Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[Trolltunge]

Uredd skrev (13 timer siden):

Jeg er imponert over dere som tør å åpne dere i denne tråden, og sette ord på ting. Det kan ikke være lett, og jeg håper at dere finner hjelp, og får hjelp av denne tråden til å gjøre det.

Samtidig gjør det meg utrolig trist å se hvor mange dere er, og at dere har det sånn. Av og till skjemmes jeg over mitt kjønn, men jeg burde kanskje skjemmes over menneskeheten, da det ikke bare er kvinner som blir utsatt for dette.

Jeg gir dere alle min  støtte, og medfølelse. Jeg må allikevel vokte meg for å gi råd, da jeg ikke har førstehåndskjennskap til hvordan det må være for de som er i en slik situasjon. Ikke anenhånds heller forresten, men der har jeg vært borti andre typer personlige kriser, og vet iallefall hvor ufortjent det er.

Det kjennes frustrerende å ikke kunne hjelpe eler vite hva jeg kan si for gi dere i alle fall litt håp og styrke. Denne posten er derfor mitt enkle forsøk på å hjelpe det jeg kan, og si at jeg i alle fall har tenkt mye på denne tråden og skjebnene deres i det siste. Det gjør meg vondt å vite om dere, men jeg håper at noen kan finne styrke og hjelp til å komme ut av der dere er. 

Det rådet jeg imidlertid vil gi, er å lytte til hva @Trolltunge sier, for der er min erfaring at hun vet hva hun snakker om, og har samtidig en enestående evne til å si det på en måte som gjør at man umiddelbart skjønner. 

Takk igjen! ❤

Jeg synes det er veldig fint at du som mann gir din støtte, for mange kvinner i slike situasjoner blir redd for menn generelt. Det blir også feil, for det finnes så mange fine og gode menn. Det er ikke menn generelt som er slik, det er noen menn som er slik. Ja noen kvinner også. 

[AnonymBruker]

Vært selv i flere destruktive forhold. Både med vold, svindel, psykisk vold, utpressing, skam og latterliggjøring. 
 

Fikk barn med en som nesten drev meg til vanvidd. Han isolerte meg fullstendig fra familie og venner. Baksnakket de hele tiden. Så jeg valgte å trekke meg bort fra de for å skjerme de. 
Han kontrollerte meg ved å snakke meg ned, for så å prise meg når jeg fikk nokk. Han manipulerte meg og fikk meg til å synes synd på han. Han svindlet meg for penger og overtalte meg til å ta opp lån for han. Holdte nesten på å kjøpe en bil til han (takk Gud for at pappa snakket meg til fornuft). Tok alle mine sparepenger og konfiskerte kortet mitt. Han brukte sine egne penger på seg selv. 
Jeg måtte få hjelp av pappa å pakke sakene i hui og hast en dag han var på jobbreise. Jeg og ungen var borte da han kom hjem. Tok meg lang tid å bygge meg opp igjen. Fyren kontaktet meg ikke engang etter jeg stakk av. Helt til han skulle ha barnet. Da startet helvete. Med advokater, mekling og trusler. Barnet ble eldre og fortalte meg mer og mer. Eksen baksnakker meg til barnet. Sender familien sin etter meg. Ble overfalt av moren hans for han hadde sagt at jeg stjal pengene hans. Jeg måtte få besøksforbud og anmeldte familien for trakassering. Sønnen min sliter veldig og hater pappa nå. Gjør meg så vondt. 

Før dette var jeg veldig sårbar etter å ha vært i et voldelig forhold. Var vel veldig lett å manipulere.. 

Nå vet jeg bedre. Er alltid på vakt. 

Anonymkode: e8c15...fe4

[AnonymBruker]

Megan Montgomery ble skutt og drept av Jason på en parkeringsplass i 2019, tre måneder etter at hun gikk fra ham og begynte å jobbe for å advare andre kvinner mot å leve i voldelige forhold.

Bare noen uker før hun ble skutt og drept, skrev hun følgende på sosiale medier, ifølge Al.com:

- Jeg ønsker vise dem hva faresignalene er, og hvorfor det er så vanskelig å komme seg ut - for å hjelpe dem med lovgivningen, hjelpe dem til å dra tidligere, skrev Meghan etter at hun hadde forlatt sin ekskjæreste.
https://www.nettavisen.no/nyheter/for-meghan-31-ble-drept-la-hun-ut-disse-meldingene-for-a-vise-andre-kvinner-hva-voldelig-oppforsel-er/s/12-95-3424109840

Anonymkode: 53f24...8d0

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (På 31.3.2021 den 21.48):

Egentlig er det ganske mye støtte å få. Problemet er mer at svært mange ikke våger/klarer å benytte seg av tilbudene som finnes. Det virker ofte som et veldig stort skritt å ta. Veldig mange tror at de ikke har det ille nok. Ja selv om de har det forferdelig ille. Det å ha det ille er blitt så normalisert for dem at de likevel ikke ser det som ille nok til å søke slik hjelp. Skam kan også holde dem tilbake. Eller redsel. 

Dette er så sant!

Jeg selv trodde alltid at jeg ikke hadde det dårlig nok, for det var ikke sånn at han kom til å drepe meg om jeg gikk fra ham... 

disse instansene burde vise seg mer tydelig og også fokusere på at alle kan få hjelp uansett alder 

Anonymkode: d1c81...da4

[AnonymBruker]

Uredd skrev (På 2.4.2021 den 0.47):

Jeg er imponert over dere som tør å åpne dere i denne tråden, og sette ord på ting. Det kan ikke være lett, og jeg håper at dere finner hjelp, og får hjelp av denne tråden til å gjøre det.

Samtidig gjør det meg utrolig trist å se hvor mange dere er, og at dere har det sånn. Av og till skjemmes jeg over mitt kjønn, men jeg burde kanskje skjemmes over menneskeheten, da det ikke bare er kvinner som blir utsatt for dette.

Jeg gir dere alle min  støtte, og medfølelse. Jeg må allikevel vokte meg for å gi råd, da jeg ikke har førstehåndskjennskap til hvordan det må være for de som er i en slik situasjon. Ikke anenhånds heller forresten, men der har jeg vært borti andre typer personlige kriser, og vet iallefall hvor ufortjent det er.

Det kjennes frustrerende å ikke kunne hjelpe eler vite hva jeg kan si for gi dere i alle fall litt håp og styrke. Denne posten er derfor mitt enkle forsøk på å hjelpe det jeg kan, og si at jeg i alle fall har tenkt mye på denne tråden og skjebnene deres i det siste. Det gjør meg vondt å vite om dere, men jeg håper at noen kan finne styrke og hjelp til å komme ut av der dere er. 

Det rådet jeg imidlertid vil gi, er å lytte til hva @Trolltunge sier, for der er min erfaring at hun vet hva hun snakker om, og har samtidig en enestående evne til å si det på en måte som gjør at man umiddelbart skjønner. 

Så fint ar du kommenterer ! 

skulle ønske flere menn også turte å stå fram ev. fortelle sin historie. For ja, de blir også mishandlet! 

Det jeg tror alle kan bidra med er å si ifra om man ser noe man mener ikke er rett, være der om noen ber om hjelp, strekk ut en hånd og for alle som får barn, uansett kjønn - lær barna hvordan behandle andre og hvordan man setter grenser for deg selv. 
 

💕

Anonymkode: d1c81...da4

[AnonymBruker]

Begynner som anonym, så får vi se om jeg står frem med brukernavn etterhvert her. 

Jeg har vært i et voldelig forhold i snart 5 år, litt ulikt fra hva andre forteller startet det veldig tidlig i forholdet. Jeg har tidligere også vært i dårlige forhold og blitt mobbet mange år i barndommen, så jeg var nok således et lett bytte da jeg ikke hadde så mye tro på meg selv før forholdet heller. Volden har vært fysisk, psykisk og seksuell, det siste året har det ikke vært fysisk, men det psykiske og seksuelle er nesten verre. 

Jeg falt for han allerede på første date, han hadde endel bagasje for å si det mildt, men vi snakket om alt den kvelden. Det var så perfekt, antagelig litt for perfekt. Det gikk ikke mange ukene før vi var sammen hele døgnet, men han ville ikke binde seg. Sa han ville ordne opp i bagasjen sin først. Jeg ga han rom, men det var vanskelig da vi omtrent var som samboere allerede i dating perioden. Etter 7 måneder med dating ble vi sammen og flyttet sammen med en gang. Han kunne ha litt temperament, men han slet jo psykisk så det var vel normalt tenkte jeg. Jeg var uansett allerede fanget, mer forelsket enn jeg noen gang har vært. 

Det begynte med at jeg ikke var kvinnelig nok for han, hans tidligere kjærester var tross alt mer feminine, tynnere og penere enn meg. Han var faktisk overrasket over at han kunne tenne på en som så ut som meg. Han mente også at jeg måtte smugspise når han ikke var tilstede og kunne umulig trene så hardt som det så ut som, jeg gikk jo ikke ned i vekt. Jeg var så forelsket, og hadde tross alt vært overvektig før og ville jo ned litt mer selv. Så jeg lot han hjelpe meg med dette, trodde det var av kjærlighet (viste seg forresten at det var p-pillene som gjorde at jeg holdt på både fett og vann, så jeg gikk ikke ned før jeg noen år senere byttet prevensjonsmiddel til kobberspiral). 
 

I begynnelsen snakket vi mye om sex, vi hadde mye sex og delte fantasier. Vi snakket da litt om å kanskje ha en trekant. Hans initiativ, men jeg var ikke fremmed for tanken selv. For meg handlet det om å kanskje sprite opp forholdet når vi var trygge på hverandre. Han var enig i begynnelsen. Etterhvert begynte han å snakke om at han måtte ha flere damer, alle menn vil ha sex med flere damer, de innrømmer det bare ikke for partneren. Jeg var i følge han heldig som hadde en partner som turte å si det til meg, han følte seg heldig selv også som kunne snakke med meg om det. Jeg var jo så forelsket at jeg godtok det, hva visste jeg om hva skikkelig menn ville ha liksom. Så han snakket da om at vi måtte ha trekanter minst annenhver uke, men det var kun fordi han må ha variasjon ikke pga meg. Det endte faktisk med at vi dro ut noen helger for å finne noen, men han var ikke villig til å snakke med noen på byen. Jeg var nyforelska og likte at han ikke fokuserte på andre, så vi satt og snakket alene isteden. Hver gang når vi skulle hjem ble han sur fordi jeg ikke hadde funnet noen, jeg måtte jo forstå at han ikke kunne snakke med andre damer når jeg var med. De kunne jo synes han var en ekkel gris.. han sto og skrek til meg, mens jeg gråt og lette etter taxi hjem. Når vi kom hjem maste han seg til sex.. ved et par anledninger ble det fysisk, både ute og hjemme. Vi var på en fest med mine venner for rundt 3 år siden (han har aldri likt mine venner, synes de er kjedelige) der han ville gå etter 2 timer, mens jeg gjerne ville bli. Jeg kunne ikke tvinge han til å bli og da vi gikk sa jeg til han at jeg synes det var litt kjedelig at når vi endelig var med mine venner måtte vi gå med en gang. Det endte med en krangel der han slo meg i bakken så jeg sprakk leppa. Han fortsatte hele natta til han var edru.. kan fortsatt ikke skjønne at jeg ble etter det..

Jeg var klar over da også at forholdet var dårlig, men han unnskyldte seg gang på gang. Han skyldte og skylder fortsatt alltid på psyken, han tror han har ptsd, men han nekter og få hjelp med det. Vil ikke snakke med noen om hvordan han oppfører seg. Jeg tenkte at jeg hadde det så fint når det var fint at vi fikk bare finne en løsning, om det ikke fantes en løsning ville jeg heller ha det sånn som vi hadde det enn å ikke ha han i det hele tatt.

Vi flyttet til en ny by, trengte en ny start. Var helt perfekt i et halvt år før det begynte igjen. Han så andre damer da vi var på trening (ikke rart, de trente jo de og), og da vi gikk hjemover fikk jeg kjeft for at jeg ikke var sexy nok eller prøvde meg ofte nok til at han ikle ble kåt på andre. Flere ganger tittet han åpenlyst på andre damer med meg vedsiden av, til den grad at det var pinlig.. 

Da han ville flytte hjem igjen gjorde vi det. Det er stort sett han som bestemmer her. Nå var jeg iallefall sexy nok for han, ifølge han. Ikke at det hjalp, han trenger jo variasjon, alle menn trenger jo det. Han har hele veien kritisert meg for noe, uansett hva jeg har endret for han. Jeg må alltid ha lyst på sex, alltid være den som prøver meg, alltid finne på noe så det ikke blir kjedelig osv. Han gjør ingenting, men mener han gjør mest.. Jeg trodde på dette i mange år. Vi holdt på å gå fra hverandre rett før koronaen, men så ble man stuck.. Han er fra andre siden av grensa, så han har lite venner og ingen familie her, ikke kan han besøke de heller. Så nå sitter vi her, tror vi er enige i at dette ikke fungerer, men det blir liksom aldri noe mer. Han slår opp med meg kanskje en gang i uken da jeg er for kjedelig, det er ingenting å gjøre her vi bor (jeg eier leiligheten så det er min skyld at vi bor her), men det er ikke noe å gjøre i hele Oslo og Viken for tiden uten at han ser at det kan være en grunn. Har vi ikke hatt sex på en dag eller to får jeg kjeft for at jeg ikke prøver meg, han klager ofte over mangel på sex (som vi har hatt minst 4 ganger i uken, men så lenge han sutrer orker jeg ikke). Når jeg spør hvorfor ikke han prøver seg får jeg beskjed om at jeg ikke kler meg sexy nok, at jeg kun går i joggebukser nå når man går hjemme osv, han går forresten helt likt, men i tillegg dusjer han sjelden og pusser ikke tenner hver dag.. 

Jeg vet at dette ikke er sunt. I dag er han forbanna igjen fordi jeg ikke ville drikke med han i går. Han hadde en kompis overnattende fra fredag-lørdag som vi drakk med på fredagen, så jeg orket rett og slett ikke. Så nå er jeg kjedelig, og han har slått opp igjen. Jeg håper jeg holder ut denne gangen så han faktisk flytter.. Jeg har uansett en plan, når ting åpner igjen så vi slipper å være sammen 24/7 ber jeg han flytte. Da kan jeg holde meg mest mulig borte fra hjemmet frem til han har flyttet. Jeg er ikke redd for at han gjør meg noe, men det er veldig ubehagelig å få kjeft konstant til han drar.. 

Det er min historie, mulig jeg allerede er singel, men om ikke går jeg uansett sommeren i møte alene denne gangene. Og jeg gleder meg til å være alene, 33 år og singel høres faktisk fantastisk ut! 
 

 

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Begynner som anonym, så får vi se om jeg står frem med brukernavn etterhvert her. 

Jeg har vært i et voldelig forhold i snart 5 år, litt ulikt fra hva andre forteller startet det veldig tidlig i forholdet. Jeg har tidligere også vært i dårlige forhold og blitt mobbet mange år i barndommen, så jeg var nok således et lett bytte da jeg ikke hadde så mye tro på meg selv før forholdet heller. Volden har vært fysisk, psykisk og seksuell, det siste året har det ikke vært fysisk, men det psykiske og seksuelle er nesten verre. 

Jeg falt for han allerede på første date, han hadde endel bagasje for å si det mildt, men vi snakket om alt den kvelden. Det var så perfekt, antagelig litt for perfekt. Det gikk ikke mange ukene før vi var sammen hele døgnet, men han ville ikke binde seg. Sa han ville ordne opp i bagasjen sin først. Jeg ga han rom, men det var vanskelig da vi omtrent var som samboere allerede i dating perioden. Etter 7 måneder med dating ble vi sammen og flyttet sammen med en gang. Han kunne ha litt temperament, men han slet jo psykisk så det var vel normalt tenkte jeg. Jeg var uansett allerede fanget, mer forelsket enn jeg noen gang har vært. 

Det begynte med at jeg ikke var kvinnelig nok for han, hans tidligere kjærester var tross alt mer feminine, tynnere og penere enn meg. Han var faktisk overrasket over at han kunne tenne på en som så ut som meg. Han mente også at jeg måtte smugspise når han ikke var tilstede og kunne umulig trene så hardt som det så ut som, jeg gikk jo ikke ned i vekt. Jeg var så forelsket, og hadde tross alt vært overvektig før og ville jo ned litt mer selv. Så jeg lot han hjelpe meg med dette, trodde det var av kjærlighet (viste seg forresten at det var p-pillene som gjorde at jeg holdt på både fett og vann, så jeg gikk ikke ned før jeg noen år senere byttet prevensjonsmiddel til kobberspiral). 
 

I begynnelsen snakket vi mye om sex, vi hadde mye sex og delte fantasier. Vi snakket da litt om å kanskje ha en trekant. Hans initiativ, men jeg var ikke fremmed for tanken selv. For meg handlet det om å kanskje sprite opp forholdet når vi var trygge på hverandre. Han var enig i begynnelsen. Etterhvert begynte han å snakke om at han måtte ha flere damer, alle menn vil ha sex med flere damer, de innrømmer det bare ikke for partneren. Jeg var i følge han heldig som hadde en partner som turte å si det til meg, han følte seg heldig selv også som kunne snakke med meg om det. Jeg var jo så forelsket at jeg godtok det, hva visste jeg om hva skikkelig menn ville ha liksom. Så han snakket da om at vi måtte ha trekanter minst annenhver uke, men det var kun fordi han må ha variasjon ikke pga meg. Det endte faktisk med at vi dro ut noen helger for å finne noen, men han var ikke villig til å snakke med noen på byen. Jeg var nyforelska og likte at han ikke fokuserte på andre, så vi satt og snakket alene isteden. Hver gang når vi skulle hjem ble han sur fordi jeg ikke hadde funnet noen, jeg måtte jo forstå at han ikke kunne snakke med andre damer når jeg var med. De kunne jo synes han var en ekkel gris.. han sto og skrek til meg, mens jeg gråt og lette etter taxi hjem. Når vi kom hjem maste han seg til sex.. ved et par anledninger ble det fysisk, både ute og hjemme. Vi var på en fest med mine venner for rundt 3 år siden (han har aldri likt mine venner, synes de er kjedelige) der han ville gå etter 2 timer, mens jeg gjerne ville bli. Jeg kunne ikke tvinge han til å bli og da vi gikk sa jeg til han at jeg synes det var litt kjedelig at når vi endelig var med mine venner måtte vi gå med en gang. Det endte med en krangel der han slo meg i bakken så jeg sprakk leppa. Han fortsatte hele natta til han var edru.. kan fortsatt ikke skjønne at jeg ble etter det..

Jeg var klar over da også at forholdet var dårlig, men han unnskyldte seg gang på gang. Han skyldte og skylder fortsatt alltid på psyken, han tror han har ptsd, men han nekter og få hjelp med det. Vil ikke snakke med noen om hvordan han oppfører seg. Jeg tenkte at jeg hadde det så fint når det var fint at vi fikk bare finne en løsning, om det ikke fantes en løsning ville jeg heller ha det sånn som vi hadde det enn å ikke ha han i det hele tatt.

Vi flyttet til en ny by, trengte en ny start. Var helt perfekt i et halvt år før det begynte igjen. Han så andre damer da vi var på trening (ikke rart, de trente jo de og), og da vi gikk hjemover fikk jeg kjeft for at jeg ikke var sexy nok eller prøvde meg ofte nok til at han ikle ble kåt på andre. Flere ganger tittet han åpenlyst på andre damer med meg vedsiden av, til den grad at det var pinlig.. 

Da han ville flytte hjem igjen gjorde vi det. Det er stort sett han som bestemmer her. Nå var jeg iallefall sexy nok for han, ifølge han. Ikke at det hjalp, han trenger jo variasjon, alle menn trenger jo det. Han har hele veien kritisert meg for noe, uansett hva jeg har endret for han. Jeg må alltid ha lyst på sex, alltid være den som prøver meg, alltid finne på noe så det ikke blir kjedelig osv. Han gjør ingenting, men mener han gjør mest.. Jeg trodde på dette i mange år. Vi holdt på å gå fra hverandre rett før koronaen, men så ble man stuck.. Han er fra andre siden av grensa, så han har lite venner og ingen familie her, ikke kan han besøke de heller. Så nå sitter vi her, tror vi er enige i at dette ikke fungerer, men det blir liksom aldri noe mer. Han slår opp med meg kanskje en gang i uken da jeg er for kjedelig, det er ingenting å gjøre her vi bor (jeg eier leiligheten så det er min skyld at vi bor her), men det er ikke noe å gjøre i hele Oslo og Viken for tiden uten at han ser at det kan være en grunn. Har vi ikke hatt sex på en dag eller to får jeg kjeft for at jeg ikke prøver meg, han klager ofte over mangel på sex (som vi har hatt minst 4 ganger i uken, men så lenge han sutrer orker jeg ikke). Når jeg spør hvorfor ikke han prøver seg får jeg beskjed om at jeg ikke kler meg sexy nok, at jeg kun går i joggebukser nå når man går hjemme osv, han går forresten helt likt, men i tillegg dusjer han sjelden og pusser ikke tenner hver dag.. 

Jeg vet at dette ikke er sunt. I dag er han forbanna igjen fordi jeg ikke ville drikke med han i går. Han hadde en kompis overnattende fra fredag-lørdag som vi drakk med på fredagen, så jeg orket rett og slett ikke. Så nå er jeg kjedelig, og han har slått opp igjen. Jeg håper jeg holder ut denne gangen så han faktisk flytter.. Jeg har uansett en plan, når ting åpner igjen så vi slipper å være sammen 24/7 ber jeg han flytte. Da kan jeg holde meg mest mulig borte fra hjemmet frem til han har flyttet. Jeg er ikke redd for at han gjør meg noe, men det er veldig ubehagelig å få kjeft konstant til han drar.. 

Det er min historie, mulig jeg allerede er singel, men om ikke går jeg uansett sommeren i møte alene denne gangene. Og jeg gleder meg til å være alene, 33 år og singel høres faktisk fantastisk ut! 
 

 

Anonymkode: b31a2...4dd

For en vond situasjon 💔 har du noen du kan snakke med? Måten du beskriver samboeren din på, er veldig likt mannen min, med unntak av den fysiske og seksuelle volden. Mannen min er diagnosert med narsisstisk personlighetsforstyrrelse. Jeg tenker at du bør se på han som et sykt menneske du aldri kan snakke fornuftig til. Du kommer aldri til å være bra nok for han, eller holde han fornøyd.. Klarer du å bo sammen med han til koronaen er over? 

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Begynner som anonym, så får vi se om jeg står frem med brukernavn etterhvert her. 

Jeg har vært i et voldelig forhold i snart 5 år, litt ulikt fra hva andre forteller startet det veldig tidlig i forholdet. Jeg har tidligere også vært i dårlige forhold og blitt mobbet mange år i barndommen, så jeg var nok således et lett bytte da jeg ikke hadde så mye tro på meg selv før forholdet heller. Volden har vært fysisk, psykisk og seksuell, det siste året har det ikke vært fysisk, men det psykiske og seksuelle er nesten verre. 

Jeg falt for han allerede på første date, han hadde endel bagasje for å si det mildt, men vi snakket om alt den kvelden. Det var så perfekt, antagelig litt for perfekt. Det gikk ikke mange ukene før vi var sammen hele døgnet, men han ville ikke binde seg. Sa han ville ordne opp i bagasjen sin først. Jeg ga han rom, men det var vanskelig da vi omtrent var som samboere allerede i dating perioden. Etter 7 måneder med dating ble vi sammen og flyttet sammen med en gang. Han kunne ha litt temperament, men han slet jo psykisk så det var vel normalt tenkte jeg. Jeg var uansett allerede fanget, mer forelsket enn jeg noen gang har vært. 

Det begynte med at jeg ikke var kvinnelig nok for han, hans tidligere kjærester var tross alt mer feminine, tynnere og penere enn meg. Han var faktisk overrasket over at han kunne tenne på en som så ut som meg. Han mente også at jeg måtte smugspise når han ikke var tilstede og kunne umulig trene så hardt som det så ut som, jeg gikk jo ikke ned i vekt. Jeg var så forelsket, og hadde tross alt vært overvektig før og ville jo ned litt mer selv. Så jeg lot han hjelpe meg med dette, trodde det var av kjærlighet (viste seg forresten at det var p-pillene som gjorde at jeg holdt på både fett og vann, så jeg gikk ikke ned før jeg noen år senere byttet prevensjonsmiddel til kobberspiral). 
 

I begynnelsen snakket vi mye om sex, vi hadde mye sex og delte fantasier. Vi snakket da litt om å kanskje ha en trekant. Hans initiativ, men jeg var ikke fremmed for tanken selv. For meg handlet det om å kanskje sprite opp forholdet når vi var trygge på hverandre. Han var enig i begynnelsen. Etterhvert begynte han å snakke om at han måtte ha flere damer, alle menn vil ha sex med flere damer, de innrømmer det bare ikke for partneren. Jeg var i følge han heldig som hadde en partner som turte å si det til meg, han følte seg heldig selv også som kunne snakke med meg om det. Jeg var jo så forelsket at jeg godtok det, hva visste jeg om hva skikkelig menn ville ha liksom. Så han snakket da om at vi måtte ha trekanter minst annenhver uke, men det var kun fordi han må ha variasjon ikke pga meg. Det endte faktisk med at vi dro ut noen helger for å finne noen, men han var ikke villig til å snakke med noen på byen. Jeg var nyforelska og likte at han ikke fokuserte på andre, så vi satt og snakket alene isteden. Hver gang når vi skulle hjem ble han sur fordi jeg ikke hadde funnet noen, jeg måtte jo forstå at han ikke kunne snakke med andre damer når jeg var med. De kunne jo synes han var en ekkel gris.. han sto og skrek til meg, mens jeg gråt og lette etter taxi hjem. Når vi kom hjem maste han seg til sex.. ved et par anledninger ble det fysisk, både ute og hjemme. Vi var på en fest med mine venner for rundt 3 år siden (han har aldri likt mine venner, synes de er kjedelige) der han ville gå etter 2 timer, mens jeg gjerne ville bli. Jeg kunne ikke tvinge han til å bli og da vi gikk sa jeg til han at jeg synes det var litt kjedelig at når vi endelig var med mine venner måtte vi gå med en gang. Det endte med en krangel der han slo meg i bakken så jeg sprakk leppa. Han fortsatte hele natta til han var edru.. kan fortsatt ikke skjønne at jeg ble etter det..

Jeg var klar over da også at forholdet var dårlig, men han unnskyldte seg gang på gang. Han skyldte og skylder fortsatt alltid på psyken, han tror han har ptsd, men han nekter og få hjelp med det. Vil ikke snakke med noen om hvordan han oppfører seg. Jeg tenkte at jeg hadde det så fint når det var fint at vi fikk bare finne en løsning, om det ikke fantes en løsning ville jeg heller ha det sånn som vi hadde det enn å ikke ha han i det hele tatt.

Vi flyttet til en ny by, trengte en ny start. Var helt perfekt i et halvt år før det begynte igjen. Han så andre damer da vi var på trening (ikke rart, de trente jo de og), og da vi gikk hjemover fikk jeg kjeft for at jeg ikke var sexy nok eller prøvde meg ofte nok til at han ikle ble kåt på andre. Flere ganger tittet han åpenlyst på andre damer med meg vedsiden av, til den grad at det var pinlig.. 

Da han ville flytte hjem igjen gjorde vi det. Det er stort sett han som bestemmer her. Nå var jeg iallefall sexy nok for han, ifølge han. Ikke at det hjalp, han trenger jo variasjon, alle menn trenger jo det. Han har hele veien kritisert meg for noe, uansett hva jeg har endret for han. Jeg må alltid ha lyst på sex, alltid være den som prøver meg, alltid finne på noe så det ikke blir kjedelig osv. Han gjør ingenting, men mener han gjør mest.. Jeg trodde på dette i mange år. Vi holdt på å gå fra hverandre rett før koronaen, men så ble man stuck.. Han er fra andre siden av grensa, så han har lite venner og ingen familie her, ikke kan han besøke de heller. Så nå sitter vi her, tror vi er enige i at dette ikke fungerer, men det blir liksom aldri noe mer. Han slår opp med meg kanskje en gang i uken da jeg er for kjedelig, det er ingenting å gjøre her vi bor (jeg eier leiligheten så det er min skyld at vi bor her), men det er ikke noe å gjøre i hele Oslo og Viken for tiden uten at han ser at det kan være en grunn. Har vi ikke hatt sex på en dag eller to får jeg kjeft for at jeg ikke prøver meg, han klager ofte over mangel på sex (som vi har hatt minst 4 ganger i uken, men så lenge han sutrer orker jeg ikke). Når jeg spør hvorfor ikke han prøver seg får jeg beskjed om at jeg ikke kler meg sexy nok, at jeg kun går i joggebukser nå når man går hjemme osv, han går forresten helt likt, men i tillegg dusjer han sjelden og pusser ikke tenner hver dag.. 

Jeg vet at dette ikke er sunt. I dag er han forbanna igjen fordi jeg ikke ville drikke med han i går. Han hadde en kompis overnattende fra fredag-lørdag som vi drakk med på fredagen, så jeg orket rett og slett ikke. Så nå er jeg kjedelig, og han har slått opp igjen. Jeg håper jeg holder ut denne gangen så han faktisk flytter.. Jeg har uansett en plan, når ting åpner igjen så vi slipper å være sammen 24/7 ber jeg han flytte. Da kan jeg holde meg mest mulig borte fra hjemmet frem til han har flyttet. Jeg er ikke redd for at han gjør meg noe, men det er veldig ubehagelig å få kjeft konstant til han drar.. 

Det er min historie, mulig jeg allerede er singel, men om ikke går jeg uansett sommeren i møte alene denne gangene. Og jeg gleder meg til å være alene, 33 år og singel høres faktisk fantastisk ut! 
 

 

Anonymkode: b31a2...4dd

Så vondt å lese 💕😪

Jeg håper virkelig du finner vei ut, om noen kan hjelpe deg eller at du kontakter noen instanser.

selv flyttet jeg ut når eksen ikke var hjemme, tok med det viktigste kun.

 

Anonymkode: d1c81...da4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

For en vond situasjon 💔 har du noen du kan snakke med? Måten du beskriver samboeren din på, er veldig likt mannen min, med unntak av den fysiske og seksuelle volden. Mannen min er diagnosert med narsisstisk personlighetsforstyrrelse. Jeg tenker at du bør se på han som et sykt menneske du aldri kan snakke fornuftig til. Du kommer aldri til å være bra nok for han, eller holde han fornøyd.. Klarer du å bo sammen med han til koronaen er over? 

Anonymkode: 42969...12f

 💕 Jeg har snakket noe med venner og familie, men det har vært en såpass lang prosess før jeg selv har blitt klar over hvor ille det faktisk er, så akkurat nå er det ingen jeg snakker noe særlig med. Det går forsåvidt fint altså, jeg vet de er der når/om jeg trenger de. 

Jeg har også tenkt at det må være noe narsissistisk der, men vil ikke diagnosere han da jeg ikke vet. Jeg reagerer også på hvordan han er mot venner innimellom, han godtar ikke at de er opptatt, ikke svarer på meldinger eller om ting ikke blir som han har tenkt. Stort sett reagerer han kun til meg, men innimellom også til de. Han er også ofte sur mot sin mor. 

Det går greit å bo sammen, stort sett er det greit. Til tross for at han ofte blir sur snakker vi greit sammen utenom det. Jeg finner meg heller ikke i at han blir sur lenger og føyer meg ikke etter han. Jeg kan godta å være kjedelig ut korona. Mulig han flytter nå som han har slått opp igjen, kan jo håpe 🤞🏻Han vet også at jeg ikke orker mer av dette, men tror han tenker at jeg ikke orker at han er sur og da han mener han er sur fordi jeg er kjedelig og i tillegg ikke har sex med han flere ganger om dagen så mener han også at jeg bør fikse forholdet. Det har jeg gjort før, men nå er jeg ferdig, så så fort grensa åpner igjen og han kan dra noe sted er det over.. om han vil dra før er han også velkommen til det. Jeg er arbeidsløs grunnet korona, så han bruker det litt, at jeg må forsørges, men jeg vet at jeg har råd til å bo her alene med støtte fra nav. 

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Så vondt å lese 💕😪

Jeg håper virkelig du finner vei ut, om noen kan hjelpe deg eller at du kontakter noen instanser.

selv flyttet jeg ut når eksen ikke var hjemme, tok med det viktigste kun.

 

Anonymkode: d1c81...da4

💕 Jeg er på vei ut, problemet nå er korona og at han ikke har noe sted å dra da familie og venner bor i Sverige. Jeg kan dessverre ikke flytte da jeg eier leiligheten alene, ellers hadde jeg dratt. Jeg er heldigvis ikke redd for at han skal skade meg om det blir slutt. 

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 💕 Jeg har snakket noe med venner og familie, men det har vært en såpass lang prosess før jeg selv har blitt klar over hvor ille det faktisk er, så akkurat nå er det ingen jeg snakker noe særlig med. Det går forsåvidt fint altså, jeg vet de er der når/om jeg trenger de. 

Jeg har også tenkt at det må være noe narsissistisk der, men vil ikke diagnosere han da jeg ikke vet. Jeg reagerer også på hvordan han er mot venner innimellom, han godtar ikke at de er opptatt, ikke svarer på meldinger eller om ting ikke blir som han har tenkt. Stort sett reagerer han kun til meg, men innimellom også til de. Han er også ofte sur mot sin mor. 

Det går greit å bo sammen, stort sett er det greit. Til tross for at han ofte blir sur snakker vi greit sammen utenom det. Jeg finner meg heller ikke i at han blir sur lenger og føyer meg ikke etter han. Jeg kan godta å være kjedelig ut korona. Mulig han flytter nå som han har slått opp igjen, kan jo håpe 🤞🏻Han vet også at jeg ikke orker mer av dette, men tror han tenker at jeg ikke orker at han er sur og da han mener han er sur fordi jeg er kjedelig og i tillegg ikke har sex med han flere ganger om dagen så mener han også at jeg bør fikse forholdet. Det har jeg gjort før, men nå er jeg ferdig, så så fort grensa åpner igjen og han kan dra noe sted er det over.. om han vil dra før er han også velkommen til det. Jeg er arbeidsløs grunnet korona, så han bruker det litt, at jeg må forsørges, men jeg vet at jeg har råd til å bo her alene med støtte fra nav. 

💕 Jeg er på vei ut, problemet nå er korona og at han ikke har noe sted å dra da familie og venner bor i Sverige. Jeg kan dessverre ikke flytte da jeg eier leiligheten alene, ellers hadde jeg dratt. Jeg er heldigvis ikke redd for at han skal skade meg om det blir slutt. 

Anonymkode: b31a2...4dd

Det er godt du er såpass klar på tanker og følelser ❤️ Du tenger ikke diagnosere han 😊 Tenker mer at det kan gi deg litt styrke i hvordan du bør håndtere han til det er over ❤️

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er godt du er såpass klar på tanker og følelser ❤️ Du tenger ikke diagnosere han 😊 Tenker mer at det kan gi deg litt styrke i hvordan du bør håndtere han til det er over ❤️

Anonymkode: 42969...12f

Takk! ❤️ Det tok tid, men i dag vet jeg at han ikke kan/vil bli bedre. Om det er det han har opplevd som har gjort han slik, eller om han faktisk har en personlighetsforstyrrelse er han uansett ikke villig til å skaffe hjelp. Så jeg vet jeg aldri kommer til å bli lykkelig med han, og det er helt greit! (det siste der tok lang tid å finne ut av) 

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk! ❤️ Det tok tid, men i dag vet jeg at han ikke kan/vil bli bedre. Om det er det han har opplevd som har gjort han slik, eller om han faktisk har en personlighetsforstyrrelse er han uansett ikke villig til å skaffe hjelp. Så jeg vet jeg aldri kommer til å bli lykkelig med han, og det er helt greit! (det siste der tok lang tid å finne ut av) 

Anonymkode: b31a2...4dd

Som om jeg skulle skrevet det selv... Det er ca 1 år siden jeg skjønte at mannen min ikke bryr seg nevneverdig om endring. Jeg har prøv å være rakrygget, redelig, åpen, trygg.. Ikke la meg tråkke på, forsøke å være et eksempel til etterlevelse, prøvd å gi han en vei, på en måte. Men hvorfor? Og for hva? Han bryr seg ikke. Når vi har så ulike kjerneverdier får han bare ha det så godt. 

Men det er min skyld at vi skilles da, for jeg er så sur og har så dårlig energi. At det kan ha noe med at han overkjører meg i alt å gjøre, er ukjent for han. At ingen blir glade av å bli kalt bitch og hurpe over en lav sko. At jeg er mer eller mindre mentalt innesperret hjemme fordi at han ikke liker å omgås andre mennesker... 

Sorry, det bare måtte ut 😥🤮

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

En tråd som dette gir håp for KG!❤

Mange mister jo nettverket fordi partner vil ha kontroll, lar ikke hun møte venner, blir sjalu osv. 

Jeg tror nok de aller fleste kvinner vil hjelpe, om de vet om noen som trenger hjelp. Kanskje man har en kollega å fortelle det til? En gammel venninne (så lenge han ikke overvåker mobilen)? Men ikke alle har noen, så da ville det jo vært greit å få kontakt med noen her. Men man bør være forsiktig også. Om han overvåker finner han jo raskt ut at hun søker hjelp her. 

 

Anonymkode: b1dbc...cd4

[EnAnonymKonto]

Min var faktisk ikke kontrollerende i det hele tatt, jeg tror rett og slett han ikke brydde seg. Han var ikke sjalu, han tok det som en selvfølge at jeg aldri ville interessere meg for andre enn ham. I ettertid tror jeg aldri det var kjærlighet der, bare et behov for å ha noen som vartet ham opp. Jeg ble moren hans, han ble min trassige tenåringssønn som slengte med døren og sa at han hatet meg og at jeg ødela livet hans, ikke ville spise grønnsaker og tok pengene mine. 

Jeg tror det bunner i mange udekte behov og traumer hos ham fra barndommen, samtidig som mine traumer involverte å ta vare på yngre søsken og være stor og flink og fikse ting. Så sånn sett har vi vært en perfekt match, der begge fikk fortsette sine traume-roller. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Som om jeg skulle skrevet det selv... Det er ca 1 år siden jeg skjønte at mannen min ikke bryr seg nevneverdig om endring. Jeg har prøv å være rakrygget, redelig, åpen, trygg.. Ikke la meg tråkke på, forsøke å være et eksempel til etterlevelse, prøvd å gi han en vei, på en måte. Men hvorfor? Og for hva? Han bryr seg ikke. Når vi har så ulike kjerneverdier får han bare ha det så godt. 

Men det er min skyld at vi skilles da, for jeg er så sur og har så dårlig energi. At det kan ha noe med at han overkjører meg i alt å gjøre, er ukjent for han. At ingen blir glade av å bli kalt bitch og hurpe over en lav sko. At jeg er mer eller mindre mentalt innesperret hjemme fordi at han ikke liker å omgås andre mennesker... 

Sorry, det bare måtte ut 😥🤮

Anonymkode: 42969...12f

Ikkesant! Jeg har virkelig forsøkt alt for å få dette til å fungere. Både føye meg etter han, sette grenser og regelrett overse hvordan han er, men når de er slik som både min og din så hjelper ingenting. Når jeg innså det og i tillegg oppdaget at han ikke lenger sårer meg når han kaller meg ting eller snakker om andre damer ble jeg klar over at forholdet er over. 
Min skylder også det meste på meg, det er min skyld at vi feks ikke har så mye sex som han vil. Har forsøkt å fortelle han at lysten påvirkes når man regelrett blir mobbet og trakassert hjemme. Da får jeg beskjed om at når han ikke er sint og går over streken så er det ikke noe forandring. At det kanskje tar litt tid og komme seg igjen skjønner han ikke.. så jeg har begynt å se komisk på det. Jeg skjønner at det ikke er jeg som er problemet her, jeg skjønner også at det er dødfødt og få han til å innse at han gjør feil. Jeg skal ikke si si at jeg aldri blir sur tilbake, noen ganger også først, men jeg ser selv at det ikke er jeg som gjør dette verre. La eksen din synes du er en bitch og hurpe, så lenge du vet det ikke stemmer og han ikke er i livet ditt har det jo egentlig nada å si. 
 

Her unnskyldte han seg igjen i går, halvveis som vanlig. Han mener han overreagerte, men at jeg fortsatt er kjedelig. Han tror det blir bedre når vi kan kjøpe et hus sammen, bo et sted der han trives. Vi har flyttet 5 ganger før på grunn av det, så jeg vet det ikke stemmer. Ikke at det hadde hatt noe å si, følelsene mine er borte og jeg orker ikke å være sammen med en som kan oppføre seg sånn mot meg og andre. Så nå er vi tilbake der vi var, jeg fortsetter planen om å be han flytte når ting åpner. Jeg skulle egentlig ønske han flyttet i dag, men jeg vet at jeg ikke kommer til å klare å holde ut og gjennomføre bruddet om jeg må befinne meg i denne leiligheten med han. Litt redd for at ting blir såpass greit igjen at jeg utsetter det lenger, så tror jeg fortsetter og oppdatere litt her. Var ganske terapeutisk og faktisk skrive om dette..

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Ikkesant! Jeg har virkelig forsøkt alt for å få dette til å fungere. Både føye meg etter han, sette grenser og regelrett overse hvordan han er, men når de er slik som både min og din så hjelper ingenting. Når jeg innså det og i tillegg oppdaget at han ikke lenger sårer meg når han kaller meg ting eller snakker om andre damer ble jeg klar over at forholdet er over. 
Min skylder også det meste på meg, det er min skyld at vi feks ikke har så mye sex som han vil. Har forsøkt å fortelle han at lysten påvirkes når man regelrett blir mobbet og trakassert hjemme. Da får jeg beskjed om at når han ikke er sint og går over streken så er det ikke noe forandring. At det kanskje tar litt tid og komme seg igjen skjønner han ikke.. så jeg har begynt å se komisk på det. Jeg skjønner at det ikke er jeg som er problemet her, jeg skjønner også at det er dødfødt og få han til å innse at han gjør feil. Jeg skal ikke si si at jeg aldri blir sur tilbake, noen ganger også først, men jeg ser selv at det ikke er jeg som gjør dette verre. La eksen din synes du er en bitch og hurpe, så lenge du vet det ikke stemmer og han ikke er i livet ditt har det jo egentlig nada å si. 
 

Her unnskyldte han seg igjen i går, halvveis som vanlig. Han mener han overreagerte, men at jeg fortsatt er kjedelig. Han tror det blir bedre når vi kan kjøpe et hus sammen, bo et sted der han trives. Vi har flyttet 5 ganger før på grunn av det, så jeg vet det ikke stemmer. Ikke at det hadde hatt noe å si, følelsene mine er borte og jeg orker ikke å være sammen med en som kan oppføre seg sånn mot meg og andre. Så nå er vi tilbake der vi var, jeg fortsetter planen om å be han flytte når ting åpner. Jeg skulle egentlig ønske han flyttet i dag, men jeg vet at jeg ikke kommer til å klare å holde ut og gjennomføre bruddet om jeg må befinne meg i denne leiligheten med han. Litt redd for at ting blir såpass greit igjen at jeg utsetter det lenger, så tror jeg fortsetter og oppdatere litt her. Var ganske terapeutisk og faktisk skrive om dette..

Anonymkode: b31a2...4dd

Du har helt rett 😊 det var veldig godt å skrive her ❤️

Vi har også flyttet flere ganger i løpet av disse årene. Jeg er enig i at det er like greit å bo sammen så lenge du føler deg sterk nok til det. Så lenge den emosjonelle tilknytningen er borte, er det litt begrenset hvor såret man blir. 

Det eneste som egentlig har sjokkert meg de siste dagene, var når han sa han skulle slakte meg om noe skjer med barna (på mine uker). 

Spurte han om han mente det var greit å true meg på livet. Han mente jeg tok det ut av kontekst. Jaha? Det blir vel ikke tydeligere enn det. Jeg trooor ikke han hadde gjort det. Men jeg merker en negativ dreining jeg syns er skummel. 

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

Nå har jeg reist hjemmefra litt. Mannen mener jeg ikke bidrar til å få huset klart til fotografering. Det er sant, jeg bidrar ikke mye nå. Årsaken er at jeg akkurat har vært igjennom en større operasjon som begrenser meg en del fysisk. Jeg kunne sikkert ha fått til mer, men jeg blir så innmari lei meg av hvordan han snakker til meg. Jeg ba han om å la skolebøkene mine være. La de stå i hylla. Jeg mener ikke det gjør noe på bildene. Det viser vel bare at det er intelligente mennesker som bor i huset? Men nei, jeg har ikke estetisk sans, og jeg bare motarbeider han. Klager. Spør han om min mening gjør han likevel noe helt annet, hvorfor skal jeg mene noe da? Sier fuck you til meg, selv om yngste er rett i nærheten av oss. 

Etterpå er det feil at jeg ikke engasjerer meg nok. Men hvorfor skal jeg engasjere meg? Det jeg mener er fint, er ikke fint nok. Når jeg sier vi kan spørre fotografen, tar jeg for lett på det. Derfor stoler han ikke på meg. Kaller meg en dregg på alle måter, for jeg engasjerer meg ikke engang mentalt. Sier det er vanskelig for meg når jeg får så mye dritt slengt etter meg,men det teller ikke. Føler meg så sliten og lei meg. Dette med slaktingen som jeg nevnte over, var også i påhør av barna. Det er jo ikke bra?

Jeg skulle så inderlig ønske at vi hadde et sted å gjøre av barna, men vi har få muligheter for barnevakt, og han stoler ikke på noen. Det er ingen som er gode nok til å passe på dem. Jeg blir så ufattelig lei meg på deres vegne for alt dette. Gleder meg sånn til å flytte for meg selv og lage fine dager til oss, hvor vi kan gjøre alt vi vil uten å bli begrenset av han. 

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

Tar dette anonymt, ser det ble langt men jeg skrev så kort som mulig. 

Jeg er vokst opp med psykisk og fysisk vold. Jeg flyttet tidlig og da jeg møtte det som skulle bli min mann gjennom 25 år virket han som en engel i forhold til det jeg tidligere hadde opplevd. Han viste så tydelig at han forgudet meg og ville gjøre alt for meg. Jeg merket at han ikke ville vite om fortiden min, han mente at man skulle glemme det vonde og fokusere fremover.  Det som hadde skjedd hadde skjedd, bare å sette en strek. Merket også at følelser som å være trist, savne noe osv ikke var greit. Ting var ikke leit hvis ikke jeg mente det var leit. Jeg hadde det jo bra, jeg var jo sammen med han og han ville meg bare godt og var snill mot meg. 

Vi flyttet langt fra familie og mine venner. Han brøt med sin familie da han sa det «var gale» så vi ville ikke ha noe med de å gjøre. Venner hadde han ikke mye tid til, men han hadde gode kollegaer. Han jobbet mye og hadde ikke mulighet til å være hjemme og hjelpe til. Hus, hjem, barn ble min jobb. Han var sulten når han kom hjem, men kunne klage på maten. Klærne skulle vaskes, brettes og legges i skapet, men han klarte ikke legge de i skittentøyet eller finne de selv i skapet, da stod han og ropte på meg for å finne en genser.

Hadde jeg vokst opp i et mer normalt hjem hadde jeg nok sett varselflaggene tidlig, kanskje med en gang som samboere, hvor han så rundt seg og sa det måtte vaskes, og la til at det var min jobb fordi jeg var kvinne. Da lo jeg av det, trodde han spøkte. I dag vet jeg bedre. 

Eller da han ikke trengte å hjelpe meg med barna i helgen eller kveldene fordi jeg måtte klare dem alene når han var på jobb så jeg kunne bare gjøre det alene hele tiden. 

Etter hvert ble kroppen min feil, jeg var fet selv om jeg ikke var det, håret måtte være annerledes, puppene for små, jeg måtte operere, magen ble for myk. Som hans kone hadde jeg plikt til å stille opp når han ville ha sex. Forspill ble et fremmedord, sexen ble som en pornofilm. Kald og mekanisk. Han kunne se porno og komme til meg for tømming. Jeg sa aldri nei, med unntak av en gang da jeg lå med omgangssyken. Men han hørte ikke på det. Fordi han var tent.

Etter hvert skjulte han ikke utroskapen så tydelig. Han kjøpte horer og plukket opp damer på utesteder. Registrerte seg på sextreff-sider. Smittet meg med kjønnssykdom.  

Han ringte meg flere ganger om dagen for å få meg til å sende bilder av ting hjemme. Kunne jeg ikke det var spørsmålet om hvor jeg var og at jeg måtte skynde meg hjem, og han ringte hvert femte minutt. 

Rydding, vasking, bretting av klær, matlagingen var aldri riktig. Han fant feil ved alt. Jeg visste at det var kjeft å få, uansett hvor godt jeg prøvde å gjøre det. 
Han kalte meg alle mulige slags stygge ord, som ikke bør gjentas og sikkert blir slettet her. 
At jeg aldri ville klare meg uten han, at ingen andre ville ha en som meg, at jeg var avhengig av han, trengte han og ville gå til grunne var indokterinert i meg.

Tid til venner hadde jeg ikke, og skulle vi treffes så hadde han alltid noe jeg måtte gjøre for han som var viktigere enn venninnene mine. Tilslutt var det han, barna og meg i min verden. 

Han slo ikke ofte. Sjeldent egentlig. Men når man lærer fort trenger de ikke slå. Man kjenner igjen trinnene, stemmeleie, blikket. Jeg vet nøyaktig hvordan jeg skal få han blid. Eller blidere. 

Da barna begynte å tenke på å flytte hjemmefra tenkte jeg med gru på hvordan jeg skulle ha det, alene med han. Det var ingenting positivt å se frem mot.  
Jeg sa jeg begynte hos en fysioterapeut hver uke, men det var en psykolog for å få samlet tankene mine. Etter flere måneder der forstod jeg at jeg måtte gå.
Jeg snakket med barna og de hadde ventet på dette i mange, mange år. Jeg fortalte to venninner om hvordan det var hos meg, og de kontaktet krisesenter og politiet. Leilighet ble ordnet og da mannen var bortreist så tok jeg klærne mine og dro. Da startet det som ble det verste ved det hele. 

Jeg har mange ganger i ettertid sagt at det er lettere å gå tilbake enn å gå, så de som går tilbake har jeg full forståelse for at gjør det. Når jeg bodde sammen med han visste jeg så godt hva jeg måtte gjøre og si for å holde han blid og fornøyd. Da jeg hadde flyttet visste jeg ikke hva han ville gjøre fordi jeg kunne ikke blidgjøre han. 
Han spredte løgner om meg til familie og venner, men det er kun ett familiemedlem som har trodd på han. Jeg merket at venner jeg trodde jeg hadde mistet tok kontakt og har vært gode støttespillere. Nyere venner har dessverre slukt hans historie, men de har ikke kjent meg fra tidligere.

Jeg bodde skjermet, dvs han visste ikke hvor jeg bodde.  Leilighet, strøm og lignende stod i en ukjentes navn. Jeg måtte holde meg inne den første måneden. Begge barna ble plassert andre steder. Helst ville de ha meg flyttet til en annen by og kommune hvor jeg kunne gjemme meg bort, men jeg har stått fast på at jeg vil bo der jeg har mitt nettverk. Psykologer veiledet meg i hva jeg skulle gjøre hvis jeg så han eller han kom bort til meg. Kort fortalt så fant han meg, jeg fikk voldsalarm, bistandsadvokat sendte han brev, ene barnet fikk skolebytte til en annen kommune, uten at det ble registrert, og bor nå i en leilighet under et annet navn. Andre barnet flyttet såpass langt unna at det foreløpig ikke er satt inn tiltak. Også er det meg han egentlig vil ha tak i, ikke barna. Men han har brukt begge barna for å skade meg, da de er mitt svakeste punkt. Begge to er informert om dette og veiledet. De har begge hjelp fra krisesenteret. Krisesenteret er gull verdt for meg, jeg går i samtaler og de veileder og veileder meg uke etter uke. De forstår at jeg ikke forstår alt som har skjedd, de forstår at jeg synes det er vanskelig og de tar det i mine skritt. 

Jeg kom raskt inn på DPS. De har diagnostisert meg med PTSD (post traumatisk stress syndrom). Jeg er alt for traumatisert til at DPS har noe tilbud til meg, så jeg er henvist videre og venter på innleggelse.

Jeg har masse triggere som jeg jobber med. Mest sannsynlig vil jeg måtte lære meg å leve med mange av dem. 

I tankene mine da gjorde jeg rett ved å la barna vokse opp i et hjem med en mor og far. Trygghet og stabilitet, tenkte jeg. I dag vet jeg bedre. Begge barna har skjermet meg for hva faren deres har gjort mot dem (psykisk og latent vold). Jeg trodde jeg gav dem en god oppvekst. Krisesenteret sier at jobben jeg har gjort med barna er glimrende og at den kjærligheten og omsorgen jeg har gitt dem har gjort dem til de dem er i dag. Fornuftige og rause. Men de er begge merket ser jeg, for begge to har kjærester de godtar for mye av. De tåler det, mener de. Mens jeg ser (med flere) at de ikke burde det. 
I dag ser jeg at lærdommen jeg har gitt barna er at man godtar for mye, grensene vi setter er alt for langt utenfor der de skal. 
Samtidig vet jeg at hvis jeg hadde gått da de var yngre så kunne far krevd samvær. Hvordan hadde det gått med dem da?

Jeg har selv ikke forstått at jeg har vært utsatt for vold. For meg var vold blå øyne og knekte armer. I dag vet jeg at det er så mange former for vold, og at den volden jeg har vært utsatt for er vold selv om han ikke slo. 
Til tross for latent vold, psykisk vold, seksuell vold, økonomisk vold men lite av fysisk vold bedrev han ikke vold i mine øyne. 

Fasaden har jeg vært flink til å holde. Ingen, absolutt ingen hadde trodd jeg levde slik. Jeg var alltid den som var blid, lo, var positiv og hadde noe godt å si om alle. Sa aldri noe vondt om mannen min. 
Jeg lurer selv på hvordan jeg kunne bli så blind.

Til dere som lurer på om dere skal bli eller gå. 
Gå. 
Det blir bare verre. Vi lever på minnene fra da vi hadde det bra. En slik person må ha litt pause fra seg selv, og da har vi også «fri», men de er alltid på igjen om litt. Vi lever på disse friperiodene, men vi må huske på at det ikke skal være som dette.  Og som jeg ser – barna forstår mer enn de ser og de blir også påvirket. 

 

Anonymkode: 6127a...1c0

[AnonymBruker]

Jeg tror noe av det aller viktigste for å komme videre, er at man på et tidspunkt klarer å skille mellom vedkommende og seg selv, gjenskape virkelighetsoppfatningen og finne sitt eget narrativ. Det er gjerne et krevende stykke arbeid og særlig der også omgivelsene er manipulert til å tro på virkelighetsfordreiningen. En måte å starte dette, er nettopp å dele DIN historie med noen, din erfaring, som her eller med en fortrolig, en psykolog, andre.

For mange ligger nok dette litt lenger ut i rehabiliteringen fordi man i starten gjerne er fullstendig kokt i topplokket og forvirret, og ikke minst utmattet etter lang tids høyaktivering og stress. Noen må også starte med å få profesjonell hjelp med eksempelvis ptsd, paranoia, angst og søvnvansker, før videre prosesser kan skje. Kanskje må du først flykte til krisesenter, ordne det praktiske.

Men jeg tror at førstnevnte er helt sentralt. Og den fortellingen utelukker ikke å erkjenne at man også selv antakelig gjorde noen uhensiktsmessige valg som følge av det man levde i og den man da var og ble. Men,  den innsikten og erkjennelsen bør ikke være styrt av skam, men tilgivelse. En innsikt som sammen med mye annen lærdom til slutt setter  fri og gir tilbake eierskapet over eget liv - på tross av og på grunn av. 

Anonymkode: 7467d...480

[AnonymBruker]

Sliten 🙄

Anonymkode: 42969...12f