Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg ville bare skrive det her fordi jeg visner i hjertet mitt

♥️ Krisesenter, kjære deg. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.6.2022 den 21.40):

Har et litt konkret spørsmål. Fikk ikke hentet mine tingene hos ham før nylig og merker det retraumatiserer å gå igjennom eskene. Jeg greier ikke å se på kjøkkenservise og pyntegjenstander som tidligere betydde mye for meg fordi det minner meg om alt det vonde han påførte meg. Har noen her erfaring med akkurat dette? Bør jeg kaste det eller "ta det tilbake"? 

Hva gjorde du? Hadde det på samme måte selv, men skjønte ikke hvorfor jeg følte meg så dårlig før jeg leste det du skrev. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.10.2022 den 22.42):

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg sitter og gråter på soverommet nå. Han har tatt fra meg alt, selvfølelsen, troen på meg selv, nesten alle mine eiendeler av møbler, bare noen pynteting igjen og barnas ting. Han begrunnet det og manipulerte meg til at vi bare skulle ha hans sine ting når vi flyttet sammen og kaste mine gamle ting. Depositumet jeg hadde gikk til regninger, jeg fikk ikke lov å spare det. Jeg har ingenting og var så dum å få barn med han, en baby jeg gjør alt med og han svært lite. En baby han ønsket seg, men blir forbanna hvis han må reise seg fra sofaen og hente gulpekluten for meg. Han slår meg ikke, men han driver med psykisk vold, manipulering og hersketeknikker hver dag. 

Jeg prøvde å komme meg bort fra han i graviditeten, men ingen ville leie til en med to barn fra før og med en baby på vei, og ihvertfall ikke uten depositum. Jeg måtte derfor bli, uten oppsparte midler kom jeg ingen vei. Nav kunne heller ikke hjelpe annet enn med depositumgaranti som ingen huseiere vil ha. Han eier meg nå, oppfører seg som det fordi han vet det. Han viser med hele seg at jeg ikke betyr noe for han.  Jeg har så vondt i hjerte mitt og vet at hvis jeg en dag kommer meg bort fra han vil han for alltid lage livet mitt til et hælvete.  

Han får meg til å føle meg gal og hysterisk når jeg først sier ifra på en ganske så rolig og voksen måte og setter ned foten, han hersker så med meg. Når han er ferdig later han som ingenting, er kald og kynisk. Hvis jeg gråter viser han meg kald skulder og sitter og ler og koser seg med sitt.

Den jeg trodde han var, var løgn og jeg er fanget. Jeg ser på babyen min ofte og sier unnskyld, fordi jeg er så lei meg for at jeg fødte han inn dette. Jeg er også så lei meg for de andre barna mine jeg prøver å skåne, men såklart av og til får med seg at mamma er trist. Jeg føler meg som en dårlig mor som har dratt dem inn i dette livet. De vil heller ikke flytte igjen fordi de trives i området. Men jeg dør innvendig, jeg fantaserer om å dø og trenger hjelp, men jeg har ingen venner eller familie som kan hjelpe meg. 

Jeg ville bare skrive det her fordi jeg visner i hjertet mitt. 

Anonymkode: 0964b...f9e

Kjære deg, det er derfor krisesentrene finnes. Ring i dag ❤️ 

Anonymkode: a86e6...521

[AnonymBruker]

 

Hei, den forrige tråden min ble stengt så jeg forsøker her istedenfor.

Har levd i et ekteskap der jeg jevnlig har blitt utsatt for det jeg trodde var psykisk vold. Gjennom vårt 12 år lange ekteskap har jeg blitt mer og mer frynsete og mistet totalt troen på meg selv.
Syntes tilslutt det var krevende å skulle hjem for visste aldri hva som møtte meg.

Mannen min har skreket til meg, kalt meg stygge ting, diskusjoner har vært et komplett soloshow fra hans side hvor jeg ender opp totalt utmattet og føler meg overkjørt og misforstått. Det resulterer også ofte i at jeg tviler på «min sannhet» for han sier jeg har sagt ting, gjort ting som jeg virkelig ikke kan huske at jeg har gjort. Han har gått i lange perioder uten å snakke med meg. Det kan være snakk om bagateller som jeg mener to voksne mennesker kunne løst opp i på 5 min. Istede kan han gå rundt og ta fysisk og psykisk avstand fra meg i dager og uker. Enhver form for kontakt i disse periodene blir møtt med avvisning i form av å overse at jeg snakker, hvisker svar så jeg må spørre mange ganger om det samme, ja og nei svar. Mannen har heller aldri på 12 år beklaget eller sagt unnskyld for noe. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet gjøre det samme og ofte har jeg gjort det fordi jeg ikke orker mer av «dårlig stemning».
 

Ble til slutt så sliten av dette at jeg valgte å si at jeg ville forlate ekteskapet. Han responderte med å bli taus og sur igjen, men etterhvert ble han  snill og har vært det i mange måneder nå. Det får meg til å tvile på mine opplevelser og jeg lurer på om jeg har overdrevet. Blir helt gal i hodet av dette. Er dette normalt?

Anonymkode: 14beb...2a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Er dette normalt?

Nei. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Nei. 

Anonymkode: eab32...1e9

Tenker normalt som normalt hos menn med denne karakteristiske oppførselen, ikke hos vanlige menn 

Anonymkode: 14beb...2a4

[AnonymBruker]

Jeg kom meg ut, jeg ble fri. Jeg ventet til han var ferdig med meg og endelig virket det som om han var det. 

Det ble ikke noe mindre følsomt av den grunn. Kastet ut, behandlet som søppel, ble fortalt hvor jævelig jeg var. Han brukte alle mine svakere trekk som grunn til at jeg var vanskelig å bo med. Han mente at jeg ikke gjorde nok i hjemmet vårt, men det er ikke sant. Jeg gjorde alt. Jeg ordnet alt. Jeg sørget for at vi hadde mat på bordet. Når det kom til å holde det ryddig etter hans standard så klarte jeg ikke i lengden. Jeg hadde rett og slett ikke nok energi. 

Det med manglende energi til alle hans krav og regler førte til fysisk sykdom. Spesielt da regler og krav endret seg fra uke til uke, jeg trodde jeg taklet det og trodde jeg hadde orden på alt. Han testet mine grenser hele tiden, om jeg reagerte på noe så var jeg syk og gal. 

Så jeg trodde jeg ble fri da han var ferdig med meg. Jeg følte det var på grunn av ei annen jente. 1 måned etter brudd så får jeg vite at det stemmer. Jeg forteller han da at det er fint for da er jeg fri til å gjøre hva jeg vil. Det går da 2 uker og han er vist ferdig med denne jenta. Han begynner å ringe meg hver dag. Det er bare uskyldig kontakt, det er ikke noe å ta han på. Samtidig lever jeg under hans kontroll, igjen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det uten å trykke på feil knapper hos han. 

Anonymkode: 31f4d...583

[Menchit]

AnonymBruker skrev (På 7.10.2022 den 13.10):

Jeg lever i et voldelig ekteskap og vil komme meg ut. Det største problemet nå er at jeg ikke har noen stor inntekt fordi jeg studerer og ønsker ikke flytte inn i kollektiv etter å ha bodd 10 år alene og jeg liker egentlig ikke å bo med andre mennesker. Jeg leide leiligheten vi bor i når han flyttet inn og jeg står fortsatt alene på kontrakten, men jeg skjønner at han har visse rettigheter i forbindelse med dette. Jeg klarer å fortsette å bo alene i leiligheten da vi har lav leie men har ikke råd å flytte til ny leilighet. Når jeg har sagt at jeg vil separere så sier han at han flytter ikke hvis ikke jeg også flytter. Det skal liksom straffe meg også å separere.

 

Har jeg noen muligheter her eller må jeg på bokollektiv? Hadde jeg fysiske bevis så hadde det vært enklere å få han dømt men han driver ikke med fysisk vold. Alle andre typer vold men han har aldri slått meg. 

Anonymkode: eb9a7...41b

Kan du snakke med de du leier av og forklare situasjonen?

Kanskje de går ned på at du sier opp, for så å skrive ny kontrakt når du har fått han ut?

Så får du heller late som du flytter, begynn å pakke ned og pakk helt til han virkelig tror du skal flytte.

Er du heldig stikker han tidlig for å unngå jobben med flyttesjau

Lykke til ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg kom meg ut, jeg ble fri. Jeg ventet til han var ferdig med meg og endelig virket det som om han var det. 

Det ble ikke noe mindre følsomt av den grunn. Kastet ut, behandlet som søppel, ble fortalt hvor jævelig jeg var. Han brukte alle mine svakere trekk som grunn til at jeg var vanskelig å bo med. Han mente at jeg ikke gjorde nok i hjemmet vårt, men det er ikke sant. Jeg gjorde alt. Jeg ordnet alt. Jeg sørget for at vi hadde mat på bordet. Når det kom til å holde det ryddig etter hans standard så klarte jeg ikke i lengden. Jeg hadde rett og slett ikke nok energi. 

Det med manglende energi til alle hans krav og regler førte til fysisk sykdom. Spesielt da regler og krav endret seg fra uke til uke, jeg trodde jeg taklet det og trodde jeg hadde orden på alt. Han testet mine grenser hele tiden, om jeg reagerte på noe så var jeg syk og gal. 

Så jeg trodde jeg ble fri da han var ferdig med meg. Jeg følte det var på grunn av ei annen jente. 1 måned etter brudd så får jeg vite at det stemmer. Jeg forteller han da at det er fint for da er jeg fri til å gjøre hva jeg vil. Det går da 2 uker og han er vist ferdig med denne jenta. Han begynner å ringe meg hver dag. Det er bare uskyldig kontakt, det er ikke noe å ta han på. Samtidig lever jeg under hans kontroll, igjen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det uten å trykke på feil knapper hos han. 

Anonymkode: 31f4d...583

Hvorfor har du fortsatt kontakt med ham?

Har du vurdert oppsøke en terapeut for å hjelpe deg å komme deg mentalt bort fra ham?

Så lurer jeg på om du er bevisst på hva du ville oppnå med å fortelle han at det var fint at han har funnet en ny og at det setter deg fri?

Min erfaring er det kommer lite godt ut av slike ting, og selv om man ønsker å signalisere at men er ferdig, og ikke bryr seg så er det trolig ikke særlig smart.

Det virker jo som om det har trigget han til å ta opp igjen kontakten med deg.

 

Anonymkode: 8b4d9...764

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det slutt!

Endelig, etter 1,5 år med mange forsøk er jeg nå bestemt på å gjennomføre bruddet.

Min eks er sykelig sjalu på et sånt nivå at jeg ikke kunne forestille meg det. Ingen tema er trygge å snakke om, og jeg har blitt nesten helt isolert. Han har ikke et fysisk voldelig bortsett fra trusler.

Jeg er redd han skal miste kontrollen og skade meg fysisk. Han er veldig sterk og har en historie med mye og alvorlig vold.

Han er helt besatt av meg, de andre gangene jeg har forsøkt å avsluttet har han ikke respektert meg og oppsøkt meg på alle måter til jeg har gidd etter og gått med på å forsøke på ny.

 

Jeg har et helt desperat etter å komme meg bort. Jeg er ikke i jobb, har ikke barn boende hjemme, og forsåvidt noenlunde fri til å reise, men hvor?

Og hva gjør jeg nå? Bor hos en venninne foreløpig, men dette er kun en kortsiktig løsning, type dager. Hvor kan jeg bo noen mnd til en pris jeg har råd å betale? 

Har tenkt på å leie et hus/liten leil et annet sted i landet, men nøler litt pga dette med nettverk og slike ting.

Noen som har forsøkt? Noen råd eller forslag?

 

Anonymkode: 8b4d9...764

[mangolassie]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har gjort det slutt!

Endelig, etter 1,5 år med mange forsøk er jeg nå bestemt på å gjennomføre bruddet.

Min eks er sykelig sjalu på et sånt nivå at jeg ikke kunne forestille meg det. Ingen tema er trygge å snakke om, og jeg har blitt nesten helt isolert. Han har ikke et fysisk voldelig bortsett fra trusler.

Jeg er redd han skal miste kontrollen og skade meg fysisk. Han er veldig sterk og har en historie med mye og alvorlig vold.

Han er helt besatt av meg, de andre gangene jeg har forsøkt å avsluttet har han ikke respektert meg og oppsøkt meg på alle måter til jeg har gidd etter og gått med på å forsøke på ny.

 

Jeg har et helt desperat etter å komme meg bort. Jeg er ikke i jobb, har ikke barn boende hjemme, og forsåvidt noenlunde fri til å reise, men hvor?

Og hva gjør jeg nå? Bor hos en venninne foreløpig, men dette er kun en kortsiktig løsning, type dager. Hvor kan jeg bo noen mnd til en pris jeg har råd å betale? 

Har tenkt på å leie et hus/liten leil et annet sted i landet, men nøler litt pga dette med nettverk og slike ting.

Noen som har forsøkt? Noen råd eller forslag?

 

Anonymkode: 8b4d9...764

Dra til krisesenter! Der får du også veiledning og hjelp til hva du skal gjøre videre ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.11.2022 den 10.01):

Hvorfor har du fortsatt kontakt med ham?

Har du vurdert oppsøke en terapeut for å hjelpe deg å komme deg mentalt bort fra ham?

Så lurer jeg på om du er bevisst på hva du ville oppnå med å fortelle han at det var fint at han har funnet en ny og at det setter deg fri?

Min erfaring er det kommer lite godt ut av slike ting, og selv om man ønsker å signalisere at men er ferdig, og ikke bryr seg så er det trolig ikke særlig smart.

Det virker jo som om det har trigget han til å ta opp igjen kontakten med deg.

 

Anonymkode: 8b4d9...764

Jeg har barn med han, all kontakt er basert på det fra min kant. Jeg har sagt til han at jeg syns han tar for mye kontakt, men dette ser han ikke selv. Om jeg ikke tar telefonen så har jeg startet en krangel av bare det. Mentalt er jeg ferdig med han, ingen følelser igjen, men jeg får ikke fred. 

Bevist ville jeg vel oppnå at nå forstår han at vi begge går videre. 

Anonymkode: 31f4d...583

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.11.2022 den 12.10):

Jeg har barn med han, all kontakt er basert på det fra min kant. Jeg har sagt til han at jeg syns han tar for mye kontakt, men dette ser han ikke selv. Om jeg ikke tar telefonen så har jeg startet en krangel av bare det. Mentalt er jeg ferdig med han, ingen følelser igjen, men jeg får ikke fred. 

Bevist ville jeg vel oppnå at nå forstår han at vi begge går videre. 

Anonymkode: 31f4d...583

Skaff deg en psykolog kan hjelpe deg mentalt og en advokat som kan ta seg av kontakt. Han styrer deg fordi du er redd han og ikke klarer å vurdere urimeligheten i hans krav. Feks så svarer du på tlf. om og når du selv vil. At du føler du må snakke med en som har terroriserer deg ellers blir det bråk-vel da pågår volden fortsatt. Du kan jo si at han får sende en sms om det er noe han vil formidle om barnet og at du ikke lenger kommer til å svare i tlf. da du ikke ønsker å snakke med han.

Anonymkode: a86e6...521

[AnonymBruker]

Hei alle sammen, jeg vil gjerne spørre om noen har den samme opplevelsen som meg;

jeg dro fra mannen min for et år siden. Siden den gang har jeg hatt en enorm opp- og ned tur inkludert depresjon osv men det begynner å gå bedre. Noen ganger føler jeg meg som meg selv igjen og da er jeg så ubeskrivelig glad! Andre ganger blir jeg trigget og går inn i en slags traumerespons igjen. Volden hos oss var makt/kontroll og en tydeliggjøring av at han var fysisk sterkere enn oss. Han tok alt for hardt i barna ved flere anledninger og jeg var konstant redd for ham og på barnas vegne. Separasjonen ser ut til å ha «endret» ham - han oppfører seg rolig, er veldig snill med meg, vi samarbeider fint. Jeg merker en uro hos barna og de sier de «slapper av» på en annen måte hos meg enn hos far. 
mer av barna har vært på utredning hos BUP - for problemer som startet lenge før vi gikk fra hverandre. Han har fått diagnosen «Adjustment Disorder» (mild form for PTSD) som følge av aggresjon i hjemmet tidligere og mobbing i skole og han får nå hjelp for dette.

Problemet mitt er at jeg har en tendens til å ville tro det beste om eksen - og jeg tenker av og til fremdeles at «det var ikke så ille» og at det er jeg som har ødelagt familien ved å gå. Noen dager vurderer jeg å be på mine knær om å få komme tilbake slik at vi kan reparere det jeg har ødelagt og bli en familie igjen. Hvorfor tenker jeg slik? Har jeg tatt feil?

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hei alle sammen, jeg vil gjerne spørre om noen har den samme opplevelsen som meg;

jeg dro fra mannen min for et år siden. Siden den gang har jeg hatt en enorm opp- og ned tur inkludert depresjon osv men det begynner å gå bedre. Noen ganger føler jeg meg som meg selv igjen og da er jeg så ubeskrivelig glad! Andre ganger blir jeg trigget og går inn i en slags traumerespons igjen. Volden hos oss var makt/kontroll og en tydeliggjøring av at han var fysisk sterkere enn oss. Han tok alt for hardt i barna ved flere anledninger og jeg var konstant redd for ham og på barnas vegne. Separasjonen ser ut til å ha «endret» ham - han oppfører seg rolig, er veldig snill med meg, vi samarbeider fint. Jeg merker en uro hos barna og de sier de «slapper av» på en annen måte hos meg enn hos far. 
mer av barna har vært på utredning hos BUP - for problemer som startet lenge før vi gikk fra hverandre. Han har fått diagnosen «Adjustment Disorder» (mild form for PTSD) som følge av aggresjon i hjemmet tidligere og mobbing i skole og han får nå hjelp for dette.

Problemet mitt er at jeg har en tendens til å ville tro det beste om eksen - og jeg tenker av og til fremdeles at «det var ikke så ille» og at det er jeg som har ødelagt familien ved å gå. Noen dager vurderer jeg å be på mine knær om å få komme tilbake slik at vi kan reparere det jeg har ødelagt og bli en familie igjen. Hvorfor tenker jeg slik? Har jeg tatt feil?

Anonymkode: 7c236...ec8

Vurderingen deres om aggresjon over kommer fra det jeg har fortalt - med eksen i rommet (og han motsa det ikke)

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

Kan jeg være på vei inn i et voldelig forhold? Han vil raskt flytte sammen,  stiller meg til veggs for alt jeg sier som han ikke liker, blir lett "fornærmet" for ting jeg sier som han misliker, holder kortene tett til brystet om tidligere samboerskap, kan kalle meg stygge ting som han bagatelliserer etterpå, har erfaring fra vold og krigserfaring fra hjemlandet (var i politiet, de havnet i skarpe situasjoner). Egoistisk med kjærtegn, kjøper aldri presanger. Aldri utøvd vold mot meg til nå.

Anonymkode: 99965...b3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Kan jeg være på vei inn i et voldelig forhold? Han vil raskt flytte sammen,  stiller meg til veggs for alt jeg sier som han ikke liker, blir lett "fornærmet" for ting jeg sier som han misliker, holder kortene tett til brystet om tidligere samboerskap, kan kalle meg stygge ting som han bagatelliserer etterpå, har erfaring fra vold og krigserfaring fra hjemlandet (var i politiet, de havnet i skarpe situasjoner). Egoistisk med kjærtegn, kjøper aldri presanger. Aldri utøvd vold mot meg til nå.

Anonymkode: 99965...b3a

Du må jo selv vurdere om du har lyst til å ha en sånn relasjon. Jeg ville ikke det, da jeg anser den typen adferd som psykisk vold.

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan jeg være på vei inn i et voldelig forhold? Han vil raskt flytte sammen,  stiller meg til veggs for alt jeg sier som han ikke liker, blir lett "fornærmet" for ting jeg sier som han misliker, holder kortene tett til brystet om tidligere samboerskap, kan kalle meg stygge ting som han bagatelliserer etterpå, har erfaring fra vold og krigserfaring fra hjemlandet (var i politiet, de havnet i skarpe situasjoner). Egoistisk med kjærtegn, kjøper aldri presanger. Aldri utøvd vold mot meg til nå.

Anonymkode: 99965...b3a

Dette er helt klart psykisk vold! Kom deg unna før du sitter i saksa.

Anonymkode: aa8b2...766

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.11.2022 den 14.12):

Hei alle sammen, jeg vil gjerne spørre om noen har den samme opplevelsen som meg;

jeg dro fra mannen min for et år siden. Siden den gang har jeg hatt en enorm opp- og ned tur inkludert depresjon osv men det begynner å gå bedre. Noen ganger føler jeg meg som meg selv igjen og da er jeg så ubeskrivelig glad! Andre ganger blir jeg trigget og går inn i en slags traumerespons igjen. Volden hos oss var makt/kontroll og en tydeliggjøring av at han var fysisk sterkere enn oss. Han tok alt for hardt i barna ved flere anledninger og jeg var konstant redd for ham og på barnas vegne. Separasjonen ser ut til å ha «endret» ham - han oppfører seg rolig, er veldig snill med meg, vi samarbeider fint. Jeg merker en uro hos barna og de sier de «slapper av» på en annen måte hos meg enn hos far. 
mer av barna har vært på utredning hos BUP - for problemer som startet lenge før vi gikk fra hverandre. Han har fått diagnosen «Adjustment Disorder» (mild form for PTSD) som følge av aggresjon i hjemmet tidligere og mobbing i skole og han får nå hjelp for dette.

Problemet mitt er at jeg har en tendens til å ville tro det beste om eksen - og jeg tenker av og til fremdeles at «det var ikke så ille» og at det er jeg som har ødelagt familien ved å gå. Noen dager vurderer jeg å be på mine knær om å få komme tilbake slik at vi kan reparere det jeg har ødelagt og bli en familie igjen. Hvorfor tenker jeg slik? Har jeg tatt feil?

Anonymkode: 7c236...ec8

Det er trauma bond. Helt vanlig etter slike forhold, dessverre. 

Anonymkode: 1ec6d...986

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.11.2022 den 18.00):

Hei, den forrige tråden min ble stengt så jeg forsøker her istedenfor.

Har levd i et ekteskap der jeg jevnlig har blitt utsatt for det jeg trodde var psykisk vold. Gjennom vårt 12 år lange ekteskap har jeg blitt mer og mer frynsete og mistet totalt troen på meg selv.
Syntes tilslutt det var krevende å skulle hjem for visste aldri hva som møtte meg.

Mannen min har skreket til meg, kalt meg stygge ting, diskusjoner har vært et komplett soloshow fra hans side hvor jeg ender opp totalt utmattet og føler meg overkjørt og misforstått. Det resulterer også ofte i at jeg tviler på «min sannhet» for han sier jeg har sagt ting, gjort ting som jeg virkelig ikke kan huske at jeg har gjort. Han har gått i lange perioder uten å snakke med meg. Det kan være snakk om bagateller som jeg mener to voksne mennesker kunne løst opp i på 5 min. Istede kan han gå rundt og ta fysisk og psykisk avstand fra meg i dager og uker. Enhver form for kontakt i disse periodene blir møtt med avvisning i form av å overse at jeg snakker, hvisker svar så jeg må spørre mange ganger om det samme, ja og nei svar. Mannen har heller aldri på 12 år beklaget eller sagt unnskyld for noe. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet gjøre det samme og ofte har jeg gjort det fordi jeg ikke orker mer av «dårlig stemning».
 

Ble til slutt så sliten av dette at jeg valgte å si at jeg ville forlate ekteskapet. Han responderte med å bli taus og sur igjen, men etterhvert ble han  snill og har vært det i mange måneder nå. Det får meg til å tvile på mine opplevelser og jeg lurer på om jeg har overdrevet. Blir helt gal i hodet av dette. Er dette normalt?

Anonymkode: 14beb...2a4

Det er normalt at slike menn snur i perioder hvis de vil oppnådd noe. Så snur de tilbake. 

Det er jo ikke normalt som i bra...

Anonymkode: 94c1d...ddc