Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ro, hvile, være ute i naturen ❤️

Anonymkode: 8c5b4...2a0

Og selvfølgelig sosial når man viltrengee. 

Anonymkode: 8c5b4...2a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Ro, hvile, være ute i naturen ❤️

Anonymkode: 8c5b4...2a0

Ja, jeg vet. Gjør det❤. Likevel så sliten. Vet det tar tid, men...

Anonymkode: 7467d...480

[Silva Pluvialis]

.

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (7 minutter siden):

Er det noen her som kjenner på at dere har begynt å stille spørsmål til egen seksuelle legning/orientering i etterkant av å ha vært i et voldelig forhold? 

Ikke nødvendigvis legning for min del. Men følelsen av at det hadde føltes tryggere å gjøre det med en kvinne (hvis den kan forstås). Samtidig så tenner jeg nok fortsatt på menn. Litt sånn, dessverre 😅 siden det føles litt utrygt å gjøre det med en mann. Men.. Har jo ikke vært så mange anledninger siden bruddet enda. Litt som å kjøre bil etter en ulykke/sette seg på hesten etter et fall.. 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, jeg vet. Gjør det❤. Likevel så sliten. Vet det tar tid, men...

Anonymkode: 7467d...480

Det vil bli bedre, det v e t jeg♥️veldig go klem fra meg ♥️

Anonymkode: 8c5b4...2a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Noen som har tips til å få tilbake noe av energien? 

Anonymkode: 7467d...480

Hvis du ikke har gjort det, ta en blodprøve hos lege som går gjennom vitamin og mineralnivåene dine. D vitamin er viktig i alle mnd med "r" i. 

Gå ut og sitt i sola min 10 min hver dag det er sol. 

Gå en tur, bare 10-15 min. Økt aktivitet gir økt energinivå. 

Yoga/mindfullness. 

Musikk. Dans som om ingen ser deg 😁

Som de over sier, ut i naturen, gå og hør på en bekk sildre, gjøk som sier ko-ko, klem et tre, legg deg på en gresseng og grav fingrene ned i jorda (litt for å jorde deg til jorda igjen har jeg hørt). 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Hvis du ikke har gjort det, ta en blodprøve hos lege som går gjennom vitamin og mineralnivåene dine. D vitamin er viktig i alle mnd med "r" i. 

Gå ut og sitt i sola min 10 min hver dag det er sol. 

Gå en tur, bare 10-15 min. Økt aktivitet gir økt energinivå. 

Yoga/mindfullness. 

Musikk. Dans som om ingen ser deg 😁

Som de over sier, ut i naturen, gå og hør på en bekk sildre, gjøk som sier ko-ko, klem et tre, legg deg på en gresseng og grav fingrene ned i jorda (litt for å jorde deg til jorda igjen har jeg hørt). 

Anonymkode: 8039e...e29

Tusen takk til deg og hun over. Ja, jeg gjør faktisk det. Går turer flere ganger om dagen. Sikkert bedre enn om jeg ikke hadde gjort det. Ikke sjekket hos legen, da. Det er kanskje mer den eksistensielle tomheten som jeg har hørt kan komme på senere tidspunkt, i tillegg til slitasjen etter å ha vært i en slags beredskap over flere år da det pågikk. Og at man sugdes tom for alle ressurser pluss svertekampanjer mm. 

Men tusen takk❤

Anonymkode: 7467d...480

[AnonymBruker]

Hei! Takk for tråden, tror den er nyttig! Har selv skrevet her i utallige år (dessverre) for prosessen min har gått så ekstremt sakte. Begynte før vi fikk barn å undres over om hans behandling av meg kunne defineres som vold, kasting av gjenstander, både på og mot meg, truende atferd, løfte etter hals (tok tak i skjerfet), dratt etter beina langs gulvet, mat smurt ut over ryggen, fulgt etter meg når jeg prøver å komme meg unna i andre rom. Før barn ble hendelsene «visket» ut etter hver gabg, dvs jeg glemte det. Søk på nettet gjorde at jeg plutselig fant innlegg skrevet av meg selv og jeg husket da hendelsene. Så kom barn, og varsellampene begynte å ule, jeg tok det som en fødsels/svangeskapsdepresjon og gikk til behandling for det, uten å komme innpå mitt forhold til mannen, behandlingen ble avsluttet uten at jeg fikk hjelp med det jeg egentlig trengte. Levde i fortrengelse litt til, tålte litt til, ble truet da jeg ikke kastet bleia til yngste med en gang, og glemte den i vasken, fikk et tungt møbel i massivt tre kastet mot meg, når han ikke fant noe som han var sikker på at jeg hadde ryddet/rotet bort. Han fant det senere på stedet han selv hadde lagt det. Jeg ble som nevnt dratt langs gulvet når jeg prøvde å komme meg unna han i en diskusjon. Trodde faktisk da at han «endelig» skulle denge løs på meg, ble redd siden det var kniver lett tilgjengelig der jeg ble dratt. Han gjorde ikke noe mer enn å dra meg, men det var nok til at jeg trodde jeg kanskje skulle dø. Etter at jeg utallige ganger har prøvd å forklare hva disse tingene gjør for meg, virker det som om han endelig har forstått at han har et sinneproblem. Problemet er at selv om han har oppført seg bedre siden han innså det, så er det noe borte hos meg. Jeg har nå kontaktet fvk for parterapi for et siste forsøk. Det svinger i hva jeg ønsker, da jeg ene sekund vil bo alene, mens andre ikke vil bryte opp familien. Traumene sitter for hardt i føles det ut som. Forklarte bakgrunnen til fvk for hvorfor jeg var der. Første gang jeg tør å fortelle det til en offentlig instans uten at jeg er anonym. 

Anonymkode: 067f6...81f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Tusen takk til deg og hun over. Ja, jeg gjør faktisk det. Går turer flere ganger om dagen. Sikkert bedre enn om jeg ikke hadde gjort det. Ikke sjekket hos legen, da. Det er kanskje mer den eksistensielle tomheten som jeg har hørt kan komme på senere tidspunkt, i tillegg til slitasjen etter å ha vært i en slags beredskap over flere år da det pågikk. Og at man sugdes tom for alle ressurser pluss svertekampanjer mm. 

Men tusen takk❤

Anonymkode: 7467d...480

Kjenner følelsen. Jeg tar en dag av gangen. Prøver å finne på noe lystbetont bare for å få tankene på andre tanker. Lese bok, det å lese andre historier har hjulpet meg. Leser jeg for mange fagartikler om det jeg har vært gjennom blir jeg ør og skjelven. Har barn så mye fokus på dem for å være tilstede.. 

Når kvelden kommer må jeg gjøre noe, for setter jeg meg ned er tankene et kaos, hendelser jeg minnes på osv.. 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hei! Takk for tråden, tror den er nyttig! Har selv skrevet her i utallige år (dessverre) for prosessen min har gått så ekstremt sakte. Begynte før vi fikk barn å undres over om hans behandling av meg kunne defineres som vold, kasting av gjenstander, både på og mot meg, truende atferd, løfte etter hals (tok tak i skjerfet), dratt etter beina langs gulvet, mat smurt ut over ryggen, fulgt etter meg når jeg prøver å komme meg unna i andre rom. Før barn ble hendelsene «visket» ut etter hver gabg, dvs jeg glemte det. Søk på nettet gjorde at jeg plutselig fant innlegg skrevet av meg selv og jeg husket da hendelsene. Så kom barn, og varsellampene begynte å ule, jeg tok det som en fødsels/svangeskapsdepresjon og gikk til behandling for det, uten å komme innpå mitt forhold til mannen, behandlingen ble avsluttet uten at jeg fikk hjelp med det jeg egentlig trengte. Levde i fortrengelse litt til, tålte litt til, ble truet da jeg ikke kastet bleia til yngste med en gang, og glemte den i vasken, fikk et tungt møbel i massivt tre kastet mot meg, når han ikke fant noe som han var sikker på at jeg hadde ryddet/rotet bort. Han fant det senere på stedet han selv hadde lagt det. Jeg ble som nevnt dratt langs gulvet når jeg prøvde å komme meg unna han i en diskusjon. Trodde faktisk da at han «endelig» skulle denge løs på meg, ble redd siden det var kniver lett tilgjengelig der jeg ble dratt. Han gjorde ikke noe mer enn å dra meg, men det var nok til at jeg trodde jeg kanskje skulle dø. Etter at jeg utallige ganger har prøvd å forklare hva disse tingene gjør for meg, virker det som om han endelig har forstått at han har et sinneproblem. Problemet er at selv om han har oppført seg bedre siden han innså det, så er det noe borte hos meg. Jeg har nå kontaktet fvk for parterapi for et siste forsøk. Det svinger i hva jeg ønsker, da jeg ene sekund vil bo alene, mens andre ikke vil bryte opp familien. Traumene sitter for hardt i føles det ut som. Forklarte bakgrunnen til fvk for hvorfor jeg var der. Første gang jeg tør å fortelle det til en offentlig instans uten at jeg er anonym. 

Anonymkode: 067f6...81f

Så bra du har turt å åpne opp. Selv har jeg i ettertid tenkt, hvor mye fant jeg meg egentlig i? For det blir et vakuum mens man fortsatt er i et forhold, og ekstra vanskelig å gå når det er barn i bildet. Selv nå over 1 år etterpå så går det ikke helt opp for meg absolutt alt som skjedde. Det kommer i små brokker av bilder og flashbacks. 

Jeg vet at det er vanskelig å gå, og nå som dere skal gå til parterapi så er det litt vanskeligere kanskje. Fordi han nå begynner å "innse" at han har et sinneproblem og dere skal jobbe gjennom. Men du sier også at noe i deg ble ødelagt under sist gang han dro i deg. Det er vondt å lese hvor du står hen per i dag og hva du har vært gjennom. 

Men én ting som er viktig oppi det her. Barnet deres oppfatter mer enn du tror. Alt sinnet, måten han reagerer på og hva du opplever. De setter seg som reaksjoner i din kropp og barnet kan også oppfatte hva far gjør, selv om han er liten. Ene barnet mitt var lenge etterpå redd for menn, reagerte voldsomt. Så sånn, ikke for å gi deg dårligere samvittighet enn du mest sannsynlig alt har, men for å gi deg en ekstra dytt til å "se" at det beste for barnet er å være trygg. Og barnet er ikke trygg hvis foreldre ikke er trygge eller føler seg trygge. 

Jeg ville absolutt prøvd å åpne opp for andre instanser, nå som du har klart å si litt til fvk. For eksempel å ta en tlf til krisesenteret. Som nevnt over så er det lavterskel for å ringe dit. De tilbyr samtaler over tlf eller fysisk oppmøte (uten korona), man får ikke automatisk plass der med mindre man ber om det eller de anbefaler det. For det hjelper å lesse litt av tanker og følelser over på andre. Og mange av tingene du skriver er alvorlige. Huff, kjære deg ❤️ Jeg håper du klarer mer og mer, litt og litt å se hva du står i. 

God klem ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Problemet er at selv om han har oppført seg bedre siden han innså det, så er det noe borte hos meg.

Din historie er veldig lik min. Dere har vært sammen lenge?

Jeg fant ut at jeg ikke kunne leve med det, for bare han hevet stemmen fikk jeg knuten i magen og ble redd. Jeg elsker ham heller ikke, og jeg kjenner på et sinne over at han sier at han elsker meg og likevel kan si og gjøre disse tingene. 

Vold dreper kjærlighet og gode følelser. Selv om han skulle klare å gjøre en permanent forandring vil du sannsynligvis alltid bli redd eller kjenne på de gamle følelsene i en diskusjon eller i situasjoner som ligner. 

Om du ønsker noen å «snakke med» er du velkommen til å sende meg en pm. 

[AnonymBruker]

Takk for svar! Har, sikkert i likhet med mange andre ikke tenkt at dette var alvorlig. Har vært i samtale med ks men da som anonym. Fikk også tilbud om å bo der, og de mente tom. At jeg kunne ha anmeldt en del. Er det jeg ønsker å tro en ressurssterk kvinne, med utdanning og fast inntekt. Har time om ikke lenge på fvk, blir spent å se hva det gir.

Anonymkode: 067f6...81f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Takk for svar! Har, sikkert i likhet med mange andre ikke tenkt at dette var alvorlig. Har vært i samtale med ks men da som anonym. Fikk også tilbud om å bo der, og de mente tom. At jeg kunne ha anmeldt en del. Er det jeg ønsker å tro en ressurssterk kvinne, med utdanning og fast inntekt. Har time om ikke lenge på fvk, blir spent å se hva det gir.

Anonymkode: 067f6...81f

Det er nettopp det, man ser det ikke selv hvor alvorlig det er. Man "glemmer" alvorligheten eller kroppen er i en tilstand der den ikke klarer å oppfatte alle faresignalene skikkelig. Evt at man alt er i "krisemodus" og kun fungerer for det den trenger. Hjernen blokkerer det vonde og hjelper deg å bare eksistere/kriseminimere. Fordi det er så altfor mye å innse. Og alle unnskyldningene man sier til seg selv "han har et sinneproblem, en dårlig dag, jeg provoserte han (for å få" bobla" til å sprekke". 

Man kan fint være ressurssterk og være i en krise. 

Hvis de tilbydde deg å bo der, så ville jeg vurdert det ganske mye. Hadde du og barnet ditt kommet dere dit så kunne du ha gått over fra "krisemodus" til "trygg-mamma-modus". 

Jeg håper du ser ut fra svaret mitt at jeg (og sikkert andre i tråden) ønsker deg bare godt. Jeg ønsker at du skal ta imot den hjelpen du trenger. Det er så hardt å gå fra noen, det er så vanskelig å innse hva man står i, det er alle følelsene, alle tankene, alle minnene, alle de gangene han "gjør opp" for seg og de gangene han raserer alt igjen. Min egen tanke den første tiden var at alt var så opprivende, for det var det det føltes. Men alt kommer til å gå bra hvis du klarer å ta det første steget, og her i tråden så ser du at en annen også har klart å ta steget og komme seg til krisesenteret (heier fortsatt på seg! 💪❤️) og hvor trygt og godt det var å komme dit. 

Tenker på deg ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Takk for svar! Har, sikkert i likhet med mange andre ikke tenkt at dette var alvorlig. Har vært i samtale med ks men da som anonym. Fikk også tilbud om å bo der, og de mente tom. At jeg kunne ha anmeldt en del. Er det jeg ønsker å tro en ressurssterk kvinne, med utdanning og fast inntekt. Har time om ikke lenge på fvk, blir spent å se hva det gir.

Anonymkode: 067f6...81f

Men, skal du inn til fvk alene eller sammen med samboeren din? For det kan være vanskeligere å snakke åpent om alt som har skjedd med han tilstede. Bare en sånn liten tanke. 

For selv om man snakker med partneren (det gjorde jeg MANGE ganger, ble endring en dag eller to, av og til kanskje en uke eller to så var det tilbake igjen..) om det som har skjedd og de ser selv at de sliter så takler de det ikke likevel ofte. 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei! Takk for tråden, tror den er nyttig! Har selv skrevet her i utallige år (dessverre) for prosessen min har gått så ekstremt sakte. Begynte før vi fikk barn å undres over om hans behandling av meg kunne defineres som vold, kasting av gjenstander, både på og mot meg, truende atferd, løfte etter hals (tok tak i skjerfet), dratt etter beina langs gulvet, mat smurt ut over ryggen, fulgt etter meg når jeg prøver å komme meg unna i andre rom. Før barn ble hendelsene «visket» ut etter hver gabg, dvs jeg glemte det. Søk på nettet gjorde at jeg plutselig fant innlegg skrevet av meg selv og jeg husket da hendelsene. Så kom barn, og varsellampene begynte å ule, jeg tok det som en fødsels/svangeskapsdepresjon og gikk til behandling for det, uten å komme innpå mitt forhold til mannen, behandlingen ble avsluttet uten at jeg fikk hjelp med det jeg egentlig trengte. Levde i fortrengelse litt til, tålte litt til, ble truet da jeg ikke kastet bleia til yngste med en gang, og glemte den i vasken, fikk et tungt møbel i massivt tre kastet mot meg, når han ikke fant noe som han var sikker på at jeg hadde ryddet/rotet bort. Han fant det senere på stedet han selv hadde lagt det. Jeg ble som nevnt dratt langs gulvet når jeg prøvde å komme meg unna han i en diskusjon. Trodde faktisk da at han «endelig» skulle denge løs på meg, ble redd siden det var kniver lett tilgjengelig der jeg ble dratt. Han gjorde ikke noe mer enn å dra meg, men det var nok til at jeg trodde jeg kanskje skulle dø. Etter at jeg utallige ganger har prøvd å forklare hva disse tingene gjør for meg, virker det som om han endelig har forstått at han har et sinneproblem. Problemet er at selv om han har oppført seg bedre siden han innså det, så er det noe borte hos meg. Jeg har nå kontaktet fvk for parterapi for et siste forsøk. Det svinger i hva jeg ønsker, da jeg ene sekund vil bo alene, mens andre ikke vil bryte opp familien. Traumene sitter for hardt i føles det ut som. Forklarte bakgrunnen til fvk for hvorfor jeg var der. Første gang jeg tør å fortelle det til en offentlig instans uten at jeg er anonym. 

Anonymkode: 067f6...81f

Så utrolig tøft det høres ut.. håper du får hjelp så du kommer deg ut ❤️
 

Kjenner meg veldig igjen i det å glemme hendelsene, tror det er en forsvarsmekanisme for å klare og bli i relasjonen. For min del ville jeg jo gjerne være sammen med han, jeg hadde jo aldri vært så forelsket. Så jeg glemte alt, unnskyldte alt og tenkte livet var best med han. Nå som jeg er på vei ut av forholdet minner jeg meg selv hele tiden på hva han har gjort, jeg kommer også på flere hendelser jeg ikke husket før. De små stikkene, de forferdelige kommentarene som jeg da tenkte var på sin plass. At han gjorde meg bedre ved å si det som det var, så jeg la merke til det og kunne endre det. I dag ser jeg at han har gitt meg komplekser jeg ikke hadde fra før, komplekser for både utseende og personlighet. Jeg har blitt mye sterkere det siste året, ved å tenke over hvordan jeg er blitt behandlet, hva som faktisk er normalt istedet for hvordan han mener det skal være og ved å forsøke og like meg selv igjen. Å gå gjennom alt han har gjort daglig gjør at det er vanskeligere å bo med han, men det gjør også at jeg gleder meg til dette er over og at jeg vet jeg klarer å gå denne gangen. Derfor er det også viktig for meg å vente til jeg vet jeg klarer å stå i det, for denne gangen er det ingen vei tilbake..

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så utrolig tøft det høres ut.. håper du får hjelp så du kommer deg ut ❤️
 

Kjenner meg veldig igjen i det å glemme hendelsene, tror det er en forsvarsmekanisme for å klare og bli i relasjonen. For min del ville jeg jo gjerne være sammen med han, jeg hadde jo aldri vært så forelsket. Så jeg glemte alt, unnskyldte alt og tenkte livet var best med han. Nå som jeg er på vei ut av forholdet minner jeg meg selv hele tiden på hva han har gjort, jeg kommer også på flere hendelser jeg ikke husket før. De små stikkene, de forferdelige kommentarene som jeg da tenkte var på sin plass. At han gjorde meg bedre ved å si det som det var, så jeg la merke til det og kunne endre det. I dag ser jeg at han har gitt meg komplekser jeg ikke hadde fra før, komplekser for både utseende og personlighet. Jeg har blitt mye sterkere det siste året, ved å tenke over hvordan jeg er blitt behandlet, hva som faktisk er normalt istedet for hvordan han mener det skal være og ved å forsøke og like meg selv igjen. Å gå gjennom alt han har gjort daglig gjør at det er vanskeligere å bo med han, men det gjør også at jeg gleder meg til dette er over og at jeg vet jeg klarer å gå denne gangen. Derfor er det også viktig for meg å vente til jeg vet jeg klarer å stå i det, for denne gangen er det ingen vei tilbake..

Anonymkode: b31a2...4dd

Så utrolig bra du sakte, men sikkert begynner å se mer og mer. Har du forsøkt å skrive en dagbok/evt notat på mobilen med hendelser? Det hjelper også i prosessen, for da kommer det tydeligere frem hva og hvor mye som egentlig skjer og har skjedd. 

Ja, kroppen har så mange rare mekanismer man ikke er klar over for å takle de utfordringene man står ovenfor. Det er likevel godt å lese at du gleder deg til det er over ❤️ Det er en utrolig vanskelig og tøff prosess, men med tid og tålmodighet så går det til slutt. 

Som også nevnt tidligere i tråden så lagde jeg selv en "kriseplan" med mål om å komme meg ut. Da ble det en type prosess i det å klargjøre psyken og tankene for å bryte meg ut. Vet ikke om det kan hjelpe deg, men er et lite tips fra meg ❤️ 

Heier på deg 👏💪 dette klarer du 👏 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så utrolig tøft det høres ut.. håper du får hjelp så du kommer deg ut ❤️
 

Kjenner meg veldig igjen i det å glemme hendelsene, tror det er en forsvarsmekanisme for å klare og bli i relasjonen. For min del ville jeg jo gjerne være sammen med han, jeg hadde jo aldri vært så forelsket. Så jeg glemte alt, unnskyldte alt og tenkte livet var best med han. Nå som jeg er på vei ut av forholdet minner jeg meg selv hele tiden på hva han har gjort, jeg kommer også på flere hendelser jeg ikke husket før. De små stikkene, de forferdelige kommentarene som jeg da tenkte var på sin plass. At han gjorde meg bedre ved å si det som det var, så jeg la merke til det og kunne endre det. I dag ser jeg at han har gitt meg komplekser jeg ikke hadde fra før, komplekser for både utseende og personlighet. Jeg har blitt mye sterkere det siste året, ved å tenke over hvordan jeg er blitt behandlet, hva som faktisk er normalt istedet for hvordan han mener det skal være og ved å forsøke og like meg selv igjen. Å gå gjennom alt han har gjort daglig gjør at det er vanskeligere å bo med han, men det gjør også at jeg gleder meg til dette er over og at jeg vet jeg klarer å gå denne gangen. Derfor er det også viktig for meg å vente til jeg vet jeg klarer å stå i det, for denne gangen er det ingen vei tilbake..

Anonymkode: b31a2...4dd

Og apropos komplekser og slikt. Det er vanskelig å komme seg igjen etter man har blitt såpass brutt ned. Jeg anbefaler deg å ta kontakt med enten fastlege med henvisning til dps, krisesenter, eller nok. senter eller senter for kriminalitetsutsatte evt andre steder hvor man kan snakke ut om de tingene du er og har vært gjennom og lage en prosess der du skal se hvor bra du egentlig er. Du er god nok, du er sterk nok og alt du har fått høre om deg selv fra han er bare løgn, løgn, løgn. Han har devaluert deg og tråkket på deg og grensene dine. 

Og når du er ute så vær så snill å gjøre de tingene som er BRA for deg. Et annet tips er å se deg selv i speilet hver dag, smil stort til deg selv (høre kleint ut, men kroppen responderer på det) og så klapper du deg selv på skuldra eller over hjertet og sier til deg selv at du er god nok, du er bra nok. 

❤️God klem ❤️ håper på oppdatering etterhvert 👏

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (18 timer siden):

Er det noen her som kjenner på at dere har begynt å stille spørsmål til egen seksuelle legning/orientering i etterkant av å ha vært i et voldelig forhold? 

Ja, og det var merkelig fordi jeg aldri hadde tenkt på damer på den måten tidligere, har ALLTID falt for og vært kjærester med med menn, aldri tenkt på damer-før etter brudd  med narsissist, 

Roet seg nå, nå tenker jeg ikke på menn eller damer eller noe som involverer kjærlighet, mistet tro og interesse totalt, for meg er alle løgnere med varierende grad av empati, de gode respekterer jeg, men det tar tid.

For å få energi må man gjøre ting som gir positiv energi, jeg sov døgnet rundt i 2 mnd etter brudd før det løsnet.

Anonymkode: 7a8de...b90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.4.2021 den 23.19):

Svært mange av de mishandlerne kan greie å lure hvem som helst med sitt skuespill.

Anonymkode: 53f24...8d0

I teorien ja, men ikke en med mye erfaring og kunnskap;) Spotter de heldigvis ganske kjapt, synes nesten litt synd på de når jeg observerer frustrasjonen deres når de møter NADA.

"Rock"😉

Anonymkode: 7a8de...b90

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Og apropos komplekser og slikt. Det er vanskelig å komme seg igjen etter man har blitt såpass brutt ned. Jeg anbefaler deg å ta kontakt med enten fastlege med henvisning til dps, krisesenter, eller nok. senter eller senter for kriminalitetsutsatte evt andre steder hvor man kan snakke ut om de tingene du er og har vært gjennom og lage en prosess der du skal se hvor bra du egentlig er. Du er god nok, du er sterk nok og alt du har fått høre om deg selv fra han er bare løgn, løgn, løgn. Han har devaluert deg og tråkket på deg og grensene dine. 

Og når du er ute så vær så snill å gjøre de tingene som er BRA for deg. Et annet tips er å se deg selv i speilet hver dag, smil stort til deg selv (høre kleint ut, men kroppen responderer på det) og så klapper du deg selv på skuldra eller over hjertet og sier til deg selv at du er god nok, du er bra nok. 

❤️God klem ❤️ håper på oppdatering etterhvert 👏

Anonymkode: 8039e...e29

Utrolig viktig det du skriver her. Den indre dialogen vi har med oss selv er helt vesentlig for å bygge seg selv opplevd igjen. Det er veldig lett å fortsette de onde ordene man har hørt hver gang man gjør noe "feil" selv, fordi man er blitt hjernevasket omtrent til å ikke kunne feile på noen måter, selv bagateller. 

Man bør heie på seg selv, si fine ting til seg selv, klappe seg selv på skulderen for hver positive ting man ser fremgang angående, og være sin egen beste venn. 

Angående å takle vonde tanker og komme seg velger man gjerne en strategi for å ikke tenke. Jeg pusset opp for eksempel. Det ga meg mål, mening og holdt vonde tanker og følelser borte. 

Faren er at slike strategier kan bli maniske nærmest. Det ble det for min del. Jeg MÅTTE ha noe å drive med for å ikke tenke. Ville ikke tenke på det overhodet. 

Det er en sorg man må gjennom, og den skyves bare fremover om den fortrenges. Jeg fikk en veldig smell lenge etter de vondeste hendelsene, fordi jeg bare skjøv alt bort, til jeg ikke klarte det lenger. 

Det er nok bedre å faktisk forholde seg til det som har skjedd også, og bearbeide det. Å få en smell ganske lenge etter, når alle stolte på at jeg taklet det fint, det ble litt at alt ble rotet opp i igjen for alle. 

I etterpåklokskap kunne jeg gjerne pusset opp som noe som ga meg noe positivt, men jeg burde ha gitt meg lov til å bearbeide også. Ikke bli helt manisk for å ikke tenke på det overhodet, for det slo tilbake. 

Det er mye å bearbeide, og det bør man gjøre. Og være grei mot seg selv i prosessen.