jeg tør ikke være ærlig med han. Jeg bekrefter han heller og demper, så det ikke skal bli dårlig stemning. Psykologen min sier at han utsetter meg for psykisk vold. Vi skal til familievernkontoret, og hun vil at jeg skal si det som det er der. Men jeg vet fortsatt ikke om jeg tør, for jeg må jo dra hjem sammen med han etterpå. Vennene mine sier jeg ikke må slå opp uten en plan. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Vi må jo selge huset for å få råd til nye bosteder. Ungene elsker her vi bor og har det så fint. Men merker dårlig stemning hjemme. Jeg får mye skyldfølelse for hva jeg utsetter familien for ved å gå, samtidig som mannen min gjør det nesten umulig å bli med den kontrollerende oppførselen sin. 

Jeg føler meg svak og alene og vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut.

Anonymkode: 2ce52...f25

[AnonymBruker]

Jeg er i et ekteskap som bærer mer og mer preg av psykisk vold, og den siste tiden har det også begynt å gå ut over ungene, spesielt et av barna. Jeg klarer ikke å gå ennå, men har så vidt begynt å legge planer, slik at den dagen jeg eventuelt blir klar så blir det lettere. Vurderer å bestille meg en time hos fastlegen for å snakke ut, samtidig litt bekymret for at hun kontakter bv… Nå skal det sies at jeg ikke er redd bv, samarbeider godt med de gjennom jobben, men er redd det kan eskalere ting hos mannen min. Er det noen som har erfaring med å lufte psykisk vold i parforholdet hos fastlegen? 

Anonymkode: 04cab...84d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.9.2024 den 11.02):

Kjære deg, dette hørtes vondt ut ❤️ Jeg kjenner igjen mye av dette fra forholdet jeg var i. Det er helt klart psykisk vold! Vil anbefale deg å ta en prat med VO-linjen eller krisesenter hvis du ikke har noen å prate med, selv om du ikke nødvendigvis er klar til å gå. Ta gjerne lydopptak når han klikker og truer deg så har du bevis den dagen du orker å dra. Hva foreldrene hans tenker om deg trenger du ikke å bry deg om, dem skal du uansett ikke ha noe med å gjøre når det blir slutt. Det er heller ikke sikkert de faktisk tror eller mener det om deg som han påstår at de gjør. Min påsto også at de hatet meg osv, det viste seg å være løgn da de kontaktet meg etter bruddet. De var bekymret for meg og hadde sett at det var noe galt, og de kjente også til hvordan han hadde vært i tidligere forhold og han hadde også vært sånn mot foreldrene sine. De takket meg rett og slett for å ha holdt ut med han og gjort livet deres levelig i så mange år. 

Anonymkode: cf149...3f5

Liten oppdatering. Jeg har fått hjelp til å søke på leiligheter, så der er jeg i full gang. Tok steget og informerte hans mor om hva jeg opplever og hvordan jeg har det. Endte med at hun bare leste meldingen, svarte ikke på den og besluttet å lese den opp for sønnen sin... Enda jeg skrev at jeg ikke ønsket at hun skulle ta det med han. 

Anonymkode: 38453...304

[AnonymBruker]

Nå sitter jeg med den følelsen. Etter mange år med nedtrykkelse og verre ting så har jeg innsett hvem han egentlig er. Han er far til mine barn, men han er også skummelt manipulerende, bedriver gaslighting og psykisk vold.

Jeg sprakk i møte med helsestasjonen og de har meldt bekymring til hans lege. 

Han sier lite, men jeg ser øynene hans. Er han sint, kommer han til å lyve, hvor mye av dette kommer til å gå hardt utover meg, hva gjør jeg nå. Jeg må jo ha nerver av stål for å klare å opptre helt normalt og fungere i hverdagen uten at hendene skjelver. Men om natten har jeg sterke magesmerter og den type nervøs reaksjon. Noen andre tar tak i dette, det er bra, men jeg er nervøs. 

Anonymkode: 31f4d...583

[AnonymBruker]

Psykisk vold-offer i over 5 år her!

Startet med at vi fikk barn, jeg og barnet flyttet ut da barnet var 2 mnd. Han endret seg totalt når forholdet begynte å møte motstand.

Drikking fra tors-søn, vi så han ikke hjemme. Kom hjem med politibiler fra fylla. Knuste hele bilen med hånda forran babyen. Vi flyttet og sirkuset fortsatte- innbrudd, tyveri, politiaksjoner der politi måtte bære skjold og hjelm, trusler mot oss, aldri holdt samværsavalen en gang, selvsmordsmeldinger, jeg har fått han plukket ned fra selvmordsforsøk, rettsaker, avhør, fotlenke i flere perioder, konfliktrådet, telefonterror, voldsalarm, besøksforbud, kontaktforbud, fyllekjøring natt og dag hjem til oss, knuste bilen min på nytt, knuste ruter og eiendeler hjemme hos oss.

Nå, 5 år senere-nytt ønsker om besøks og kontaktforbud. Nye avhør venter. Sist ble det henlagt fordi vi hadde felles barn :):)

Barnet og far har samvær, og jeg får ingen hjelp av verken barnevern eller familievernkontor. Far er ikke fysisk voldelig og alt stopper med det.

Jeg skulle ønske at han slo til meg skikkelig en gang. Da hadde både familien hans, fellese venner, politi og familievern våknet opp bittelitt.

 

Anonymkode: c48f7...75f

[AnonymBruker]

Hei. 
 

Venninne har innledet et forhold med en mann som er psykisk voldelig. For øvrig vært fysisk med ekser men ikke venninnen min, enda. Det er ganske ferskt, hun kom seg unna men han fikk håvet henne inn igjen. Han vet at jeg vet, og jeg er redd han blir å få henne unna meg da jeg har tatt henne med meg i et par situasjoner hvor han var truende. 
 

Hva kan jeg, og bør jeg gjøre og ikke gjøre nå? Som venninne?

Anonymkode: 689c0...184

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.10.2024 den 16.04):

Hei. 
 

Venninne har innledet et forhold med en mann som er psykisk voldelig. For øvrig vært fysisk med ekser men ikke venninnen min, enda. Det er ganske ferskt, hun kom seg unna men han fikk håvet henne inn igjen. Han vet at jeg vet, og jeg er redd han blir å få henne unna meg da jeg har tatt henne med meg i et par situasjoner hvor han var truende. 
 

Hva kan jeg, og bør jeg gjøre og ikke gjøre nå? Som venninne?

Anonymkode: 689c0...184

Du får ikke gjort noe, har selv stått å sett på slike forhold og når nedturen starter. Har også sett på da venninne har reist og kommet tilbake 5 ganger. Selv ved ekstrem fysisk vold. De må bare vite at noen er der den dagen de vil ut. 

Anonymkode: 31f4d...583

[AnonymBruker]

Ny i denne tråden. Jeg har lenge tenkt og fundert angående mitt forhold. Litt om hva jeg har opplevd (og fortsatt opplever i blant) :

- Når han er full blir han ofte ekkel mot meg. Snakker på en frekk måte (han har fått reaksjoner fra andre på dette). Han har og ropt og skreket til meg. Selv om jeg har forsøkt å ikke si noe, eller fjerne meg fra situasjonen, har han fortsatt. 

- Jeg kan få skylden for oppførselen hans (det er visstnok jeg som fremprovoserer det på et vis). Jeg er ei som tør å si fra, selv om jeg kan synes det er ubehagelig.

-Hvis han oppfører seg dårlig så sier jeg fra. Da får jeg kjeft for at jeg lager drama og masse styr. Samme hvis jeg prøver å ta opp noe han synes er ubehagelig. 

- Han skriver fæle meldinger til meg, der han kaller meg stygge ting og sier stygge ting om meg (for eksempel at jeg er ond). 

Jeg vil legge til at jeg vet ganske så sikkert at jeg ikke er ansvarlig for hans oppførsel. Jeg har heller ikke gjort noe som skulle provosere han (som han mener). Tvert om opptrer jeg rolig og fattet, men det hjelper ikke. 

Jeg kan og bli sint hvis jeg føler han behandler meg slik som beskrevet her. Da blir han bare enda sintere, og alt er min feil fordi jeg blir sint. 

Jeg føler ikke at han klarer å få makt over meg, jeg er ganske sterk føler jeg. Men jeg merker kroppslige reaksjoner. Jeg har mye vondt i brystet (som om jeg strever med å puste), og jeg kan bli ganske angstfull. Jeg er veldig sliten, og synes det er vanskelig å stå i jobb. 

Det er vanskelig, for han har så mange gode sider og. Når vi har det bra har vi det veldig bra. Men så plutselig smeller det og det kan skje hvis jeg sier noe han ikke liker, eller han tolker feil. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Jeg vet bare at jeg er ganske forvirra. Jeg føler meg liksom ikke som et offer, jeg er ikke redd han i den forstand, blir heller ikke utsatt for fysisk vold. Vet bare at det ikke er bra for meg. Etter som tiden går føler jeg at de kroppslige symptomene blir sterkere. 

Anonymkode: 460e1...e82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ny i denne tråden. Jeg har lenge tenkt og fundert angående mitt forhold. Litt om hva jeg har opplevd (og fortsatt opplever i blant) :

- Når han er full blir han ofte ekkel mot meg. Snakker på en frekk måte (han har fått reaksjoner fra andre på dette). Han har og ropt og skreket til meg. Selv om jeg har forsøkt å ikke si noe, eller fjerne meg fra situasjonen, har han fortsatt. 

- Jeg kan få skylden for oppførselen hans (det er visstnok jeg som fremprovoserer det på et vis). Jeg er ei som tør å si fra, selv om jeg kan synes det er ubehagelig.

-Hvis han oppfører seg dårlig så sier jeg fra. Da får jeg kjeft for at jeg lager drama og masse styr. Samme hvis jeg prøver å ta opp noe han synes er ubehagelig. 

- Han skriver fæle meldinger til meg, der han kaller meg stygge ting og sier stygge ting om meg (for eksempel at jeg er ond). 

Jeg vil legge til at jeg vet ganske så sikkert at jeg ikke er ansvarlig for hans oppførsel. Jeg har heller ikke gjort noe som skulle provosere han (som han mener). Tvert om opptrer jeg rolig og fattet, men det hjelper ikke. 

Jeg kan og bli sint hvis jeg føler han behandler meg slik som beskrevet her. Da blir han bare enda sintere, og alt er min feil fordi jeg blir sint. 

Jeg føler ikke at han klarer å få makt over meg, jeg er ganske sterk føler jeg. Men jeg merker kroppslige reaksjoner. Jeg har mye vondt i brystet (som om jeg strever med å puste), og jeg kan bli ganske angstfull. Jeg er veldig sliten, og synes det er vanskelig å stå i jobb. 

Det er vanskelig, for han har så mange gode sider og. Når vi har det bra har vi det veldig bra. Men så plutselig smeller det og det kan skje hvis jeg sier noe han ikke liker, eller han tolker feil. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Jeg vet bare at jeg er ganske forvirra. Jeg føler meg liksom ikke som et offer, jeg er ikke redd han i den forstand, blir heller ikke utsatt for fysisk vold. Vet bare at det ikke er bra for meg. Etter som tiden går føler jeg at de kroppslige symptomene blir sterkere. 

Anonymkode: 460e1...e82

Jeg vil bare si at jeg er lei for at du har havnet i denne situasjonen og vet hvor vanskelig det er å se det klart for seg. Vet bare at jeg ikke så det klart, skaden før jeg var gått. Jeg vil påstå at det ikke kommer til å bli lettere eller bedre med tiden. Du fortjener ikke å bli behandlet slik, og jeg tenkte at jeg tålte det helt til jeg innså at jeg ikke ville være en dysfunksjonell rollemodell for barnet vårt, og barnet vårt tåler «oss» ikke. Og jeg kan ikke skrive det tydelig nok! Han endrer seg ikke selv om dere i fremtiden får barn. Enten han vil det eller ei… selv om det loves bot, terapi og bedring. Jeg tror min er en god far, men ikke med meg i det. Men jeg skulle ønske jeg var klarere da jeg ble gravid. For å bryte med en sånn person er et mareritt, særlig når det er barn i bildet. Prøv å tenk om du ser for deg en fremtid med han? fortjener du den behandlingen? Så om ikke, ta beina fatt. Jeg føler meg som en prinsesse i mitt nye forhold … skal sies at jeg er livredd for at det skal snu, ikke at jeg blir «smykket» og behandlet som en kongelig, men jeg blir behandlet bra, en er interessert i hva jeg føler/mener, beklager seg for egne feil eller forglemmelser, sier ifra på en rolig måte om jeg er urimelig … Jeg blir aldri kaldt noe stygt og blir behandlet med respekt. Det fortjener jeg. og det finnes menn der ute som ikke er respektfulle «av og på»  … Bare sier det:) Gå, før du mister deg selv❤️ 

Anonymkode: cb257...827

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg vil bare si at jeg er lei for at du har havnet i denne situasjonen og vet hvor vanskelig det er å se det klart for seg. Vet bare at jeg ikke så det klart, skaden før jeg var gått. Jeg vil påstå at det ikke kommer til å bli lettere eller bedre med tiden. Du fortjener ikke å bli behandlet slik, og jeg tenkte at jeg tålte det helt til jeg innså at jeg ikke ville være en dysfunksjonell rollemodell for barnet vårt, og barnet vårt tåler «oss» ikke. Og jeg kan ikke skrive det tydelig nok! Han endrer seg ikke selv om dere i fremtiden får barn. Enten han vil det eller ei… selv om det loves bot, terapi og bedring. Jeg tror min er en god far, men ikke med meg i det. Men jeg skulle ønske jeg var klarere da jeg ble gravid. For å bryte med en sånn person er et mareritt, særlig når det er barn i bildet. Prøv å tenk om du ser for deg en fremtid med han? fortjener du den behandlingen? Så om ikke, ta beina fatt. Jeg føler meg som en prinsesse i mitt nye forhold … skal sies at jeg er livredd for at det skal snu, ikke at jeg blir «smykket» og behandlet som en kongelig, men jeg blir behandlet bra, en er interessert i hva jeg føler/mener, beklager seg for egne feil eller forglemmelser, sier ifra på en rolig måte om jeg er urimelig … Jeg blir aldri kaldt noe stygt og blir behandlet med respekt. Det fortjener jeg. og det finnes menn der ute som ikke er respektfulle «av og på»  … Bare sier det:) Gå, før du mister deg selv❤️ 

Anonymkode: cb257...827

Tusen takk for svar ❤️ Vi har allerede vært sammen i mange år. Jeg merker at forholdet er tynnslitt, og det skal mindre og mindre til før han klikker på meg. Ingen felles barn i bildet, vi har begge fått de barna vi ønsker. Når vi er sammen med barna eller familien er alt fint. Alt det vonde skjer stort sett når vi er alene. Men har vært et par episoder der venner av oss har fått et innblikk i hans mørke side. 

Jeg er bare så sliten av å gå på tå hev. Har prøvd å forlate han, men han gråter og lover bot og bedring. Har og truet med at han blir å ta livet av seg da. Da blir jeg redd og tør ikke dra. 

Anonymkode: 460e1...e82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Tusen takk for svar ❤️ Vi har allerede vært sammen i mange år. Jeg merker at forholdet er tynnslitt, og det skal mindre og mindre til før han klikker på meg. Ingen felles barn i bildet, vi har begge fått de barna vi ønsker. Når vi er sammen med barna eller familien er alt fint. Alt det vonde skjer stort sett når vi er alene. Men har vært et par episoder der venner av oss har fått et innblikk i hans mørke side. 

Jeg er bare så sliten av å gå på tå hev. Har prøvd å forlate han, men han gråter og lover bot og bedring. Har og truet med at han blir å ta livet av seg da. Da blir jeg redd og tør ikke dra. 

Anonymkode: 460e1...e82

❤️

Har du mulighet til å snakke med noen av deres felles venner, om at du ønsker å forlate han? Kan de hjelpe deg å snakke med dem om hvordan du har det? 

Å true med selvmord er en manipulasjonsteknikk, for å holde deg igjen i forholdet. Hvis du er redd for at han skal ta livet sitt når du avslutter forholdet, så bør du sende en bekymringsmelding til hans fastlege. Dette er IKKE ditt ansvar.

Anonymkode: 2313d...f5c