Jeg liker ikke barn. Er jeg en ond person?

[AnonymBruker]

Du er ikke ond, men enkel og selvopptatt. Litt sånn tante Sofie - hvis bare alle var som meg... friske og spreke 30-åringer. Vel, et samfunn består av alle typer mennesker. Demente gamle, bråkete tenåringer, narkomane, slitne barn, multihandikappede, psykisk syke.  Det er nok av avvikende atferd å ergre seg over hvis man først vil.

Det virker som om du tror alt handler om deg selv og at hele verden dreier seg om  din akse. Prøv å skru på litt empati, så får du et bedre liv. Hva om du gir den slitne moren et oppmuntrende smil eller hjelper til å distrahere barnet istedet for å irritere deg sånn? Det er kun du som lider under ditt eget verdensbilde.

Anonymkode: cfada...609

[Cleo88]

.

Endret 10. mai 2021 av Cleo88

[AnonymBruker]

Jeg liker heller ikke barn på avstand. Barn jeg ikke kjenner er ofte irriterende og plagsomme, og jeg får også den følelsen du beskriver. Dette gjør meg selvfølgelig ikke ond, jeg handler jo ikke på disse følelsene. 

Jeg er lærer. Barna jeg omgås med gir meg ikke de samme følelsene. De opplever jeg derimot en stor omsorg og forståelse for. Det samme med mine egne barn. 

Så det kan ikke konkluderes med at du ikke bør få egne barn kun på grunnlag av at du ikke liker andres barn på avstand. 

Anonymkode: e3b24...201

[AnonymBruker]

De fleste liker vel ikke andre sine barn, helt naturlig.

Største problemet vi har i dag er foreldre som ikke gidder å oppdra sine barn.

Anonymkode: 061d4...91f

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Det er viktig, Ts, å skille mellom å like eller mislike barn og å like eller mislike foreldrene til barna.

Det du beskriver er en aversjon mot dårlig oppdratte barn. Altså misliker du barnas foreldre (som ødelegger barn med å drite i å oppdra dem). 
 

Selv liker jeg barn godt. Men jeg møter veldig sjelden foreldre som gjør en tilnærmet ok jobb som foreldre. Så barn i selskap med sine foreldre? En lidelse.

Anonymkode: a197b...58e

Nå må du ta deg en bolle. Dårlig oppdratt barn fordi de gråter eller ikke har lært å regulere følelsene sine ennå.. 🤦 

Jeg tenker man er ondskapsfull hvis man har tanker om å skade barn. 

Anonymkode: 8322c...074

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Helt normalt. Jeg liker ikke barn særlig selv. Jeg er frivillig barnløs. Jeg klarer derimot helt fint å skille egne følelser om det å være tett på barn, med hvilke verdi barn har for andre og for samfunnet. Hadde jeg måtte bestemme meg for om jeg skulle redde et barn vs en voksen, så hadde jeg selvfølgelig reddet barnet.

Men det betyr ikke at jeg liker barnegråt, eller at jeg ikke sukker innvendig om jeg havner i nærheten av barn på fly. 

Anonymkode: 9de23...c65

Jeg hadde heller reddet en voksen enn et barn 🤣 men enda mer en hund enn et menneske 😹

Anonymkode: 5c22e...905

[flusa]

Vil tro det er ganske normalt å tenke slik om man møter en unge på butikken som skriker av full hals,om de ikke får viljen sin.

JEG tenker iallfall mitt.

Har barn selv, men har aldri hatt en skrikerunge selv,heldigvis.

[AnonymBruker]

Du er helt normal☺️

Anonymkode: 1aad4...fbb

[AnonymBruker]

Jeg liker heller ikke barn og er frivillig barnløs. I tillegg så ble jeg mobbet mye gjennom hele barneskolen, så frekke barn trigger noe i meg. Ting som andre voksne ler bort, f.eks småbarn som surt sier: "Du er dum, du!" trigger et irrasjonelt sinne i meg pga dette. (Jeg gjør selvsagt ikke barna noe, men det styrker det at jeg misliker dem).

Anonymkode: 1c0ab...d43

[AnonymBruker]

Liker ikke barn utenom mine egne.

Anonymkode: 18a68...484

[CorvusCorax]

Nei. Du er ikke ond. Det er normalt å irritere seg over slitsomme mennesker, som ikke tilhører samme flokk. Ja, det er et barn - men det har vi alle vært. Det er enkelt og greit bare en yngre versjon av en vilt fremmed. 

Blir utrolig frustrert selv. Kjenner det koke - fordi lyden av sutring er så fryktelig. Men jeg gjør selvfølgelig ikke noe med det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg liker heller ikke barn og er frivillig barnløs. I tillegg så ble jeg mobbet mye gjennom hele barneskolen, så frekke barn trigger noe i meg. Ting som andre voksne ler bort, f.eks småbarn som surt sier: "Du er dum, du!" trigger et irrasjonelt sinne i meg pga dette. (Jeg gjør selvsagt ikke barna noe, men det styrker det at jeg misliker dem).

Anonymkode: 1c0ab...d43

Det skjønner jeg godt. Barn er noen drittunger. Men det er ikke alle som er det. Noen barn er ganske så ålreite og snille også så ikke ta alle over en kam. Men de type drittungene du tenker på burde vel fått seg en lærepenge. Kanskje det å bli dyttet av sykkel eller noe, det skal jeg gjøre om det passer seg sånn. I det drittungen sier noe stygt og passerer forbi med sykkel så nøler jeg ikke med å dytte neste gang 

Anonymkode: 5c22e...905

[Sfr]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Det er viktig, Ts, å skille mellom å like eller mislike barn og å like eller mislike foreldrene til barna.

Det du beskriver er en aversjon mot dårlig oppdratte barn. Altså misliker du barnas foreldre (som ødelegger barn med å drite i å oppdra dem). 
 

Selv liker jeg barn godt. Men jeg møter veldig sjelden foreldre som gjør en tilnærmet ok jobb som foreldre. Så barn i selskap med sine foreldre? En lidelse.

Anonymkode: a197b...58e

Dette 👏🏽👏🏽

[AnonymBruker]

Jeg liker heller ikke (andres) unger.

Helt ærlig liker jeg ikke mine egne innimellom heller🙈

Anonymkode: 198cc...a98

[AnonymBruker]

Så et barn for en stund siden som nektet å gå ut av lekebutikken og skrek nei nei! Når moren sa nå kommer du her! Til slutt måtte hun bære han med seg ut. Kjente da at jeg var glad jeg ikke har barn, og jeg liker dem ikke så godt. Jeg var på lekebutikken for å kjøpe en gave.

Anonymkode: 42f2b...891

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres normalt ut. Jeg er mamma selv, og når mine unger har vrælt på butikken så har jeg også tenkt "kan ikke den ungen bare holde kjeft!".  Men jeg sier ikke det til barnet da, det er bare noe man tenker. Jeg har bært ungen rett ut av butikken med en eneste gang når slikt har skjedd da. 

Jeg har tenkt det samme når ungene har vært babyer og vrælt time etter time på natten, og jeg er på ørene natt uten søvn. "Kan ikke den ungen bare tie stille og sove nå!". Men det er bare tanker, ikke noe jeg sier høyt og jeg er kjærlig ovenfor barna. Jeg mener jo ikke noe vondt med tankene, det er bare frustrasjon. 

Anonymkode: d063e...460

[AnonymBruker]

OlsenHansen skrev (På 12.3.2021 den 23.15):

Fly og flyplasser er verst. Har hørt barn skrike hele flyturen. En gang på flyplassen var det en tysk gutt som skrek, veltet andre sin baggasje og sprang opp på rullebåndet i allefall 30 minutter. Men jeg blir aldri sur på barna, det er de jævla forbanna satans foreldrene som lære å ta hensyn! 😄

Det finnes noen barn som har nevroutviklingsforstyrrelser og da er det ikke bare så enkelt som å oppdra dem. De har diagnoser som gjør at hjernen og atferden dems ikke stemmer overens med andres derfor har foreldrene det ekstra tøft og det er spesial utdannede folk som arbeider rundt barna i bhg og skole hverdagen. Dette barnet hørtes ikke ut som et vanlig velfungerende barn men et barn med en nevroutviklingsforstyrrelse og da kan det dessverre være mye mer støy enten man er hjemme eller ute.

Anonymkode: 731b4...292

[Helgeline]

Ja, helt ærlig synes jeg du er litt «ond». For det første har jeg aldri opplevd barn som har skreket i en halvtime på butikken. 
Har opplevd skrikende barn ja, men det er jo som regel barn mellom 1-3 år, og det er ingen  alder barn er ferdig oppdratt i. Foreldrene er som regel synlig stressa, og jeg blir ikke irritert en plass men har sympati med dem. 
Utsagnene du kommer med vitner om lav empati og/eller liten erfaring med barn. 
Barn er herlige, små mennesker. 
Det eneste som er verre enn folk som misliker barn, er de som liker hunder bedre, tett fulgt av de som liker egne barn men avskyr andres. 
Sånn, nå var jeg dønn ærlig.