Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

Bra du setter igang en slik tråd, men er det virkelig slik at det ikke finnes noe som helst form for støtte å få? Jeg kan absolutt ingenting. Trodde man hadde krisesentere eller andre former for hjelp?

Anonymkode: 025dc...839

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg burde gå. Lever i ett forhold som er på overtid. Lever med psykisk og fysisk vold. Eneste som holder meg igjen er barna. Jeg vet at han hadde ødelagt de om jeg drar. Enten hadde jeg mistet omsorgen for de, og han proppet de fulle med hat mot meg, eller så hadde vi delt omsorgen og det samme hadde skjedd. Jeg klarer ikke det! Da er det bedre at jeg er her og kan være med de. Jeg vet at jeg hadde klart meg alene, og vi har det fint sammen bare jeg og barna. Tanken på at han skal få de til å hate meg og gå imot meg er uutholdelig   

Anonymkode: 74734...e1a

Er volden noe du kan dokumentere og/eller anmelde? Da min mann tok kvelertak på meg, dro jeg til legevakten og dokumenterte skadene. Jeg turte ikke anmelde, da. 

Er du sikker på at tankene dine handler om det som hadde skjedd i virkeligheten og ikke det du er redd for? 

Jeg vil anbefale deg å bestille en time på familievernkontoret, alene. Det er gratis og de har taushetsplikt. De kan hjelpe deg videre. Du kan også henvende deg til krisesenter, men mange synes det er mye vanskeligere. 

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er sånn her og. Ungene kommer til å bli proppet fulle av at mamma er null verdt. Mamma er en taper. Mamma hater pappa og ødelegger livet til dere. Ord setter spor og tvil. 

Anonymkode: 74734...e1a

Min holdt også på sånn. Men husk at du har også en stemme. Du kan gi dem en annen versjon av virkeligheten, og du kan bygge på det de lærer på skole og i barnehage - hvordan er det greit å snakke om andre mennesker og til andre mennesker. Men det han gjør er faktisk vold mot barna deres. Det er mishandling. Det er skadelig. 

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Han mener at jeg er dårlig på det absolutt meste.

Går det an å bare la det prelle av? Kan han bare få lov å mene det, eller går det utover for eksempel barna? 

Hold ut 🌼

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Bra du setter igang en slik tråd, men er det virkelig slik at det ikke finnes noe som helst form for støtte å få? Jeg kan absolutt ingenting. Trodde man hadde krisesentere eller andre former for hjelp?

Anonymkode: 025dc...839

Jo, det finnes støtte. Problemet kan imidlertid være at der kun mor mishandles, ikke barna direkte, er mor redd for at barnevernet skal involveres. Hun føler at hun er en dårlig mor, en dårlig person, utilstrekkelig, det er mye skam og forsøk på å dekke over. 

Ofte er den voldelige parten veldig ivrig på å understreke dette, true med at hun aldri får se barna igjen, snakke stygt om henne til barna og henne osv. Hun er et gissel, og tør ikke oppsøke hjelp. 

[AnonymBruker]

Jeg var i et voldelig forhold i mange år. Det var snakk om psykisk, seksuell og økonomisk vold, i hovedsak. Han hadde isolert meg fra alle vennene mine/våre, jeg bodde langt borte fra familien, jeg trodde jeg var helt alene. Men så viste det seg at det var jeg ikke! Vennene var der likevel, de hadde sett og forstått mye mer enn jeg trodde. Det er mange år siden, og nå har jeg det veldig bra på alle områder. Håper dere som er midt opp i det ikke mister troen på at det vil bli bedre!

Anonymkode: ee6ba...c96

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Bra du setter igang en slik tråd, men er det virkelig slik at det ikke finnes noe som helst form for støtte å få? Jeg kan absolutt ingenting. Trodde man hadde krisesentere eller andre former for hjelp?

Anonymkode: 025dc...839

Egentlig er det ganske mye støtte å få. Problemet er mer at svært mange ikke våger/klarer å benytte seg av tilbudene som finnes. Det virker ofte som et veldig stort skritt å ta. Veldig mange tror at de ikke har det ille nok. Ja selv om de har det forferdelig ille. Det å ha det ille er blitt så normalisert for dem at de likevel ikke ser det som ille nok til å søke slik hjelp. Skam kan også holde dem tilbake. Eller redsel. 

Jeg synes også at en del tilbud blir fremmet for dårlig. Det var helt tilfeldig at jeg kom over støttegruppa jeg selv deltok i for eksempel, selv om det ble avholdt av seriøse instanser. Det sto en lapp på en butikk, og jeg så den tilfeldigvis. På nettet fant jeg ingen informasjon om tilbudet. 

 

Endret 31. mars 2021 av Trolltunge

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg var i et voldelig forhold i mange år. Det var snakk om psykisk, seksuell og økonomisk vold, i hovedsak. Han hadde isolert meg fra alle vennene mine/våre, jeg bodde langt borte fra familien, jeg trodde jeg var helt alene. Men så viste det seg at det var jeg ikke! Vennene var der likevel, de hadde sett og forstått mye mer enn jeg trodde. Det er mange år siden, og nå har jeg det veldig bra på alle områder. Håper dere som er midt opp i det ikke mister troen på at det vil bli bedre!

Anonymkode: ee6ba...c96

Takk for at du deler! Godt å høre at du har det bra nå! ♥️

[Trolltunge]

EnAnonymKonto skrev (3 timer siden):

Jo, det finnes støtte. Problemet kan imidlertid være at der kun mor mishandles, ikke barna direkte, er mor redd for at barnevernet skal involveres. Hun føler at hun er en dårlig mor, en dårlig person, utilstrekkelig, det er mye skam og forsøk på å dekke over. 

Ofte er den voldelige parten veldig ivrig på å understreke dette, true med at hun aldri får se barna igjen, snakke stygt om henne til barna og henne osv. Hun er et gissel, og tør ikke oppsøke hjelp. 

Vi fikk betydelig hjelp fra barnevernet. Barnevernet er ikke en instans å være redd for, om man ikke er en dårlig forelder. Selv om et dårlig menneske påstår det. 

Barnevernet var erfarne, og gjennomskuet situasjonen fort. Jeg fikk mye hjelp, råd og støtte fra dem da far meldte meg og stefar til dem. Dessverre var ikke vår situasjon slik at de kunne fortsette med å hjelpe. Jeg gråt faktisk da de avsluttet saken, for jeg hadde en slags ryggdekning i at de hadde forstått og ga far klar beskjed om at diverse ikke var å være god forelder og absolutt ikke var å prioritere barnets beste så lenge de var involvert. Jeg mistet det da de måtte avslutte saken. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, Trolltunge said:

Takk for at du deler! Godt å høre at du har det bra nå! ♥️

I like måte, du er tøff. ❤️

Anonymkode: ee6ba...c96

[jabx]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg burde gå. Lever i ett forhold som er på overtid. Lever med psykisk og fysisk vold. Eneste som holder meg igjen er barna. Jeg vet at han hadde ødelagt de om jeg drar. Enten hadde jeg mistet omsorgen for de, og han proppet de fulle med hat mot meg, eller så hadde vi delt omsorgen og det samme hadde skjedd. Jeg klarer ikke det! Da er det bedre at jeg er her og kan være med de. Jeg vet at jeg hadde klart meg alene, og vi har det fint sammen bare jeg og barna. Tanken på at han skal få de til å hate meg og gå imot meg er uutholdelig   

Anonymkode: 74734...e1a

Hvorfor kan du ikke ta med deg barna og dra? Kontakt nærmeste krisesenter.

Eventuelt kan du begynne å være mer bevisst, og som noen nevnte, samle bevis. Klarer du å ta opptak av eventuell kjefting/nedrakking? Bilder av merker han påfører deg? Skrive dagbok?

[AnonymBruker]

Visse detaljer er utelatt og/eller endret for å ikke være for gjenkjennelige. Selv om jeg skriver som anonym. 

I vårt hus bodde det 5 barn, meg og min samboer. Jeg 4 og han 2, 1 felles. 

Alle samtaler vi hadde kalte han diskusjoner. "Slutt å diskutere med meg" sa han alltid. Jeg kunne knapt åpne munnen uten å høre ordet diskusjon. Og nesten alle diskusjoner ble til krangling. Noen krangler ble høylytte. Han smalt med dører, endevendte møbler, rev ting ut av stikkkontakter, kastet ting rundt i huset, kastet mat jeg hadde laget til han i veggen, ødela ting han kom over.. Det skjedde ikke alltid. Det skjedd ikke ofte.. Følte jeg. Tenker jeg over det godt nok så gikk jeg til slutt på tærne, for å ikke plage han. For at han skulle ha det bra. Jeg tvang meg selv til å smile hver morgen og stå og lage mat til han først og fremst, og deretter barna. Alltid for at han skulle få en god morgen. Smørte med mat han kunne ha med seg på "jobben" sin (hjelpe en kamerat dag ut og inn hver eneste dag). Ofte ble ikke maten spist, ofte kjøpte han heller mat fordi det var ikke bra nok det jeg sendte med. Brukte opp alle sine egne penger og deretter alle mine.. Eller.. Jeg sendte de delvis frivillig. Fordi jeg var redd reaksjonen hans. Jeg ville bare at han skulle være fornøyd. 

Jeg spurte sjelden om han kunne skifte bleie på lille barnet vårt. Jeg tenkte han var sliten etter jobb. Ofte var han ikke hjemme heller før alle var lagt uansett. Jeg tok meg av det andre barnet hans også. Passet på at barnet hadde klær, snakket med barnet og passet på at barnet hadde det bra, hjalp med lekser, klippet håret, spilte spill, satte grenser og regler. Samboer var sjelden hjemme. Var alltid noe som gikk galt der han var. Var alltid sein, var alltid noen som kom og trengte hjelp til en liten småting, eller de dro for å hjelpe andre. Og så siv han det stadig vekk, eller så drakk de eller hadde fest og dro på byen. 

Jeg følte meg så ensom. Det var ikke mye kjærlighet. Den lille kjærligheten jeg fikk klamret jeg meg fast i. Jeg var fast bestemt på å gjøre alt for at han skulle fortsette å være glad i meg. Så jeg "gikk med" på det meste, spesielt under sex. Selv om det ikke var ønskelig, selv om det var skremmende. For han elsket meg jo? Han ville meg vel aldri noe vondt? Det var iallefall det stemmen i hodet mitt sa til meg hver gang jeg fikk en pute over hodet. Den ble holdt der til jeg nesten mistet pusten. Neste gang var det kvelertak, og så puta igjen. Av og til slag, spesielt på rumpa. Så den skulle bli rød. Han fantaserte om at han en dag kunne slå meg såpass hardt på rumpa at den ble blodig. Men da måtte jeg trenes opp først sa han. Jeg tenkte at det kunne jeg vel klare, for det er jo ikke vold hvis jeg er med på det? Men var jeg med på det egentlig? Ønsket jeg det selv? Jeg var redd.. Hvordan skulle jeg kunne tåle det. Jeg tåler jo ikke mye jeg. 

Da han så begynte å krangle med barna ble jeg redd for dem. Jeg gikk mellom, forsvarte dem. Prøvde å blidgjøre han. Forklare at de er bare barn. Han rakk å ta tak noen av barna flere ganger. Jeg kastet meg ofte mellom dem. Heller meg enn dem. Jeg dyttet et av barna vekk. Gjorde det meg voldelig? Huff, hva kommer barnevernet til å si om det. Nei, kan ikke si noe til barnevernet. Vi har det jo ikke så ille. Han er jo ikke alltid sånn. Bare inniblant.. 

En dag skjedde noe i meg. Jeg skjønte at det går ikke å leve sånn. Barna trenger å ikke leve i frykt. 

Jeg ringte flere instanser, pakket litt for å ikke gjøre han mistenksom og meldte han til politiet. 

Jeg dro rett på krisesenter. Ringte inn og fikk plass på dagen. Første dagene gråt jeg mye. Det var både godt og vondt å være der. Jeg ville jo ikke gå fra han, ville jeg? Jeg var nødt for å bare være der. 

Å være på krisesenter roet meg. Huset var trygt med skjermede vinduer, sikker inngang, vakt i døra og mye mer. Det kjentes litt som å være på hotell. Måtte ordne frokost og lunsj selv (de hadde noe mat der, og kunne kontakte nav for nødhjelp ved behov) , og de fikset middager til de som ville ha. Var godt å ikke styre med det å lage middager i den situasjonen. 

Jeg var gjennom en voldskartlegging der (det er ikke skremmende, man får bare opp øynene). Som sagt, jeg trodde ikke det vi opplevde var så ille. Men scoren nådde alvorlig vold. Det gikk hardt innpå meg. Det var gode trygge voksne for både barn og voksne der. De vet hvor ulike situasjoner de kan komme over. De er der for en samtale, de er der for å gjøre litt gøye aktiviteter med barna, de hjelper å finne bolig, anmelde til politiet, de kan ta flere samtaler som du ikke trenger å ta til andre hvis du ikke orker f.eks nav. Hjelpe med å bare være der for deg. De ser etter at man har det bra. 

I ettertid har jeg selv hatt kontakt med ulike instanser, noen på eget initiativ osv. Barnevernet, politi, nav, dps, abup, ppt, skole, barnehage, krisesenteret ringer av og til for å høre hvordan ståa er. Og støttesenter for det vi har opplevd (er ulike støttesenter knyttet til ulike typer vold eller evt overgrep). 

Per i dag har vi det bedre, alle sammen. Jeg er enslig og bor alene med barna mine. Innimellom har de mareritt, innimellom savner de å være med han, innimellom hater de han eller andre ting. Det er fortsatt mye å støtte barna i. Og det er fortsatt mye for min egen del å rydde tak i. Men dag for dag, uke for uke og måned for måned føler jeg at livet blir litt og litt lysere. 

Man må bare tørre å stole på prosessen. Prosessen til å ta steget for å bryte ut, for å få hjelp, for å sørge, for å bli sint, for å anerkjenne det man har opplevd, for å støtte opp om evt barn, for å ta imot hjelp. Til å komme seg videre. Til et forhåpentligvis bedre liv. 

Det er mange tøffe tak inni her, det å tørre å fortelle både til instanser, familie og venner er hardt. Men jeg valgte å være åpen om det meste mot de jeg kan stole på. For det er lettere å dele, lettere å bare være åpen om alt som har skjedd fordi da vet de rundt deg at du har en prosess rundt deg. At kanskje du ikke klarer å fungere helt "normalt" på en stund, men at du trenger tid. 

Pr nå får min eks ikke lov til å treffe barnet. Barnevernet har ikke noe med samvær å gjøre, det må gjennom retten. Og da skal en evt sakkyndig òg på banen. 

Etter et brudd, gi deg selv tid. Gi deg selv masse nye inntrykk av opplevelser eller velvære. Forny deg selv, bli kjent med deg selv. Lær deg hva DU trenger og hvordan DU fungerer. Og prøv noe nytt når du er klar. Og opplev fine, gøye ting. 

Ta vare på deg selv du som leser dette ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.3.2021 den 17.49):

Det er sånn her og. Ungene kommer til å bli proppet fulle av at mamma er null verdt. Mamma er en taper. Mamma hater pappa og ødelegger livet til dere. Ord setter spor og tvil. 

Anonymkode: 74734...e1a

Eneste fordelen er at han er så eksplosiv selv, så han skal ha vanskelig for å snu de mot meg. Men jeg er sliten av å ikke bli respektert. I dag har det vært diskusjoner foran barna hele dagen, enda jeg har prøvd å si at jeg ikke ønsket det. For deres del. Han slo så hardt i et møbel at hånden hans hovnet opp. Sa til han at jeg er redd han når han oppfører seg sånn. Men virker ikke som om han skjønner det. 

Jeg er utrolig sliten! Og syns det er helt krise for ungene. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er jo ikke sunt for dem å gå rundt sånn oppførsel. 

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Eneste fordelen er at han er så eksplosiv selv, så han skal ha vanskelig for å snu de mot meg. Men jeg er sliten av å ikke bli respektert. I dag har det vært diskusjoner foran barna hele dagen, enda jeg har prøvd å si at jeg ikke ønsket det. For deres del. Han slo så hardt i et møbel at hånden hans hovnet opp. Sa til han at jeg er redd han når han oppfører seg sånn. Men virker ikke som om han skjønner det. 

Jeg er utrolig sliten! Og syns det er helt krise for ungene. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er jo ikke sunt for dem å gå rundt sånn oppførsel. 

Anonymkode: 42969...12f

Han skjønner at du blir redd. Det er vel nettopp derfor han gjør det: fordi han ønsker at du skal bli redd. Kan du ringe til Krisesenteret og dra dit sammen med barna?

Anonymkode: 53f24...8d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Han skjønner at du blir redd. Det er vel nettopp derfor han gjør det: fordi han ønsker at du skal bli redd. Kan du ringe til Krisesenteret og dra dit sammen med barna?

Anonymkode: 53f24...8d0

Det er ikke så ille, tror jeg. Merk: Tror jeg... Men jeg vet ikke. Føles som å rope ulv, egentlig. Men jeg er ærlig med venner og familie om hvordan det er. 

Anonymkode: 42969...12f

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Visse detaljer er utelatt og/eller endret for å ikke være for gjenkjennelige. Selv om jeg skriver som anonym. 

I vårt hus bodde det 5 barn, meg og min samboer. Jeg 4 og han 2, 1 felles. 

Alle samtaler vi hadde kalte han diskusjoner. "Slutt å diskutere med meg" sa han alltid. Jeg kunne knapt åpne munnen uten å høre ordet diskusjon. Og nesten alle diskusjoner ble til krangling. Noen krangler ble høylytte. Han smalt med dører, endevendte møbler, rev ting ut av stikkkontakter, kastet ting rundt i huset, kastet mat jeg hadde laget til han i veggen, ødela ting han kom over.. Det skjedde ikke alltid. Det skjedd ikke ofte.. Følte jeg. Tenker jeg over det godt nok så gikk jeg til slutt på tærne, for å ikke plage han. For at han skulle ha det bra. Jeg tvang meg selv til å smile hver morgen og stå og lage mat til han først og fremst, og deretter barna. Alltid for at han skulle få en god morgen. Smørte med mat han kunne ha med seg på "jobben" sin (hjelpe en kamerat dag ut og inn hver eneste dag). Ofte ble ikke maten spist, ofte kjøpte han heller mat fordi det var ikke bra nok det jeg sendte med. Brukte opp alle sine egne penger og deretter alle mine.. Eller.. Jeg sendte de delvis frivillig. Fordi jeg var redd reaksjonen hans. Jeg ville bare at han skulle være fornøyd. 

Jeg spurte sjelden om han kunne skifte bleie på lille barnet vårt. Jeg tenkte han var sliten etter jobb. Ofte var han ikke hjemme heller før alle var lagt uansett. Jeg tok meg av det andre barnet hans også. Passet på at barnet hadde klær, snakket med barnet og passet på at barnet hadde det bra, hjalp med lekser, klippet håret, spilte spill, satte grenser og regler. Samboer var sjelden hjemme. Var alltid noe som gikk galt der han var. Var alltid sein, var alltid noen som kom og trengte hjelp til en liten småting, eller de dro for å hjelpe andre. Og så siv han det stadig vekk, eller så drakk de eller hadde fest og dro på byen. 

Jeg følte meg så ensom. Det var ikke mye kjærlighet. Den lille kjærligheten jeg fikk klamret jeg meg fast i. Jeg var fast bestemt på å gjøre alt for at han skulle fortsette å være glad i meg. Så jeg "gikk med" på det meste, spesielt under sex. Selv om det ikke var ønskelig, selv om det var skremmende. For han elsket meg jo? Han ville meg vel aldri noe vondt? Det var iallefall det stemmen i hodet mitt sa til meg hver gang jeg fikk en pute over hodet. Den ble holdt der til jeg nesten mistet pusten. Neste gang var det kvelertak, og så puta igjen. Av og til slag, spesielt på rumpa. Så den skulle bli rød. Han fantaserte om at han en dag kunne slå meg såpass hardt på rumpa at den ble blodig. Men da måtte jeg trenes opp først sa han. Jeg tenkte at det kunne jeg vel klare, for det er jo ikke vold hvis jeg er med på det? Men var jeg med på det egentlig? Ønsket jeg det selv? Jeg var redd.. Hvordan skulle jeg kunne tåle det. Jeg tåler jo ikke mye jeg. 

Da han så begynte å krangle med barna ble jeg redd for dem. Jeg gikk mellom, forsvarte dem. Prøvde å blidgjøre han. Forklare at de er bare barn. Han rakk å ta tak noen av barna flere ganger. Jeg kastet meg ofte mellom dem. Heller meg enn dem. Jeg dyttet et av barna vekk. Gjorde det meg voldelig? Huff, hva kommer barnevernet til å si om det. Nei, kan ikke si noe til barnevernet. Vi har det jo ikke så ille. Han er jo ikke alltid sånn. Bare inniblant.. 

En dag skjedde noe i meg. Jeg skjønte at det går ikke å leve sånn. Barna trenger å ikke leve i frykt. 

Jeg ringte flere instanser, pakket litt for å ikke gjøre han mistenksom og meldte han til politiet. 

Jeg dro rett på krisesenter. Ringte inn og fikk plass på dagen. Første dagene gråt jeg mye. Det var både godt og vondt å være der. Jeg ville jo ikke gå fra han, ville jeg? Jeg var nødt for å bare være der. 

Å være på krisesenter roet meg. Huset var trygt med skjermede vinduer, sikker inngang, vakt i døra og mye mer. Det kjentes litt som å være på hotell. Måtte ordne frokost og lunsj selv (de hadde noe mat der, og kunne kontakte nav for nødhjelp ved behov) , og de fikset middager til de som ville ha. Var godt å ikke styre med det å lage middager i den situasjonen. 

Jeg var gjennom en voldskartlegging der (det er ikke skremmende, man får bare opp øynene). Som sagt, jeg trodde ikke det vi opplevde var så ille. Men scoren nådde alvorlig vold. Det gikk hardt innpå meg. Det var gode trygge voksne for både barn og voksne der. De vet hvor ulike situasjoner de kan komme over. De er der for en samtale, de er der for å gjøre litt gøye aktiviteter med barna, de hjelper å finne bolig, anmelde til politiet, de kan ta flere samtaler som du ikke trenger å ta til andre hvis du ikke orker f.eks nav. Hjelpe med å bare være der for deg. De ser etter at man har det bra. 

I ettertid har jeg selv hatt kontakt med ulike instanser, noen på eget initiativ osv. Barnevernet, politi, nav, dps, abup, ppt, skole, barnehage, krisesenteret ringer av og til for å høre hvordan ståa er. Og støttesenter for det vi har opplevd (er ulike støttesenter knyttet til ulike typer vold eller evt overgrep). 

Per i dag har vi det bedre, alle sammen. Jeg er enslig og bor alene med barna mine. Innimellom har de mareritt, innimellom savner de å være med han, innimellom hater de han eller andre ting. Det er fortsatt mye å støtte barna i. Og det er fortsatt mye for min egen del å rydde tak i. Men dag for dag, uke for uke og måned for måned føler jeg at livet blir litt og litt lysere. 

Man må bare tørre å stole på prosessen. Prosessen til å ta steget for å bryte ut, for å få hjelp, for å sørge, for å bli sint, for å anerkjenne det man har opplevd, for å støtte opp om evt barn, for å ta imot hjelp. Til å komme seg videre. Til et forhåpentligvis bedre liv. 

Det er mange tøffe tak inni her, det å tørre å fortelle både til instanser, familie og venner er hardt. Men jeg valgte å være åpen om det meste mot de jeg kan stole på. For det er lettere å dele, lettere å bare være åpen om alt som har skjedd fordi da vet de rundt deg at du har en prosess rundt deg. At kanskje du ikke klarer å fungere helt "normalt" på en stund, men at du trenger tid. 

Pr nå får min eks ikke lov til å treffe barnet. Barnevernet har ikke noe med samvær å gjøre, det må gjennom retten. Og da skal en evt sakkyndig òg på banen. 

Etter et brudd, gi deg selv tid. Gi deg selv masse nye inntrykk av opplevelser eller velvære. Forny deg selv, bli kjent med deg selv. Lær deg hva DU trenger og hvordan DU fungerer. Og prøv noe nytt når du er klar. Og opplev fine, gøye ting. 

Ta vare på deg selv du som leser dette ❤️

Anonymkode: 8039e...e29

Takk for at du deler en så vond historie, og også viser at det er lys i enden av tunnelen. Du rørte meg til tårer her. Jeg er så glad for at du klarte å komme deg ut av dette forholdet. ♥️

Ønsker deg og barna alt godt! ♥️

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eneste fordelen er at han er så eksplosiv selv, så han skal ha vanskelig for å snu de mot meg. Men jeg er sliten av å ikke bli respektert. I dag har det vært diskusjoner foran barna hele dagen, enda jeg har prøvd å si at jeg ikke ønsket det. For deres del. Han slo så hardt i et møbel at hånden hans hovnet opp. Sa til han at jeg er redd han når han oppfører seg sånn. Men virker ikke som om han skjønner det. 

Jeg er utrolig sliten! Og syns det er helt krise for ungene. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er jo ikke sunt for dem å gå rundt sånn oppførsel. 

Anonymkode: 42969...12f

Du trenger ikke å leve slik. Det finnes hjelp. ♥️

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Det er ikke så ille, tror jeg. Merk: Tror jeg... Men jeg vet ikke. Føles som å rope ulv, egentlig. Men jeg er ærlig med venner og familie om hvordan det er. 

Anonymkode: 42969...12f

La andre vurdere det. Du har vent deg til at unormalt er normalt. Det er så ille, ellers hadde du ikke hatt det så vondt. 

Les gjerne historien til AnonymBruker 8039e...e29 noen ganger. Den tror jeg er nyttig for deg. Man blir blind på hvor ille det er, for man er blitt så vant til å ha det vondt og vanskelig, og trå varsomt. 

Du trenger ikke leve slik. ♥️

 

[Uredd]

Jeg er imponert over dere som tør å åpne dere i denne tråden, og sette ord på ting. Det kan ikke være lett, og jeg håper at dere finner hjelp, og får hjelp av denne tråden til å gjøre det.

Samtidig gjør det meg utrolig trist å se hvor mange dere er, og at dere har det sånn. Av og till skjemmes jeg over mitt kjønn, men jeg burde kanskje skjemmes over menneskeheten, da det ikke bare er kvinner som blir utsatt for dette.

Jeg gir dere alle min  støtte, og medfølelse. Jeg må allikevel vokte meg for å gi råd, da jeg ikke har førstehåndskjennskap til hvordan det må være for de som er i en slik situasjon. Ikke anenhånds heller forresten, men der har jeg vært borti andre typer personlige kriser, og vet iallefall hvor ufortjent det er.

Det kjennes frustrerende å ikke kunne hjelpe eler vite hva jeg kan si for gi dere i alle fall litt håp og styrke. Denne posten er derfor mitt enkle forsøk på å hjelpe det jeg kan, og si at jeg i alle fall har tenkt mye på denne tråden og skjebnene deres i det siste. Det gjør meg vondt å vite om dere, men jeg håper at noen kan finne styrke og hjelp til å komme ut av der dere er. 

Det rådet jeg imidlertid vil gi, er å lytte til hva @Trolltunge sier, for der er min erfaring at hun vet hva hun snakker om, og har samtidig en enestående evne til å si det på en måte som gjør at man umiddelbart skjønner. 

Endret 1. april 2021 av Uredd

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (7 timer siden):

Takk for at du deler en så vond historie, og også viser at det er lys i enden av tunnelen. Du rørte meg til tårer her. Jeg er så glad for at du klarte å komme deg ut av dette forholdet. ♥️

Ønsker deg og barna alt godt! ♥️

Tusen takk ❤️ Vi har det jo langt bedre nå enn da, selv om det fortsatt gjør vondt og det fortsatt er i minnet. Jeg er også glad for det den dag i dag at jeg innså vi trengte hjelp ❤️

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er ikke så ille, tror jeg. Merk: Tror jeg... Men jeg vet ikke. Føles som å rope ulv, egentlig. Men jeg er ærlig med venner og familie om hvordan det er. 

Anonymkode: 42969...12f

Som jeg selv skrev i historien min: jeg _trodde_ heller ikke det var så ille. Men da jeg ble kartlagt på krisesenteret forstod jeg hva jeg egentlig hadde vært gjennom. Det var godt å få hjelp, det var godt å kunne slippe å ha ansvaret for at et annet voksent menneske skulle oppføre seg. Man legger ikke merke til at barna også har mekanismer for å "overleve" i den situasjonen. Jeg håper du klarer å komme deg ut, be om og ta imot hjelp ❤️ Det beste for barna er å kunne føle seg trygg, det samme gjelder deg. Å leve med en eksplosiv person er som å leve med en bombe i hus, du vet ikke når den går av og du gjør alt for å unngå å trigge den. Og av og til trigger man den selv bare for å kunne slappe litt av. 

God klem ❤️

Anonymkode: 8039e...e29