Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Dette er et veldig fint innlegg for oss som føler at de ikke fortjener en plass i denne tråden. Oss som føler at det var oss som var problemet. At det egentlig ikke var så gale. Det startet med de små stikkene. Vi måtte jo tåle såpass. Alle andre tåler såpass. Det er DET som er normalt. Det er bare jeg som er unormalt sensitiv. Så ble jeg gravid. Så ble jeg stuck. Jeg tålte mer og mer. Stikkene kom oftere og oftere. Jeg grein oftere og oftere skjult i bilen. Den psykiske volden som jeg ikke skjønte var vold ble til fysiske plager (migrene, diaré), som han ble sint for, for det gikk ut over han og hva jeg klarte i hus, sosialt, med barn, jobb, sex. Men jeg måtte klare det likevel på bekostning av meg selv. For hans fritid var hellig, for han hadde viktig jobb. Han kalte meg for en zombie. Jeg følte meg som at jeg druknet. Jeg trøstespiste. Jeg sa til venner og familie hvor heldig jeg var som hadde han. At han holdt ut! Jeg grein i bilen til og fra jobb. Det var ikke synd på meg. Han slo meg ikke. Jeg skulle ønske han slo meg. Det kunne han ikke benekte. Det kunne han ikke skylde på meg. Da kunne jeg gått. Til slutt gikk han for ei annen. Det var den verste dagen i mitt liv, etterfulgt av de verste månedene i mitt liv. Etterfulgt av de beste årene. Jeg var fri fra et helvete. Jeg så inn i forholdet fra utsiden og så at det var ikke små stikk. Og det var ikke min feil. Jeg så det ikke komme. Det kom så snikende, og jeg var så tåkelagt at jeg hadde nok med å få middagen på bordet i tide for ikke å få kjeft.

Anonymkode: 390af...692

❤

[EnAnonymKonto]

Jeg for min del bryr meg ikke om hvis noen mener jeg er «typisk mishandlet dame», ser ned på meg for det jeg har opplevd eller mener at jeg burde sett og skjønt før. Det er ingenting de kan si som kan få meg til å føle meg verre enn det jeg allerede har opplevd. 

Jeg skal tilgi meg selv, og så skal jeg leve et fint liv. Og den skammen som har vært en så stor del av livet mitt så lenge vil jeg ikke lenger spare på. 

[Trolltunge]

EnAnonymKonto skrev (Akkurat nå):

Jeg for min del bryr meg ikke om hvis noen mener jeg er «typisk mishandlet dame», ser ned på meg for det jeg har opplevd eller mener at jeg burde sett og skjønt før. Det er ingenting de kan si som kan få meg til å føle meg verre enn det jeg allerede har opplevd. 

Jeg skal tilgi meg selv, og så skal jeg leve et fint liv. Og den skammen som har vært en så stor del av livet mitt så lenge vil jeg ikke lenger spare på. 

Jeg har mye samme innstilling, og klarer selv fint å tenke at de som ikke har innsikt i slikt ikke har innsikt. Jeg trenger ikke å forsvare meg eller bry meg om andres uvitenhet. 

Jeg kan likevel ikke ignorerer slik tankeløshet ovenfor andre, som ikke er kommet like langt i prosessen. De som kanskje fremdeles står i situasjonen, og fremdeles føler på at det kanskje er sant at alt er deres egen feil. 

Ja skammen man selv bærer er oftest langt større enn noen andre kan skape, og det å tilgi seg selv en vanskelig og nødvendig prosess. Det er likevel unødvendig å måtte forholde seg til at andre er ufint tankeløse i tillegg. 

Jeg håper at vi slipper mer av slikt i tråden, og jeg håper virkelig at du klarer å tilgi deg selv, og får det godt med deg selv. ❤

 

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at jeg er på krisesenter nå. Du trenger ikke å ha blitt slått for å få være der ❤️

Anonymkode: 42969...12f

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg vil bare si at jeg er på krisesenter nå. Du trenger ikke å ha blitt slått for å få være der ❤️

Anonymkode: 42969...12f

❤

Fint at du påpeker det. Psykisk vold er ofte verre enn fysisk vold, i det at den er vanskeligere å innse som vold, og likevel minst like skadelig. 

Jeg håper du blir godt ivaretatt! ❤

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (29 minutter siden):

❤

Fint at du påpeker det. Psykisk vold er ofte verre enn fysisk vold, i det at den er vanskeligere å innse som vold, og likevel minst like skadelig. 

Jeg håper du blir godt ivaretatt! ❤

De er veldig gode, alle som jobber her. Som de sa, ingen drar hit om de føler de har noe valg ❤️

Takk for denne tråden ❤️

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er det noen som har vært utsatt for mye seksuell tvang i et forhold her? Uten at det har vært noen eksplisitt voldsbruk, men andre pressmidler.

Min eks var fryktelig pervers, pågående og intens. Det gikk ikke an å si nei. Har vært i flere forhold tidligere, men ingenting har lignet på dette. 

Skammer meg så voldsomt, og føler meg fryktelig alene. 

Anonymkode: 9554e...b0e

Ja! Jeg liker vill sex og tøye grenser, men ble mye presset til sex når jeg ikke ønsker.. var ikke rom for å si nei.

ble t.o.m presset til sex rett etter jeg fikk beskjed at familiemedlem var dødd.

ble også presset til vond analsex, analsex er noe jeg liker når jeg er tent og trygg... ikke når jeg blir presset. Var tilfeller det sengen på min side var full i blod grunnet masse rifter.

 

er sykt å tenke tilbake på, at jeg som hadde så stor nettverk, aldri hadde problemer med å finne meg en flørt, var sta og stod på mine egne bein kunne gå på en slik smell og bli så nedbrutt.

Anonymkode: d1c81...da4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vil bare si at jeg er på krisesenter nå. Du trenger ikke å ha blitt slått for å få være der ❤️

Anonymkode: 42969...12f

Så bra du får hjelp ❤️❤️
 

en gjenganger er at man tror at sine egne opplevelser ikke er for voldelige/alvorlige! Men vold er vold! 
ta var på deg selv å ikke se deg tilbake! Bedre tider kommer

Anonymkode: d1c81...da4

[Silva Pluvialis]

.

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Silva Pluvialis]

.

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er det noen som har vært utsatt for mye seksuell tvang i et forhold her? Uten at det har vært noen eksplisitt voldsbruk, men andre pressmidler.

Min eks var fryktelig pervers, pågående og intens. Det gikk ikke an å si nei. Har vært i flere forhold tidligere, men ingenting har lignet på dette. 

Skammer meg så voldsomt, og føler meg fryktelig alene. 

Anonymkode: 9554e...b0e

🙋🏼‍♀️ Jeg lever i et slikt forhold nå, er klar til å bryte ut, men takler det ikke så lenge jeg må være hjemme konstant i bruddet. Du er ikke alene. 
 

Han mener at vi skal ha sex minst daglig, har vi ikke det er det min feil. Enten prøver jeg meg ikke, eller prøver meg for dårlig, er ikke sexy nok kledd slik at han ble fristet osv. Han klager på dette og truer med å slå opp minst en gang i uken for tiden. Jeg er ikke lenger redd for brudd så makten hans er borte, det gjør han enda surere. Så sex for husfred 🤷🏻‍♀️ 
 

Jeg gleder meg til korona er over så jeg kan få fred.. (han har nemlig ikke noe sted å dra før det, og han nekter å flytte, jeg orker ikke kampen når jeg heller ikke har noe sted å dra)

Anonymkode: b31a2...4dd

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

🙋🏼‍♀️ Jeg lever i et slikt forhold nå, er klar til å bryte ut, men takler det ikke så lenge jeg må være hjemme konstant i bruddet. Du er ikke alene. 
 

Han mener at vi skal ha sex minst daglig, har vi ikke det er det min feil. Enten prøver jeg meg ikke, eller prøver meg for dårlig, er ikke sexy nok kledd slik at han ble fristet osv. Han klager på dette og truer med å slå opp minst en gang i uken for tiden. Jeg er ikke lenger redd for brudd så makten hans er borte, det gjør han enda surere. Så sex for husfred 🤷🏻‍♀️ 
 

Jeg gleder meg til korona er over så jeg kan få fred.. (han har nemlig ikke noe sted å dra før det, og han nekter å flytte, jeg orker ikke kampen når jeg heller ikke har noe sted å dra)

Anonymkode: b31a2...4dd

Kan du ikke dra til nærmeste krisesenter hvis du ikke har noe sted å gå og trenger beskyttelse? 

[Silva Pluvialis]

.

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Trolltunge]

Gjenferdet skrev (På 14.4.2021 den 17.31):

❤️

 

Takk! ❤

Jeg tror det er viktig å gi seg selv tid til å bli klar for kjærligheten igjen. Man har mye å bearbeide, og så er det viktig å få "kompasset" for hva som er normalt normalisert igjen før man hopper inn i nytt forhold vil jeg si. Ellers kan det så fort bli at man fortsetter med å finne seg i urimelige ting, og ikke våge å kreve normalt. 

Min familie... Jeg synes det er veldig vondt å vite at de er blitt påført mye vondt, og i tillegg bærer på enorm skam og skyldfølelse for å ikke forstå, og ikke gi støtte, fordi de ikke forsto. 

Det er blitt sagt unnskyld 1000 ganger minst fra meg til dem, fordi det var jeg som brakte denne personen inn i livene våre, og fordi jeg ikke klarte å forhindre ting fra å skje, til store konsekvenser for min familie også. 1000 ganger unnskyld har det vært fra dem til meg også, for å ikke forstå og gi støtte i vanskelige stunder. 

Det er vanskelig for oss alle å legge alt bak oss, og gå videre. Legge bort alle følelser av skyld og skam. Det er likevel mest kjærlighet i vår relasjon, og vi går gradvis videre sammen. 💞

Endret 5. oktober 2022 av Trolltunge

[Silva Pluvialis]

Du er uskyldig - selv uavhengig av hvor mye skam og skyld du føler. Jeg kan virkelig relatere meg til følelsene. Jeg føler med deg. 

Mishandling er skyld. Mishandling er skam. Men det er ikke ofrenes skyld eller skam. De som mishandler har det fulle og hele ansvaret for handlingene sine. 

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (På 14.4.2021 den 7.34):

Dette er et veldig fint innlegg for oss som føler at de ikke fortjener en plass i denne tråden. Oss som føler at det var oss som var problemet. At det egentlig ikke var så gale. Det startet med de små stikkene. Vi måtte jo tåle såpass. Alle andre tåler såpass. Det er DET som er normalt. Det er bare jeg som er unormalt sensitiv. Så ble jeg gravid. Så ble jeg stuck. Jeg tålte mer og mer. Stikkene kom oftere og oftere. Jeg grein oftere og oftere skjult i bilen. Den psykiske volden som jeg ikke skjønte var vold ble til fysiske plager (migrene, diaré), som han ble sint for, for det gikk ut over han og hva jeg klarte i hus, sosialt, med barn, jobb, sex. Men jeg måtte klare det likevel på bekostning av meg selv. For hans fritid var hellig, for han hadde viktig jobb. Han kalte meg for en zombie. Jeg følte meg som at jeg druknet. Jeg trøstespiste. Jeg sa til venner og familie hvor heldig jeg var som hadde han. At han holdt ut! Jeg grein i bilen til og fra jobb. Det var ikke synd på meg. Han slo meg ikke. Jeg skulle ønske han slo meg. Det kunne han ikke benekte. Det kunne han ikke skylde på meg. Da kunne jeg gått. Til slutt gikk han for ei annen. Det var den verste dagen i mitt liv, etterfulgt av de verste månedene i mitt liv. Etterfulgt av de beste årene. Jeg var fri fra et helvete. Jeg så inn i forholdet fra utsiden og så at det var ikke små stikk. Og det var ikke min feil. Jeg så det ikke komme. Det kom så snikende, og jeg var så tåkelagt at jeg hadde nok med å få middagen på bordet i tide for ikke å få kjeft.

Anonymkode: 390af...692

Det er klart du fortjener en plass i denne tråden! ♥️

Her er det plass for alle, også om man er usikker på om det man opplever er klassifisert som vold. Det er faktisk veldig bra om kvinner som er usikker på det bruker tråden til å reflektere over hva som skjer i livet, og om det de opplever er noe de bør tåle eller ikke. 

Som regel bør man ikke det, dersom man føler litt på det, og det er veldig synd at ting ofte må gå veldig galt før noen våger å stille spørsmål ved det, og føle at de har plass i en slik tråd. 

Vondt å lese hvordan du hadde det! Håper du har det bedre nå! ♥️

AnonymBruker skrev (På 14.4.2021 den 8.36):

Hos meg ble den grensen utvidet uten at jeg så det, litt mer hver gang. I begynnelsen helt vanlige krangler, krangler mine venninner kjente seg igjen i, så dro han strikken lengre og lengre. Og nå er vi her, der jeg lenge har følt meg fanget, men er nå kommet til et sted der jeg tror jeg kommer til å klare å bryte ut.

Vi er mange som TRENGER denne støttetråden, som trenger at INGEN dømmer oss her. Du kjenner dømmende og gjør det faktisk VANSKELIGERE å jobbe seg videre. Du sier at det bare er en type kvinner som faller for dette, det forsterker følelsen jeg har av å føle meg dårlig. Må du virkelig bruke ytringsfriheten din i denne tråden? Du gjør vondt verre for meg, og kanskje også andre her. Man føler seg allerede så mislykket, og selv om du antagelig ikke mener det får dine kommentarer meg til å føle meg mer mislykket. Jeg mener ikke å være krass her, men du har fått flere beskjeder om å ikke skrive kommentarer som kan føles dømmende, likevel føler du at det er din rett. Min samboer føler også at det er sin rett og kalle meg dum og ubrukelig når jeg søler på gulvet, jeg er lei av at andre må bruke sin rett til å få meg til og føle meg dårlig. Du sier også at du sier dette fordi du kanskje tror det er noen andre som bør hjelpe oss enn de som allerede opplever dette, og mange av oss har andre, men det er deilig å se at det finnes oppegående mennesker i samme situasjon. Nettopp fordi man føler seg dum og lite oppegående når man har havnet her. Kan du være så snill og slutte med å få meg til å følge meg enda dummere enn jeg allerede gjør? 

Anonymkode: b31a2...4dd

Du trenger ikke føle deg dum. ♥️

Vedkommende er uvitende. Jeg håper at også andre enn dem som har opplevd leser litt i tråden, og kanskje forstår bedre. 

Å være uvitende kan kureres. 😉

Ikke tenkt på det! Vi er mange her som forstår. ♥️

 

Ja du har rett i at det ble litt ironisk nesten, men forhåpentligvis kan også folk som ikke vet nok om dette lære litt av tråden. 

Jeg var også en usannsynlig kvinne angående påstanden om at dette rammer kvinner med dårlige ressurser, dårlig intuisjon, og slike fordommer som ikke er uvanlige. Jeg hadde en fantastisk oppvekst, god familie, mange venner og var veldig trygg og selvsikker. 

Om slikt stemte hadde jeg alle forutsetninger for å ikke havne i slik felle, akkurat som du sier. 

Du gir et godt råd. Gå, og gå ikke tilbake, det er akkurat det man må. 

Håper du har det bra nå! ♥️

 

Takk for klokt bidrag! 

De som har kjennskap til dette har nok allerede forstått at det er en covert narssisist jeg har i baggasjen. 

Akkurat det forsto jeg faktisk ikke før lenge etter bruddet. Tredje runde med psykolog sa psykologen at jeg burde lese meg opp på det. 

Jeg leste til øyet ble vått, og følte meg som verdens dummeste menneske. 

Jeg trodde folk som utsatte andre for slikt var fæle, farlige og tydelige bøller. Han var så "stakkars meg". Krevende, vanskelig, overfølsom, umulig å strekke seg langt nok til at han ble fornøyd, alltid uten skyld i hva som ble vanskelig, stadige urimelige anklager om alt mulig, mye løgner, han var viktigere enn noen andre (viktigere enn selv barnet vårt), manipulerende, nedbrytende - alt det der- men direkte skremmende farlig egentlig først da han følte at han mistet taket på sin kontroll over meg. Da var det grenseløsheten som var mest skremmende. Selvrettferdigheten. At det ikke var grenser for hva han kunne forsvare som berettiget å utsette andre for. Likevel, til og med da var vinkling at han var krenket, misforstått, forurettet og "stakkars meg". 

Jeg følte meg som en idiot da jeg leste og innså at man ikke trengte å virke som en bølle for å være et forferdelig menneske. Jeg syntes fremdeles synd på ham frem til det, uansett hvor umenneskelig han hadde oppført seg. 

Jeg føler meg fremdeles som en idiot som ikke skjønte tidligere at det ikke var mulig å ordne opp i noe, fordi det var konflikt han ønsket. 

Herregud så mye jeg og vi kunne spart oss av fortvilte forsøk på å nå gjennom, finne frem til kompromisser og prøve å fikse situasjonen, om jeg/vi tidligere hadde forstått at det uansett ikke ville nytte. 😔

AnonymBruker skrev (På 14.4.2021 den 17.39):

🙋🏼‍♀️ Jeg lever i et slikt forhold nå, er klar til å bryte ut, men takler det ikke så lenge jeg må være hjemme konstant i bruddet. Du er ikke alene. 
 

Han mener at vi skal ha sex minst daglig, har vi ikke det er det min feil. Enten prøver jeg meg ikke, eller prøver meg for dårlig, er ikke sexy nok kledd slik at han ble fristet osv. Han klager på dette og truer med å slå opp minst en gang i uken for tiden. Jeg er ikke lenger redd for brudd så makten hans er borte, det gjør han enda surere. Så sex for husfred 🤷🏻‍♀️ 
 

Jeg gleder meg til korona er over så jeg kan få fred.. (han har nemlig ikke noe sted å dra før det, og han nekter å flytte, jeg orker ikke kampen når jeg heller ikke har noe sted å dra)

Anonymkode: b31a2...4dd

Jeg håper vi i tråden kan være til hjelp og støtte gjennom dette! ♥️

Gjenferdet skrev (På 14.4.2021 den 21.48):

 

Ja, men likevel vanskelig å legge skylden der den hører hjemme. Jeg har jobbet kontinuerlig med det de siste årene, og likevel dumper jeg stadig ned i å påta meg ansvar og skyld. 

Jeg har en fin familie. Jeg er heldig slik. Vi har trådt feil alle, men vi leges også sammen.

Jeg tror ingen kan legge tyngre stener til byrden enn vi allerede bærer på, men jeg er glad for at vi bærer byrden sammen nå. Letter den for hverandre. Er klar over hverandres smerte i dette, og gir hverandre støtte. 

Det er ingen i min familie som feilet av vond vilje og mangel på kjærlighet. Det er godt å vite. 

Som nevnt i svar til annen i dette innlegget er jeg i andre enden av skalaen, så du og jeg alene er egentlig beviset på at svært så ulike kvinner rammes av dette. Jeg kunne knapt hatt en tryggere barndom, og hadde vippet over i selvgod om jeg hadde hatt større selvtillit. 😜

Likevel, de svake punktene jeg hadde, ubetydelige egentlig, og hadde aldri fått betydning om jeg ikke traff en slik, de fant han, og brukte smart. Til og med det at jeg var selvsikker og trygg ble brukt mot meg. 

Det er ikke egentlig vanskelig å manipulere, kue og knekke et menneske, når man går inn for det. 😔

Ryddet for sitat av slettet innhold. Perelandra, mod. 

Endret 5. oktober 2022 av Trolltunge

[Silva Pluvialis]

.

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Jeg har en mann som er veldig tar vare på familien på mange måter. Han er snill og raus. Men han kan bli så rasende om ting ikke går akkurat etter hans tidsskjema. Han skjeller meg ut og kaster ting, gjerne helt plutselig og uprovosert. 
Føler jeg alltid må gå på tå hev for å ikke gjøre han opprørt. Jeg passer på at sønnene våre ikke irriterer han når han slapper av etter jobb. For ellers eksploderer han på meg foran barna.
Vi jobber begge 100% men jeg gjør alt hjemme med barn og huset siden han er mye sliten etter krevende jobb.  Han forlanger strøkent hus og middagen på bordet når det passer han. 
Jeg har ofte angst for når neste utbrudd skal skje. Jeg kjenner hjerte hamre i brystet av frykt og bare tanken på det gjør meg stressa og kvalm. Det er flere ganger i måneden. 
han blir veldig lei seg etterpå. Jeg vil vi skal være en familie, og tilgir derfor alltid og trøster han fordi jeg ser han er lei seg for det. Vet ikke om dette er vold, vet bare at jeg ikke har det godt nå. 

Anonymkode: aeaa2...99f

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (1 time siden):

Det har jeg full forståelse for. 

Jeg strever også med å plassere skyld hos exen, og det skjer enda at jeg tviler på meg selv og begynner å lure på om det var min skyld.

Nylig skulle jeg lese litteratur om temaet narsissisme/psykopati, og jeg sporet helt av og ble plutselig redd for at jeg var den gale. Det er så altfor lett å skylde på seg selv. Jeg vet det så godt - for jeg er der selv.

 

Akkurat slik jeg føler det. Vet ikke om jeg overreagerer. 

Anonymkode: aeaa2...99f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Er det noen som har vært utsatt for mye seksuell tvang i et forhold her? Uten at det har vært noen eksplisitt voldsbruk, men andre pressmidler.

Min eks var fryktelig pervers, pågående og intens. Det gikk ikke an å si nei. Har vært i flere forhold tidligere, men ingenting har lignet på dette. 

Skammer meg så voldsomt, og føler meg fryktelig alene. 

Anonymkode: 9554e...b0e

Du skal overhode ikke skamme deg! 

Jeg ble også utsatt for seksuell vold, jeg skjønte det ikke der og da hvor alvorlig det var. Jeg godtok langt mer enn jeg burde, han presset ikke, men i ønskene hans så skjønte jeg hva han ville. Jeg trodde selv jeg var med på ting, men bakgrunnen for at jeg gikk med på ting var for å holde han fornøyd. For var han fornøyd var det bedre stemning hjemme. Da var han "snill og god", iallefall en bitteliten stund. Noe var så nedverdigende at jeg skammer meg den dag i dag. Er flaut å tenke på, samtidig var også noen av opplevelsene skremmende. Men jeg følte selv jeg ikke kunne si nei til det han gjorde, at da kunne han eksplodere og det gikk ut over andre ting. 

Men, det blir bedre! Å innrømme at man ble utsatt for skammelig seksuelle handlinger er en del av prosessen. Å skjønne at man "gikk med på" (egentlig ikke egen vilje, men det føltes sånn kanskje) ting man ikke ønsket selv, at man ble stadig mer herdet for ulike seksuelle handlinger fordi grensene ble litt og litt større. Jeg ønsker ikke å forklare de seksuelle handlingene, men føler du selv at det var noe som ikke var greit har jo grensen din blitt brutt for hva som er ok. 

Anonymkode: 8039e...e29