Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og alt dette mens du ikke har den minste selvtillit og tro på deg selv igjen

Som jeg sa til deg i den andre tråden din: Dette klarer du. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

Jeg har i årenes løp lagd mange tråder her inne. Nå har jeg lest mesteparten av hva mange av dere har gjennomgått, og hvor sterke dere har vært selv når dere føler dere som svakest. Jeg beundrer dere, motet og styrken deres. ❤️

Jeg har min egen historie, og det virker som om jeg repeterer det samme om igjen og om igjen. Beklager at denne blir lang, og takk til dere som orker å lese. 🙏

Var i et forhold som varte ca 8 år. Jeg ble gravid etter 4 år sammen. Alt startet da jeg ble gravid. Og merkelig nok virker det som om jeg har fortrengt mye av det, hendelsene jeg husker er de som har blitt gjenfortalt til politi, bv og i retten. Og til og med nå kan jeg tenke "var det virkelig såå ille, har jeg ikke overdrevet litt?" 

Første gang han truet meg var mens jeg gikk gravid. Vi hadde vært ute i lekeland med noen felles venner sammen med barna (jeg har ett barn fra tidligere) og jeg måtte gå hjem fordi jeg hadde så hodeverk. Da vi kom hjem spurte han meg om hvor middagen hans var. Jeg trodde han tulla, så jeg lo og sa at du vet vel hvor kjøleskapet er? Da gikk det er sinne over han, han ble helt svart i blikket, slang meg ned på gulvet og sto med knyttneven over meg. 

En annen hendelse var da jeg kom hjem fra jobb, og finner mitt eldste barn gråtende i boden i gangen, fordi han hadde slått henne. 

Andre hendelser hvor jeg ble slått kan jeg helt ærlig ikke huske hva som trigget det. Slo meg en gang så hardt at kjeven gikk ut av ledd. Gikk på tå hjemme, vi alle holdt pusten når han kom hjem fra jobb for å vite hvilket humør han var i. Det var aller mest psykisk vold, manipulering, fikk meg til å lure på om jeg var gal. Masse utroskap, gadd til slutt ikke skjule det. Ble spyttet på. Lista er lang. 

Det som reddet oss var bv. Bhg sendte bekymringmelding på vårt felles barn da hun var innesluttet, redd, mye magevondt og vegret å bli hentet av far. De var redd for seksuelt misbruk. Barnas hus ble koblet inn og politi. Der kom det frem at det var vold. Og jeg fikk vite at mye hadde foregått mot mitt eldste barn når jeg ikke var hjemme, som hun fortalte om på barnas hus.. 😢

Jeg og barna flyttet på dagen. Han fikk kontaktforbud. Etter saken med bv var ferdig, tok jeg en råsjans og flyttet med barna til et annet land hvor vi også har et nettverk. Koblet på bv her, fikk ut alt av rapporter hjemmefra, gikk til retten med søknad om full foreldrerett, og etter 2 lange år i retten vant jeg. 

Så traff jeg en mann her. En skikkelig sjarmør, kjekk og oppegående. Jeg falt totalt pladask. Aldri vært så forelska i mitt liv. Alle de små røde flaggene, spesielt jeg som nettopp har avsluttet et mareritt burde se, de overså jeg galant.

Aller første episode var at han hadde fått en telefon fra et norskt nummer, men han forsto ikke helt hva denne personen mente, så han ba meg ringe. Som sagt så gjort. Det viste seg at denne personen var en mann som ringte for sin venninne, som mente at min kjæreste hadde trakassert og skrevet seksuelle meldinger til henne. Han ville be min kjæreste slutte. 

Jeg fikk screenshots fra samtalene tilsendt på sms. Kjæresten min klikket. På meg. Han mente det var et "set up", at jeg hadde utgitt meg for å være denne damen, lurt han, kontaktet en kompis i Norge for å ringe kjæresten min. Selvfølgelig nektet jeg. Men han insisterte. Og insisterte. Dette hadde jeg gjort. Om jeg ikke innrømmer dette så kan ikke han og jeg være sammen, for da har jeg gått bak ryggen hans. Selvfølgelig fortsatte jeg å nekte. Det er jo han som hadde gjort noe galt. Og dette ser jeg i ettertid, han klarte å legge skylden på meg - jeg flyttet fokus fra hva han hadde gjort til å forsvare meg selv. 

Og slik har det fortsatt, alt han gjør feil blir min feil. Han har vist seg å være kontrollerende (trenger passordet mitt på some og vite alt jeg gjør) jeg kan ikke ha tlf på lydløs - da skjuler jeg noe. Han truer med at han kjenner folk fra min fortid som har fortalt masse stygt om meg (dette er bare løgn, dessuten har jeg ingenting å skjule) så jeg skal være glad jeg har han. Jeg kommer ikke til å finne noen bedre en han. Sier jeg noe som kan ligne kritikk mot han så er jeg en løgner (dette skriker han helst til meg) svarer jeg ikke med respekt truer han med å gå. Han bruker silent treatment som straff, gjerne midt i en diskusjon. Jeg kan stå å tigge han på mine knær om at han må si noe, men han holder helt tyst. Later som jeg er luft. Truer med å slå ("nå forstår jeg hvorfor menn slår damene sine") Gir konsekvenser for "mine feil" (per i dag kan vi ikke prate på messenger, ingen aning hvorfor, han kan heller ikke sende emojies mer fordi jeg har sendt én melding til han uten emoji 🤦‍♀️) 

Jeg må alltid bare fatte hvor slem jeg er som får han til å føle seg slik, hadde jeg bare gjort "ditt og datt" så hadde vi unngått alt sammen iflg han. 

Jeg kjenner jeg er så utkjørt og sliten og lei. Og jeg fatter ikke hva som er galt med meg. Hvorfor ender jeg opp med slike mennesker gang på gang?? 😔

 

Anonymkode: 40a04...56a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg har i årenes løp lagd mange tråder her inne. Nå har jeg lest mesteparten av hva mange av dere har gjennomgått, og hvor sterke dere har vært selv når dere føler dere som svakest. Jeg beundrer dere, motet og styrken deres. ❤️

Jeg har min egen historie, og det virker som om jeg repeterer det samme om igjen og om igjen. Beklager at denne blir lang, og takk til dere som orker å lese. 🙏

Var i et forhold som varte ca 8 år. Jeg ble gravid etter 4 år sammen. Alt startet da jeg ble gravid. Og merkelig nok virker det som om jeg har fortrengt mye av det, hendelsene jeg husker er de som har blitt gjenfortalt til politi, bv og i retten. Og til og med nå kan jeg tenke "var det virkelig såå ille, har jeg ikke overdrevet litt?" 

Første gang han truet meg var mens jeg gikk gravid. Vi hadde vært ute i lekeland med noen felles venner sammen med barna (jeg har ett barn fra tidligere) og jeg måtte gå hjem fordi jeg hadde så hodeverk. Da vi kom hjem spurte han meg om hvor middagen hans var. Jeg trodde han tulla, så jeg lo og sa at du vet vel hvor kjøleskapet er? Da gikk det er sinne over han, han ble helt svart i blikket, slang meg ned på gulvet og sto med knyttneven over meg. 

En annen hendelse var da jeg kom hjem fra jobb, og finner mitt eldste barn gråtende i boden i gangen, fordi han hadde slått henne. 

Andre hendelser hvor jeg ble slått kan jeg helt ærlig ikke huske hva som trigget det. Slo meg en gang så hardt at kjeven gikk ut av ledd. Gikk på tå hjemme, vi alle holdt pusten når han kom hjem fra jobb for å vite hvilket humør han var i. Det var aller mest psykisk vold, manipulering, fikk meg til å lure på om jeg var gal. Masse utroskap, gadd til slutt ikke skjule det. Ble spyttet på. Lista er lang. 

Det som reddet oss var bv. Bhg sendte bekymringmelding på vårt felles barn da hun var innesluttet, redd, mye magevondt og vegret å bli hentet av far. De var redd for seksuelt misbruk. Barnas hus ble koblet inn og politi. Der kom det frem at det var vold. Og jeg fikk vite at mye hadde foregått mot mitt eldste barn når jeg ikke var hjemme, som hun fortalte om på barnas hus.. 😢

Jeg og barna flyttet på dagen. Han fikk kontaktforbud. Etter saken med bv var ferdig, tok jeg en råsjans og flyttet med barna til et annet land hvor vi også har et nettverk. Koblet på bv her, fikk ut alt av rapporter hjemmefra, gikk til retten med søknad om full foreldrerett, og etter 2 lange år i retten vant jeg. 

Så traff jeg en mann her. En skikkelig sjarmør, kjekk og oppegående. Jeg falt totalt pladask. Aldri vært så forelska i mitt liv. Alle de små røde flaggene, spesielt jeg som nettopp har avsluttet et mareritt burde se, de overså jeg galant.

Aller første episode var at han hadde fått en telefon fra et norskt nummer, men han forsto ikke helt hva denne personen mente, så han ba meg ringe. Som sagt så gjort. Det viste seg at denne personen var en mann som ringte for sin venninne, som mente at min kjæreste hadde trakassert og skrevet seksuelle meldinger til henne. Han ville be min kjæreste slutte. 

Jeg fikk screenshots fra samtalene tilsendt på sms. Kjæresten min klikket. På meg. Han mente det var et "set up", at jeg hadde utgitt meg for å være denne damen, lurt han, kontaktet en kompis i Norge for å ringe kjæresten min. Selvfølgelig nektet jeg. Men han insisterte. Og insisterte. Dette hadde jeg gjort. Om jeg ikke innrømmer dette så kan ikke han og jeg være sammen, for da har jeg gått bak ryggen hans. Selvfølgelig fortsatte jeg å nekte. Det er jo han som hadde gjort noe galt. Og dette ser jeg i ettertid, han klarte å legge skylden på meg - jeg flyttet fokus fra hva han hadde gjort til å forsvare meg selv. 

Og slik har det fortsatt, alt han gjør feil blir min feil. Han har vist seg å være kontrollerende (trenger passordet mitt på some og vite alt jeg gjør) jeg kan ikke ha tlf på lydløs - da skjuler jeg noe. Han truer med at han kjenner folk fra min fortid som har fortalt masse stygt om meg (dette er bare løgn, dessuten har jeg ingenting å skjule) så jeg skal være glad jeg har han. Jeg kommer ikke til å finne noen bedre en han. Sier jeg noe som kan ligne kritikk mot han så er jeg en løgner (dette skriker han helst til meg) svarer jeg ikke med respekt truer han med å gå. Han bruker silent treatment som straff, gjerne midt i en diskusjon. Jeg kan stå å tigge han på mine knær om at han må si noe, men han holder helt tyst. Later som jeg er luft. Truer med å slå ("nå forstår jeg hvorfor menn slår damene sine") Gir konsekvenser for "mine feil" (per i dag kan vi ikke prate på messenger, ingen aning hvorfor, han kan heller ikke sende emojies mer fordi jeg har sendt én melding til han uten emoji 🤦‍♀️) 

Jeg må alltid bare fatte hvor slem jeg er som får han til å føle seg slik, hadde jeg bare gjort "ditt og datt" så hadde vi unngått alt sammen iflg han. 

Jeg kjenner jeg er så utkjørt og sliten og lei. Og jeg fatter ikke hva som er galt med meg. Hvorfor ender jeg opp med slike mennesker gang på gang?? 😔

 

Anonymkode: 40a04...56a

Bor barna dine fortsatt hos deg?

Anonymkode: 021e7...4de

[AnonymBruker]

Dere har alle et farskompleks.

Anonymkode: 9760b...dec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Bor barna dine fortsatt hos deg?

Anonymkode: 021e7...4de

Ja, jeg bor ikke sammen med kjæresten min heldigvis.. 

Anonymkode: 40a04...56a

[AnonymBruker]

Det finnes jo ulik grad av vold og forholdene kan være ferske eller ha vart i mange år. Noen har opplevd litt vold, andre mye. Noen mindre alvorlig (ikke misforstå, ser på alt som alvorlig) og noen veldig alvorlig. 

Er noen i et forhold med grov vold som har pågått over tid og man tydelig er redd for at personen kan bli skikkelig alvorlig skadet, så prøver man vel med litt "hardere" midler for å få personen ut av forholdet. 

Men hva om forholdet ikke har vart så veldig lenge og personen er utsatt for litt vold. Da mener jeg vold som ikke gir alvorlige skader, men f.eks fører til smerte der og da, mindre blåmerker, psykisk manipulasjon (noe som de fleste voldelige gjerne benytter seg av?). Da kan det være vanskelig for personen å kanskje vedkjenne seg volden da de fleste har hørt om de som har det verre. Og de har gjerne gode perioder i forholdet også som er lett å se seg blind på. 

Men har dere noen tips til hvordan man kan hjelpe disse personene? De som gjerne ikke selv har innsett at det ikke er greit. Og som kanskje er "avhengig" av å bli i forholdet pga. f.eks økonomi, bolig osv. Hvordan går man frem? Og hvor lenge skal man "tillate" at personen blir i forholdet? 

De fleste vil vel helst få personene ut av forholdet der og da med en gang de får vite om volden, men det er vel ikke bare å gjøre det slik. Også er det jo dette med dokumentasjon. Men hvor går grensen? Er det ikke bedre å få personen ut av forholdet så raskt som mulig i stedet for å vente på at personen kan føre bevis? Man vet jo ikke når volden evt. eskalerer. 

Vil informere om at personen jeg snakker om har telefonnummer til mental helse, krisesenter, politi, men har ikke benyttet seg av dette. Personen blir ikke isolert og kan gjøre som hun vil. Men er nok psykisk skadet av dette uten at man kan se det direkte på henne. 

Anonymkode: 0fbdb...3c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Men har dere noen tips til hvordan man kan hjelpe disse personene? De som gjerne ikke selv har innsett at det ikke er greit.

Gi de informasjon. Bl.a. link til denne tråden som vi skriver i (som inneholder mye informasjon) og disse linkene:

https://www.politiet.no/aktuelt-tall-og-fakta/strasak-2017/hvor-lite/

https://www.politiet.no/rad/vold-i-nare-relasjoner/er-du-utsatt-for-vold/

Anonymkode: 28d15...9a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Det finnes jo ulik grad av vold og forholdene kan være ferske eller ha vart i mange år. Noen har opplevd litt vold, andre mye. Noen mindre alvorlig (ikke misforstå, ser på alt som alvorlig) og noen veldig alvorlig. 

Er noen i et forhold med grov vold som har pågått over tid og man tydelig er redd for at personen kan bli skikkelig alvorlig skadet, så prøver man vel med litt "hardere" midler for å få personen ut av forholdet. 

Men hva om forholdet ikke har vart så veldig lenge og personen er utsatt for litt vold. Da mener jeg vold som ikke gir alvorlige skader, men f.eks fører til smerte der og da, mindre blåmerker, psykisk manipulasjon (noe som de fleste voldelige gjerne benytter seg av?). Da kan det være vanskelig for personen å kanskje vedkjenne seg volden da de fleste har hørt om de som har det verre. Og de har gjerne gode perioder i forholdet også som er lett å se seg blind på. 

Men har dere noen tips til hvordan man kan hjelpe disse personene? De som gjerne ikke selv har innsett at det ikke er greit. Og som kanskje er "avhengig" av å bli i forholdet pga. f.eks økonomi, bolig osv. Hvordan går man frem? Og hvor lenge skal man "tillate" at personen blir i forholdet? 

De fleste vil vel helst få personene ut av forholdet der og da med en gang de får vite om volden, men det er vel ikke bare å gjøre det slik. Også er det jo dette med dokumentasjon. Men hvor går grensen? Er det ikke bedre å få personen ut av forholdet så raskt som mulig i stedet for å vente på at personen kan føre bevis? Man vet jo ikke når volden evt. eskalerer. 

Vil informere om at personen jeg snakker om har telefonnummer til mental helse, krisesenter, politi, men har ikke benyttet seg av dette. Personen blir ikke isolert og kan gjøre som hun vil. Men er nok psykisk skadet av dette uten at man kan se det direkte på henne. 

Anonymkode: 0fbdb...3c9

Jeg er en av disse - «litt vold» på en måte (men kanskje jeg underdriver 😣) Han har hold barna nede, holdt dem opp etter veggen og kjeftet, dyttet meg bort når jeg prøver å stoppe, utrolig hissig.
 

Det har jo gjort at jeg (og barna regner jeg med) har gått på eggeskall i åresvis. Jeg har lært meg, bevisst og ubevisst hva som gjør ham urolig (og da kommer sinnet) og tilpasset meg mye. Nå har han en «god» periode. Men jeg er helt vrak. Har endelig sagt det høyt - til parterapaut, til venner og familie.
 

Familien ber med komme meg ut, terapauten sier jeg har traumer, jeg har konstant vondt i brystet og skjelver ofte. Jeg innser i hvor mange år jeg har hatt sex med ham uten å egentlig ville men bare for å beholde freden, så han ikke skal spørre «hva er galt». Jeg ser barna er påvirket (men som han sier - det KAN jo være andre årsaker til at de er utrygge - så vi trenger jo ikke å si til psykologen dems hva de har opplevd 😳).

 

Likevel er det ekstremt vanskelig å gå. Jeg tviler på meg selv, lurer på om jeg overreagerer (til tross for at kroppen mim ber meg komme meg til helvette ut), tenker «det kan jo ikke være så ille». Jeg får ekstremt dårlig samvittighet for ham. Han har sagt unnskyld, han har endret seg, alt blir bra nå - vi har bare hatt en tøff småbarnsperiode - nå begynner jo livet vårt. Jeg føler meg som en sviker som i det hele tatt vurderer å dra. Føler meg som en bedrager som av og til innser og innrømmer at jeg lever i et forhold med vold - for jeg tror jeg gjør det - men jeg er ikke sikker.

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

. Jeg ser barna er påvirket

Dette er nøkkelordet du trenger - det er faktisk alt du trenger å vite for å avslutte dette. Nok nå, du klarer det. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Han har hold barna nede, holdt dem opp etter veggen og kjeftet,

Eksen min gjorde dette med meg, holdt meg oppetter veggen og brølte meg i øret. Armene mine var fastlåst så kunne ikke skjerme meg for lyden. Har nedsatt hørsel på grunn av det, og et voldsomt hat. Ikke la ungene dine oppleve sånt. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg er en av disse - «litt vold» på en måte (men kanskje jeg underdriver 😣) Han har hold barna nede, holdt dem opp etter veggen og kjeftet, dyttet meg bort når jeg prøver å stoppe, utrolig hissig.
 

Det har jo gjort at jeg (og barna regner jeg med) har gått på eggeskall i åresvis. Jeg har lært meg, bevisst og ubevisst hva som gjør ham urolig (og da kommer sinnet) og tilpasset meg mye. Nå har han en «god» periode. Men jeg er helt vrak. Har endelig sagt det høyt - til parterapaut, til venner og familie.
 

Familien ber med komme meg ut, terapauten sier jeg har traumer, jeg har konstant vondt i brystet og skjelver ofte. Jeg innser i hvor mange år jeg har hatt sex med ham uten å egentlig ville men bare for å beholde freden, så han ikke skal spørre «hva er galt». Jeg ser barna er påvirket (men som han sier - det KAN jo være andre årsaker til at de er utrygge - så vi trenger jo ikke å si til psykologen dems hva de har opplevd 😳).

 

Likevel er det ekstremt vanskelig å gå. Jeg tviler på meg selv, lurer på om jeg overreagerer (til tross for at kroppen mim ber meg komme meg til helvette ut), tenker «det kan jo ikke være så ille». Jeg får ekstremt dårlig samvittighet for ham. Han har sagt unnskyld, han har endret seg, alt blir bra nå - vi har bare hatt en tøff småbarnsperiode - nå begynner jo livet vårt. Jeg føler meg som en sviker som i det hele tatt vurderer å dra. Føler meg som en bedrager som av og til innser og innrømmer at jeg lever i et forhold med vold - for jeg tror jeg gjør det - men jeg er ikke sikker.

Anonymkode: 7c236...ec8

Huff! Håper noen melder fra til barnevernet. Det kan du gjøre anonymt også, lat feks som du er en nabo/mor av et annet barn i klassen. 

Nå vet jo noen om det. Ville avtalt med familie. Kom dere ut når han er borte en dag. Ha klar en liste (godt gjemt) hvor det står alt du må pakke raskt om du ser en mulighet åpne seg. Nødvendige klær, noe som gjør barna trygg (bamse, leke), dokumenter, pass, pc, lader. Kontakt politiet når dere er i trygghet. Det er en fare for at han vil oppsøke dere. Du kan også fortelle om planene dine til legen, feks hvis du vet når han er borte. Da kankanskje legen hjelpe med sykemelding  noen dager.

Anonymkode: 0fbdb...3c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Huff! Håper noen melder fra til barnevernet. Det kan du gjøre anonymt også, lat feks som du er en nabo/mor av et annet barn i klassen. 

Nå vet jo noen om det. Ville avtalt med familie. Kom dere ut når han er borte en dag. Ha klar en liste (godt gjemt) hvor det står alt du må pakke raskt om du ser en mulighet åpne seg. Nødvendige klær, noe som gjør barna trygg (bamse, leke), dokumenter, pass, pc, lader. Kontakt politiet når dere er i trygghet. Det er en fare for at han vil oppsøke dere. Du kan også fortelle om planene dine til legen, feks hvis du vet når han er borte. Da kankanskje legen hjelpe med sykemelding  noen dager.

Anonymkode: 0fbdb...3c9

Vet ikke om det blir så ille faktisk, jeg slapper mer av nå (har bedt ham om å ikke ta på meg og da ble alt mye lettere for meg - men det sier kanskje litt om hvordan tingenes tilstand er 😔).
Hverdagslogistikken fungerer bra, ikke noe å utsette på innsatsen hans

Og han har ikke vært sinna på mange mnd (etter at jeg sa at nå er det alvor jeg er på vei ut har han gjort alt han kan..) Og det er flere år siden han hadde de mest skremmende episodene (selv om jeg ofte tenker på det)

blir nesten litt skremt at hvor lett jeg glir tilbake til tanken om at jeg kan jo bare holde ut for barna.

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

nesten litt skremt at hvor lett jeg glir tilbake til tanken om at jeg kan jo bare holde ut for barna.

Ja det synes jeg også er skremmende. Hadde de ikke blitt påvirket, så ok, men du gjør de ingen tjeneste ved å bli. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

On 6/4/2021 at 5:15 PM, Artemisia said:

Meget godt innlegg! 👏👏👏 Jeg etterlyser en EGEN seksjon på KVINNEguiden for kvinner som har blitt utsatt for psykisk, fysisk og seksuell vold. Et eget underforum hvor man også oppgir steder hvor kvinner kan få hjelp og andre ressurser, og hvor menn som våger seg inn for å trakassere og plage voldtatte og mishandlede kvinner, slik de gjør på absolutt alle tråder om "sex og samliv" blir sperret. Det er jo helt utrolig at et slikt underforum ikke var noe av det første som ble opprettet. Det er helt utrolig hvordan disse mennene får herje rundt og snakke om og til kvinner som om kvinner er dyr, handelsvare og sexleketøy. Det er en SKAM for Kvinneguiden. 

On 6/4/2021 at 5:25 PM, AnonymBruker said:

P.S. Det er ikke mulig å ha tråder/forum for begge kjønn om vold. Menn som har vært utsatt for vold har et helt annet perspektiv. Det gir også menn som påstår seg være ofre muligheten til å sabotere som de gjør overalt ellers. Det ville ikke være noen ressurs for kvinner, menn overtar, dominerer og får det meste til å handle om dem selv/menn uansett hva temaet er.

Anonymkode: e51af...e87

On 6/6/2021 at 7:44 PM, AnonymBruker said:

 

Har det? På denne tråden forteller du og andre kvinner om den mishandlingen dere har blitt og blir utsatt for, for å dele informasjon og støtte hverandre. De eneste mennene jeg så på denne tråden var ikke ofre for vold, men menn som ville sørge for at denne tråden skal handle om "ikke alle menn" og at mishandlede kvinner må alltid huske på 24/7 at også menn opplever vold og at menn x ,y, z, æ, ø, å.

Det er en klassisk form for kontroll og mishandling når menn kommer med lav innestemme for å si "ikke for å blande meg, jeg må bare få blande meg inn for å gi min støtte" for deretter å informere mishandlede kvinner om hva de skal tenke, mene, si, at de må tenke mer på menn, må aldri glemme menn, må alltid snakke om hvordan menn lider. Han ene fyren var innom gang på gang for å fortelle dere dette og startet til og med en egen dialog med en annen person om hvor viktig det er at mishandlede kvinner fokuserer på menns behov. Ikke noe av dette ble moderert bort.

Og kvinner her gjør som kvinner alltid gjør, dere takker og "liker" for at han hjelper dere med å tenke slik han mener dere bør og skal. Dere behøver ikke å finne dere i dette, dere har rett til å fokusere på dere selv og andre kvinner. Jeg ønsker dere alt godt og jeg vil at dere skal prioritere dere selv/kvinner. Jeg håper det vil bli opprettet et eget underforum for kvinner som opplever vold og mishandling. Jeg ønsker dere alle en god og trygg fremtid.

(Ingen har påstått at det ikke finnes "fine" menn, dette er da helt irrelevant.)

Anonymkode: e51af...e87

On 6/6/2021 at 8:40 PM, AnonymBruker said:

Det handler ikke om fortolking, det handler om at kvinner på denne tråden ikke skal manipuleres til å bruke sin meget dyrebare energi, fokus, tenking og kommunikasjon på ting som ikke har noe med saken å gjøre, hypotetiske menn som utsettes for vold.

Jeg ønsket kun å bidra med en bevisstgjøring for dere kvinner her om at dere behøver ikke tolerere avsporing eller skambeleggelse for å tenke på dere selv, fra menn som vil "hjelpe" og "gi sin støtte". Selv når det kun er ego og behov for å få kvinner til å rette fokus mot dem selv og deres egne interesser så stjeler det dyrebar energi og tvinger kvinner til å rette tankene mot alt annet enn dem selv, mot menn.

Kvinner i situasjonene beskrevet her har knapt nok energi og kognitiv evne til å løse enkle hverdagsproblemer. Hvert sekund med fokus på seg selv, løsning av situasjonen, informasjon og samtale med andre kvinner teller. Jeg kommer ikke til å skrive mer på denne tråden fordi jeg ønsker ikke å gjøre det jeg har beskrevet. Jeg ønsker deg og alle kvinner her en så god søndag som den enkeltes situasjon tillater.

Anonymkode: e51af...e87

Så utrolig godt sagt! Dere setter ord på svært viktige ting, og jeg er så enig i ALT dere skriver her.

Anonymkode: 11208...d99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Så utrolig godt sagt! Dere setter ord på svært viktige ting, og jeg er så enig i ALT dere skriver her.

Anonymkode: 11208...d99

 Snakk med andre kvinner, si det, få dem til å forstå! Mishandlede kvinner (eller kvinner generelt) skal ikke bruke så mye som ETT sekund på "hva med menn, stakkars menn", det irrelevant og en forhånelse av kvinner og en bagatellisering av det menn gjør mot kvinner. Kvinner utøver nærmest null vold mot menn. Menn får løse sine egne problemer som de skaper for seg selv. Kvinner har mer enn nok med å løse de problemene som er at menn utsetter dem for med vold og kriminalitet. Kvinner er ikke samfunnets tjenere, bikkjer som kan sparkes og som skal si takk og være lydige. Kvinner må snakke med hverandre, organisere seg og opplyse og hjelpe hverandre. (Når vi ikke lenger har menns vold i verden og kvinner har økonomisk og politisk kontroll, DA kan men komme og si "hva med meg, hva med menn?".)

Kvinner: Slutt å bry dere om alle unntatt dere selv, det er ingen andre som bryr seg. Hvis du vil overleve og ha et godt liv så må du gjøre det selv, du må du slutte med å bruke all din energi på andre/menn, forhåpentligvis sammen med andre sterke kvinner. Det er ikke noe galt i å si "menns problemer, ikke mitt problem, hold kjeft, gå og klag til noen andre". Du skylder ikke menn din dyrebare tid og energi mens du selv forsøker å overleve på grunn av menns vold.

Anonymkode: e51af...e87

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (På 24.9.2021 den 14.07):

Kjære deg, jeg er glad for å høre at du er borte fra ham nå, men ser at du har kjærlighetssorg og åpnen for å gå tilbake dersom han endrer tankesett. 

 

AnonymBruker skrev (På 29.9.2021 den 9.28):

La sorgen bare ta plass og så kommer de andre følelsene etter tur. Ta en dag av gangen så går det bra. Kutt kontakten med han etter at tingene dine er hentet (de er vel kanskje hentet innen nå). 

Jeg håper det går bra med deg og at du prøver å få gjort gode ting mot og for deg selv 💜

Anonymkode: 8039e...e29

Tusen takk for gode ord Trolltunge og AB❤

De to første ukene var steinharde, fordi jeg har aldri kjent på kjærlighetssorg før - og jeg var så ambivalens. Men nå som jeg har fått han på avstand, og begynt å skrive har jeg opplevd at jeg har begynt å smile og le igjen. Det er som at jeg har beiarbeidet, tenkt og reflektert når jeg har fått skrevet alt jeg har opplevd. Og mine tanker og følelser rundt det. Jeg har blitt mer realitetsorientert, og prøvd å se det i fra et annet perspektiv.

Jeg har også begynt å få livet på stell. Hele porteføljen min ble sendt til det nye NAV kontoret. Henvisning fra et DPS kontor til et annet ble sendt, og jeg fikk plass her. I tillegg har jeg en del ande avtaler i nærmeste framtid. Jeg merker jo hvor mye bedre dette livet her er, enn å sitte isolert sammen med en eiesyk og kontrollerende person. Aldri om jeg skal se meg tilbake til han. Aldri.

Han prøver jo selvsagt enda å få meg tilbake i desperasjon, men enten så svarer jeg han ikke - eller så har jeg svart han kort. Det har tatt lang tid, men eiendelene mine skal hentes ut i dag - om alt går etter planen. Om noen dager kutter jeg fullstendig kontakt.

Anonymkode: 0ff53...a54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-10-5 den 18.23):

Vet ikke om det blir så ille faktisk, jeg slapper mer av nå (har bedt ham om å ikke ta på meg og da ble alt mye lettere for meg - men det sier kanskje litt om hvordan tingenes tilstand er 😔).
Hverdagslogistikken fungerer bra, ikke noe å utsette på innsatsen hans

Og han har ikke vært sinna på mange mnd (etter at jeg sa at nå er det alvor jeg er på vei ut har han gjort alt han kan..) Og det er flere år siden han hadde de mest skremmende episodene (selv om jeg ofte tenker på det)

blir nesten litt skremt at hvor lett jeg glir tilbake til tanken om at jeg kan jo bare holde ut for barna.

Anonymkode: 7c236...ec8

Beklager å si det, jeg forstår veldig godt det håpet du har, MEN ingen av dere kommer til å starte den viktigste helingsprosessen etter skremmende vold/oppførsel, psykisk og fysisk vold før dere ikke har han i huset mer. 

Han kan ha "endret seg" alt han vil, men hva annet gjør han med selve problemet sitt? Har han oppsøkt sinnemestringskurs? Tatt tak i livet, blitt henvist til dps? 

Og vet du, det å "ikke fortelle" PSYKOLOGEN til barna (!!) om den volden de har opplevd er ikke lurt i det hele tatt. Det KAN slå tilbake på dere når de blir eldre og eldre. Selv mitt eget barn skal snakke med sin psykolog neste gang alene (og jeg er så glad de har tilbud om slikt etter alt hun har opplevd) og hun er yngre enn 10. 

Åpenhet, ærlighet og ønsket om forandring, vel og bra. Men hvor godt har barna det når de fortsetter å bo sammen med den de har vært så redd for..? 

La oss si (teit eksempel) du har en stor edderkopp som går løs i hus, du vet ikke hvor den er eller om den kommer til å bite deg hvis den ser deg. Bittet har en gift som ikke er dødelig, men den gjør stor skade som svir som et brannsår. Brannsår-arrene vil ikke gå bort og det tar årevis å få ok nok hud der. Så du må konstant være på vakt. Den er også "udødelig" og du kan ikke kaste den ut.. Hvordan hadde du kjent deg da? Konstant redd? Leve i frykt for bittet? Er et (som sagt teit, men kanskje nyttig) eksempel på hvordan barna dine har det ved å fortsette å bo sammen med den som har utøvd vold. 

En annen ting, barn som har opplevd traumer oppfører seg gjerne som om de sitter på en oppblåst ballong. De vet aldri når den sprekker og dermed gjør "alt" for at det ikke skal gå hull på den. Går det først hull så blåses det opp en ny. Går det hull på den så "eksploderer" det for dem. 

Hvor mye skal man tåle, vel hvor langt er et tau? Vi tåler alle forskjellig, vi kjenner etter de tingene som føles godt og vi unngår de tingene som kjennes vondt. At du har bedt din samboer om å ikke ta på deg.. Ok, og fint om han respekterer DET.. men et forhold skal ikke være sånn, og vet du - du skal OVERHODET ikke bli i dette forholdet for BARNAS skyld.. Du skal GÅ ut av dette forholdet FOR BARNAS SKYLD. 

Dersom du blir, ved første TEGN til at han ikke har endret seg - vær så snill.. Pakk og dra. Bare dra, alt ordner seg - bare ta med deg barna på vei ut døra. 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

 

Tusen takk for gode ord Trolltunge og AB❤

De to første ukene var steinharde, fordi jeg har aldri kjent på kjærlighetssorg før - og jeg var så ambivalens. Men nå som jeg har fått han på avstand, og begynt å skrive har jeg opplevd at jeg har begynt å smile og le igjen. Det er som at jeg har beiarbeidet, tenkt og reflektert når jeg har fått skrevet alt jeg har opplevd. Og mine tanker og følelser rundt det. Jeg har blitt mer realitetsorientert, og prøvd å se det i fra et annet perspektiv.

Jeg har også begynt å få livet på stell. Hele porteføljen min ble sendt til det nye NAV kontoret. Henvisning fra et DPS kontor til et annet ble sendt, og jeg fikk plass her. I tillegg har jeg en del ande avtaler i nærmeste framtid. Jeg merker jo hvor mye bedre dette livet her er, enn å sitte isolert sammen med en eiesyk og kontrollerende person. Aldri om jeg skal se meg tilbake til han. Aldri.

Han prøver jo selvsagt enda å få meg tilbake i desperasjon, men enten så svarer jeg han ikke - eller så har jeg svart han kort. Det har tatt lang tid, men eiendelene mine skal hentes ut i dag - om alt går etter planen. Om noen dager kutter jeg fullstendig kontakt.

Anonymkode: 0ff53...a54

Heier på deg - så BRA at du føler livet smått kommer litt om litt på plass 💜 fikk du hentet tingene dine? Det går sikkert fint å ha ventet litt, de tingene vi ikke ser så frem til utsetter vi gjerne pga ubehaget.. Men håper ting gikk ok i dag. Vær tøff, sterk og modig og bare hold han på avstand (null kontakt når tingene er hentet). Det er en befrielse å kunne leve for SEG SELV igjen 😊 Bare å fortsette å skrive her hvis det hjelper 💜 Lykke til på reisen videre i livet DITT 😊💜

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg skal si. Har fått ett valg/sjanse til å gå NÅ, men det er fortsatt så sinnsykt vanskelig! Jeg finner på dumme unnskyldninger og ja. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Det passer jo aldri, og jeg syns jo synd på han. (Mer synd på han enn på meg som har opplevd både psykisk og fysisk vold fra han.. ) det er jo noe galt med meg som ikke klarer å gå......... 

Anonymkode: 74734...e1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.10.2021 den 12.19):

Vet ikke hva jeg skal si. Har fått ett valg/sjanse til å gå NÅ, men det er fortsatt så sinnsykt vanskelig! Jeg finner på dumme unnskyldninger og ja. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Det passer jo aldri, og jeg syns jo synd på han. (Mer synd på han enn på meg som har opplevd både psykisk og fysisk vold fra han.. ) det er jo noe galt med meg som ikke klarer å gå......... 

Anonymkode: 74734...e1a

Hvordan går det med deg?

Anonymkode: 7c236...ec8