Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.4.2021 den 2.47):

Jeg har en mann som er veldig tar vare på familien på mange måter. Han er snill og raus. Men han kan bli så rasende om ting ikke går akkurat etter hans tidsskjema. Han skjeller meg ut og kaster ting, gjerne helt plutselig og uprovosert. 
Føler jeg alltid må gå på tå hev for å ikke gjøre han opprørt. Jeg passer på at sønnene våre ikke irriterer han når han slapper av etter jobb. For ellers eksploderer han på meg foran barna.
Vi jobber begge 100% men jeg gjør alt hjemme med barn og huset siden han er mye sliten etter krevende jobb.  Han forlanger strøkent hus og middagen på bordet når det passer han. 
Jeg har ofte angst for når neste utbrudd skal skje. Jeg kjenner hjerte hamre i brystet av frykt og bare tanken på det gjør meg stressa og kvalm. Det er flere ganger i måneden. 
han blir veldig lei seg etterpå. Jeg vil vi skal være en familie, og tilgir derfor alltid og trøster han fordi jeg ser han er lei seg for det. Vet ikke om dette er vold, vet bare at jeg ikke har det godt nå. 

Anonymkode: aeaa2...99f

Har snakket med mannen min om det vanskelige, igjen.  Han sier han skal endre seg. Han forstår nå hvordan oppførselen påvirker meg. Tror dere han virkelig klare å roe temperamentet etter over 20 år i denne tilstanden sammen med meg? Og tror dere jeg klarer å bygge opp igjen min nedbrutte psyke igjen sammen med han, at jeg kan komme dit at jeg ikke får angst bare av å tenke på at han KAN bli sint. 

forstår at mange lover bot og bedring. Men har noen her opplevd at partneren faktisk endret seg og klarte dere å bli uten å føle seg livredd igjen?

Anonymkode: aeaa2...99f

[Era Vulgaris]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har snakket med mannen min om det vanskelige, igjen.  Han sier han skal endre seg. Han forstår nå hvordan oppførselen påvirker meg. Tror dere han virkelig klare å roe temperamentet etter over 20 år i denne tilstanden sammen med meg? Og tror dere jeg klarer å bygge opp igjen min nedbrutte psyke igjen sammen med han, at jeg kan komme dit at jeg ikke får angst bare av å tenke på at han KAN bli sint. 

forstår at mange lover bot og bedring. Men har noen her opplevd at partneren faktisk endret seg og klarte dere å bli uten å føle seg livredd igjen?

Anonymkode: aeaa2...99f

Det er nok ganske vanlig at lovnader om bedring kommer når de får kniven på strupen. Problemet er at som regel er endringene kortvarige, for så å gå tilbake til samme spor. Når man så tar det opp igjen, kan den andre forsvare seg med at "jeg har jo gjort ditt og datt" (i 14 dager), også blir man stående igjen som svarte-Per selv. 

Dessverre er det sånn at vi mennesker forandrer oss ikke i særlig grad, så jeg er ikke spesielt optimistisk med tanke på noen varig endring her. 

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Har snakket med mannen min om det vanskelige, igjen.  Han sier han skal endre seg. Han forstår nå hvordan oppførselen påvirker meg. Tror dere han virkelig klare å roe temperamentet etter over 20 år i denne tilstanden sammen med meg? Og tror dere jeg klarer å bygge opp igjen min nedbrutte psyke igjen sammen med han, at jeg kan komme dit at jeg ikke får angst bare av å tenke på at han KAN bli sint. 

forstår at mange lover bot og bedring. Men har noen her opplevd at partneren faktisk endret seg og klarte dere å bli uten å føle seg livredd igjen?

Anonymkode: aeaa2...99f

Min mann (eks) klarte å slutte med fysisk vold, stort sett, men den psykiske volden fortsatte. Og som du sier, det lå i lufta hver gang han ble sint. Han skjønte ikke at det var et problem, og mente at jeg «nektet han å føle». Men jeg ville ikke nekte ham følelser, bare slutte med den utageringen - og jeg tålte så lite etter å ha tålt så mye så lenge. 

Nå har jeg en ptsd diagnose, har flyttet ut, men fortsatt er jeg redd hele tiden. 20 år er lenge å ha det vondt. Er du sikker på at det ikke holder?

[AnonymBruker]

Era Vulgaris skrev (30 minutter siden):

Det er nok ganske vanlig at lovnader om bedring kommer når de får kniven på strupen. Problemet er at som regel er endringene kortvarige, for så å gå tilbake til samme spor. Når man så tar det opp igjen, kan den andre forsvare seg med at "jeg har jo gjort ditt og datt" (i 14 dager), også blir man stående igjen som svarte-Per selv. 

Dessverre er det sånn at vi mennesker forandrer oss ikke i særlig grad, så jeg er ikke spesielt optimistisk med tanke på noen varig endring her. 

Den går igjen her også, hver gang vi har forsøkt igjen etter at jeg har sagt jeg ikke takler dette mer. Han er snill i rundt 14 dager til en måned, og da forventer han også at jeg skal glemme alt han har sagt. At det at han trykker meg ned ikke skal påvirke meg mer, at jeg skal være komfortable med sex igjen.. osv.. 

Jeg tror ikke lenger de kan endre seg, ikke med samme partner iallefall. Vi har jo på en måte «godtatt det», så de regner med at vi alltid gjør det.

EnAnonymKonto skrev (19 minutter siden):

Min mann (eks) klarte å slutte med fysisk vold, stort sett, men den psykiske volden fortsatte. Og som du sier, det lå i lufta hver gang han ble sint. Han skjønte ikke at det var et problem, og mente at jeg «nektet han å føle». Men jeg ville ikke nekte ham følelser, bare slutte med den utageringen - og jeg tålte så lite etter å ha tålt så mye så lenge. 

Nå har jeg en ptsd diagnose, har flyttet ut, men fortsatt er jeg redd hele tiden. 20 år er lenge å ha det vondt. Er du sikker på at det ikke holder?

Høres ut som min samboer, den fysiske volden er borte. Kan komme trusler om den, men han har ikke slått på nesten 2 år. Følte din eks at han var flink? At han hadde blitt snillere på en måte? Min kan skryte av at han nå er mye bedre, at han forstår at han ikke alltid er snill, men mye bedre enn før. Han sier at jeg legger for mye følelser og for lite fakta i det når jeg sier at det psykiske på mange måter er verre.. 

Anonymkode: b31a2...4dd

[CorvusCorax]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Den går igjen her også, hver gang vi har forsøkt igjen etter at jeg har sagt jeg ikke takler dette mer. Han er snill i rundt 14 dager til en måned, og da forventer han også at jeg skal glemme alt han har sagt. At det at han trykker meg ned ikke skal påvirke meg mer, at jeg skal være komfortable med sex igjen.. osv.. 

Jeg tror ikke lenger de kan endre seg, ikke med samme partner iallefall. Vi har jo på en måte «godtatt det», så de regner med at vi alltid gjør det.

Høres ut som min samboer, den fysiske volden er borte. Kan komme trusler om den, men han har ikke slått på nesten 2 år. Følte din eks at han var flink? At han hadde blitt snillere på en måte? Min kan skryte av at han nå er mye bedre, at han forstår at han ikke alltid er snill, men mye bedre enn før. Han sier at jeg legger for mye følelser og for lite fakta i det når jeg sier at det psykiske på mange måter er verre.. 

Anonymkode: b31a2...4dd

Hvorfor avslutter du ikke? Er du redd han skal drepe deg om du går? 

[AnonymBruker]

Hører vi oss selv eller?!? Dette er jo helt forferdelig! Vi sitter her i våre ensomme rom rundt om i landet og lurer på om disse mennene kan endre seg. Vi er oppe i 11 sider nå, bare siden påsken. De gjør jo ikke det 🙄 Vi har da verdi! 

I skrivende stund, fremdeles på krisesenter. 

Anonymkode: 42969...12f

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Følte din eks at han var flink? At han hadde blitt snillere på en måte?

Min sa at når han ble sint, var det min feil. Når han spyttet på meg, var det fordi jeg provoserte ham. Når han sparket meg, var det fordi jeg hadde gjort noe galt. Han holdt meg fast og kastet meg i veggen fordi jeg hadde prøvd å komme meg unna. Hadde jeg bare oppført meg ordentlig hadde han ikke gjort sånne ting. Han sa heller aldri unnskyld. Med andre ord var han ikke «flink» når han ikke brukte fysisk vold, det var bare ikke nødvendig. Men underforstått - det kan skje igjen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har snakket med mannen min om det vanskelige, igjen.  Han sier han skal endre seg. Han forstår nå hvordan oppførselen påvirker meg. Tror dere han virkelig klare å roe temperamentet etter over 20 år i denne tilstanden sammen med meg? Og tror dere jeg klarer å bygge opp igjen min nedbrutte psyke igjen sammen med han, at jeg kan komme dit at jeg ikke får angst bare av å tenke på at han KAN bli sint. 

forstår at mange lover bot og bedring. Men har noen her opplevd at partneren faktisk endret seg og klarte dere å bli uten å føle seg livredd igjen?

Anonymkode: aeaa2...99f

Det er det som er det vanskelige, de lover og lover.. Men holder de det de lover? I de aller fleste tilfeller så, nei. Altså, du ser jo hvor mange som sliter med å kutte røyken, snusen, alkoholen, rusen, de som skal komme i form osv, osv.. Det går jo en stund, men mange sprekker. Og de som sliter med sinne, det er vanskelig å slutte på dagen. 

Det å behandle mens man fortsatt er i forholdet blir litt som.. Holdt på å si slukke brann mens det aldri slutter å brenne eller fylle en innsjø med et glass vann. Det _kan_ gå.. Men å komme seg opp igjen. 

For å si det fra min side, jeg "så" noen av tingene han gjorde, tenkte at det her holder jeg snart ikke ut mer, men "orket" ikke å gå fra han. Han lovet bedring gang på gang, jeg trodde han, gang på gang. Siste som skjedde vil jeg ikke si pga gjenkjennende detaljer, men da var det nok. Morgenen etter det som skjedde (ville vente til han hadde dratt hjemmefra neste morgen), pakket jeg "lett" (unngå mistanke), anmeldte han og dro på krisesenter. Har ikke sett han siden. Selv nå, eller SPESIELT nå over ett år siden jeg dro begynner jeg å la alt synke skikkelig inn. Alt kommer til overflaten og jeg kan ikke se hvordan jeg hadde klart å håndtere/bearbeide dette under et forhold jeg fortsatte å være i pga frykt. 

Kan jeg bare si deg rett frem, du har gitt denne mannen allerede 20 ÅR av ditt liv. Hvor mange år du har levd i frykt aner jeg ikke, men du har uansett en langt bedre fremtidsutsikt ved å innse at DU er viktig. At DU fortjener å ikke leve i frykt. At BARNA deres trenger å leve i et stabilt og trygt hjem.

Hvor lenge skal du la han få mulighet til å endre seg? To uker, en mnd, 3 mnd, 6 mnd, ett år? Neste sinneutbrudd, neste gang han smeller med hånda mot en flate, neste gang han devaluerer deg? Nei, det er ikke for å si deg at du bør gå nå. Du må se og innse selv når du skal kaste inn håndkleet. Jeg prøver bare å hjelpe deg, rett fra hjertet ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er det som er det vanskelige, de lover og lover.. Men holder de det de lover? I de aller fleste tilfeller så, nei. Altså, du ser jo hvor mange som sliter med å kutte røyken, snusen, alkoholen, rusen, de som skal komme i form osv, osv.. Det går jo en stund, men mange sprekker. Og de som sliter med sinne, det er vanskelig å slutte på dagen. 

Det å behandle mens man fortsatt er i forholdet blir litt som.. Holdt på å si slukke brann mens det aldri slutter å brenne eller fylle en innsjø med et glass vann. Det _kan_ gå.. Men å komme seg opp igjen. 

For å si det fra min side, jeg "så" noen av tingene han gjorde, tenkte at det her holder jeg snart ikke ut mer, men "orket" ikke å gå fra han. Han lovet bedring gang på gang, jeg trodde han, gang på gang. Siste som skjedde vil jeg ikke si pga gjenkjennende detaljer, men da var det nok. Morgenen etter det som skjedde (ville vente til han hadde dratt hjemmefra neste morgen), pakket jeg "lett" (unngå mistanke), anmeldte han og dro på krisesenter. Har ikke sett han siden. Selv nå, eller SPESIELT nå over ett år siden jeg dro begynner jeg å la alt synke skikkelig inn. Alt kommer til overflaten og jeg kan ikke se hvordan jeg hadde klart å håndtere/bearbeide dette under et forhold jeg fortsatte å være i pga frykt. 

Kan jeg bare si deg rett frem, du har gitt denne mannen allerede 20 ÅR av ditt liv. Hvor mange år du har levd i frykt aner jeg ikke, men du har uansett en langt bedre fremtidsutsikt ved å innse at DU er viktig. At DU fortjener å ikke leve i frykt. At BARNA deres trenger å leve i et stabilt og trygt hjem.

Hvor lenge skal du la han få mulighet til å endre seg? To uker, en mnd, 3 mnd, 6 mnd, ett år? Neste sinneutbrudd, neste gang han smeller med hånda mot en flate, neste gang han devaluerer deg? Nei, det er ikke for å si deg at du bør gå nå. Du må se og innse selv når du skal kaste inn håndkleet. Jeg prøver bare å hjelpe deg, rett fra hjertet ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

Takk. Du har gitt meg masse å tenke på. Og bekreftet mange av de tankene jeg selv har

Anonymkode: aeaa2...99f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Takk. Du har gitt meg masse å tenke på. Og bekreftet mange av de tankene jeg selv har

Anonymkode: aeaa2...99f

Både en glede og en sorg å høre ❤️❤️ 

Husk at det er ditt valg, ditt liv og din og dine barns fremtid. 

Anonymkode: 8039e...e29

[Perelandra]

Tråden er ryddet for spekulasjoner, brukerdebatt, avsporinger og svar til dette. 

Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

Jeg tror dette er kjernen i hvorfor det er så vanskelig å forstå at vi blir mishandlet. Menn nekter å ta ansvar og kvinner føler seg skyldige for å anklage og ender opp med å ta ansvar for å bli mishandlet. 

Anonymkode: 889f6...cf5

[AnonymBruker]

Sandra-Tipp-Topp skrev (På 13.4.2021 den 20.54):

Du burde ikke gi opp ditt eget barn. Barnet trenger å vite at du elsker det og er villig til å kjempe for barnets tillit.

Barnet ditt ønsker nok å ha kontakt med deg ❤️

Som barn av en voldelig mor, vokst opp i en tid hvor far ikke hadde nubbsjans til å ta barna med seg vekk fra mor, er jeg sjeleglad for at tidene har endret seg. Sånne innlegg gjør bare vondt å lese.

Du må huske at det finnes flere parter i en hver sak. Den som snakker om saken er bare én av partene. Fokuser på den parten når du ønsker å trøste, ikke på hva du tror den andre parten føler. Det kan være fryktelig feil. 

Anonymkode: 81b78...718

[AnonymBruker]

CorvusCorax skrev (På 17.4.2021 den 19.47):

Hvorfor avslutter du ikke? Er du redd han skal drepe deg om du går? 

Nei, jeg tror ikke han dreper meg, men jeg vet han kommer til å gjøre bruddet så vanskelig han kan. Jeg er på vei ut, men akkurat nå har jeg ikke overskudd til å klare det. Jeg venter på at jeg kan holde meg borte fra hjemmet så mye som mulig. Altså til kontoret og treningen åpner igjen. Jeg vet jeg ikke kommer til å klare det før det da han heller ikke har noe sted å dra (familie og venner i Svergie). Og vi er i en ca rolig periode nå, da orker jeg ikke gjøre den til et helvette når jeg vet vi må bo sammen til reglene letter uansett..

Anonymkode: b31a2...4dd

[CorvusCorax]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei, jeg tror ikke han dreper meg, men jeg vet han kommer til å gjøre bruddet så vanskelig han kan. Jeg er på vei ut, men akkurat nå har jeg ikke overskudd til å klare det. Jeg venter på at jeg kan holde meg borte fra hjemmet så mye som mulig. Altså til kontoret og treningen åpner igjen. Jeg vet jeg ikke kommer til å klare det før det da han heller ikke har noe sted å dra (familie og venner i Svergie). Og vi er i en ca rolig periode nå, da orker jeg ikke gjøre den til et helvette når jeg vet vi må bo sammen til reglene letter uansett..

Anonymkode: b31a2...4dd

Ok, godt å høre at du har en plan og at det er en bedre periode nå. Men gjerne snakk med en god venninne/kompis - slik at du har et sted å oppholde deg under flyttingen. Det er vel under separasjon noen av disse som er voldelige er mest farlig. Så da er det best å bo hos noen andre noen dager. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.4.2021 den 18.57):

Har snakket med mannen min om det vanskelige, igjen.  Han sier han skal endre seg. Han forstår nå hvordan oppførselen påvirker meg. Tror dere han virkelig klare å roe temperamentet etter over 20 år i denne tilstanden sammen med meg? Og tror dere jeg klarer å bygge opp igjen min nedbrutte psyke igjen sammen med han, at jeg kan komme dit at jeg ikke får angst bare av å tenke på at han KAN bli sint. 

forstår at mange lover bot og bedring. Men har noen her opplevd at partneren faktisk endret seg og klarte dere å bli uten å føle seg livredd igjen?

Anonymkode: aeaa2...99f

Selv om han faktisk hadde klart å endre personlighet sånn plutselig etter 20 år uten terapi helt av seg selv (han kommer i såfall til å havne i historiebøkene!!), så hadde kroppen din levd i konstant frykt for at sinnet ville komme tilbake! Du hadde fortsatt levd på nåler!

Og du vet innerst inne at dette er tomme ord. Løgner. For å fange deg.

Anonymkode: 390af...692

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Som barn av en voldelig mor, vokst opp i en tid hvor far ikke hadde nubbsjans til å ta barna med seg vekk fra mor, er jeg sjeleglad for at tidene har endret seg. Sånne innlegg gjør bare vondt å lese.

Du må huske at det finnes flere parter i en hver sak. Den som snakker om saken er bare én av partene. Fokuser på den parten når du ønsker å trøste, ikke på hva du tror den andre parten føler. Det kan være fryktelig feil. 

Anonymkode: 81b78...718

Selv om du nærmest antyder at jeg er en voldelig mor vil jeg si meg enig med deg. Selv uten fysisk vold kommer barn i en forferdelig skrustikke i slike situasjoner. Det beste jeg kan gjøre for mitt barn er å ikke bidra til å stramme. Det er kun en måte å gjøre det på nå. Alt annet gjorde vondt verre. 

Så er man ikke ung for alltid. Det gir håp. 

[AnonymBruker]

Dette er et utdrag fra en artikkel i lokalavisa. Og jeg kjenner meg så igjen (nei, det er ikke meg). Men jeg håper andre innser det, hvilket mareritt det har vært eller er. Man skal ikke bli i et forhold av frykt, eller pga man er redd for hva andre tenker om deg. Du er verdt mer enn som så, du fortjener å ha det godt. 

Selv kjenner jeg på det, hvor mye jeg dekket over han for å skjule hvordan han var. Jeg så det ikke selv den gang da, men hvor mange ganger unnskyldte jeg ikke han for familie og venner? Klarer ikke tenke på det, at jeg ble behandlet dårlig selv ovenfor familien. Ikke sånn at alle andre så eller skjønte det alltid (noen så/hørte  det, men jeg dekket over "neida, det går bra, neida det var ikke sånn ment, han er bare sliten, vi misforstod hverandre" osv.. ) Men de stikka han tillot seg foran familien min, det sitter fortsatt i. Å "erkjenne" at jeg levde i et mareritt av et samboerforhold. 

Heldigvis har jeg en god familie rundt meg, som har støttet meg, tatt vare på meg, fått meg til å se mer og mer og støttet meg. Er så takknemlig for det. Selv om jeg òg har fått et par kommentarer av min mor i ettertid "men jeg sa jo at du ikke skulle la deg bli behandlet slik. Jeg sa jo du burde gå fra han. At du lot han holde på slik". For det gjorde hun, men jeg var så forelsket. Jeg var så betatt. Jeg var så bundet. Jeg så ikke alt selv. Jeg var så..alene.. Jeg følte det heller "ikke var så ille". Alle par krangler jo? 

 Jeg har sagt rett ut til min mor i ettertid, etterhvert som jeg har klart å åpne mer og mer, at å snakke til meg på den måten er ikke greit (hun har mye klokt i seg til vanlig, men denne var vond å få servert, men siden hun er min mor klarer jeg å snakke veldig åpent). For det å komme seg ut av et slikt forhold er ikke lett. Og jo mer jeg fortalte, jo mer forstod hun hvor ille det _egentlig_ har vært. At jeg ble devaluert, at jeg ikke klarte å komme meg ut, forklarte litt om traumebånd, hvor vanskelig alt har vært både i forholdet og i ettertid. Som jeg har nevnt flere ganger i tråden, jeg har ikke klart å se absolutt alt enda. Bare at det går mer og mer opp for meg. Men å bidra med kunnskap til familien slik at de kan forstå mer av hva vi har vært gjennom og hvor vanskelig det er selv nå. 

Jeg håper at dette innlegget kan bidra til enda mer støtte til dere som står i det. Fordi dere er ikke alene om å kjenne på alle de mulige følelsene som kommer. 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

Ser at noen diskuterer hvorvidt terapi kan endre voldsutøvere.

En venninne erfarte at mannen sluttet med fysisk vold, som var tema for terapien. Han erkjente at det var usunt, og at det påvirket familien negativt. Men han fant fortsatt ikke sunne metoder for å få utløp for sinnet sitt, og tydde i økende grad til psykisk vold.

Selv følte han sannsynligvis at han hadde forbedret seg, men han utviklet seg til å bli mer voldelig og kontrollerende enn noen gang før. Det bare endret karakter.

Så dersom man velger å bli hos en mann som går i sinnemestringsterapi, er mitt råd at man bør lese seg opp på ulike definisjoner av vold (f.eks. Voldsdefinisjonen til Per Isdal, som jeg har nevnt tidligere i tråden). Og så må man være ekstra skjerpet for om den gamle atferden erstattes av en annen type vold.

Anonymkode: 9554e...b0e

[AnonymBruker]

Jeg har forresten bestilt en bok i dag: https://www.amazon.com/Hes-Great-Why-Feel-Bad-ebook/dp/B073NP3YXS

Jeg har Kindle, og den var på tilbud i dag. Til den nette sum av 25 kroner...

Har kikket litt på den før, så den har stått på ønskelista mi lenge. Håper jeg kan lære noe nytt, og at den kan hjelpe meg å mestre hverdagen bedre.

Trenger å øve meg på å identifisere hva som får meg til å føle meg dårlig i gitte situasjoner, og hvorfor. Og så trenger jeg noen tips til hvordan jeg kan håndtere det, istedenfor å stille spørsmål ved mine egne oppfatninger og unnskylde den andre parten. Håper denne boka kan hjelpe.

Har også hatt god utbytte av boka til Per Isdal (den heter «Ut av volden» eller noe lignende). Jeg brukte den mest som et oppslagsverk, men den var absolutt nyttig. Men mange vil nok mene at den går for langt i å «unnskylde» voldsutøveren.

Jeg leser for å få litt bedre forståelse av det jeg har vært utsatt for, men det trigger meg veldig. Det ender alltid med at jeg griner, får angstsymptomer og isolerer meg (trenger mye alenetid for å bearbeide). Det er tungt, men jeg synes at det hjelper på sikt. 

Dersom andre har noen nyttige lesetips, må dere gjerne dele dem her!

Anonymkode: 9554e...b0e