Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg vil bare si at jeg er på krisesenter nå. Du trenger ikke å ha blitt slått for å få være der ❤️

Anonymkode: 42969...12f

Så utrolig bra at du har kommet til krisesenter! Var der selv etter å ha endelig klart å bryte ut selv. Godt personale som tar vare på en, trygge rammer (mørke glass, sikre dører, egne rom osv). Og all kunnskapen de på krisesenteret har om det man har vært gjennom er så utrolig bra. 

Nei, man trenger overhode ikke være slått for å dra på krisesenter. Det er lavere terskel enn som så. Bare det å føle at man er i en situasjon som er vanskelig er jo nok. De tar jo inn både kvinner og barn på et senter og menn og barn på et annet (for å skille menn/kvinner) som kommer fra ulike typer vanskelige livssituasjoner (også brann og andre ulykker der man ikke kan bo hjemme). For det er så utrolig vanskelig å se/innse selv hva man har vært utsatt for. 

Igjen, dere som ER eller FØLER dere er i en vanskelig livssituasjon, ta kontakt med krisesenter uansett. Det er ikke nødvendigvis slik at man MÅ bo der, men man kan søke hjelp til samtale/råd dersom man er usikker. Jeg er den dag i dag dypt takknemlig for at jeg selv dro dit. Det er ikke farlig, det er ikke skammelig, det er god hjelp og støtte for familier som har en vanskelig livssituasjon. ❤️❤️❤️

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har en mann som er veldig tar vare på familien på mange måter. Han er snill og raus. Men han kan bli så rasende om ting ikke går akkurat etter hans tidsskjema. Han skjeller meg ut og kaster ting, gjerne helt plutselig og uprovosert. 
Føler jeg alltid må gå på tå hev for å ikke gjøre han opprørt. Jeg passer på at sønnene våre ikke irriterer han når han slapper av etter jobb. For ellers eksploderer han på meg foran barna.
Vi jobber begge 100% men jeg gjør alt hjemme med barn og huset siden han er mye sliten etter krevende jobb.  Han forlanger strøkent hus og middagen på bordet når det passer han. 
Jeg har ofte angst for når neste utbrudd skal skje. Jeg kjenner hjerte hamre i brystet av frykt og bare tanken på det gjør meg stressa og kvalm. Det er flere ganger i måneden. 
han blir veldig lei seg etterpå. Jeg vil vi skal være en familie, og tilgir derfor alltid og trøster han fordi jeg ser han er lei seg for det. Vet ikke om dette er vold, vet bare at jeg ikke har det godt nå. 

Anonymkode: aeaa2...99f

Dette er et vondt mønster å være i.

Har du lest om voldsbegrepet (definisjonen til Per Isdal)? Vold kan inkludere mer enn bare slag og spark.

Dersom du orker det, synes jeg at du bør Google «latent vold» og «materiell vold». Kanskje det kan gi deg nye perspektiver på den situasjonen du står i nå. 

Klem til deg! ❤️

Anonymkode: 9554e...b0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Dette er et vondt mønster å være i.

Har du lest om voldsbegrepet (definisjonen til Per Isdal)? Vold kan inkludere mer enn bare slag og spark.

Dersom du orker det, synes jeg at du bør Google «latent vold» og «materiell vold». Kanskje det kan gi deg nye perspektiver på den situasjonen du står i nå. 

Klem til deg! ❤️

Anonymkode: 9554e...b0e

Leste på siden med alternativ til vold nå. at de kan endre seg. 
men jeg vet ikke om jeg orker å vente for å se om en sånn slags terapi vil fungere og om ting blir bedre for oss da?

men om jeg sier han bør gå på et sånt kurs så kan jeg vel ikke gå fra han samtidig? Da vil han kanskje aldri ta tak i det

Anonymkode: aeaa2...99f

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

men om jeg sier han bør gå på et sånt kurs så kan jeg vel ikke gå fra han samtidig?

Du kan gå fra ham akkurat når du vil. Du har bare ett liv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Leste på siden med alternativ til vold nå. at de kan endre seg. 
men jeg vet ikke om jeg orker å vente for å se om en sånn slags terapi vil fungere og om ting blir bedre for oss da?

men om jeg sier han bør gå på et sånt kurs så kan jeg vel ikke gå fra han samtidig? Da vil han kanskje aldri ta tak i det

Anonymkode: aeaa2...99f

Den eneste du skylder noe her i livet, er deg selv. Hvorfor er du forpliktet til å stå ved hans side gjennom det? Hvor mange år har du å bruke på han? 

Sagt med all verdens kjærlighet ❤️

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Den eneste du skylder noe her i livet, er deg selv. Hvorfor er du forpliktet til å stå ved hans side gjennom det? Hvor mange år har du å bruke på han? 

Sagt med all verdens kjærlighet ❤️

Anonymkode: 42969...12f

Vi har vært sammen i over 20 år.  Vi har prøvd terapi tidligere, men ting gikk fort tilbake til det gamle mønsteret. Jeg føler meg forpliktet på grunn av våre barn, at når vi har valgt å lage en familie så må jeg bli til de har flyttet hjemmenfra.  Men det er så fryktelig tungt. 

Anonymkode: aeaa2...99f

[AnonymBruker]

EnAnonymKonto skrev (59 minutter siden):

Du kan gå fra ham akkurat når du vil. Du har bare ett liv. 

Du har rett i det at jeg bare har ett liv. Jeg er 40 år, om 5 år er barna forlatt hjemmet og jeg føler det er større mulighet å reise da. 

Anonymkode: aeaa2...99f

[liljene]

Jeg kjenner meg igjen i Trolltunges historie. Min mor og min eks - det er tøft. Og så følger søsken med. I dag har jeg ikke kontakt med ett av barna, og heldigvis bor jeg langt unna og har skapt meg et godt liv her jeg lever nå. 
 

For meg har bøkene Attached og Women who love too much, samt Terri Cole og refleksjon før 21 dagers meditasjon til deepak Chopra, vært til stor hjelp. Terapien var bortkasta for min del. 

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har rett i det at jeg bare har ett liv. Jeg er 40 år, om 5 år er barna forlatt hjemmet og jeg føler det er større mulighet å reise da. 

Anonymkode: aeaa2...99f

Ja, gjør som du vil, men det kommer alltid nye unnskyldninger og plutselig er livet ditt forbi. Ingen av oss vet hvor mye tid vi har. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har rett i det at jeg bare har ett liv. Jeg er 40 år, om 5 år er barna forlatt hjemmet og jeg føler det er større mulighet å reise da. 

Anonymkode: aeaa2...99f

Stakkars barn. Du lærer barna dine at det er greit å bli behandlet sånn som du gjør. Du lærer barna dine at det er greit å skrike og krangle. Du må beskytte barna. Akkurat nå utsetter du de for psykisk vold. Her må du ta tak. Du skylder barna dine livet. Dette her er ikke noe liv for dem.

 

Anonymkode: 6d655...d13

[Eneri]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Leste på siden med alternativ til vold nå. at de kan endre seg. 
men jeg vet ikke om jeg orker å vente for å se om en sånn slags terapi vil fungere og om ting blir bedre for oss da?

men om jeg sier han bør gå på et sånt kurs så kan jeg vel ikke gå fra han samtidig? Da vil han kanskje aldri ta tak i det

Anonymkode: aeaa2...99f

Du kan ta ditt valg om å gå når som helst uavhengig av om han tar kurset. Jeg tenker han helt tydelig TRENGER et slikt kurs uansett om du er i livet hans eller ikke. Og egentlig bør han jo innse det selv? Helt sykt at han trenger at DU sier han bør ta kurset. Hvis han virkelig angrer for å ha eksplodert foran kone og barn, så bør han jo gå i seg selv og ha et inderlig ønske om å endre atferd? Og tenke på hva slags hjelp han kan oppsøke for å bli i stand til å rett og slett oppføre seg normalt og anstendig mot andre folk. 

[AnonymBruker]

Eneri skrev (26 minutter siden):

Du kan ta ditt valg om å gå når som helst uavhengig av om han tar kurset. Jeg tenker han helt tydelig TRENGER et slikt kurs uansett om du er i livet hans eller ikke. Og egentlig bør han jo innse det selv? Helt sykt at han trenger at DU sier han bør ta kurset. Hvis han virkelig angrer for å ha eksplodert foran kone og barn, så bør han jo gå i seg selv og ha et inderlig ønske om å endre atferd? Og tenke på hva slags hjelp han kan oppsøke for å bli i stand til å rett og slett oppføre seg normalt og anstendig mot andre folk. 

Selv om han er lei seg for oppførselen sin etterpå, så virker det ikke som han forstår hvordan hans oppførsel påvirker familien vår på sikt. 

Anonymkode: aeaa2...99f

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (På 30.3.2021 den 18.26):

Av hensyn til mine barn pleier jeg ikke å skrive om mine erfaringer på dette feltet uten å dele anonymt, med små endringer i uvesentlige detaljer, for å ikke gjøre det for gjenkjennbart. Siden jeg nå har sagt A skal jeg likevel dele bakgrunnen min for å ønske å opprette en slik tråd. 

Jeg var svært ung og svært godtroende og naiv da jeg møtte mannen som fremsto som svigermors drøm. Den godtroende naiviteten skulle vise seg å koste meg dyrt. Faktisk såpass at hele mitt voksne liv er blitt preget av konsekvensene av dette forholdet. Jeg fikk etterhvert hjelp av venner for å komme meg ut av forholdet, som var preget av sykelig sjalusi, kontroll, anklager og manipulasjon, men jeg har et barn med vedkommende, og det er på mange måter blitt min livsskjebne. Jeg kom meg altså etter mye styr ut av forholdet, men jeg kunne ikke bryte meg helt fri, og det har fått vedvarende og varige konsekvenser for både meg og hele min familie. 

Såpass mye vondt og vanskelig har fulgt med at jeg til slutt var så nedbrutt og sliten at jeg valgte å innse at jeg ikke kunne kjempe mer. Han fikk bare eie "sannheten", få alt slik han ønsket det, og jeg fikk bære alt jeg tapte på det. Det var fælt, men likevel det eneste som kunne spare meg og mine andre kjære for å stå i evig kamp mot en som har ikke har normale mellommenneskelige hemninge. Ingen grenser for hva som kan gjøres for å vinne frem. Hver gang jeg trodde at ting ikke kunne trekkes lengre hadde jeg tatt feil, og både jeg og mine nære og kjære holdt på å gå fullstendig under av det. Da far til mine to yngste brøt fullstendig sammen av situasjonen kapitulerte jeg, absolutt og ubetinget. 

Han fikk rett i at jeg er en dårlig mor for vårt barn. Jeg ble det, fordi jeg var så utslitt at jeg ikke orket å kjempe mer, eller være redd for neste påfunn lenger. Jeg raknet som mamma, og som menneske. Jeg var så sliten og nedbrutt at jeg ikke stolte på meg selv og egne tanker og hvordan jeg opplevde hendelser lenger. Sa han at jeg hadde sagt og gjort noe jeg egentlig visste ikke var tilfellet sa jeg meg likevel enig. Jeg aksepterte alt. Uansett. 

Jeg har som konsekvens gitt opp å være mamma til mitt eldste barn, og akseptert at jeg er syndebukken for alt som har vært vondt og vanskelig, for å kunne stable meg selv på bena igjen, tilstrekkelig til å kunne være mamma for de to yngste, som heldigvis ikke er hans. Jeg har akseptert at det finnes en "sannhet" om meg som et dårlig menneske, som de som hører hans versjon sikkert tror på. Jeg kan ikke lenger bry meg om slikt. Jeg har heldigvis venner og familie som vet noe helt annet, men sliter likevel mye med at jeg bebreide meg selv for at jeg ikke klarte å stoppe ting fra å skje. Om jeg bare hadde vært klokere, flinkere og sterkere, så kanskje...! 

Mitt eldste barn flyttet til far og tror på far, og selv om det er en stor sorg aksepterer jeg det. Forstår det. Jeg orker jo ikke å kjempe mot. Tier. Har mer å miste. Kan ikke. Det har kostet meg og min familie altfor mye allerede. 

Så ja jeg har vært i destruktivt forhold, fikk heldigvis hjelp til å komme meg ut av det, men vet dessverre også at å komme ut av selve forholdet ikke nødvendigvis betyr at utfordringer er over. 

Jeg har selv vært deltager i støttegruppe for kvinner med tilsvarende vonde erfaringer, og jeg har også vært "mentor" et par ganger. 

Jeg bærer selv skam, men har også støtte og forståelse å gi. 

❤️

Anonymkode: c2b36...7f6

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (På 14.4.2021 den 19.46):

Kan du ikke dra til nærmeste krisesenter hvis du ikke har noe sted å gå og trenger beskyttelse? 

Takk for omtanke ❤️ Akkurat for øyeblikket trenger jeg ikke beskyttelse, eller krisesenter tror jeg. Det har vært fysisk vold her før, men det er lenge siden sist.. heldigvis. Det psykiske preller mest av, men det seksuelle er fortsatt en liten kamp. Jeg gir etter for å slippe en piss-sur fyr som kommenterer alt jeg gjør og slenger kommentarer i tide og utide. Jeg er vel vandt med det, til tross for at jeg skulle vært foruten. 

Jeg har vel steder å gå, kan dra hjem til mine foreldre feks, har snakket med de om dette tidligere (en veldig enkel versjon, men at han er psykisk ustabil). Problemet er at han ikke har noe sted å gå, han er fra Sverige og har sine venner og familie der. Korona gjør det vanskelig for han å dra noe sted.  Jeg eier leiligheten alene, så derfor kan jeg heller ikke flytte. Han dumper meg ca. en gang i uken for tiden, men nekter å flytte ut før han selv får kjøpt. Uten egenandel og evnen til å spare penger vil jo det ta år. Jeg tar han ikke tilbake forresten, men han sier et kort "Unnskyld for i går" dagen etter også er ting tilsynelatende som før. For han vel og merke, jeg er helt ferdig med dette forholdet.. Jeg klarer bare ikke stå i det fra brudd til han drar (jeg er nemlig sikker på at han kommer til å dra når han innser at det ikke er mer å hente, det har han gjort før) akkurat nå da jeg bare er hjemme og han stort sett er hjemme han også. Når Norge åpner opp igjen så jeg har et kontor å dra til på dagtid, samt trening på kveldstid og ellers kan bruke så lite tid som mulig hjemme skal jeg stå i det. Da skal han flytte, jeg er helt bestemt på det, jeg håper jo i mitt stille sinn at han skal dra hver gang han sier det. 

Jeg som deg var nok et enkelt bytte. Jeg er ressurssterk, har god utdannelse og jobb og har hatt en god barndom hjemme. På barne- og ungdomsskolen derimot ble jeg mobbet. I 10 år hørte jeg negative ting om meg selv. Noe som gjorde at psykologen jeg hadde for et par år siden sa han aldri hadde hatt en pasient med så lav selvfølelse. Så til tross for at jeg tilsynelatende har klart meg bra har jeg hatt store problemer med relasjoner. Jeg har få venner og har hatt få forhold, der alle har gjort ting de ikke burde, ikke i like stor grad som i dette forholdet, men det har alltid vært småting som psykiske problemer eller avhengighet. Derfor er jeg svært usikker på hvordan et ordentlig forhold skal være. Jeg har på en måte vært desperat etter gode relasjoner og ønske om det har gjort at jeg kanskje har oversett noen mørkerøde flagg på veien. Jeg er også veldig naiv og ser det beste i folk, en egenskap jeg håper at ikke blir ødelagt, de aller fleste mennesker er jo gode. 

Jeg synes du virker veldig reflektert over egen situasjon. Det din mor sa om "Du må ikke synes synd på han, du må synes synd på deg selv. Du har blitt mishandlet" traff meg veldig. Jeg har hatt en tendens til det. Han sier selv han er deprimert, har angst og mulig ptsd. Jeg trodde lenge det var grunnen til at han oppførte seg som han gjorde, han har jo også sagt at han også har vært slik i tidligere forhold og det er grunnen til at han har angst og depresjoner. At han sliter så fælt med hvordan han har oppført seg mot folk, men i mitt hode er det virkelig ikke logisk at han da oppfører seg likt mot meg, særlig ikke når han ikke vil oppsøke hjelp (han vil ikke snakke med noen om alt det fæle han har gjort). Så at han kun er deprimert er ikke lenger noe jeg tror på.. 

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Takk for omtanke ❤️ Akkurat for øyeblikket trenger jeg ikke beskyttelse, eller krisesenter tror jeg. Det har vært fysisk vold her før, men det er lenge siden sist.. heldigvis. Det psykiske preller mest av, men det seksuelle er fortsatt en liten kamp. Jeg gir etter for å slippe en piss-sur fyr som kommenterer alt jeg gjør og slenger kommentarer i tide og utide. Jeg er vel vandt med det, til tross for at jeg skulle vært foruten. 

Jeg har vel steder å gå, kan dra hjem til mine foreldre feks, har snakket med de om dette tidligere (en veldig enkel versjon, men at han er psykisk ustabil). Problemet er at han ikke har noe sted å gå, han er fra Sverige og har sine venner og familie der. Korona gjør det vanskelig for han å dra noe sted.  Jeg eier leiligheten alene, så derfor kan jeg heller ikke flytte. Han dumper meg ca. en gang i uken for tiden, men nekter å flytte ut før han selv får kjøpt. Uten egenandel og evnen til å spare penger vil jo det ta år. Jeg tar han ikke tilbake forresten, men han sier et kort "Unnskyld for i går" dagen etter også er ting tilsynelatende som før. For han vel og merke, jeg er helt ferdig med dette forholdet.. Jeg klarer bare ikke stå i det fra brudd til han drar (jeg er nemlig sikker på at han kommer til å dra når han innser at det ikke er mer å hente, det har han gjort før) akkurat nå da jeg bare er hjemme og han stort sett er hjemme han også. Når Norge åpner opp igjen så jeg har et kontor å dra til på dagtid, samt trening på kveldstid og ellers kan bruke så lite tid som mulig hjemme skal jeg stå i det. Da skal han flytte, jeg er helt bestemt på det, jeg håper jo i mitt stille sinn at han skal dra hver gang han sier det. 

Jeg som deg var nok et enkelt bytte. Jeg er ressurssterk, har god utdannelse og jobb og har hatt en god barndom hjemme. På barne- og ungdomsskolen derimot ble jeg mobbet. I 10 år hørte jeg negative ting om meg selv. Noe som gjorde at psykologen jeg hadde for et par år siden sa han aldri hadde hatt en pasient med så lav selvfølelse. Så til tross for at jeg tilsynelatende har klart meg bra har jeg hatt store problemer med relasjoner. Jeg har få venner og har hatt få forhold, der alle har gjort ting de ikke burde, ikke i like stor grad som i dette forholdet, men det har alltid vært småting som psykiske problemer eller avhengighet. Derfor er jeg svært usikker på hvordan et ordentlig forhold skal være. Jeg har på en måte vært desperat etter gode relasjoner og ønske om det har gjort at jeg kanskje har oversett noen mørkerøde flagg på veien. Jeg er også veldig naiv og ser det beste i folk, en egenskap jeg håper at ikke blir ødelagt, de aller fleste mennesker er jo gode. 

Jeg synes du virker veldig reflektert over egen situasjon. Det din mor sa om "Du må ikke synes synd på han, du må synes synd på deg selv. Du har blitt mishandlet" traff meg veldig. Jeg har hatt en tendens til det. Han sier selv han er deprimert, har angst og mulig ptsd. Jeg trodde lenge det var grunnen til at han oppførte seg som han gjorde, han har jo også sagt at han også har vært slik i tidligere forhold og det er grunnen til at han har angst og depresjoner. At han sliter så fælt med hvordan han har oppført seg mot folk, men i mitt hode er det virkelig ikke logisk at han da oppfører seg likt mot meg, særlig ikke når han ikke vil oppsøke hjelp (han vil ikke snakke med noen om alt det fæle han har gjort). Så at han kun er deprimert er ikke lenger noe jeg tror på.. 

Anonymkode: b31a2...4dd

Altså korona, eller ikke korona. Du må få kastet han ut. 
Det er ikke ditt ansvar å sørge for at han har et sted å bo til han kan få kjøpt noe selv. 
Ditt ansvar er å komme deg ut av dette forholdet, og komme  deg videre med livet ditt. 

Hva med å ta det forslaget som kom fra noen her, om å ta kontakt med krisesenter. (Altså ikke flytte dit, men kontakte dem for å få hjelp.) 
De har helt sikkert erfaring med hva som må gjøres for å få en ex som ikke vil flytte, ut av boligen til den som mishandles. 

Jeg har ingen erfaring selv, altså, men jeg tenker at dere som sliter med å komme dere ut av dårlige forhold av og til kan trenge en utenforståendes perspektiv, og støtte til å ikke akseptere det dere "tror" dere må leve med. 

Anonymkode: 0f5a4...e81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.4.2021 den 18.23):

Ja! Jeg liker vill sex og tøye grenser, men ble mye presset til sex når jeg ikke ønsker.. var ikke rom for å si nei.

ble t.o.m presset til sex rett etter jeg fikk beskjed at familiemedlem var dødd.

ble også presset til vond analsex, analsex er noe jeg liker når jeg er tent og trygg... ikke når jeg blir presset. Var tilfeller det sengen på min side var full i blod grunnet masse rifter.

er sykt å tenke tilbake på, at jeg som hadde så stor nettverk, aldri hadde problemer med å finne meg en flørt, var sta og stod på mine egne bein kunne gå på en slik smell og bli så nedbrutt.

Anonymkode: d1c81...da4

Tusen takk for svar.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Var også glad i sex og åpen for å prøve nye ting. Så når jeg beskriver eksen min som pervers er det ikke nødvendigvis de seksuelle handlingene jeg refererer til, selv om de kunne være drøye de også. Men det var det evige presset, og at det aldri var mulig å si nei. Sitter igjen med en følelse av å ikke eie min egen kropp. Har også blitt skadet under sex, slik som du beskriver.

Det er vondt å lese om det du har opplevd, men jeg føler meg litt mindre alene. Tusen takk for at du deler.

Er det lov å spørre hvordan du har hatt det i ettertid? Har du fått forsoning på noen måte, eller funnet noen mestringsstrategier som fungerer?

 

AnonymBruker skrev (På 14.4.2021 den 19.39):

🙋🏼‍♀️ Jeg lever i et slikt forhold nå, er klar til å bryte ut, men takler det ikke så lenge jeg må være hjemme konstant i bruddet. Du er ikke alene. 

Han mener at vi skal ha sex minst daglig, har vi ikke det er det min feil. Enten prøver jeg meg ikke, eller prøver meg for dårlig, er ikke sexy nok kledd slik at han ble fristet osv. Han klager på dette og truer med å slå opp minst en gang i uken for tiden. Jeg er ikke lenger redd for brudd så makten hans er borte, det gjør han enda surere. Så sex for husfred 🤷🏻‍♀️ 

Jeg gleder meg til korona er over så jeg kan få fred.. (han har nemlig ikke noe sted å dra før det, og han nekter å flytte, jeg orker ikke kampen når jeg heller ikke har noe sted å dra)

Anonymkode: b31a2...4dd

Nå ble jeg nesten litt sint! Det er utrolig umodent å ha slike forventninger til deg, og deretter bruke emosjonell utpressing for å få det som han vil. Det fine er at du gjennomskuer mønsteret hans, og klarer å plassere ansvaret tilbake der det hører hjemme.

Det kan være veldig skadelig for deg å ha sex for husfredens skyld. Det kan gå ut over den mentale helsa di på lang sikt, selv om du ikke merker det nå.

Han klarer alltids å finne et sted å bo, Korona eller ei. Vær så snill å få ham ut av livet ditt! ❤️

AnonymBruker skrev (På 15.4.2021 den 10.11):

Du skal overhode ikke skamme deg! 

Jeg ble også utsatt for seksuell vold, jeg skjønte det ikke der og da hvor alvorlig det var. Jeg godtok langt mer enn jeg burde, han presset ikke, men i ønskene hans så skjønte jeg hva han ville. Jeg trodde selv jeg var med på ting, men bakgrunnen for at jeg gikk med på ting var for å holde han fornøyd. For var han fornøyd var det bedre stemning hjemme. Da var han "snill og god", iallefall en bitteliten stund. Noe var så nedverdigende at jeg skammer meg den dag i dag. Er flaut å tenke på, samtidig var også noen av opplevelsene skremmende. Men jeg følte selv jeg ikke kunne si nei til det han gjorde, at da kunne han eksplodere og det gikk ut over andre ting. 

Men, det blir bedre! Å innrømme at man ble utsatt for skammelig seksuelle handlinger er en del av prosessen. Å skjønne at man "gikk med på" (egentlig ikke egen vilje, men det føltes sånn kanskje) ting man ikke ønsket selv, at man ble stadig mer herdet for ulike seksuelle handlinger fordi grensene ble litt og litt større. Jeg ønsker ikke å forklare de seksuelle handlingene, men føler du selv at det var noe som ikke var greit har jo grensen din blitt brutt for hva som er ok. 

Anonymkode: 8039e...e29

Takk for at du deler. 

Jeg skjønner veldig godt hva du mener! Det er vondt å bli fanget i en destruktivt relasjon. Selv synes jeg nesten at forvirringen var det verste. Til dels forsto jeg ikke hva som foregikk, til dels ville jeg ikke innrømme for meg selv at jeg ikke hadde kontroll. 

Det høres ut som om du har kommet ganske langt i prosessen med å forstå hva du har vært utsatt for. Håper at du har det greit i dag.

Anonymkode: 9554e...b0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Altså korona, eller ikke korona. Du må få kastet han ut. 
Det er ikke ditt ansvar å sørge for at han har et sted å bo til han kan få kjøpt noe selv. 
Ditt ansvar er å komme deg ut av dette forholdet, og komme  deg videre med livet ditt. 

Hva med å ta det forslaget som kom fra noen her, om å ta kontakt med krisesenter. (Altså ikke flytte dit, men kontakte dem for å få hjelp.) 
De har helt sikkert erfaring med hva som må gjøres for å få en ex som ikke vil flytte, ut av boligen til den som mishandles. 

Jeg har ingen erfaring selv, altså, men jeg tenker at dere som sliter med å komme dere ut av dårlige forhold av og til kan trenge en utenforståendes perspektiv, og støtte til å ikke akseptere det dere "tror" dere må leve med. 

Anonymkode: 0f5a4...e81

Jeg skjønner at jeg kan kaste han ut nå, men jeg orker ikke stå i det når jeg ikke har et sted å gjøre av meg. Nå er vi helt i innspurten av at ting åpner igjen, i det minste for en liten periode og da vil det bli mye enklere. Jeg vet det ikke er mitt ansvar å ha han her til han får kjøpt, og det kommer jeg heller ikke til å gjøre. 

Jeg har endelig kommet dit der jeg innser at jeg ikke elsker han, jeg trodde jo jeg gjorde det. Og selv om jeg visste at forholdet ikke var som det skulle, ville jeg ha han for alt i verden og derfor "måtte" jeg godta han som han var. Misforstå meg rett, vi har hatt mange diskusjoner der jeg har fortalt han hvordan han oppfører seg mot meg og at jeg ikke godtar det, men jeg har aldri gjort noe handling ut av det, som sikkert gjør at han tror han kan gjøre som han vil. 

Jeg har forresten ikke forsøkt ordentlig å kaste han ut, derfor føler jeg heller ikke at jeg trenger hjelp med det for øyeblikket. De gangene han har skullet flytte er det fordi han sier han skal flytte og jeg er enig. Så sier han unnskyld og alt er tilsynelatende bra, så han er vel ikke helt en eks enda. Om jeg trenger hjelp med det den dagen jeg kaster han ut kommer jeg til å oppsøke det. 

Jeg skjønner forresten at jeg virker tafatt. Jeg er ikke redd han, men jeg vet at om jeg står i det så vil han gjøre hverdagen hjemme til et helvette (slenge dritt og aldri holde fred) og akkurat nå er jeg hjemme hele døgnet på grunn av korona. Da han heller ikke har noe sted å dra så kan jeg ikke kaste han ut på dagen, jeg har ikke lov til å gjøre han hjemløs. Derfor venter jeg til jeg kan bruke mer tid utenfor hjemmet og/eller til han kan dra hjem til venner og familie slik at han ikke vil være her hele tiden. Jeg vet at det er det riktige for meg, om jeg går inn for det nå og ikke klarer å stå i det er det mye større sjanse for at jeg ikke får det til. 

 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nå ble jeg nesten litt sint! Det er utrolig umodent å ha slike forventninger til deg, og deretter bruke emosjonell utpressing for å få det som han vil. Det fine er at du gjennomskuer mønsteret hans, og klarer å plassere ansvaret tilbake der det hører hjemme.

Det kan være veldig skadelig for deg å ha sex for husfredens skyld. Det kan gå ut over den mentale helsa di på lang sikt, selv om du ikke merker det nå.

Han klarer alltids å finne et sted å bo, Korona eller ei. Vær så snill å få ham ut av livet ditt! ❤️

 

Anonymkode: 9554e...b0e

Takk! ❤️ Det verste er at jeg flere ganger har gjort akkurat som han har sagt, kledd meg bedre hjemme, prøvd meg ofte osv, men det er fortsatt jeg som ikke vil. Jeg har en teori om at han egentlig ikke vil ha så mye sex som han selv påstår heller, men han skulle ønske han ville og det er min oppgave å gjøre så han vil..  Jeg elsket/elsker sex og å forsøke nye ting, jeg håper jeg fortsatt gjør det når dette er over. 

Jeg vet det er skadelig, men for meg er det psykiske nesten verre enn det seksuelle. Derfor sex for husfred.. Jeg vet også at jeg må gå, jeg har tenkt til det, en litt bedre forklaring på det i svaret ovenfor. 

Jeg vet han hadde dratt til slutt, det er de ukene før han får et nytt sted og bo som blir såpass utfordrende at jeg er redd for at jeg tar han tilbake kun for å slippe. Jeg trenger derfor å bruke tiden min på annet, som permittert er jeg for mye hjemme dessverre. 

Snart... 

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Er det lov å spørre hvordan du har hatt det i ettertid? Har du fått forsoning på noen måte, eller funnet noen mestringsstrategier som fungerer?

 

Bare «hyggelig» å dele opplevelser, alltid godt å vite at man ikke er alene selv om man ikke ønsker at andre skal føle det man har følt når det er vondt.

jeg gikk jo fra ham som jeg har skrevet om tidlig i tråden.

men jeg var veldig «utagerende» seksuelt etter bruddet på en sånn måte at det ikke var helt Bra, men på samme tid tror jeg at jeg tok litt tilbake min egen kropp ...jeg hadde mye gøy også å fikk ta tilbake min egen seksualitet. Dog var det noen ting jeg kunne vært foruten, men det handler like mye om det emosjonelle - at jeg var nedbrutt psykisk. 

Nå er jeg i ett forhold (samboer) med en som respekterer meg til de grader, Analsex f.eks er noe vi gjør sjeldent men er blitt fantastisk igjen da jeg er så trygg på ham og vet at om jeg ombestemmer meg eller føler ubehag så kan jeg si stopp så gjør vi noe annet, uten at det skal føre til noe negative konsekvenser.

så den dag i dag så sliter jeg ikke seksuelt og føler jeg har kommet over traumene.

Anonymkode: d1c81...da4

[AnonymBruker]

Noen som har tips til å få tilbake noe av energien? 

Anonymkode: 7467d...480

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Noen som har tips til å få tilbake noe av energien? 

Anonymkode: 7467d...480

Ro, hvile, være ute i naturen ❤️

Anonymkode: 8c5b4...2a0