Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Takk ❤️ jeg går også med en følelse av og til at jeg må jo overdrive, det kan ikke være sant, han er jo snill - men kroppen skjelver når jeg ser ham nå

Anonymkode: 7c236...ec8

Og - jeg har blitt være de fryktelig lenge fordi jeg ikke tror jeg klarer å bevise noe og da blir det selt foreldrerett og jeg er så bekymret for barnas ve og vel - kan noen av dere minne meg på at det får det bra selv om jeg skilles?

Anonymkode: 7c236...ec8

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Og - jeg har blitt være de fryktelig lenge fordi jeg ikke tror jeg klarer å bevise noe og da blir det selt foreldrerett og jeg er så bekymret for barnas ve og vel - kan noen av dere minne meg på at det får det bra selv om jeg skilles?

Anonymkode: 7c236...ec8

Ta opptak i det skjulte. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er du aldri ute av huset? Du må kontakte krisesenteret. De hjelper deg og ungene med alt. Du klarer det, det bare føles ikke sånn når du er oppi det. 

Anonymkode: eab32...1e9

Jeg får kjøre barn på trening, handle og jobb. Så er ikke helt låst sånn sett. Men jeg får ikke være med venner. Snakker jeg i telefon med venner eller familie så klikker han, kjefter og raser. Så jeg orker ikke ta de kampene hver gang. Lettere å ha kontakt med de i det skjulte og ikke gå med de. 

Anonymkode: 74734...e1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg får kjøre barn på trening, handle og jobb.

Da kontakter du krisesenteret en gang du er ute. Jeg mener dette helt alvorlig. Det er livet ditt vi snakker om her. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Og - jeg har blitt være de fryktelig lenge fordi jeg ikke tror jeg klarer å bevise noe og da blir det selt foreldrerett og jeg er så bekymret for barnas ve og vel - kan noen av dere minne meg på at det får det bra selv om jeg skilles?

Anonymkode: 7c236...ec8

Delt foreldrerett betyr ikke delt bosted. Jeg har delt foreldrerett med min voldelige eks, men barna er der kun to timer i uka. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

I dag har jeg følelsen av at jeg har blåst alt ut av proposjoner, han er jo ikke så ille, hvorfor i all verden skal jeg gå - men kjenner på kroppen at det jeg tenker ikke stemmer overens med det jeg føler! Jeg satt jo på krisesenter og gråt i forrige uke og la en plan i tilfelle det skal gå gale, og i dag er liksom alt bra.. hva er det som skjer med meg!! 😣

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I dag har jeg følelsen av at jeg har blåst alt ut av proposjoner, han er jo ikke så ille, hvorfor i all verden skal jeg gå - men kjenner på kroppen at det jeg tenker ikke stemmer overens med det jeg føler! Jeg satt jo på krisesenter og gråt i forrige uke og la en plan i tilfelle det skal gå gale, og i dag er liksom alt bra.. hva er det som skjer med meg!! 😣

Anonymkode: 7c236...ec8

Du er manipulert og er avhengig av han.. Oppsøk hjelp igjen❤️

Anonymkode: f0752...f38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er manipulert og er avhengig av han.. Oppsøk hjelp igjen❤️

Anonymkode: f0752...f38

Takk for at det er flere som støtter. Du aner ikke hvor mye det betyr for meg 🙏🏻

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Takk for at det er flere som støtter. Du aner ikke hvor mye det betyr for meg 🙏🏻

Anonymkode: 7c236...ec8

Du må ikke la hjernen din klare manipulere deg. Han ER ille. Ikke glem det. Selvom det er mange gode stunder og han har sine fine sider, så er han usunn for deg og det er ikke noe du vil være sammen med. Ikke glem hvordan ting har vært, for de vil fortsette å være selvom det finnes gode perioder.

Anonymkode: f0752...f38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

I dag har jeg følelsen av at jeg har blåst alt ut av proposjoner, han er jo ikke så ille, hvorfor i all verden skal jeg gå - men kjenner på kroppen at det jeg tenker ikke stemmer overens med det jeg føler! Jeg satt jo på krisesenter og gråt i forrige uke og la en plan i tilfelle det skal gå gale, og i dag er liksom alt bra.. hva er det som skjer med meg!! 😣

Anonymkode: 7c236...ec8

Akkurat dette sliter jeg med og! Han er jo egentlig snill, og jeg har vondt av han. Her hjelper det å tenke at han ikke tenker sånn om meg når han har gjort de fæle tingene. I tillegg til at jeg faktisk hjelper han når jeg går, sånn at han faktisk kan få hjelp selv. 

Det som skjer er jo at man har følelser og bryr seg jo om personen. Man har empati og man er manipulert. 

Anonymkode: 74734...e1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Akkurat dette sliter jeg med og! Han er jo egentlig snill, og jeg har vondt av han. Her hjelper det å tenke at han ikke tenker sånn om meg når han har gjort de fæle tingene. I tillegg til at jeg faktisk hjelper han når jeg går, sånn at han faktisk kan få hjelp selv. 

Det som skjer er jo at man har følelser og bryr seg jo om personen. Man har empati og man er manipulert. 

Anonymkode: 74734...e1a

Jeg har og fryktelig vondt av ham - føler han ikke gjør dette med vilje, han vil jo egentlig ikke være sint. Han har skikkelig skjerpet seg nå og det forvirrer meg beste enda mer, jeg føler sinnet ulmer under overflaten men han sier jo han har bestemt seg for å ikke være sint lengre.
Jeg føler meg som en hykler som hører på familien som ber meg om å dra fra ham (søster sier hun har holdt på å melde ham til barnevernet før). Jeg hører de sier det men kan ikke tro det er sant på en måte.

Føler meg svak (jeg som alltid er sterk og flink!) og flau over at ballongen har sprukket og jeg har måtte innrømme for venner og familie at jeg ikke takler dette alene, at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Har snakket med krisesenter som sa det er bra jeg kom, det er første skritt, men jeg sitter og føler det er jo bare tull at jeg dro dit, det er jo ikke så ille.. samtidig får jeg en så innmari dårlig følelse når jeg hører ham komme inn gjennom søre , jeg slapper ikke av og håper for guds skyld at han ikke insinuerer at han kunne tenke seg sex (selv om han gjør det på en fin måte), for hvis jeg ikke blir med da kommer han til å stille spørsmål om h hvorfor jeg ikke vil, kanskje han blir lei seg (om da øker ofte sinnenivået).

Jeg (og barna) har gått på eggeskall i mange år og lurt på hva slags humør han er i når han står opp eller kommer hjem, jeg har ikke klart å beskytte dem godt nok i den siste tiden, jenta mi har magevondt og angst, men mannen sier det er fordi hun blir mobbet, ikke fordi han har vært litt sint for lenge siden (og han er jo ikke sint lengre etter han bestemte seg for å ikke bli sint mer). Og hun blir mobbet - men jeg har ho lest at ofre for psykisk vold (som sinne er) kan gjøre at barn lettere blir mobbeoffer.

lurer på om jeg kommer til å klare dette. Om jeg bare er en stor egoist som kan bryte opp en familie fordi jeg ikke er lykkelig akkurat nå (vi skal jo bli lykkelige sier han)

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

lurer på om jeg kommer til å klare dette. Om jeg bare er en stor egoist som kan bryte opp en familie fordi jeg ikke er lykkelig akkurat nå (vi skal jo bli lykkelige sier han)

Ja, det klarer du. Jeg heier på deg. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har og fryktelig vondt av ham - føler han ikke gjør dette med vilje, han vil jo egentlig ikke være sint. Han har skikkelig skjerpet seg nå og det forvirrer meg beste enda mer, jeg føler sinnet ulmer under overflaten men han sier jo han har bestemt seg for å ikke være sint lengre.
Jeg føler meg som en hykler som hører på familien som ber meg om å dra fra ham (søster sier hun har holdt på å melde ham til barnevernet før). Jeg hører de sier det men kan ikke tro det er sant på en måte.

Føler meg svak (jeg som alltid er sterk og flink!) og flau over at ballongen har sprukket og jeg har måtte innrømme for venner og familie at jeg ikke takler dette alene, at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Har snakket med krisesenter som sa det er bra jeg kom, det er første skritt, men jeg sitter og føler det er jo bare tull at jeg dro dit, det er jo ikke så ille.. samtidig får jeg en så innmari dårlig følelse når jeg hører ham komme inn gjennom søre , jeg slapper ikke av og håper for guds skyld at han ikke insinuerer at han kunne tenke seg sex (selv om han gjør det på en fin måte), for hvis jeg ikke blir med da kommer han til å stille spørsmål om h hvorfor jeg ikke vil, kanskje han blir lei seg (om da øker ofte sinnenivået).

Jeg (og barna) har gått på eggeskall i mange år og lurt på hva slags humør han er i når han står opp eller kommer hjem, jeg har ikke klart å beskytte dem godt nok i den siste tiden, jenta mi har magevondt og angst, men mannen sier det er fordi hun blir mobbet, ikke fordi han har vært litt sint for lenge siden (og han er jo ikke sint lengre etter han bestemte seg for å ikke bli sint mer). Og hun blir mobbet - men jeg har ho lest at ofre for psykisk vold (som sinne er) kan gjøre at barn lettere blir mobbeoffer.

lurer på om jeg kommer til å klare dette. Om jeg bare er en stor egoist som kan bryte opp en familie fordi jeg ikke er lykkelig akkurat nå (vi skal jo bli lykkelige sier han)

Anonymkode: 7c236...ec8

Igjen.. Pust dypt med magen... 

Det du gjør nå, er helt vanlig blant voldsofre. "han er jo egentlig snill, han vil jo ikke være slem, han sier, han lover.. Osv" stopp! Stopp opp i tankegangen et hakk. Fordi det du gjør her er å unnskylde han, unnskylde handlingene hans, unnskylde at det blir jo "din feil" at du velger å bryte opp familien. 

Nummer 1: Din datter viser tegn på at hun ikke har og ikke har hatt det noe særlig bra. Hun sliter. Hun trenger at mammaen hennes tar steget og sørger for at hun føler seg trygg, elsket, beskyttet og ivaretatt. Klarer du dette pr nå i hjemmet når du selv skriver at dere går på eggeskall i DERES EGET HJEM? Her ser du det røde flagget. 

Nummer 2: Legg skylden der den hører hjemme. Det er HAN som har vist at han ikke er en trygg person. Det er HAN som utøver/har utøvd vold. Det er HAN som får familien i oppløsning ved å være sint, slik at FAMILIEN HANS blir redde. 

Nummer 3: Løfter, holdningsendringer, "innrømmelser" - han har vist deg ved flere anledninger at han ikke er til å stole på. Han har vist ved flere anledninger at han er en voldelig person. Han har vist ved flere anledninger at han har gjort familien utrygg. Så spørsmålet er: hvordan kan du _egentlig_ stole på at det han sier er sant? 

Det er sikkert mer å ta tak i her, men det var det jeg tok pr nå. Du lever i håpet, du har nylig begynt å kjenne på følelsen av at "jo, det er jo egentlig vold." Og det å betvile det ("er det egentlig så ille") er som sagt normalt i noen faser av dette. Samtidig så må du minne deg selv på dette : ønsker du selv at du skal leve videre i frykt for hva som kan skje? Ønsker du dette for barna? Hvilken eller hva slags hverdag hadde du satt pris på? Og for barna?

Jeg skriver ikke dette for å være eller virke krass, jeg prøver å vise deg hva du selv har skrevet her. Sånn at du kan se det fra et annet utgangspunkt. Fordi du lever i håpet om endring. Har du hørt om voldshjulet? Det er svært vanlig at det går i perioder, helt til fasaden igjen sprekker og en ny runde settes i gang. Har lagt inn bilde og forklaring før tidligere i denne tråden. Kan se om jeg finner det igjen. 

Det som er mitt ønske for deg er at du får øynene mer åpne. Hadde du anbefalt ei venninne å fortsette et forhold med en voldelig mann fordi de har hus og hjem sammen? Hvilken holdning og verdi viser du for deg selv og barna dine ved å bli? 

Jeg forstår hva du er gjennom, det er så ufattelig vanskelig å bare få tatt det valget. Man lever så i det håpet. Dessverre er det ekstremt sjelden det er noe håp. Dessverre er det ofte at vold eskalerer ytterligere. Og dessverre er det slik at heling fra et voldelig forhold ikke starter før man er ute av det, og fått voldsmannen/kvinnen på avstand. 

Barn har godt av å vokse opp i et trygt og harmonisk hjem. Voksne og barn har godt av å bo i et hjem de føler seg trygge i. Der de kan slappe av, ha lave skuldre, ikke gå på eggeskall, der følelser blir snakket om, der grenser for seg selv og egen kropp blir snakket om, et hjem å trives i. 

Jeg håper du ikke får tyngre tanker av dette innlegget, for jeg ønsker bare å hjelpe deg til å se, hjelpe deg til å ta skrittet, hjelpe deg til å komme deg vekk. For det fortjener du, og det fortjener barna. Tenk at dette gjelder jo hvordan du ønsker at deres liv skal være og bli. 

God klem 💜

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Igjen.. Pust dypt med magen... 

Det du gjør nå, er helt vanlig blant voldsofre. "han er jo egentlig snill, han vil jo ikke være slem, han sier, han lover.. Osv" stopp! Stopp opp i tankegangen et hakk. Fordi det du gjør her er å unnskylde han, unnskylde handlingene hans, unnskylde at det blir jo "din feil" at du velger å bryte opp familien. 

Nummer 1: Din datter viser tegn på at hun ikke har og ikke har hatt det noe særlig bra. Hun sliter. Hun trenger at mammaen hennes tar steget og sørger for at hun føler seg trygg, elsket, beskyttet og ivaretatt. Klarer du dette pr nå i hjemmet når du selv skriver at dere går på eggeskall i DERES EGET HJEM? Her ser du det røde flagget. 

Nummer 2: Legg skylden der den hører hjemme. Det er HAN som har vist at han ikke er en trygg person. Det er HAN som utøver/har utøvd vold. Det er HAN som får familien i oppløsning ved å være sint, slik at FAMILIEN HANS blir redde. 

Nummer 3: Løfter, holdningsendringer, "innrømmelser" - han har vist deg ved flere anledninger at han ikke er til å stole på. Han har vist ved flere anledninger at han er en voldelig person. Han har vist ved flere anledninger at han har gjort familien utrygg. Så spørsmålet er: hvordan kan du _egentlig_ stole på at det han sier er sant? 

Det er sikkert mer å ta tak i her, men det var det jeg tok pr nå. Du lever i håpet, du har nylig begynt å kjenne på følelsen av at "jo, det er jo egentlig vold." Og det å betvile det ("er det egentlig så ille") er som sagt normalt i noen faser av dette. Samtidig så må du minne deg selv på dette : ønsker du selv at du skal leve videre i frykt for hva som kan skje? Ønsker du dette for barna? Hvilken eller hva slags hverdag hadde du satt pris på? Og for barna?

Jeg skriver ikke dette for å være eller virke krass, jeg prøver å vise deg hva du selv har skrevet her. Sånn at du kan se det fra et annet utgangspunkt. Fordi du lever i håpet om endring. Har du hørt om voldshjulet? Det er svært vanlig at det går i perioder, helt til fasaden igjen sprekker og en ny runde settes i gang. Har lagt inn bilde og forklaring før tidligere i denne tråden. Kan se om jeg finner det igjen. 

Det som er mitt ønske for deg er at du får øynene mer åpne. Hadde du anbefalt ei venninne å fortsette et forhold med en voldelig mann fordi de har hus og hjem sammen? Hvilken holdning og verdi viser du for deg selv og barna dine ved å bli? 

Jeg forstår hva du er gjennom, det er så ufattelig vanskelig å bare få tatt det valget. Man lever så i det håpet. Dessverre er det ekstremt sjelden det er noe håp. Dessverre er det ofte at vold eskalerer ytterligere. Og dessverre er det slik at heling fra et voldelig forhold ikke starter før man er ute av det, og fått voldsmannen/kvinnen på avstand. 

Barn har godt av å vokse opp i et trygt og harmonisk hjem. Voksne og barn har godt av å bo i et hjem de føler seg trygge i. Der de kan slappe av, ha lave skuldre, ikke gå på eggeskall, der følelser blir snakket om, der grenser for seg selv og egen kropp blir snakket om, et hjem å trives i. 

Jeg håper du ikke får tyngre tanker av dette innlegget, for jeg ønsker bare å hjelpe deg til å se, hjelpe deg til å ta skrittet, hjelpe deg til å komme deg vekk. For det fortjener du, og det fortjener barna. Tenk at dette gjelder jo hvordan du ønsker at deres liv skal være og bli. 

God klem 💜

Anonymkode: 8039e...e29

Takk..

Pratet med ham i dag, fortalte at jeg kjenner angsten i kroppen nå og at jeg er og har vært redd. Han har sagt unnskyld og spurt hva han kan gjøre for meg siden han nå har forandret seg (han han har skjerpet seg i mange mnd nå) og han er villig til å gå til psykolog. Han ser at dette kanskje ikke går veien men er villig til å gi meg tid

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Takk..

Pratet med ham i dag, fortalte at jeg kjenner angsten i kroppen nå og at jeg er og har vært redd. Han har sagt unnskyld og spurt hva han kan gjøre for meg siden han nå har forandret seg (han han har skjerpet seg i mange mnd nå) og han er villig til å gå til psykolog. Han ser at dette kanskje ikke går veien men er villig til å gi meg tid

Anonymkode: 7c236...ec8

Hører du hva du sier? Les innlegget ditt igjen. Og igjen. Og igjen. 
 

«han har skjerpet seg». Beklager for å være kvass og direkte, men «slike» personligheter «skjerper» seg ikke. Opp og nedturer vil han ha. Nå er han i en god periode, han merker at du er nær ved å forlate han og da «skjerper» han seg. Du kommer til å leve på eggeskall. Tro meg, du vil alltid lure på «blir han sint idag?». Han vil nemlig utøve vold mot deg igjen. 

Anonymkode: f0752...f38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk..

Pratet med ham i dag, fortalte at jeg kjenner angsten i kroppen nå og at jeg er og har vært redd. Han har sagt unnskyld og spurt hva han kan gjøre for meg siden han nå har forandret seg (han han har skjerpet seg i mange mnd nå) og han er villig til å gå til psykolog. Han ser at dette kanskje ikke går veien men er villig til å gi meg tid

Anonymkode: 7c236...ec8

Dette er jo en del av manipulasjonen. Han holder deg i "psykopatens grep", enten det er bevisst eller ubevisst. Du kommer alltid til å leve med en følelse av å gå på eggeskall, for hvem vet hvor lenge han klarer å "skjerpe seg". Og beklager å si det, denne såkalte forandringen hans, er nok bare en midlertidig maske. Ingen mennesker med slike personlighetstrekk forandrer seg. Og vi må i hvert fall se lenger forandring enn noen måneder!

Anonymkode: d2a49...da1

[AnonymBruker]

Hvor dypt kan man egentlig manipuleres - jeg tviler jo og stiller spørsmål ved mine egne opplevelser og følelser hele tide

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hvor dypt kan man egentlig manipuleres - jeg tviler jo og stiller spørsmål ved mine egne opplevelser og følelser hele tide

Anonymkode: 7c236...ec8

De fleste av oss som skriver i denne tråden har vært i samme tankesett som du er nå. Og for min egen del kan jeg i hvert fall si at det var først ganske lang tid etter bruddet at jeg innså hvor manipulert og forvridd tankegangen min var. At man tviler på seg selv og egne opplevelser og følelser er nok ofte grunnen til at man blir i et voldelig forhold for lenge. 

Anonymkode: d2a49...da1

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (På 30.3.2021 den 16.33):

De siste dagene har jeg tenkt mye på tråden om hun som hadde brukt alle sparepengene sine på huset, men oppdaget en vond og urimelig side ved mannen hun trodde hun skulle få et godt liv sammen med. 

Som en av mange står hun nå i en vond situasjon, alene, og uten et nettverk å lene seg på og hente styrke fra for å bryte ut av forholdet. 

Det er sørgelig mange som lever i forhold som ikke er bra for dem, og vi er også mange som har vært der, og vet altfor godt hva de står i, og må gjennom for å bryte seg fri og bygge seg opp igjen. 

Fortvilelse, skam, usikkerhet og redsel, nedbrutt selvfølelse, tvil på seg selv og om man kan, klarer og våger.

Kanskje man ikke fortjener bedre? Kanskje er det en sannhet i de vonde ord og handlinger?

Uansett hvor vondt situasjonen er er det en trygghet i hva man har, og stor usikkerhet i hva som skjer om man bryter ut. Orker jeg? Klarer jeg? Kan vondt bli verre? Man er så sliten og nedbrutt at tanker og følelser går i spinn. 

Vi er også sørgelig mange som har opplevd dette, og kommet oss ut av det. I tråden jeg refererer til er det iallefall to som har tilbudt TS å ta kontakt med dem personlig. Som ønsker å hjelpe henne gjennom dette. 

Det har fått meg til å tenke på alle dem som står i lignende situasjon, og hvilket nettverk av mennesker med ulike erfaringer som er her på KG.

Kan vi være noe viktig for hverandre? Kan vi lage en tråd der vi som har kommet oss ut av vonde forhold kan rekke ut en hånd til dem som trenger å bryte ut av vonde forhold? 

Vi er jo mange som vet godt hvilken fortvilet situasjon de står i. Vi har vært der selv. 

Jeg oppfordrer derfor dere som har vært gjennom dette og dere som fremdeles er i et nedbrytende forhold til å skrive i denne tråden. 

Det forplikter ikke til å være åpen for personlig kontakt, selv om det er fint om noen etterhvert ønsker det, men å bli utsatt for psykisk og/eller fysisk vold føles ofte som en ensom og skamfullt ting, både det å være i dette, og å ha vært i det. 

Vi er dessverre mange som har slike erfaringer. Kanskje vi kan dele, og gi støtte eller få støtte hos andre som forstår, fordi de er i det samme, eller har vært der?

Jeg takker deg og alle dere andre for denne tråden og for det dere gjør for å hjelpe andre mennesker ♥️

Denne tråden er KG-s viktigste tråd mener jeg. Tråden burde absolutt ha vært klistret slik at den ligger øverst i underforumet og dermed blir lettere å finne for de som trenger hjelp, råd og støtte m.m.

Jeg leste på Ros og ris -underforumet her at Gjenferdet fforeslo et eget forumrom for tråder som omhandler vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep. Det er et veldig godt forslag synes jeg. Da vil det bli lettere å finne frem til aktuelle tråder for å finne informasjon, andres erfaringer, støtte, råd og hjelp. Da kunne kanskje denne tråden ha ligget klistret øverst i et slikt forumrom? Dere som er enige: Det hadde vært fint om noen av dere engasjerer dere i og støtter opp om forslaget om eget forumrom for dette. Se hovedinnlegget fra Gjenferdet her:

 

 

 

Anonymkode: 28d15...9a4

[AnonymBruker]

Jeg har bodd sammen med en tyrann i 19 år og er i samme prosess med å komme meg bort. Men herregud så vanskelig det er med barn inni bildet. Har levd i frykt for sinneutbrudd i 19 år, opplevd at møbler kastes rundt, brøling og skriking, dytting, lugging, har blitt kalt de verste skjellsord, har blitt truet med å bli kappet opp og begravd i biter og hørt han brøle at han har lyst til å drepe meg. Også som barna har hørt. Jeg har god jobb, er sosial og smiler utad men er helt ødelagt innvendig. Han ligger stort sett på soverommet etter jobb, har aldri gjort husarbeid, aldri bidratt med ungene, aldri handlet, laget mat osv. Jeg har utallige ganger opp gjennom årene forsøkt å snakke til han men det ender med at jeg er idioten og at han gjør ingenting galt. Det er ifølge han alltid min skyld hvis han har raseriutbrudd eller endevender huset. Får høre at jeg provoserer han. Provokasjonen det da er snakk om er gjerne et oppgitt spørsmål om han ikke kan hjelpe til litt eller bidra til familien. Økonomisk er han også helt ute.. spiller vekk enorme summer hver måned. Det ironiske er at han var ikke slik når vi traff hverandre, jeg var ung da og min far lå for døden og han var min trøst og trygghet i den situasjonen. Familien min ser at jeg lider og har spurt meg hvor lenge jeg skal holde ut. Det ENESTE som har holdt meg igjen er ungene. De vil ikke ha delt hjem eller flytte fra venner i nærmiljøet. Men jeg innser jo at jeg må redde det som er igjen av fremtiden min og hoppe i det likevel. Men det er hardt, jævlig hardt å bygge seg opp igjen. Både økonomisk, med et sted å bo, skaffe seg venner igjen og ikke minst måtte stå i hvordan barna reagerer. Og alt dette mens du ikke har den minste selvtillit og tro på deg selv igjen

Anonymkode: ef77f...2d2