Er du ensom?

[Aragorn ll Elessar]

Jeg er aldri ensom.

[AnonymBruker]

Jeg er mye aleine. Aleine hele dagen, siden jeg er ufør. Har ikke familie. Har en samboer som er med meg på kveldene, men hvis han har en fridag så bruker han den helst på hobbyene sine. Han prøver å ta meg med noen ganger, for å være grei, han vet jo at jeg ikke har noen andre. 

Har prøvd å få meg venner. Har prøvd på nettet, prøvd å oppsøke diverse organisasjoner lokalt, men det har ikke blitt til noe mer. I perioder går jeg lange turer på formiddagene, alene. Tar noen bilder, men har ingen å vise dem til. I perioder går jeg mye på ski, aleine. Tar med kaffe og niste, og finner meg en fin rasteplass, og sitter der - aleine.

Merker ikke noe forskjell i forhold til koronaen. Gikk turer aleine før, går turer aleine nå. Skulle ønske jeg hadde en gjeng, en gruppe solide jenter som kjente hverandre godt, respekterte hverandre og likte hverandre og satte pris på hverandres selskap og meninger. Og som byttet på å dra hverandre igang, ta kontakt, ta initiativ til å finne på noe. Kunne tenkt meg en flokk, en jentegjeng (uten intriger). Som likte friluftsliv og som hadde fokus på en artig og oppløftende tone med mye humor. Ja, det hadde vært en utopi... Flere som kunne tenkt seg det? 

Anonymkode: cca0e...d5e

[Rogadame]

Jeg er en person som kan føle meg ensom sammen med andre  folk .Har kollegaer og familie- men kan ofte kjenne på at jeg  egenlig vil vekk derifra. 

Har stort behov for alenetid.

Var sånn før jeg fikk egen familie  også.

( og jeg HATER når overivrige klassekontakter til barna , skal lage " playdates" for foreldrene..strikkeklubb/ kaffetreff  osv 🙄)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.3.2021 den 23.07):

Ja, for første gang i livet er jeg ensom. Jeg er hjemme med en baby 10 timer om dagen uten å møte noen. Jeg er veldig deprimert og får ikke hjelp😢

Anonymkode: 38022...03b

Jeg skjønner deg kjempegodt og føler på det samme selv! "Babyen" min er nå 1,5 år. Prøv å lage deg en dagsplan. Ta med babyen på tur i vogna en halvtime hver dag. Planlegg dagene og hvordan du skal gjøre det med baby. 

Og snakk med helsestasjonen! Er du deprimert har du krav på hjelp, og sier du fra så skal de ta deg på alvor ❤ 

Labello skrev (På 3.3.2021 den 0.01):

❤Jeg har ei venninne som har det likt.. men siden jeg er barnløs så skjønner jeg det ikke helt.

Så må bare spørre; hvorfor oppleves det så veldig ensomt når man er med barnet sitt? Og det er et aktivt valg? Dette er ikke kritikk, bare jeg som ønsker å forstå.

Det kan være flere grunner. For meg er det mangelen på voksenkontakt, en normal samtale med noen som svarer noe annet enn "blubløblæ" eller noe tilsvarende. Det å føle at man har et liv utenom gulp, bleieskift, og byssing er veldig viktig. Når man blir mamma er det som om verden slutter å se DEG og kun ser deg som mamma, mens du selv sitter og føler deg veldig som deg selv, men den delen skal du nå slutte å være frem til barna flytter ut. Det å velge å få barn er ikke å velge bort seg selv. Barn har det best når mor (og far) har det bra! De fleste har det ikke bra i situasjoner som er nye og i tillegg opplever at ingen lenger vil ha noe med deg å gjøre. 

Da jeg fikk barn så sa mine venninner at "Vi trenger ikke invitere deg for du har jo barn", "du har jo barn, så da kan du sikkert ikke" osv., og alt jeg ønsket meg var å komme meg ut av leiligheten som jeg nå tilbrakte ALL min tid i. 

Som mamma kan jeg fortsatt dra på byen, komme på jentekveld eller dra på kino. Jeg kan fortsatt trene, spise, snakke og interessere meg for andre ting enn babyen, MEN, når du slutter å bli invitert, slutter å få input og impulser fra andre, så handler det veldig mye om baby når man først møtes... 

Nå har jo mange vært permittert og tilbrakt mye tid hjemme, uten muligheter for å dra noe sted, møte noen eller snakke med andre mennesker på jobb. Hvordan har det føltes? Det føles ganske likt å få barn, men i tillegg så får du ikke spist, dusjet eller noe som helst tid til å være deg, samtidig som at venner og andre sier "men dette har du jo valgt selv"... NEI, jeg har valgt å få barn,  DERE har valgt å slutte å inkludere meg på grunnlag av det. 

Anonymkode: d8dee...46e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er både alene og ensom😢 Har bursdag i morgen og det blir nok en bursdag jeg er alene... Blir noen tårer nå i kveld men det går vel over.

Anonymkode: 72143...cb8

Gratulerer med dagen din om 45 minutter 🥰❤🎁 

Anonymkode: a5e9b...87c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er mye aleine. Aleine hele dagen, siden jeg er ufør. Har ikke familie. Har en samboer som er med meg på kveldene, men hvis han har en fridag så bruker han den helst på hobbyene sine. Han prøver å ta meg med noen ganger, for å være grei, han vet jo at jeg ikke har noen andre. 

Har prøvd å få meg venner. Har prøvd på nettet, prøvd å oppsøke diverse organisasjoner lokalt, men det har ikke blitt til noe mer. I perioder går jeg lange turer på formiddagene, alene. Tar noen bilder, men har ingen å vise dem til. I perioder går jeg mye på ski, aleine. Tar med kaffe og niste, og finner meg en fin rasteplass, og sitter der - aleine.

Merker ikke noe forskjell i forhold til koronaen. Gikk turer aleine før, går turer aleine nå. Skulle ønske jeg hadde en gjeng, en gruppe solide jenter som kjente hverandre godt, respekterte hverandre og likte hverandre og satte pris på hverandres selskap og meninger. Og som byttet på å dra hverandre igang, ta kontakt, ta initiativ til å finne på noe. Kunne tenkt meg en flokk, en jentegjeng (uten intriger). Som likte friluftsliv og som hadde fokus på en artig og oppløftende tone med mye humor. Ja, det hadde vært en utopi... Flere som kunne tenkt seg det? 

Anonymkode: cca0e...d5e

Jeg tipper det er flere som kunne ha tenkt seg det! Hvor i landet bor du?

Anonymkode: e42fe...93e

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg blir det snart, jeg tror jeg må slå opp.  Og har ikke mange venner, og begynner å bli gammel (men antakelig fortsatt lenge igjen av livet.)  Jobben gjør meg ganske menneskesky og.  Redd.

Anonymkode: 560b4...522

[AnonymBruker]

Jeg er ikke ensom, kunne nok tvert i mot tenkt meg å være oftere alene enn jeg er.

Anonymkode: a5e9b...87c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skjønner deg kjempegodt og føler på det samme selv! "Babyen" min er nå 1,5 år. Prøv å lage deg en dagsplan. Ta med babyen på tur i vogna en halvtime hver dag. Planlegg dagene og hvordan du skal gjøre det med baby. 

Og snakk med helsestasjonen! Er du deprimert har du krav på hjelp, og sier du fra så skal de ta deg på alvor ❤ 

Det kan være flere grunner. For meg er det mangelen på voksenkontakt, en normal samtale med noen som svarer noe annet enn "blubløblæ" eller noe tilsvarende. Det å føle at man har et liv utenom gulp, bleieskift, og byssing er veldig viktig. Når man blir mamma er det som om verden slutter å se DEG og kun ser deg som mamma, mens du selv sitter og føler deg veldig som deg selv, men den delen skal du nå slutte å være frem til barna flytter ut. Det å velge å få barn er ikke å velge bort seg selv. Barn har det best når mor (og far) har det bra! De fleste har det ikke bra i situasjoner som er nye og i tillegg opplever at ingen lenger vil ha noe med deg å gjøre. 

Da jeg fikk barn så sa mine venninner at "Vi trenger ikke invitere deg for du har jo barn", "du har jo barn, så da kan du sikkert ikke" osv., og alt jeg ønsket meg var å komme meg ut av leiligheten som jeg nå tilbrakte ALL min tid i. 

Som mamma kan jeg fortsatt dra på byen, komme på jentekveld eller dra på kino. Jeg kan fortsatt trene, spise, snakke og interessere meg for andre ting enn babyen, MEN, når du slutter å bli invitert, slutter å få input og impulser fra andre, så handler det veldig mye om baby når man først møtes... 

Nå har jo mange vært permittert og tilbrakt mye tid hjemme, uten muligheter for å dra noe sted, møte noen eller snakke med andre mennesker på jobb. Hvordan har det føltes? Det føles ganske likt å få barn, men i tillegg så får du ikke spist, dusjet eller noe som helst tid til å være deg, samtidig som at venner og andre sier "men dette har du jo valgt selv"... NEI, jeg har valgt å få barn,  DERE har valgt å slutte å inkludere meg på grunnlag av det. 

Anonymkode: d8dee...46e

Det du sier her stemmer så godt, særlig det første! Nå er mine barn blitt ganske store, skolealder på begge, men min ensomhet handler ganske mye om at de rundt meg ser meg kun som mamma. Den jeg egentlig er/var føler jeg at jeg i stor grad har mistet. Jeg elsker barna mine og vil være mamma, men jeg er fortsatt den personen jeg var FØR barn. Og det glemmer kanskje særlig de nær deg veldig fort! Som du sier; «dette vil/kan jo ikke du, du skal være hjemme med barn»...  Og livet blir så lite og ensomt av det, og corona hjelper heller ikke akkurat. Jeg savner mer tid til MEG, det ville ha gjort meg til en gladere og bedre mor også, så det er bare vinn-vinn for både mødre og barn om mammaen får lov til å fortsette å være seg selv også... Så ja! Jeg er også ensom! Jeg savner andre voksne mennesker utenom kollegaer nå under pandemien, jeg savner en partner, jeg savner MEG, og jeg er ensom selv om jeg har barna mine og utvidet familie rundt meg.

Anonymkode: e42fe...93e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det du sier her stemmer så godt, særlig det første! Nå er mine barn blitt ganske store, skolealder på begge, men min ensomhet handler ganske mye om at de rundt meg ser meg kun som mamma. Den jeg egentlig er/var føler jeg at jeg i stor grad har mistet. Jeg elsker barna mine og vil være mamma, men jeg er fortsatt den personen jeg var FØR barn. Og det glemmer kanskje særlig de nær deg veldig fort! Som du sier; «dette vil/kan jo ikke du, du skal være hjemme med barn»...  Og livet blir så lite og ensomt av det, og corona hjelper heller ikke akkurat. Jeg savner mer tid til MEG, det ville ha gjort meg til en gladere og bedre mor også, så det er bare vinn-vinn for både mødre og barn om mammaen får lov til å fortsette å være seg selv også... Så ja! Jeg er også ensom! Jeg savner andre voksne mennesker utenom kollegaer nå under pandemien, jeg savner en partner, jeg savner MEG, og jeg er ensom selv om jeg har barna mine og utvidet familie rundt meg.

Anonymkode: e42fe...93e

Jeg som skrev novellen over her. Kanskje vi burde starte en gruppe for mammaer som fortsatt vil være noe annet? 🤪 Det burde jo være unødvendig. 

Jeg elsker også å være mamma, men jeg er den samme personen som før - jeg har bare fått ett vedheng. 

Det har jo ingenting å si om barna er store eller små, problemet er at samfunnet fortsatt tror at man blir en helt annen person av å få barn, og at man da ikke lenger har egne behov, noe som ikke stemmer i det hele tatt. Det er så innprentet i alt man blir fortalt. Jeg tror det hadde vært lettere om flere av mine venninner hadde hatt barn selv, for da hadde de skjønt greia, men det gjør de ikke og det sårer og gjør så vondt når de avviser meg og ikke engang skjønner at de gjør det. 

Skal innrømme at jeg kan få "hevmtanker", ta igjen en gang i fremtiden. Invitere på fest og være tydelig på at "det kan jo ikke du som har barn være med på", eller "du er jo gravid, så det orker du ikke" (jeg ble utstøtt allerede i graviditeten, og skulle bare tåle det, for jeg hadde jo valgt det selv)

Mange kvinner snakker så høyt om retten til å bestemme over eget liv, og egen kropp, men så fort du blir gravid eller har fått barn, så er du redusert til noen som andre kan ta avgjørelser på vegne av. "Du kan ikke fordi, du orker ikke fordi, det passer ikke for deg fordi..." 

Kanskje jeg er den som er best til å avgjøre om det passer å være med på den festen, eller orker å være med på det arrangementet, eller om det passer å ta fri en kveld. Barnet mitt har en pappa, som er like kapabel som meg til å være hjemme en kveld alene med vårt barn!

Anonymkode: d8dee...46e

[Smeltemann]

Fint å være alene. Disponere den tiden en har selv. Savner det .

Skjønner det at dere som har dårlig psyke ikke takler det like bra.  Finn på noe,dere trenger noe menigfylt og gjøre på dagene. 

[AnonymBruker]

Ja, jeg er delvis ensom. Jeg har et nettverk gjennom hobby (vi kan ikke møtes nå pga covid), og møter kolleger på jobb, men savner noen skikkelig gode, nære venner her jeg bor nå. Jeg har én nær god venn, som bor på en helt annen kant av landet. Jeg er introvert og trives godt i eget selskap, men innimellom savner jeg 1-2 å bare gå på kafe med liksom. 

Anonymkode: 5fc6d...ecf

[AnonymBruker]

I perioder. Jeg har samboer, to barn, jobb og en aktiv livsstil. Men har få venner og egentlig ingen mennesker som krever en plass i livet mitt (utenom samboer og barna da). Hadde det ikke vært for samboer, barna og jobben som venter at jeg stiller på jobb så kunne jeg lagt død hjemme leeenge før noen hadde merket at jeg var borte.
 

Jeg er en utadvendt, sosial og sprudlende person, og ingen ville trodd at jeg er så venneløs eller ensom om jeg sa det høyt tror jeg. 

Og det tør jeg egentlig ikke heller. 
 

Det er ikke noe problem å få kontakt med menn, så guttevenner får jeg lett, men tror ikke samboeren hadde likt det så godt. Men guttevenner er ikke det jeg ønsker meg, jeg savner å ha venninner, og det er vanskelig å få i voksen alder! 🤷🏻‍♀️

Anonymkode: bf042...dd2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

I perioder. Jeg har samboer, to barn, jobb og en aktiv livsstil. Men har få venner og egentlig ingen mennesker som krever en plass i livet mitt (utenom samboer og barna da). Hadde det ikke vært for samboer, barna og jobben som venter at jeg stiller på jobb så kunne jeg lagt død hjemme leeenge før noen hadde merket at jeg var borte.
 

Jeg er en utadvendt, sosial og sprudlende person, og ingen ville trodd at jeg er så venneløs eller ensom om jeg sa det høyt tror jeg. 

Og det tør jeg egentlig ikke heller. 
 

Det er ikke noe problem å få kontakt med menn, så guttevenner får jeg lett, men tror ikke samboeren hadde likt det så godt. Men guttevenner er ikke det jeg ønsker meg, jeg savner å ha venninner, og det er vanskelig å få i voksen alder! 🤷🏻‍♀️

Anonymkode: bf042...dd2

Ps: Dette har ingenting med korona å gjøre, slik er livet mitt generelt. Så jeg har ikke merket koronaen noe særlig sånn sosialt eller mtp ensomhet. 

Anonymkode: bf042...dd2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er mye aleine. Aleine hele dagen, siden jeg er ufør. Har ikke familie. Har en samboer som er med meg på kveldene, men hvis han har en fridag så bruker han den helst på hobbyene sine. Han prøver å ta meg med noen ganger, for å være grei, han vet jo at jeg ikke har noen andre. 

Har prøvd å få meg venner. Har prøvd på nettet, prøvd å oppsøke diverse organisasjoner lokalt, men det har ikke blitt til noe mer. I perioder går jeg lange turer på formiddagene, alene. Tar noen bilder, men har ingen å vise dem til. I perioder går jeg mye på ski, aleine. Tar med kaffe og niste, og finner meg en fin rasteplass, og sitter der - aleine.

Merker ikke noe forskjell i forhold til koronaen. Gikk turer aleine før, går turer aleine nå. Skulle ønske jeg hadde en gjeng, en gruppe solide jenter som kjente hverandre godt, respekterte hverandre og likte hverandre og satte pris på hverandres selskap og meninger. Og som byttet på å dra hverandre igang, ta kontakt, ta initiativ til å finne på noe. Kunne tenkt meg en flokk, en jentegjeng (uten intriger). Som likte friluftsliv og som hadde fokus på en artig og oppløftende tone med mye humor. Ja, det hadde vært en utopi... Flere som kunne tenkt seg det? 

Anonymkode: cca0e...d5e

Prøv turgrupper på fb. Spørs sikkert hvor du bor, men søk etter Hey Woman-grupper, ord som «turvenner», «sosial» osv på ditt hjemsted. 

Anonymkode: 65579...4eb

[AnonymBruker]

Ja, jeg er ensom. Bor alene. Har mange venner, men pga covid har vi ikke mulighet til å møtes (bor i Oslo). Så dagene består av å ta seg av alvorlig syke pasienter på jobb, og sitte alene hjemme resten av tiden. Sånn har det vært i et år nå, med et lite pusterom i sommer. Jeg burde gå turer og lage meg god mat på fritiden, men alt jeg gjør er å sove foran TV. Jeg har gått ned masse i vekt, var litt chubby for et år siden og er slank på grensen til for tynn nå.   Men kan egentlig ikke klage, for jeg har en jobb jeg liker og ingen økonomiske bekymringer. 

Anonymkode: 6fe32...535

[Tøvftta]

Ja, men å prøve å bli kjent med noen er jo ett ork 😂

[AnonymBruker]

Ja. Har ikke venner og familien min bryr seg ikke om meg. Jeg er deprimert da, og er i en fase hvor jeg isolerer meg selv, men det er trist å se at foreldre og søsken ikke engang gjør et forsøk. For hver dag som går får jeg bare bekrefta at ingen liker meg. 

Anonymkode: e9672...579

[LadyM1]

Jeg er ikke ensom, trives godt i eget selskap og har alltid noe å finne på. Har mye kontakt med familie og venner på facetime, ellers så er jo barna her og kjøresten ramler innom med jevne mellomrom. Merker lite forskjell fra hverdagen før covid og nå.

Men har et par venninner som kjenner på ensomheten og de snakker jeg med daglig på telefon/facetime. 

[AnonymBruker]

LadyM1 skrev (1 time siden):

Jeg er ikke ensom, trives godt i eget selskap og har alltid noe å finne på. Har mye kontakt med familie og venner på facetime, ellers så er jo barna her og kjøresten ramler innom med jevne mellomrom. Merker lite forskjell fra hverdagen før covid og nå.

Men har et par venninner som kjenner på ensomheten og de snakker jeg med daglig på telefon/facetime. 

Med barn og kjæreste har du jo en god base. Jeg er singel, har et snart voksent barn. Har venninner og litt familie, men det må jo hele tiden avtales. å møte ute på tur til det og det klokkeslett, kanskje kafè når det har vært mulig. Kveldene blir hjemme alene, alle begrenser vi jo besøk. 

Anonymkode: 65579...4eb