Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

Til dere som kom dere ut av forholdet:

1. Hva som gjorde at du ikke klarte gå før? Hvorfor var du sammen med din voldelige partner? 
 

2. Hvor lang tid tok det etter du kom deg ut av forholdet, til du innså skikkelig hva du hadde vært gjennom? 
 

jeg vil høre deres versjon. Jeg slo opp siste gang da han var voldelig mot meg, men det tok lang tid før jeg innså at jeg faktisk hadde levd i et veldig skadelig forhold.. Er det normalt? Hvorfor?

Anonymkode: f0752...f38

[AliceNextDoor]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Til dere som kom dere ut av forholdet:

1. Hva som gjorde at du ikke klarte gå før? Hvorfor var du sammen med din voldelige partner? 
 

2. Hvor lang tid tok det etter du kom deg ut av forholdet, til du innså skikkelig hva du hadde vært gjennom? 
 

jeg vil høre deres versjon. Jeg slo opp siste gang da han var voldelig mot meg, men det tok lang tid før jeg innså at jeg faktisk hadde levd i et veldig skadelig forhold.. Er det normalt? Hvorfor?

Anonymkode: f0752...f38

1. Det er fremdeles veldig vanskelig å helt konkret sette ord på hva som holdt meg igjen. Men jeg føler jeg oppfyller alle "klisjeene". Jeg var redd for å bli ensom, jeg trodde jo på at ingen andre ville ha meg og tok ansvar for at ting var slik de var på meg selv. Min ex var er en glimrende manipulator og det var ikke alle som trodde på at han var voldelig. Ei heller at han er rusmisbruker eller har bedrevet noe som helst ulovlig. Han er ikke unik der, dette er rett og slett standarden.
Jeg var også helt sikker på at det kom jo til å bli bedre. Hele tiden. Uansett hvor ferske konfliktene kunne være eller uansett hvor langvarige, så taklet jeg dem som at "det blir sikkert ikke sånn igjen". Jeg vil ikke regne på hvor mange ganger jeg har tenkt sånn, det er kvalmende idag. Så var det skammen. Jeg fortjener ikke bedre, jeg kan ikke si noe til de andre etc. Uansett om jeg tenkte fornuft i at dette er ikke ok så var det alltid en tanke om at jeg selv ikke ville bli sett så sårbar.
Og, til sist, skrekken for hva han ville gjøre om jeg faktisk gikk. Det har jo til dels klaffet, han har vært et helvete siden. Jeg har hemmelig nummer og hemmelig adresse. Han har truet på telefon, mail, brev, alt mulig. Jeg har gjort alle mulige tiltak, det er først i senere tid jeg har orket bruke sosiale medier og jeg bruker ikke google mer i det hele tatt. Dette visste jeg kom, og jeg kan nok ha forestilt meg at det ville være verre enn det er, men det gjorde allikevel at jeg holdt tilbake å gå.

2. Dette er et vanskelig spørsmål, fordi det pågår ennå. Det er først nå de siste ukene jeg har begynt å være noe som ligner sosial. Dette har jeg skrevet om andre plasser her på kg, og skal ikke kjede dere med det her. Men, jeg har vært redd temaet han i lang tid, spesielt blant våre felles venner. Det at han i det hele skulle dukke opp som tema har jeg ikke klart å forholde meg til. I virkeligheten har han jo aldri gjort det i stor grad, og når det har skjedd så har det vært sympati og gode ord. Akkurat nå har jeg en slik nede-periode fordi det har begynt å kjennes hva dette har kostet meg tidsmessig og følelsesmessig. Det er altså mer jeg begynner bli klar over og begynner ta stilling til. Jeg har begynt å tilnærme meg andre seksuelt, og i det kjølvannet dukker det opp følelser rundt hendelser mellom meg og ex - først nå er jeg i stand til å sette ord på at det ikke var alt i sexlivet vårt jeg samtykket i. Han har jo brukt makt der også. Det ser jeg nå, over 2 år etter bruddet. Og, selv om jeg vet hvor normalt alt dette er så er det allikevel utrolig overveldende.
La meg også legge til at jeg har vært rusfri i lengre periode enn noensinne. Det gjør åpenbart at jeg ser mer klart akkurat nå. Det gjør utrolig vondt å huske alt sammen som kommer sigende, men det er verd det og jeg skal virkelig tåle mer av det nå. Jeg tror det er viktig for oss å tidlig ta tak i hva som egentlig har skjedd, gjerne i posttraumatisk sammenheng og tanke. Tilbake til nå, vekk fra da.

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg sliter veldig nå for har nettopp klart å gjøre det slutt. Men problemet mitt er at i dette forholdet, så har ikke partner vært direkte voldelig vil jeg si. Men vært veldig nedlatende og sint i krangler. Så vil si det har vært en del psykisk. En gang har han slått meg i frustrasjon. Jeg føler ofte på at jeg ikke får den kjærligheten jeg trenger fra han, men er usikker på om jeg er irrasjonell. 

Jeg har derimot også bidratt med mitt. Dvs, så er jeg sjalu og usikker og er redd for å ikke være god nok. Det har nok gjort at jeg har skapt en del vonde situasjoner også. 

Sum, så har vi begge store ting vi må jobbe med hver for oss. Forholdet ble utrolig destruktivt pga dette med evig runddans med krangling. 

Har somsagt nettopp gjort det slutt. Men jeg vet det kommer til å bli så vanskelig fremover. Tanker som surrer rundt i hodet som dere kanskje kan svare på:

-Jeg er redd for at å avslutte forholdet var en stor feil, og at jeg vil angre. 

-Ingen andre kan bli glad i meg på samme måte. Jeg har aldri opplevd at noen har brydd seg på den måten før. Jeg har ikke familie. 

-Jeg har så dårlig selvbildet, så er sikker på at ingen andre kan like meg. 

Stemmer dette, og hvordan kom dere ut at slikt tankemønster? 

❤️

Anonymkode: 0032f...2b0

[AnonymBruker]

Hei igjen. Jeg er sånn som ikke helt klarer å åpne meg her inne, er så redd for at noen skal forstå at det er meg tror jeg. Men jeg får lyst til å dele noe av det jeg har lyttet til.

 

Anonymkode: ee9cb...88c

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: ee9cb...88c

[AnonymBruker]

https://amfmtreatment.com/trauma-bonding-what-is-it-and-why-do-we-do-it/

Anonymkode: ee9cb...88c

[AnonymBruker]

https://www.cleverism.com/victim-of-gaslighting/

Anonymkode: ee9cb...88c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.8.2021 den 19.35):

Jeg har aldri skrevet her inne før, men har fulgt med i tråden.

I 11 mnd har jeg levd i et svært skadelig og kontrollerende forhold, 7 timer unna mitt eget bosted. Jeg har prøvd flere ganger å gå ut av forholdet, men aldri vært mentalt til stede - eller rustet nok til å dra. Den siste uka har vært en av de beste og verste på veldig lenge. Hadde et møte med psykologen til samboer i forrige uke, og begge fortalte alt om problemene i forholdet. Vi fikk påpekt at han er kontrollerende og hindrer meg i å utvikle meg. Han er svært spesiell, og har gammeldagse holdninger. Jeg er ganske ung.  

Natt til torsdag prøvde jeg å gå ut av forholdet, for da følte jeg meg skikkelig klar. Hadde begynt å pakka, og sett på billetter til fly. Da begynte han å true med selvmord. Jeg som er så svak, fikk dårlig samvittighet - fordi han aldri har gjort det før. Har pakka flere ganger før, men da er det jeg som har fått panikk og dårlig samvittighet. Han truer med å pakke for meg, men han gjør det for å skremme meg. Jeg orker ikke å drive å pakke inn og ut lenger, og høre på hans historier om hvor fint vi har det osv, at vi kan fikse det sammen osv. Er møkklei.

Jeg ønsker å komme meg ut, men er så drittlei av at han nå spiller på mine følelser. Skulle ønske noen kunne fysisk hjelpe meg ut av leiligheten, fordi jeg er redd han vil gjøre dette igjen om jeg prøver på nytt. Han er aldri ute, så er umulig å pakke når han ikke er tilstede. I dag slapp jeg bomben foran et familiemedlem. Satt på trikken i hovedstaden da jeg fortalte det, fikk til et smutthull - og jeg sletta tlf samtalen og sms etterpå før jeg kom hjem. Hun mente at jeg måtte komme meg ut så fort som mulig. Hun skulle se om hun fant en løsning. I løpet av året har jeg fått bekreftet av 5 stykker at jeg lever i et kontrollerende forhold. Tok meg lang tid å innse det, og bli mentalt rusta til å si ifra.

Jeg vurderer å ringe til psykologen hans i morgen for å få råd og tips, til hva jeg skal gjøre. Altså hvordan kan jeg fysisk komme meg ut? Jeg tror ikke at det er så ille at politiet trenger å komme.

Er faktisk så jævlig stolt av meg selv.

Anonymkode: 0ff53...a54

Kjære deg, jeg har ikke vært i tråden på en stund så fikk lest dette nå. Jeg håper du har kommet deg bort fra dette forholdet og har det bra nå. Hvordan går det?

Anonymkode: 021e7...4de

[AliceNextDoor]

AnonymBruker skrev (På 29.8.2021 den 2.26):

Hei! 

Jeg sliter veldig nå for har nettopp klart å gjøre det slutt. Men problemet mitt er at i dette forholdet, så har ikke partner vært direkte voldelig vil jeg si. Men vært veldig nedlatende og sint i krangler. Så vil si det har vært en del psykisk. En gang har han slått meg i frustrasjon. Jeg føler ofte på at jeg ikke får den kjærligheten jeg trenger fra han, men er usikker på om jeg er irrasjonell. 

Jeg har derimot også bidratt med mitt. Dvs, så er jeg sjalu og usikker og er redd for å ikke være god nok. Det har nok gjort at jeg har skapt en del vonde situasjoner også. 

Sum, så har vi begge store ting vi må jobbe med hver for oss. Forholdet ble utrolig destruktivt pga dette med evig runddans med krangling. 

Har somsagt nettopp gjort det slutt. Men jeg vet det kommer til å bli så vanskelig fremover. Tanker som surrer rundt i hodet som dere kanskje kan svare på:

-Jeg er redd for at å avslutte forholdet var en stor feil, og at jeg vil angre. 

-Ingen andre kan bli glad i meg på samme måte. Jeg har aldri opplevd at noen har brydd seg på den måten før. Jeg har ikke familie. 

-Jeg har så dårlig selvbildet, så er sikker på at ingen andre kan like meg. 

Stemmer dette, og hvordan kom dere ut at slikt tankemønster? 

❤️

Anonymkode: 0032f...2b0

Jeg kan ikke si annet enn at du bør lese det jeg har skrevet her før. Og andre. Å avslutte forholdet kan jeg garantere at du ikke vil angre på. Er du i tvil så er du ikke tvil. Du skal gå.

Det er bare tull at ingen andre blir glad i deg. Kanskje ikke på samme måte, men bedre. Det der gikk jeg og trodde på også og helt ærlig; her har faktisk popkulturen en greie å ta opp med seg selv. Man tror jo på sanger om at "ingen vil elske deg slik jeg gjør" og så videre. Vi er jo fostret opp med dette tullet! Ulykkelige forhold har ingen annen fremtid enn å forbli ulykkelige, og der skal ikke du være. Du/vi fortjener bedre, men vi må ta noen ansvar selv for nettopp oss selv. Det kan ingen andre gjøre.

Min hemlighet er at jeg har dårlig selvtillit. Jeg har en fasade, derimot, og den er dessverre litt for ofte veldig arrogant. Det er jeg veldig lei meg for, for den jeg er er helt oppriktig ikke arrogant - men sånn blir det når jeg er så forbasket nedbrutt som jeg har fått lov til å bli. Kampen min nå etter han er å finne tak i der jeg slapp meg selv. Og det skal jeg klare, og da klarer du og.

Jeg garanterer at noen kommer til å like deg og være så god med deg slik det skal være. Men det er ikke der du skal ha fokus nå, nå skal du ta vare på kun deg selv og komme deg på beina. Jeg har brukt snart tre år, og det er den tiden det tok. Jeg våger mer og mer. Og går litt på trynet også, men det er bare å børste seg av knær og skuldre og prøve igjen.

Du klarer dette om du bare tillater deg å våge.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.8.2021 den 4.26):

 

-Ingen andre kan bli glad i meg på samme måte. Jeg har aldri opplevd at noen har brydd seg på den måten før. Jeg har ikke familie. 

-Jeg har så dårlig selvbildet, så er sikker på at ingen andre kan like meg. 

Stemmer dette, og hvordan kom dere ut at slikt tankemønster? 

❤️

Anonymkode: 0032f...2b0

Tenkte litt samme som du. Hadde heller ingen familie og dårlig selvbilde. Jeg bare fant ut at hvis dette var den beste kjærligheten jeg kunne få, ville jeg ikke ha kjærlighet.

Jeg sluttet å fokusere på hvem sin feil det var, hvordan jeg kunne endre meg og hva som feilte han og isteden spurte jeg meg selv har du det bra? Vil du leve resten av livet ditt sånn? 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.9.2021 den 7.09):

Kjære deg, jeg har ikke vært i tråden på en stund så fikk lest dette nå. Jeg håper du har kommet deg bort fra dette forholdet og har det bra nå. Hvordan går det?

Anonymkode: 021e7...4de

Hei. Takk for at du bryr deg. Jeg kom meg ut av forholdet på mandag. Vi reiste til mine hjemtrakter for 3 uker siden, og var der i to uker. Jeg åpnet meg opp til min familie om hvordan jeg har hatt det i 12 mnd, og de anbefalte meg å ikke reise tilbake sammen med han pga omstendighetene. Til han sa jeg at jeg trengte en pause fra forholdet. Jeg hadde bestilt flybilletter til begge, men det var bare han som reiste nedover. Det var det tryggeste for meg å gjøre, for da var jeg med min familie. Og om han skulle hindre meg på noen måte, så hadde de grepet inn. Kanskje så var jeg litt kynisk, for å komme meg unna - men jeg hadde ikke noe valg. Mine saker står fortsatt hos han, men en slektning skal hente dem neste uke. 

Jeg vet eksen er veldig syk, men han ser det dessverre ikke selv. Verdiene og holdningene hans er helt på bærtur. Han har aldri vært fysisk mot meg, men han har psyket meg ut og utnyttet meg økonomisk. Vi har fortsatt kontakt, men jeg kommer aldri til å innlede et nytt forhold med han om han ikke endrer tankesett.

Ironisk nok, så sier han at han ikke savner meg, fordi at jeg aldri har gjort noe bra for han eller fulgt hans regler. Det er faktisk JEG som sitter igjen med kjærlighetssorg.

Anonymkode: 0ff53...a54

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (På 18.9.2021 den 1.02):

Hei. Takk for at du bryr deg. Jeg kom meg ut av forholdet på mandag. Vi reiste til mine hjemtrakter for 3 uker siden, og var der i to uker. Jeg åpnet meg opp til min familie om hvordan jeg har hatt det i 12 mnd, og de anbefalte meg å ikke reise tilbake sammen med han pga omstendighetene. Til han sa jeg at jeg trengte en pause fra forholdet. Jeg hadde bestilt flybilletter til begge, men det var bare han som reiste nedover. Det var det tryggeste for meg å gjøre, for da var jeg med min familie. Og om han skulle hindre meg på noen måte, så hadde de grepet inn. Kanskje så var jeg litt kynisk, for å komme meg unna - men jeg hadde ikke noe valg. Mine saker står fortsatt hos han, men en slektning skal hente dem neste uke. 

Jeg vet eksen er veldig syk, men han ser det dessverre ikke selv. Verdiene og holdningene hans er helt på bærtur. Han har aldri vært fysisk mot meg, men han har psyket meg ut og utnyttet meg økonomisk. Vi har fortsatt kontakt, men jeg kommer aldri til å innlede et nytt forhold med han om han ikke endrer tankesett.

Ironisk nok, så sier han at han ikke savner meg, fordi at jeg aldri har gjort noe bra for han eller fulgt hans regler. Det er faktisk JEG som sitter igjen med kjærlighetssorg.

Anonymkode: 0ff53...a54

Kjære deg, jeg er glad for å høre at du er borte fra ham nå, men ser at du har kjærlighetssorg og åpnen for å gå tilbake dersom han endrer tankesett. Jeg ber deg ta en fot i bakken og innse realiteten. Folk endrer ikke seg radikalt. Han kan love deg til Dovre faller, men går du tilbake til ham blir det mer av det samme. Uansett hva han sier og lover. Han kan mene det der og da også, men å gå tilbake vil uansett være å gå tilbake til akkurat det du har rømt fra. 

Kjærlighetssorg er vondt, forferdelig vondt, men det går over. Det går fortere over dersom du klarer å ta en realistisk fot i bakken, og ikke tillate deg å håpe og tro på at ting kan endres. 

Jeg har selv forlatt en mann jeg fremdeles elsket med galskap nesten. Det som fikk meg til å holde ut var å minne meg selv på at det ikke var ham og det virkelige livet og forholdet med ham jeg savnet og sørget over, men drømmen om hva som kunne ha vært og blitt dersom... og så en lang liste fantasier om endringer som var urealistiske. Det var kun drømmer og fantasier. Håp og innbilt. Ikke realistisk. Jeg følte også at jeg aldri kom til å elske noen slik igjen, men det gjorde jeg. Han var faktisk den som sto i veien for å finne ekte og bra kjærlighet. En jeg måtte kvitte meg med for å oppleve det. Hadde jeg ikke holdt ut kjærlighetssorg og minnet meg på at det ikke var realistisk det jeg lengtet etter, så hadde jeg gått glipp av å treffe mannen jeg nå elsker. Kun knapt et år etter at jeg klarte å gå, selv om jeg fremdeles elsket, traff jeg ham jeg fremdeles er gift med. Jeg ville vært opptatt og ikke sett ham dersom jeg fremdeles hang fast i tro på forrige forhold, selv om det var helt urealistisk at det ville blitt som jeg drømte om og lenge mente at det kunne bli. Til jeg tvang meg selv til å bli realistisk. Ta sorgen ved det, og komme meg videre. 

Han er ikke mannen i ditt liv. Å gå tilbake vil alltid bli mer av det som var så vondt og vanskelig. Han er ikke og kan ikke bli dem store kjærligheten, han er tvertimot en som står i veien for å finne ekte og god kjærlighet. Et hinder du må over og forbi for å få det godt. Du må bare gjennom en kjærlighetssorg først. 

Det du savner, sørger over og spinner drømmer om var aldri realistisk, og kan aldri bli det. Det var bare håp som brast, så det er det klokt å minne seg selv på hver gang du tar deg i å savne det som egentlig aldri var, ikke finnes og aldri vil skje.

Ikke med ham. Det kan skje med annen, og det står han bare i veien for. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-8-23 den 23.32):

Til dere som kom dere ut av forholdet:

1. Hva som gjorde at du ikke klarte gå før? Hvorfor var du sammen med din voldelige partner? 
 

2. Hvor lang tid tok det etter du kom deg ut av forholdet, til du innså skikkelig hva du hadde vært gjennom? 
 

jeg vil høre deres versjon. Jeg slo opp siste gang da han var voldelig mot meg, men det tok lang tid før jeg innså at jeg faktisk hadde levd i et veldig skadelig forhold.. Er det normalt? Hvorfor?

Anonymkode: f0752...f38

1. Dessverre er det "vanlig" å tenke sånn etter et voldelig forhold. Man ser ikke alle små stikk, man prøver å tenke at personen kan endre seg. Blind av kjærlighet er et uttrykk mye brukt, som er en sannhet for min egen del. Jeg så jo tegnene, valgte å ignorere den dårlige magefølelsen og ble i forholdet. Av frykt for hva som kom til å skje hvis jeg gjorde det slutt, "ingen andre kom til å elske meg", bryte opp en familie (ble jo glad i stebarnet mitt, samtidig som jeg fryktet for hvordan det skulle gå med hen.. Og hvordan det skulle bli for vårt felles barn. Håpet om endring, håpet om å erkjenne at han slet, at han ønsket, ville ha og tok imot hjelp. Alle pratene vi hadde om vanskelige ting, jeg tok opp igjen og igjen. Det ble en ekstremt stor dråpe for min del som fikk glasset til å flyte over, nøyaktig hva vil jeg ikke si, men var ikke vold eller slag mot meg den gangen.

Og det å sette spørsmål ved - "hvorfor klarte du ikke gå før? " Vel, jeg gikk når jeg klarte svarer jeg på det. Og det er bra nok tenker jeg. Å klare det i det hele tatt, å gå fra en voldelig partner, uansett om det er psykisk eller fysisk eller uansett form for vold - da fortjener både jeg og alle andre som klarer det en stor klapp på skuldra, støtte og gode personer rundt seg 💜🙌

2. Jeg vet ikke helt om hele omfanget av alt er gått opp for meg enda. Men det største omfanget klarte jeg å se etter noen mnd. Og det å åpne opp for andre, få bekreftelse på at det ikke var normalt, at det ikke var bra, at de er glad jeg kom meg ut i det hele tatt, da skjønte jeg mer og mer. Samtidig er jeg pr nå nødt for å legge litt lokk på det mens jeg venter på behandling. I den første perioden etter bruddet så isolerte jeg meg mye i min lille boble med barna, det var trygt å være i fred. Etter hvert klarte jeg å åpne opp mer og mer. Det har føltes skamfullt å erkjenne hva man har "tillatt" seg å være gjennom, og så er det skamfullt å fortelle det til nære personer fordi det er jo en del personlige detaljer. Samtidig er jeg ufattelig glad pr nå for å ha klart å åpne opp og dele, familie og venner har støttet opp rundt de vanskelige tankene og følelsene, forstått mer reaksjoner osv. For meg har det vært noe av det viktigste "arbeidet" i ettertid, åpne opp og dele. Og veldig takknemlig for de vennene og familien jeg har💜

Det er nok "normalt" å bruke lang tid, fordi det er for vondt å innse. Fordi alle tingene blir bare skyvd unna mens man står i det. Hjernen hjelper deg til å reagere i fight /flight/fawn/ (og en til jeg har glemt?) - modus. Alt som skjer havner i en "uviktig-akkurat-nå-boks/samleboks for traumer". Så kan noen legge lokk på den boksen før den begynner å lekke litt og litt. Og for noen kan alt bare komme plutselig over en. Derfor "ser" eller "innser" eller "registrerer" ikke hjernen at det fornuftige er å gå (for noen, ikke alle) , da den er i en overlevelsesmodus. Da er ikke hjernen alltid fornuftig, den handler av instinkt. Sikkert litt rotete forklart, og mulig det bare er min teori, jeg bare prøver å tenke at ting skjedde når de skjedde og at jeg kom meg ut av det til slutt uansett. 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-9-18 den 2.02):

Hei. Takk for at du bryr deg. Jeg kom meg ut av forholdet på mandag. Vi reiste til mine hjemtrakter for 3 uker siden, og var der i to uker. Jeg åpnet meg opp til min familie om hvordan jeg har hatt det i 12 mnd, og de anbefalte meg å ikke reise tilbake sammen med han pga omstendighetene. Til han sa jeg at jeg trengte en pause fra forholdet. Jeg hadde bestilt flybilletter til begge, men det var bare han som reiste nedover. Det var det tryggeste for meg å gjøre, for da var jeg med min familie. Og om han skulle hindre meg på noen måte, så hadde de grepet inn. Kanskje så var jeg litt kynisk, for å komme meg unna - men jeg hadde ikke noe valg. Mine saker står fortsatt hos han, men en slektning skal hente dem neste uke. 

Jeg vet eksen er veldig syk, men han ser det dessverre ikke selv. Verdiene og holdningene hans er helt på bærtur. Han har aldri vært fysisk mot meg, men han har psyket meg ut og utnyttet meg økonomisk. Vi har fortsatt kontakt, men jeg kommer aldri til å innlede et nytt forhold med han om han ikke endrer tankesett.

Ironisk nok, så sier han at han ikke savner meg, fordi at jeg aldri har gjort noe bra for han eller fulgt hans regler. Det er faktisk JEG som sitter igjen med kjærlighetssorg.

Anonymkode: 0ff53...a54

La sorgen bare ta plass og så kommer de andre følelsene etter tur. Ta en dag av gangen så går det bra. Kutt kontakten med han etter at tingene dine er hentet (de er vel kanskje hentet innen nå). 

Jeg håper det går bra med deg og at du prøver å få gjort gode ting mot og for deg selv 💜

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

Skriver her inne jeg og..

har akkurat oppdaget (for det er virkelig å oppdage det noen ganger - jeg skjønte det ikke før det var som om noen tok av sløret foran meg 😓) at jeg og barna har blitt utsatt for psykisk vold av mannen. Alke rundt meg bekrefter (terapauter, krisesenter, familie, venner) at sinnet hans er farlig og jeg har blitt kontrollert helt og holdent. Sitter med en konstant kvalm følelse for alle gangene jeg har hatt sex med ham fordi jeg ikke vil at han skal bli lei seg og så sinna. og er helt fortvilet over hvordan dette sannsynligvis har påvirket barna.  Har daglig angstanfall hvor jeg skjelver og gruer meg til å si høyt at vi må skilles. Ingenting kan bevises og jeg er prisgitt at han på et nivå innser at han må ha hjelp til oppførselen sin. Har mange som støtter meg og står klar hvis det går til helvette når jeg sier det til ham.

fan at jeg skulle være så dum å være sammen med ham i 20 år og ikke innse dette før 

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Skriver her inne jeg og..

har akkurat oppdaget (for det er virkelig å oppdage det noen ganger - jeg skjønte det ikke før det var som om noen tok av sløret foran meg 😓) at jeg og barna har blitt utsatt for psykisk vold av mannen. Alke rundt meg bekrefter (terapauter, krisesenter, familie, venner) at sinnet hans er farlig og jeg har blitt kontrollert helt og holdent. Sitter med en konstant kvalm følelse for alle gangene jeg har hatt sex med ham fordi jeg ikke vil at han skal bli lei seg og så sinna. og er helt fortvilet over hvordan dette sannsynligvis har påvirket barna.  Har daglig angstanfall hvor jeg skjelver og gruer meg til å si høyt at vi må skilles. Ingenting kan bevises og jeg er prisgitt at han på et nivå innser at han må ha hjelp til oppførselen sin. Har mange som støtter meg og står klar hvis det går til helvette når jeg sier det til ham.

fan at jeg skulle være så dum å være sammen med ham i 20 år og ikke innse dette før 

Anonymkode: 7c236...ec8

Hei du 💜

Pust med magen nå, det er tøft å innse og ta innover seg hva en har vært gjennom. Det er helt normalt å stå og skylde på seg selv i det her. Det som er viktig er å komme deg bort fra han fort som fy. Jo fortere, jo bedre. Du har kontakt med krisesenter? Da kan du evt ta en telefon til dem og spørre om det er mulig for deg og barna og dra dit - FØR du ber om å skilles. Deretter så tar du med en støtteperson (gjerne flere som er stødige og kan være behjelpelige både fysisk og psykisk og evt bistår med å ringe politiet hvis noe skulle skje) når du skal si fra til han. Det å si fra kan eskalere volden. Det er veldig lurt å ha tenkt nøye gjennom hvordan det skal gjennomføres. Ha en plan klar. Hvor skal dere bo, hvem av dere skal flytte, siden dere er gift eier dere vel ting og tang sammen. Økonomi, boplass og alt ordner seg. Krisesenteret kan være behjelpelige med å kontakte nav, evt meklingskontor osv. 

Det har vel blitt en vane for deg, å blidgjøre han, for å ikke eskalere volden. Det er veldig vanlig blant voldsofre. 

Han kan si han vil endres så nye han vil, det viktigste er at du sørger for din og barnas trygghet, helse og trivsel framover. Skaff alt av bevis du klarer. Ta lydopptak i samtalen der du skal fortelle at du vil skilles. Ikke ta for gitt at "alt går greit", bare fordi han "skjønner" han trenger hjelp. 

Bevisene kommer fram hos barna, hos deg i form av traumer dere mulig har fått. Og barn som har opplevd vanskelige ting har gjerne andre tendenser og måter å oppføre seg på, snakke og være enn andre barn. 

Det er vanskelig når det tross alt har vært en del av din hverdag, å vite at dine grenser har blitt tråkket over. Jeg ønsker at du får motet til å gjennomføre bruddet og at du og barna deres kommer dere ut av det òg får hjelp. Det er først når man kommer bort fra den som har påført traumene at terapi hjelper. 

Og hvis han skal ha samvær med barna, få det via retten. Ikke skriv under på en samværsavtale du ikke er enig i. 

Jeg ønsker deg lykke til 💜

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hei du 💜

Pust med magen nå, det er tøft å innse og ta innover seg hva en har vært gjennom. Det er helt normalt å stå og skylde på seg selv i det her. Det som er viktig er å komme deg bort fra han fort som fy. Jo fortere, jo bedre. Du har kontakt med krisesenter? Da kan du evt ta en telefon til dem og spørre om det er mulig for deg og barna og dra dit - FØR du ber om å skilles. Deretter så tar du med en støtteperson (gjerne flere som er stødige og kan være behjelpelige både fysisk og psykisk og evt bistår med å ringe politiet hvis noe skulle skje) når du skal si fra til han. Det å si fra kan eskalere volden. Det er veldig lurt å ha tenkt nøye gjennom hvordan det skal gjennomføres. Ha en plan klar. Hvor skal dere bo, hvem av dere skal flytte, siden dere er gift eier dere vel ting og tang sammen. Økonomi, boplass og alt ordner seg. Krisesenteret kan være behjelpelige med å kontakte nav, evt meklingskontor osv. 

Det har vel blitt en vane for deg, å blidgjøre han, for å ikke eskalere volden. Det er veldig vanlig blant voldsofre. 

Han kan si han vil endres så nye han vil, det viktigste er at du sørger for din og barnas trygghet, helse og trivsel framover. Skaff alt av bevis du klarer. Ta lydopptak i samtalen der du skal fortelle at du vil skilles. Ikke ta for gitt at "alt går greit", bare fordi han "skjønner" han trenger hjelp. 

Bevisene kommer fram hos barna, hos deg i form av traumer dere mulig har fått. Og barn som har opplevd vanskelige ting har gjerne andre tendenser og måter å oppføre seg på, snakke og være enn andre barn. 

Det er vanskelig når det tross alt har vært en del av din hverdag, å vite at dine grenser har blitt tråkket over. Jeg ønsker at du får motet til å gjennomføre bruddet og at du og barna deres kommer dere ut av det òg får hjelp. Det er først når man kommer bort fra den som har påført traumene at terapi hjelper. 

Og hvis han skal ha samvær med barna, få det via retten. Ikke skriv under på en samværsavtale du ikke er enig i. 

Jeg ønsker deg lykke til 💜

Anonymkode: 8039e...e29

Husk å legge skylda der den hører hjemme - hos han.. Ikke skyld på deg selv og dytt deg selv mer ned. Du har skjønt mer og mer av hva du har vært gjennom, det er tøft, ringt, vanskelig og opprivende for noen. Stå opp for deg selv og barna, ett skritt på veien er å innse at man har vært i et psykisk voldelig forhold, uavhengig av hvor lang tid det har tatt eller tar. For noen er det hverdagskost, det har blitt en normalitet. Men nå ser du mer og mer. Og bare det er et godt stykke på vei. 

God klem 💜

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

Jeg har feilet skikkelig. Før sommeren så var jeg så tøff, skulle gå ifra han og jeg var skikkelig godt mot. Ukene gikk og det ble verre enn jeg trodde. Først og fremst pga at han ikke vil, og kommer til å klikke om jeg går og jeg får ikke ta med barna. Har prøvd å finne en passende leilighet nærme skolekrets, noe som er vanskelig. Økonomisk har ting bedret seg litt, men ja. Mellom oss er det verre og verre. Han driver med psykisk og fysisk vold. Nå får jeg ikke møte og snakke med venner eller familien min/hans. Ingen hobbyer. Det er og så vidt ungene får ha besøk. Det har eskalert skikkelig siste månedene. Virker som han merker at jeg er ferdig. 

Vet ikke hva jeg vil med dette, misunner alle som får dratt, det ser så enkelt ut! 

Anonymkode: 74734...e1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vet ikke hva jeg vil med dette, misunner alle som får dratt, det ser så enkelt ut! 

Er du aldri ute av huset? Du må kontakte krisesenteret. De hjelper deg og ungene med alt. Du klarer det, det bare føles ikke sånn når du er oppi det. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei du 💜

Pust med magen nå, det er tøft å innse og ta innover seg hva en har vært gjennom. Det er helt normalt å stå og skylde på seg selv i det her. Det som er viktig er å komme deg bort fra han fort som fy. Jo fortere, jo bedre. Du har kontakt med krisesenter? Da kan du evt ta en telefon til dem og spørre om det er mulig for deg og barna og dra dit - FØR du ber om å skilles. Deretter så tar du med en støtteperson (gjerne flere som er stødige og kan være behjelpelige både fysisk og psykisk og evt bistår med å ringe politiet hvis noe skulle skje) når du skal si fra til han. Det å si fra kan eskalere volden. Det er veldig lurt å ha tenkt nøye gjennom hvordan det skal gjennomføres. Ha en plan klar. Hvor skal dere bo, hvem av dere skal flytte, siden dere er gift eier dere vel ting og tang sammen. Økonomi, boplass og alt ordner seg. Krisesenteret kan være behjelpelige med å kontakte nav, evt meklingskontor osv. 

Det har vel blitt en vane for deg, å blidgjøre han, for å ikke eskalere volden. Det er veldig vanlig blant voldsofre. 

Han kan si han vil endres så nye han vil, det viktigste er at du sørger for din og barnas trygghet, helse og trivsel framover. Skaff alt av bevis du klarer. Ta lydopptak i samtalen der du skal fortelle at du vil skilles. Ikke ta for gitt at "alt går greit", bare fordi han "skjønner" han trenger hjelp. 

Bevisene kommer fram hos barna, hos deg i form av traumer dere mulig har fått. Og barn som har opplevd vanskelige ting har gjerne andre tendenser og måter å oppføre seg på, snakke og være enn andre barn. 

Det er vanskelig når det tross alt har vært en del av din hverdag, å vite at dine grenser har blitt tråkket over. Jeg ønsker at du får motet til å gjennomføre bruddet og at du og barna deres kommer dere ut av det òg får hjelp. Det er først når man kommer bort fra den som har påført traumene at terapi hjelper. 

Og hvis han skal ha samvær med barna, få det via retten. Ikke skriv under på en samværsavtale du ikke er enig i. 

Jeg ønsker deg lykke til 💜

Anonymkode: 8039e...e29

Takk ❤️ jeg går også med en følelse av og til at jeg må jo overdrive, det kan ikke være sant, han er jo snill - men kroppen skjelver når jeg ser ham nå

Anonymkode: 7c236...ec8