Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

Vet noen om det er noe hjelp man kan få etter et voldelig forhold? Jeg kom meg ut uten krisesenter. Har brukt all energi på å få ting til å gå rundt med barn og alt praktisk etterpå. Nå er det gått et par år, og jeg kjenner jeg er helt utslitt.

I starten da jeg gikk var jeg mest redd, når jeg skjønte at jeg faktisk var unna var jeg overlykkelig.. men nå, nå har jeg gått på tomgang lenge. Jeg har snakket med legen min og til og med BV (jeg opprettet sak der da jeg gikk), men føler meg helt overlatt til meg selv. 

Vet ikke helt hva slags hjelp jeg egentlig trenger.. men hadde vært fint med samtalegrupper med andre i samme situasjon for eksempel.. Synes det er vanskelig å takle jobb og barn, da jeg er blitt så redd og usikker inni meg. 

Anonymkode: 54b83...af5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vet noen om det er noe hjelp man kan få etter et voldelig forhold? Jeg kom meg ut uten krisesenter. Har brukt all energi på å få ting til å gå rundt med barn og alt praktisk etterpå. Nå er det gått et par år, og jeg kjenner jeg er helt utslitt.

I starten da jeg gikk var jeg mest redd, når jeg skjønte at jeg faktisk var unna var jeg overlykkelig.. men nå, nå har jeg gått på tomgang lenge. Jeg har snakket med legen min og til og med BV (jeg opprettet sak der da jeg gikk), men føler meg helt overlatt til meg selv. 

Vet ikke helt hva slags hjelp jeg egentlig trenger.. men hadde vært fint med samtalegrupper med andre i samme situasjon for eksempel.. Synes det er vanskelig å takle jobb og barn, da jeg er blitt så redd og usikker inni meg. 

Anonymkode: 54b83...af5

Krisesenteret har ofte et gruppesamtaletilbud, ellers familievernkontoret hender har noe sånt. Alternativt ville jeg bedt om henvisning til DPS for hjelp til å bygge deg opp så du kan få til livet tilbake igjen etter å ha levd i et voldelig forhold. Kanskje har du fått ptsd etter hva du har stått i, og trenger støtte og hjelp til å jobbe med dette.😊

Anonymkode: cb257...827

[AnonymBruker]

Skriver spørsmålet mitt her, da problematikken også må sees i lys av at vi har fått hjelp av atv og at partner tidligere hat utøvd vold mot meg, også seksuell.

Nå har vi problematikk med det seksuelle og et problem der partner ønsker mer sex enn meg, samt at han har noen preferanser som jeg har «mistet lysten» til å gjøre. Siden jeg på en måte «finner meg selv», er det vanskelig å avklare hva som er og har vært mine meninger og ønsker, og hva som jeg har tilpasset meg han, og da kjenner jeg må en nedsatt lyst til å gjøre noe i senga som han liker veldig godt, men som jeg føler jeg kun har gjort for han(?). Dette resulterer i at han ikke vil ha «vanlig» sex, som han kaller «kjedelig» og at han da ikke trenger. Så mener han da (og jeg er for så vidt enig) at vi må respektere hverandre, og skal han respektere at jeg ikke utfører det han tenner mest på, så må jeg respektere at han ikke vil ha vanlig sex. Føler at dette er et komplekst problem utifra tidligere «sår» vi har i forholdet og kjenner på at jeg på en måte føler jeg blir manipulert(?) til å gjøre noe jeg ikke er komfortabel med, samtidig som han har ett poeng at jeg må respektere han og skal jo ikke presse han til vanlig kjedelig sex😅😅 Vet ikke om noen har kjennskap til dette? Eller kan stå i liknende dilemmaer etter å ha jobbet sammen en stund for å prøve å komme ut av voldsspiralen? 

Anonymkode: 067f6...81f

[AnonymBruker]

Kan påpeke at det ikke er så ekstremt unormalt, og at han absolutt ikke skal skamme seg over å trives med det. Det  omhandler p-punktet til menn og hvordan jeg stimulerer dette.

Anonymkode: 067f6...81f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Føler at dette er et komplekst problem utifra tidligere «sår» vi har i forholdet og kjenner på at jeg på en måte føler jeg blir manipulert(?) til å gjøre noe jeg ikke er komfortabel med, samtidig som han har ett poeng at jeg må respektere han og skal jo ikke presse han til vanlig kjedelig sex

Jeg tenker det beste stedet å få rådgiving om dette er på Atv, som dere har fått hjelp hos (regner med du også gikk til samtaler der).

Imidlertid mener jeg at etter at det har blitt utført vold i et forhold er ikke det forholdet likeverdig lenger. Den som har utøvd volden har mistet sin rett til å definere forholdet, definere respekt og sette grenser. Skal man kunne bygge videre på et slikt forhold og reparere det, må voldsutøver forstå det. 

Slik du beskriver det: Ja, han manipulerer deg. Synes du vanlig sex er kjedelig? Trenger du vanlig sex for å kunne føle deg trygg(ere)? Mener han at du skal gjøre noe du ikke vil, og argumenterer for det med at du må jo ta hensyn til hans følelser?

Altså. Jeg har selv gått til Atv og er uhyre skeptisk til det de driver med. Jeg synes det virker som mennene som utøver vold blir dullet noe voldsomt med, og kvinnene som lever med disse mennene må liksom bare innrette seg. Men jeg klarer faktisk ikke å se at et forhold som har vært voldelig kan bli trygt og godt noen gang. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

Jeg sitter her nå etter voldsepisoden (psykisk) og har skjelven. Jeg tenker mye på hvordan det skal gå med han hvis han må flytte ut, det er jeg som eier boligen. Samtidig så blir jeg så utrolig lei meg helt ned i hjerte over at jeg har en liten baby, og hen skal ikke vokse opp med en voldelig far. Det føles skummelt å skulle oppsøke noen for å få hjelp. 

Min partner var voldelig mot meg fysisk for 8 år siden, så ble han bedre og det har vært rolig i mange år. Under graviditeten ifjor begynte det igjen, ikke fysisk, men psykisk og trusler om fysisk vold. Jeg har også funnet ut at han ruser seg på kokain innimellom. 

 

Anonymkode: 1ef41...028

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det føles skummelt å skulle oppsøke noen for å få hjelp. 

Ja, det føles skummelt. Veldig. Jeg var livredd. Men likevel er det viktig at man gjør det, at man sier det til noen, får anerkjennelse og støtte av noen som skjønner og ikke dømmer. Krisesenteret er flinke, jeg fikk også hjelp av familievernkontoret. 

Det er lurt å ta steget nå som baby er liten og ikke vente til senere. Samboeren din klarer seg selv, han er voksen, og han må ta ansvar for eget liv og egen oppførsel. Hvis du avslutter forholdet med ham hjelper du ham faktisk, for da må han selv ta tak i eget liv. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.5.2024 den 23.42):

Jeg sitter her nå etter voldsepisoden (psykisk) og har skjelven. Jeg tenker mye på hvordan det skal gå med han hvis han må flytte ut, det er jeg som eier boligen. Samtidig så blir jeg så utrolig lei meg helt ned i hjerte over at jeg har en liten baby, og hen skal ikke vokse opp med en voldelig far. Det føles skummelt å skulle oppsøke noen for å få hjelp. 

Min partner var voldelig mot meg fysisk for 8 år siden, så ble han bedre og det har vært rolig i mange år. Under graviditeten ifjor begynte det igjen, ikke fysisk, men psykisk og trusler om fysisk vold. Jeg har også funnet ut at han ruser seg på kokain innimellom. 

 

Anonymkode: 1ef41...028

Skjønner at det er kjempevanskelig, men husk at du har en liten baby som ikke har mulighet til å kjempe selv. Gjør det rette for både deg selv og baby nå, og ta imot all hjelp du kan få. ❤️ Du kommer til å vært så enormt glad, takknemlig, stolt, lettet og fornøyd senere med at du gjorde det med en gang du hadde sjansen og ikke må leve fanget i et evig inferno av evig skyldfølelse, anger, skam, "skulle ha gjort", "hvis jeg bare hadde" osv resten av livet, med alt det igjen kan medføre. Ikke meningen å være kjip, men det er veldig viktig at du tar steget nå og ikke venter og ser det an. Etter det første slaget er egentlig for sent. Dette fikser du altså!! Heier så mye på deg og babyen din! Dere kommer til å få det mye bedre uten en voldelig overgriper (gjelder både fysisk og psykisk). Ikke ta fra babyen din sjansen til å slippe en så belastende oppvekst. Du er sterk, du har til og med født et barn inn i denne verden - noe av det råeste man kan gjøre! Dette blir barnemat! All mulig hell og lykke til! ❤️ Og hey? Hvis hjernen din prøver å si at det er verdt å gi det en sjanse: Nei, ingen former for vold er verdt å gi en sjanse, særlig ikke med barn i bildet. Dere fortjener bedre begge to! Heia dere! ❤️

Anonymkode: bef7f...8e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.5.2024 den 23.42):

Jeg sitter her nå etter voldsepisoden (psykisk) og har skjelven. Jeg tenker mye på hvordan det skal gå med han hvis han må flytte ut, det er jeg som eier boligen. Samtidig så blir jeg så utrolig lei meg helt ned i hjerte over at jeg har en liten baby, og hen skal ikke vokse opp med en voldelig far. Det føles skummelt å skulle oppsøke noen for å få hjelp. 

Min partner var voldelig mot meg fysisk for 8 år siden, så ble han bedre og det har vært rolig i mange år. Under graviditeten ifjor begynte det igjen, ikke fysisk, men psykisk og trusler om fysisk vold. Jeg har også funnet ut at han ruser seg på kokain innimellom. 

 

Anonymkode: 1ef41...028

Han kommer ikke til å slutte å slå. Skal du vente til det går utover din baby? Kanskje ikke fysisk, men baby vil få psykiske skader av å se at pappa slår mamma. For ikke å snakke om rus.

Vi kvinner tåler å bli slått, men våkner kanskje til live når det først begynner å gå utover barn. Det var det som ble min dråpe.
jeg har nettopp kommet meg ut av et sinnsykt skadelig (psykisk voldelig forhold) som har egentlig vart  i mange år, jeg var bare ikke klar over det, før nå, fordi jeg har fått avstand, og først nå innser jeg og legger merke til forskjellen på kroppen. Jeg har mer overskudd, konsentrasjonen min er blitt bedre. Mitt barn er roligere nå. 
du er sikkert blitt så kroppslig vant til å håndtere mannen her og nå, mennesker velger sikre mestringsstrategier over usikkerhet, selvom man vet at de strategiene er skadelige! Jeg håper du er klar for å slippe taket, men det er ditt valg og ofte må man være klar uten enhver tvil over at det er det rette å gjøre.

Anonymkode: 1524b...0c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.6.2024 den 6.47):

Han kommer ikke til å slutte å slå. Skal du vente til det går utover din baby? Kanskje ikke fysisk, men baby vil få psykiske skader av å se at pappa slår mamma. For ikke å snakke om rus.

Vi kvinner tåler å bli slått, men våkner kanskje til live når det først begynner å gå utover barn. Det var det som ble min dråpe.
jeg har nettopp kommet meg ut av et sinnsykt skadelig (psykisk voldelig forhold) som har egentlig vart  i mange år, jeg var bare ikke klar over det, før nå, fordi jeg har fått avstand, og først nå innser jeg og legger merke til forskjellen på kroppen. Jeg har mer overskudd, konsentrasjonen min er blitt bedre. Mitt barn er roligere nå. 
du er sikkert blitt så kroppslig vant til å håndtere mannen her og nå, mennesker velger sikre mestringsstrategier over usikkerhet, selvom man vet at de strategiene er skadelige! Jeg håper du er klar for å slippe taket, men det er ditt valg og ofte må man være klar uten enhver tvil over at det er det rette å gjøre.

Anonymkode: 1524b...0c2

Ingen kvinner skal tåle å bli slått. Vi utsetter oss selv for psykisk og fysisk vold som uansett  vil gå utover barna når mor har opplevd det hun har opplevd. Ser mange eksempler på det i mitt yrke - der mor sliter psykisk og ikke er i stand til å ta vare på barna - selv etter at de har kommet seg ut av forholdet pga traumer. 
 

men forstår at det er vanskelig å komme seg ut av et slikt forhold, heier på deg og håper du finner styrken. 🫶🏻

Anonymkode: a41bf...689

[AnonymBruker]

Dere som har kommet dere ut: Hvordan var tiden etterpå? Håper dere alle har fått et mye bedre liv ❤️

Må si en ting: FY faen, det er så mange menn som er voldelige! Hvorfor gjør de det? Er det virkelig mulig - hvorfor finnes det så mye av dette rundt omkring??

En ting til: Dere alle må lese "Why does he do that?" av Lundy Bancroft. Beste bok jeg har lest om emnet! Den fikk meg til å velge å ta steget ut.

 

Anonymkode: cd8cb...e3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Må si en ting: FY faen, det er så mange menn som er voldelige! Hvorfor gjør de det? Er det virkelig mulig - hvorfor finnes det så mye av dette rundt omkring??

Min mening: Det er en del av den mannlige vestlige kjønnskulturen. Menn oppdras til å ikke være i kontakt med følelsene sine samtidig som de unnskyldes med at de er gutter/menn. 

Giftig kultur hos kvinner overdrives og slås hardt ned på, mens hos menn er det mye mer aksept. Se feks på Oskar Westerlin, som er et glimrende eksempel på en toxic fyr med stor påvirkning. Kan du se for deg at en kvinne kunne oppført seg slik? 

Jeg tror det bare blir verre framover, med mindre menn selv forstår problemet og tar tak i det. 

Anonymkode: eab32...1e9

[Baktus2024]

Nå er det mangen kvinner som tiltrekkes utagerende menn og føler trygghet ved det..det som er saken er at voldelige menn er voldelig hjemme også..det er som en hund som biter , den som blir oftest bitt er eieren.. trygghet er ikke en mann som sitter ifengsel mellom hver gang han skamslår deg og andre folk... Det er en vesentlig faktor..

så er det noen som endrer personlighet og blir noe annet enn det man fra før av kunne se..  viktig leveregel..den som har slått engang vil gjøre det igjen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.6.2024 den 17.43):

Dere som har kommet dere ut: Hvordan var tiden etterpå? Håper dere alle har fått et mye bedre liv ❤️

Må si en ting: FY faen, det er så mange menn som er voldelige! Hvorfor gjør de det? Er det virkelig mulig - hvorfor finnes det så mye av dette rundt omkring??

En ting til: Dere alle må lese "Why does he do that?" av Lundy Bancroft. Beste bok jeg har lest om emnet! Den fikk meg til å velge å ta steget ut.

 

Anonymkode: cd8cb...e3b

Det er helt fantastisk deilig å endelig være ute! Jeg sliter mye med angst og diverse fysiske plager, men det å slippe å forholde meg til han i hverdagen har vært befriende og jeg føler meg et tonn lettere, selv om livet er langt fra perfekt. Jeg styrer dagene mine selv uten påvirkning av en ustabil og ofte sur/gretten/sint mann, de få kreftene jeg har kan jeg bruke på å få det bedre, jeg slipper å være redd og usikker, jeg slipper å liste meg rund han, jeg slipper å lure på om jeg holder på å bli gal, jeg slipper å ta meg av en stor mannebaby, husarbeid og alt glir mye lettere, jeg orker å lage god og sunn mat -ikke bare junkfood som han forlangte, og tar generelt bedre vare på meg selv, det føles godt! Jeg har tatt opp kontakten med gamle venner, gjort ting jeg har hatt lyst til, sminket meg og ordnet håret så si hver dag (uten at noen kaller meg hore og beskylder meg for å være utro, fantastisk!). Jeg har pusset opp og gjort ting jeg ikke fikk lov til å gjøre i forholdet (jeg var jo helt udugelig, kunne jo ikke male en vegg uten tilsyn og nedlatende kommentarer, fikk ikke lov til å montere møbler fordi det ble feil osv.) og har følt på masse mestring nå. Det var sykt vanskelig å gå og det tok meg minst syv år for mye og flere forsøk å komme meg ut, prosessen var skikkelig dritt og det tok lang tid å få han til å gå med på å selge felles bolig og jeg tapte mye penger, men alt det var så sinnsykt verdt det når jeg sitter her i dag! Nå er det snart ti mnd siden jeg kom meg ut, og en mnd siden siste forsøk på kontakt fra hans side (da truet han med selvmord hvis jeg nektet kontakt- jeg sto på mitt og ba han kontakte legevakt hvis det var en reell krise). Jeg tror jeg trenger noen form for terapi for å kunne gå skikkelig videre med livet og bearbeide alt som har skjedd og det vil nok ta tid før jeg blir meg selv igjen, hvis jeg noen gang blir det, men alt er bedre enn å bli værende i forholdet. Jeg har vært mye utmattet og har trengt mye hvile og tid alene, men det går sakte men sikkert fremover og jeg har mye godt i livet mitt nå. Jeg har også tvilt og lurt på om det virkelig var så ille, og om det var verdt det å rive opp hele livet vi hadde bygd opp sammen, men da har jeg gått tilbake å lest egne notater etter voldshendelser, sms han har sendt siden jeg dro og også lydopptak med trusler og psykisk vold, det hjelper meg å huske hvor ille det var- for hjernen min fortrenger det så godt den kan og vil bare huske det fine. Jeg håper alle dere som fortsatt befinner dere midt i helvete finner styrke til å komme dere ut og kjenne hvor ufattelig befriende det er når man til slutt klarer å ta det sykt vanskelige steget å gå, jeg heier på dere alle sammen ❤️

Anonymkode: cf149...3f5

[-Missi-]

Ei til som til slutt klarte gå her☺️gått 14 år siden det samboerskapet sitter med en kaffe på terassen og nyter stillheten ❤️

Men absolutt vært en prosess som har tatt lang tid. Først nå nylig fikk jeg installert alarm med kamera, først de siste 4 årene fikk jeg endelig rett diagnose av psykologen, kompleks PTSD. 

Helt ferdig trur jeg aldri jeg blir, vi har barn sammen så null kontakt går ikke men barnet er straks voksent nå så det blir bedre og bedre. 

Jeg flyttet fra en rik mann, en mann jeg ble sammen med som bare 16 åring. I ettertid ser jeg jo alt i sammenheng jeg var en ung traumatisert jente vokst opp med psykisk, fysisk og seksuell vold. Jeg hadde overlevd hele livet og var på et punkt hvor verden var totalt kaos, livs farlig og på et tipping point hvor noe måtte skje. Så møter jeg denne fantastiske voksne, rolige mannen. Såpass voksen at han allerede hadde erfaring fra ett 6 års samboerskap. 

Så jo ikke dette da men nå ser jeg nå er jeg "våken" at allerede helt fra start her var det enormt til kontrolltiltak og regler, seksuell vold og psykisk vold. 

Egentlig veldig ekstremt, eller nei slutte bruke sånne ord som egentlig. Eie min historie. Det var ekstremt. 

Det skjer nemlig en endring når eget barn når samme alder min sønn er allerede eldre enn jeg var på denne tiden, fortsatt uskyldig, fortsatt en liten gutt som på mange nivå trenger mamma. 

Jeg var skadeskutt, utsultet på omsorg og nærhet, utsultet på å bli sett, utsultet på å oppleve en dag uten konstant vold og fare for liv og helse for slik hadde hele mitt liv vært en kamp for overlevelse. Lite viste jeg at neste kapittel i livet ikke var den redningen det så ut til. Men en fortsettelse som bygger på alt jeg allerede hadde opplevd i livet. 

Kunne skrevet så uendelig mye mer men velger ikke gå inn på detaljer de som forstår de forstår. 

Det vil ta tid å komme til den andre siden, det vil ta tid å sette ting i sammenheng. Det vil ta tid å sette grenser. 

Men friheten alene er verdt det ❤️skadeskutt men i live, mot alle odds sitter jeg her og endelig føler på noen grad av trygghet. Har aldri klart inngå noe nytt samboerskap, relasjoner er for meg enormt kompleks. Til tider er ting fortsatt en evig kamp. Men jeg lever, er faktisk der i livet akkurat nå at jeg vil leve. Endelig begynte terapi å hjelpe etter at jeg til slutt fikk riktig diagnose. Endelig kan jeg tillate meg å bli litt sint noe jeg har jobbet enormt mye i terapi da det har vært en undertrykt følelse gjennom hele livet.

Jeg har begynt å leve igjen ☺️❤️💪

 

[BeautyBox]

Jeg har aldri blitt slått, men har en del erfaring med psykisk vold, fra ulike hold og hovedsaklig menn i form av partner eller bofelle. Er nå i 30-årene og har endelig funnet en mann som er bare tvers igjennom snill og god. Det er veldig uvant og ofte vil hjernen min ha noe annet fordi den tror dette er kjedelig. Har vært ærlig med mannen om dette og han forstår. Etter å ha vært sammen en stund holder jeg fortsatt på å tilpasse meg en normal, rolig og trygg hverdag. 

Grunnen til at jeg fant han, var at jeg endelig forstod hvorfor jeg bare har funnet dårlige menn - jeg har blitt tiltrukket av nettopp traumene mine. Det jeg trodde var sommerfugler i magen, var bare en fyr som signaliserte halvveis interesse og fikk meg til å tvile litt på meg selv. Så gikk det gradvis over til at vedkommende fikk meg til å mislike meg selv mer og mer. Han jeg har nå får meg 100% til å tro på meg selv og at han vil ha meg for den jeg er uansett. 

Alle fortjener å ha det sånn❤️

Endret 18. juli av BeautyBox

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.7.2024 den 22.33):

Det er helt fantastisk deilig å endelig være ute! Jeg sliter mye med angst og diverse fysiske plager, men det å slippe å forholde meg til han i hverdagen har vært befriende og jeg føler meg et tonn lettere, selv om livet er langt fra perfekt. Jeg styrer dagene mine selv uten påvirkning av en ustabil og ofte sur/gretten/sint mann, de få kreftene jeg har kan jeg bruke på å få det bedre, jeg slipper å være redd og usikker, jeg slipper å liste meg rund han, jeg slipper å lure på om jeg holder på å bli gal, jeg slipper å ta meg av en stor mannebaby, husarbeid og alt glir mye lettere, jeg orker å lage god og sunn mat -ikke bare junkfood som han forlangte, og tar generelt bedre vare på meg selv, det føles godt! Jeg har tatt opp kontakten med gamle venner, gjort ting jeg har hatt lyst til, sminket meg og ordnet håret så si hver dag (uten at noen kaller meg hore og beskylder meg for å være utro, fantastisk!). Jeg har pusset opp og gjort ting jeg ikke fikk lov til å gjøre i forholdet (jeg var jo helt udugelig, kunne jo ikke male en vegg uten tilsyn og nedlatende kommentarer, fikk ikke lov til å montere møbler fordi det ble feil osv.) og har følt på masse mestring nå. Det var sykt vanskelig å gå og det tok meg minst syv år for mye og flere forsøk å komme meg ut, prosessen var skikkelig dritt og det tok lang tid å få han til å gå med på å selge felles bolig og jeg tapte mye penger, men alt det var så sinnsykt verdt det når jeg sitter her i dag! Nå er det snart ti mnd siden jeg kom meg ut, og en mnd siden siste forsøk på kontakt fra hans side (da truet han med selvmord hvis jeg nektet kontakt- jeg sto på mitt og ba han kontakte legevakt hvis det var en reell krise). Jeg tror jeg trenger noen form for terapi for å kunne gå skikkelig videre med livet og bearbeide alt som har skjedd og det vil nok ta tid før jeg blir meg selv igjen, hvis jeg noen gang blir det, men alt er bedre enn å bli værende i forholdet. Jeg har vært mye utmattet og har trengt mye hvile og tid alene, men det går sakte men sikkert fremover og jeg har mye godt i livet mitt nå. Jeg har også tvilt og lurt på om det virkelig var så ille, og om det var verdt det å rive opp hele livet vi hadde bygd opp sammen, men da har jeg gått tilbake å lest egne notater etter voldshendelser, sms han har sendt siden jeg dro og også lydopptak med trusler og psykisk vold, det hjelper meg å huske hvor ille det var- for hjernen min fortrenger det så godt den kan og vil bare huske det fine. Jeg håper alle dere som fortsatt befinner dere midt i helvete finner styrke til å komme dere ut og kjenne hvor ufattelig befriende det er når man til slutt klarer å ta det sykt vanskelige steget å gå, jeg heier på dere alle sammen ❤️

Anonymkode: cf149...3f5

Takk, denne var med på å gi meg styrke. Kjente meg igjen i masse. Er nå på det som antagelig blir siste sommerferien med mannen og barna. Det er mannens sommerhus like ved stranden. Et paradis på jord. Men dette blir siste turen for meg. Er likevel glad barna får vokse opp her i feriene sine♥️ Han er en god pappa. Men ikke når jeg er rundt ham. Da blir det lett sur stemning og hevet stemme fra ham.

Vi har vært sammen i 10 år og som deg tenker jeg at jeg kanskje er dum som ikke holder ut når vi samtidig har så mye fint sammen. Men så gjør jeg som deg. Tar opp gamle dagboknotater/memorerer, sms og dokumentasjon. Innser hver eneste gang hvor god jeg er å fortrenge det vonde. Det gjør også like vondt hver gang å bli påminnet det. Men det får meg til å skjønne bedre og bedre for hver gang at dette må ta slutt. Kan ikke gå på nåler i mitt eget hjem og finne meg i all den psykiske volden og psykiske kontrollen.

Nå har han begynt å ta opp tema gamle messenger og sms han leste for 8 år siden. Hvor jeg bla meldte fortrolig med en mannlig venn jeg hadde hatt i mange år. Jeg skjønte at jeg ikke kunne beholde vennskapet med ham og aksepterte at mannen syntes det var vanskelig. Så skammer meg over at jeg meldte med ham i skjul den gang. Dette bruker han derimot mot meg den dag i dag. Som unnskyldning for å ha rett til å kontrollere meg.

Han har også begynt å nevne episoder han skal ha lest i meldinger den gang som høres ut som grov emosjonell utroskap. Men som jeg virkelig ikke kan huske eller kjenne meg igjen i. Og syns det er rart han husker det så detaljert hva jeg skrev. Han har derimot ikke noen bevis. Ingen dokumentasjon. Så jeg begynner å tvile på meg selv  om jeg kan ha vært så utspekulert den gang. Har oppriktig vanskelig for å tro det selv. Oppleves som gas-Lightning. Men tenk om han har rett?!
Det ville uansett ikke vært noen unnskyldning for hvordan han oppfører seg mot meg i dag. Som han har gjort over så mange år.

Ikke vil han i parterapi heller. Så her er ingen annen utvei. Dette vil aldri bli bedre. Og håper bare han behandler døtrene sine bedre enn han har behandlet meg. 
 

Anonymkode: 6d765...c1e

[Who is she]

AnonymBruker skrev (På 25.7.2024 den 1.58):

Takk, denne var med på å gi meg styrke. Kjente meg igjen i masse. Er nå på det som antagelig blir siste sommerferien med mannen og barna. Det er mannens sommerhus like ved stranden. Et paradis på jord. Men dette blir siste turen for meg. Er likevel glad barna får vokse opp her i feriene sine♥️ Han er en god pappa. Men ikke når jeg er rundt ham. Da blir det lett sur stemning og hevet stemme fra ham.

Vi har vært sammen i 10 år og som deg tenker jeg at jeg kanskje er dum som ikke holder ut når vi samtidig har så mye fint sammen. Men så gjør jeg som deg. Tar opp gamle dagboknotater/memorerer, sms og dokumentasjon. Innser hver eneste gang hvor god jeg er å fortrenge det vonde. Det gjør også like vondt hver gang å bli påminnet det. Men det får meg til å skjønne bedre og bedre for hver gang at dette må ta slutt. Kan ikke gå på nåler i mitt eget hjem og finne meg i all den psykiske volden og psykiske kontrollen.

Nå har han begynt å ta opp tema gamle messenger og sms han leste for 8 år siden. Hvor jeg bla meldte fortrolig med en mannlig venn jeg hadde hatt i mange år. Jeg skjønte at jeg ikke kunne beholde vennskapet med ham og aksepterte at mannen syntes det var vanskelig. Så skammer meg over at jeg meldte med ham i skjul den gang. Dette bruker han derimot mot meg den dag i dag. Som unnskyldning for å ha rett til å kontrollere meg.

Han har også begynt å nevne episoder han skal ha lest i meldinger den gang som høres ut som grov emosjonell utroskap. Men som jeg virkelig ikke kan huske eller kjenne meg igjen i. Og syns det er rart han husker det så detaljert hva jeg skrev. Han har derimot ikke noen bevis. Ingen dokumentasjon. Så jeg begynner å tvile på meg selv  om jeg kan ha vært så utspekulert den gang. Har oppriktig vanskelig for å tro det selv. Oppleves som gas-Lightning. Men tenk om han har rett?!
Det ville uansett ikke vært noen unnskyldning for hvordan han oppfører seg mot meg i dag. Som han har gjort over så mange år.

Ikke vil han i parterapi heller. Så her er ingen annen utvei. Dette vil aldri bli bedre. Og håper bare han behandler døtrene sine bedre enn han har behandlet meg. 
 

Anonymkode: 6d765...c1e

Det er nettopp dette du må bite deg fast i. Problemet med dette er at han får deg til å måtte gå i forsvar og så blir fokuset at du har gjort noe galt som han kan sitte å terpe på i evig tid. 

Du kommer til å få det så mye bedre alene og for barna dine er det også skadelig å se hvordan han behandler deg, Hvis de heller at du har styrke til å gå i fra han. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.7.2024 den 1.58):

Takk, denne var med på å gi meg styrke. Kjente meg igjen i masse. Er nå på det som antagelig blir siste sommerferien med mannen og barna. Det er mannens sommerhus like ved stranden. Et paradis på jord. Men dette blir siste turen for meg. Er likevel glad barna får vokse opp her i feriene sine♥️ Han er en god pappa. Men ikke når jeg er rundt ham. Da blir det lett sur stemning og hevet stemme fra ham.

Vi har vært sammen i 10 år og som deg tenker jeg at jeg kanskje er dum som ikke holder ut når vi samtidig har så mye fint sammen. Men så gjør jeg som deg. Tar opp gamle dagboknotater/memorerer, sms og dokumentasjon. Innser hver eneste gang hvor god jeg er å fortrenge det vonde. Det gjør også like vondt hver gang å bli påminnet det. Men det får meg til å skjønne bedre og bedre for hver gang at dette må ta slutt. Kan ikke gå på nåler i mitt eget hjem og finne meg i all den psykiske volden og psykiske kontrollen.

Nå har han begynt å ta opp tema gamle messenger og sms han leste for 8 år siden. Hvor jeg bla meldte fortrolig med en mannlig venn jeg hadde hatt i mange år. Jeg skjønte at jeg ikke kunne beholde vennskapet med ham og aksepterte at mannen syntes det var vanskelig. Så skammer meg over at jeg meldte med ham i skjul den gang. Dette bruker han derimot mot meg den dag i dag. Som unnskyldning for å ha rett til å kontrollere meg.

Han har også begynt å nevne episoder han skal ha lest i meldinger den gang som høres ut som grov emosjonell utroskap. Men som jeg virkelig ikke kan huske eller kjenne meg igjen i. Og syns det er rart han husker det så detaljert hva jeg skrev. Han har derimot ikke noen bevis. Ingen dokumentasjon. Så jeg begynner å tvile på meg selv  om jeg kan ha vært så utspekulert den gang. Har oppriktig vanskelig for å tro det selv. Oppleves som gas-Lightning. Men tenk om han har rett?!
Det ville uansett ikke vært noen unnskyldning for hvordan han oppfører seg mot meg i dag. Som han har gjort over så mange år.

Ikke vil han i parterapi heller. Så her er ingen annen utvei. Dette vil aldri bli bedre. Og håper bare han behandler døtrene sine bedre enn han har behandlet meg. 
 

Anonymkode: 6d765...c1e

Så fint å høre at jeg klarte å gi litt av styrken jeg selv føler på nå videre, denne tråden er så fin ❤️ Så godt å høre at du har bestemt deg for å gå, da er du langt på vei! Har du lagt noen konkret plan for hva du gjør etter ferien?  Jeg kjenner meg godt igjen i at det gjør utrolig vondt å bli påminnet ting som har skjedd som man har fortrengt, det blir litt som om det skjer på nytt igjen og igjen. Men jeg tror det er veldig viktig å gjøre det, det var i alle fall en stor del av prosessen med å til slutt klare å bryte ut for meg. Noen meldinger med en nær venn for 8 år siden er ikke noen unnskyldning for psykisk vold, kontroll og gaslightning. Du skulle ikke en gang trengt å gi opp denne vennen for hans del. Jeg ga opp mange venner av samme årsak selv altså, men har forstått i ettertid at det ikke er normal oppførsel å kreve noe slikt og at det rett og slett er et rødt flagg når det kommer til menn. Jeg tror du bør stole på at du kjenner deg selv og vet hva du ville gjort/skrevet, ikke la deg manipulere. Det der med å liksom huske eldgamle, fiktive meldinger nærmest ordrett prøvde min seg på også, men det var bare videre forsøk på gaslightning og manipulering. Min kom gjerne med sånt flere år etter at de påståtte hendelsene skulle ha skjedd, og det i seg selv var et bevis for meg på at det ikke hadde skjedd, han hadde aldri av «snillhet» latt noe sånt ligge i flere år før han tok det opp, slik som han selv påsto. Terapi og sinnemestring hjalp ikke min, om noe gjorde det det bare enda verre, så jeg har lite tro på at det er noen vits i å sitte å vente på bedring, og særlig når han ikke er motivert for terapi. Tenker på deg og heier på deg 💪🏻 Du må bare skrive hvis det er noe praktisk du lurer på eller bare trenger å lufte tankene og få litt støtte 🥰 

Anonymkode: cf149...3f5

[Farty]

Trolltunge skrev (På 30.3.2021 den 18.26):

Av hensyn til mine barn pleier jeg ikke å skrive om mine erfaringer på dette feltet uten å dele anonymt, med små endringer i uvesentlige detaljer, for å ikke gjøre det for gjenkjennbart. Siden jeg nå har sagt A skal jeg likevel dele bakgrunnen min for å ønske å opprette en slik tråd. 

Jeg var svært ung og svært godtroende og naiv da jeg møtte mannen som fremsto som svigermors drøm. Den godtroende naiviteten skulle vise seg å koste meg dyrt. Faktisk såpass at hele mitt voksne liv er blitt preget av konsekvensene av dette forholdet. Jeg fikk etterhvert hjelp av venner for å komme meg ut av forholdet, som var preget av sykelig sjalusi, kontroll, anklager og manipulasjon, men jeg har et barn med vedkommende, og det er på mange måter blitt min livsskjebne. Jeg kom meg altså etter mye styr ut av forholdet, men jeg kunne ikke bryte meg helt fri, og det har fått vedvarende og varige konsekvenser for både meg og hele min familie. 

Såpass mye vondt og vanskelig har fulgt med at jeg til slutt var så nedbrutt og sliten at jeg valgte å innse at jeg ikke kunne kjempe mer. Han fikk bare eie "sannheten", få alt slik han ønsket det, og jeg fikk bære alt jeg tapte på det. Det var fælt, men likevel det eneste som kunne spare meg og mine andre kjære for å stå i evig kamp mot en som har ikke har normale mellommenneskelige hemninge. Ingen grenser for hva som kan gjøres for å vinne frem. Hver gang jeg trodde at ting ikke kunne trekkes lengre hadde jeg tatt feil, og både jeg og mine nære og kjære holdt på å gå fullstendig under av det. Da far til mine to yngste brøt fullstendig sammen av situasjonen kapitulerte jeg, absolutt og ubetinget. 

Han fikk rett i at jeg er en dårlig mor for vårt barn. Jeg ble det, fordi jeg var så utslitt at jeg ikke orket å kjempe mer, eller være redd for neste påfunn lenger. Jeg raknet som mamma, og som menneske. Jeg var så sliten og nedbrutt at jeg ikke stolte på meg selv og egne tanker og hvordan jeg opplevde hendelser lenger. Sa han at jeg hadde sagt og gjort noe jeg egentlig visste ikke var tilfellet sa jeg meg likevel enig. Jeg aksepterte alt. Uansett. 

Jeg har som konsekvens gitt opp å være mamma til mitt eldste barn, og akseptert at jeg er syndebukken for alt som har vært vondt og vanskelig, for å kunne stable meg selv på bena igjen, tilstrekkelig til å kunne være mamma for de to yngste, som heldigvis ikke er hans. Jeg har akseptert at det finnes en "sannhet" om meg som et dårlig menneske, som de som hører hans versjon sikkert tror på. Jeg kan ikke lenger bry meg om slikt. Jeg har heldigvis venner og familie som vet noe helt annet, men sliter likevel mye med at jeg bebreide meg selv for at jeg ikke klarte å stoppe ting fra å skje. Om jeg bare hadde vært klokere, flinkere og sterkere, så kanskje...! 

Mitt eldste barn flyttet til far og tror på far, og selv om det er en stor sorg aksepterer jeg det. Forstår det. Jeg orker jo ikke å kjempe mot. Tier. Har mer å miste. Kan ikke. Det har kostet meg og min familie altfor mye allerede. 

Så ja jeg har vært i destruktivt forhold, fikk heldigvis hjelp til å komme meg ut av det, men vet dessverre også at å komme ut av selve forholdet ikke nødvendigvis betyr at utfordringer er over. 

Jeg har selv vært deltager i støttegruppe for kvinner med tilsvarende vonde erfaringer, og jeg har også vært "mentor" et par ganger. 

Jeg bærer selv skam, men har også støtte og forståelse å gi. 

Hørtes vondt ut♥️ Kontakt Oslo krisesenter?