Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Med barn og kjæreste har du jo en god base. Jeg er singel, har et snart voksent barn. Har venninner og litt familie, men det må jo hele tiden avtales. å møte ute på tur til det og det klokkeslett, kanskje kafè når det har vært mulig. Kveldene blir hjemme alene, alle begrenser vi jo besøk. 

Anonymkode: 65579...4eb

Jeg bor også på en måte alene. De eldste barna bor ikke hjemme, minstemann er 50/50 og kjæresten jobber mye så han ramler bare innom med jevne mellomrom. Skjønner selvfølgelig at mange er ensomme, både med og uten covid, og det synes jeg er trist for de. Men spørsmålet til ts er  om jeg er ensom, noe jeg svarte på at jeg ikke er. 😊

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Gratulerer med dagen din om 45 minutter 🥰❤🎁 

Anonymkode: a5e9b...87c

Tusen takk❤ Det varmer❤

Anonymkode: 72143...cb8

  • Liker 2
Gjest Okeeei
Skrevet

Alle mennesker er alene til syvende og sist, men de fleste er redde for å ta dette faktum innover seg. De søker etter noen utenfor for å fylle et tomrom, men egentlig trenger de å fylle tomrommet selv med å bli kjent med seg selv. Etter at jeg bestemte meg for å prioritere forholdet med meg selv har jeg sluttet å føle meg særlig ensom. Det er også enklere å ha forhold til andre uten at det blir co-dependent. 

AnonymBruker
Skrevet
Labello skrev (På 3.3.2021 den 0.01):

❤Jeg har ei venninne som har det likt.. men siden jeg er barnløs så skjønner jeg det ikke helt.

Så må bare spørre; hvorfor oppleves det så veldig ensomt når man er med barnet sitt? Og det er et aktivt valg? Dette er ikke kritikk, bare jeg som ønsker å forstå.

En venn og barn er to forskjellige ting. Man kan gå hjemme med barna sine og elske selskapet av de, men man trenger å koble av med en venn en gang i blant. Har man ikke noen sosiale relasjoner blir det fryktelig ensomt.

Anonymkode: 18ca6...fe8

  • Liker 1
Gjest Lasox
Skrevet

Ja, men det har jeg vært stort sett gjennom hele livet. :)

Men, klager ikke. Er introvert. Verre for de som er utadvendt. 

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 6.3.2021 den 0.21):

Ja, jeg er delvis ensom. Jeg har et nettverk gjennom hobby (vi kan ikke møtes nå pga covid), og møter kolleger på jobb, men savner noen skikkelig gode, nære venner her jeg bor nå. Jeg har én nær god venn, som bor på en helt annen kant av landet. Jeg er introvert og trives godt i eget selskap, men innimellom savner jeg 1-2 å bare gå på kafe med liksom. 

Anonymkode: 5fc6d...ecf

Akkurat sånn har jeg det også... Men jeg har ikke et nettverk gjennom hobby. Har stort sett bare kollegaer som ikke har kontakt utenom jobb.

Anonymkode: ce99e...2dd

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 2.3.2021 den 23.05):

Leser mye om en stor del av befolkningen som er ensom i landet vårt, i alle aldere. Det går veldig inn på meg og nå i denne tiden er det sikkert verre! Er du ensom?

Anonymkode: d0afc...34b

Ja, er veldig ensom. Pappa er død, søsteren min er død. Resten av familien har jeg ikke kontakt med. Har ei venninne som bor 20 min unna. Glad jeg har henne.  Prøver å bli kjent med folk men jeg syns det er vanskelig 😕

Anonymkode: c0047...e49

AnonymBruker
Skrevet

Jeg kjenner meg ensom selvom jeg har mange mennesker rundt meg. Men det er eksistensiell ensomhet. Jeg sier det ikke høyt, fordi jeg har ikke noe egentlig å klage over. 

Anonymkode: 14896...d39

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Ja, og jeg ble enda mer ensom etter jeg ble ufør. Da mistet jeg så mye av det sosiale jeg hadde, og det er vanskelig å skape og vedlikeholde nye relasjoner når man aldri vet om man vil kunne klare å holde på dem pga sykdommen som hemmer meg sosialt. Jeg er så heldig å ha en samboer og en katt ( samboeren min jobber mye og lange vakter i helsevesenet ), og jeg er svært takknemlig for at jeg har han, men som 29 år gammel kvinne så savner jeg så forferdelig noen venninner jeg kunne ha delt interesser med og hatt på besøk en engang iblant. På de verste dagene hvor samboer er mer på jobb en hjemme kan jeg ofte bare bli liggende i sengen frem til han kommer hjem, og leve i fantasien min hvor jeg er frisk og har en sosial omgangskrets.

Anonymkode: 16dfc...17c

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Jeg er også veldig ensom. Har en fantastisk samboer og vi er bestevenner samt jeg går bra sammen med hans venner, men merker det ekstremt mye nå når vi skal gifte oss og jeg ikke har noen å invitere eller ha som forlover

Anonymkode: 4ce6a...11b

AnonymBruker
Skrevet

Jepp

Anonymkode: 4ce6a...11b

Gjest TheCatLady
Skrevet

Ja, men det har jeg vært lenge, men har blitt enda mer ensom nå da. 

Det er nok sikkert verre for de som for første gang kanskje kjenner på den følelsen enn det er for oss som har hatt den følelsen lenge eller kanskje alltid har hatt det. 

AnonymBruker
Skrevet

Både ja og nei. Har noen venner og ekstremt mange bekjente hvor en god del en gang var venner. Jeg er ensom i mengden. Jeg har få jg kan snakke med. Snakker bare luft med folk til tider for å skjule hva jg egentlig tenker. 
 

jeg har visst ingen interesser som er like som andre. Har for tiden under corona 0 interesser.

Anonymkode: 1e2c3...1ac

AnonymBruker
Skrevet
TheCatLady skrev (1 time siden):

Ja, men det har jeg vært lenge, men har blitt enda mer ensom nå da. 

Det er nok sikkert verre for de som for første gang kanskje kjenner på den følelsen enn det er for oss som har hatt den følelsen lenge eller kanskje alltid har hatt det. 

Vel, jeg har perioder med mange venner og perioder med få. Mye av det er fordi jeg ikke har interesser eller tenker svært ulikt som de jg møter på og føler meg ikke forstått. Derfor trekker jeg meg bevisst ut. Den verste følelsen er i tilvenningsfasen. Det går seg til. 

Anonymkode: 1e2c3...1ac

AnonymBruker
Skrevet

Ja, har vært ensom i ca et halvt år. Med ensom mener jeg at de eneste jeg ser i løpet av en uke er de som står i kassen på Kiwi og Meny. Har ikke truffet venner på ett år og familie kanskje 3-4 ganger i løpet av siste året. Ingen samboer eller barn. De siste mnd har jeg begynt å kjenne på en skikkelig ensomhetsfølelse og det å være alene om alt

Anonymkode: 56d0f...bb1

Gjest TheCatLady
Skrevet
AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vel, jeg har perioder med mange venner og perioder med få. Mye av det er fordi jeg ikke har interesser eller tenker svært ulikt som de jg møter på og føler meg ikke forstått. Derfor trekker jeg meg bevisst ut. Den verste følelsen er i tilvenningsfasen. Det går seg til. 

Anonymkode: 1e2c3...1ac

Ok, jeg har stort sett hatt ingen eller få, men jeg kjenner meg litt igjen i det at det er vanskelig å finne noen jeg har kjemi med og ting til felles med. 

Det går litt opp og ned. Av og til er den følelsen grusom og andre ganger er det helt greit. 

Gjest Made4u
Skrevet

Bor alene, så klart det betyr en del ensomhet.

Men altså, jeg er en som det meste av livet har savnet ensomhet, alltid hatt mange rundt meg og det har skjedd noe "hele tiden".

Så dette føles helt ok for min del, og at det er korona-restriksjoner med desto mindre sosial kontakt, for min del ser jeg det som positivt heller enn negativt da jeg er en som trives veldig godt hjemme.

Skrevet
Labello skrev (På 3.3.2021 den 0.01):

❤Jeg har ei venninne som har det likt.. men siden jeg er barnløs så skjønner jeg det ikke helt.

Så må bare spørre; hvorfor oppleves det så veldig ensomt når man er med barnet sitt? Og det er et aktivt valg? Dette er ikke kritikk, bare jeg som ønsker å forstå.

Voksenkontakt har vært kjempeviktig for meg i begge permisjonene mine. Vi flyttet da ungene var 2 og 4 og hadde ikke bhg plass de første mnd. og jeg var da hjemme med ungene. På ny plass, uten tilbud om åpen bhg. og ingen omgangskrets trodde jeg helt alvorlig at jeg skulle bli tullete hjemme alene med ungene. Mannen jobbet mere siden jeg ikke jobbet den tiden. Så var overlykkelig da jeg endelig kunne begynne å jobbe igjen. Jobber man treffer man folk på jobb.

Selv i disse covid-tider, der mange har hjemmekontor, har man ofte litt kontakt med kollegaer via zome o.l. i løpet av dagen. Kan ikke sammenlignes med en baby. Kan ikke føre en samtale med noen på 10 mnd. og selv om barnet kommuniserer via lyder, kroppsspråk osv. Trenger man noen som svarer og som er på samme nivå.

Ja det er selvvalgt å få barn. Men ingen vet hvordan det er før barnet er her og de som har fått barn det siste året har ikke kunnet forutse hvordan det skulle bli med tanke på denne pandemien vi står i nå. 

  • Liker 1
Skrevet (endret)

Jeg føler meg faktisk mindre ensom etter pandemien brøt ut enn før. 

Før pandemien ble jeg hele tiden minnet på at jeg ikke har omgangskrets her vi bor nå. Via sosiale medier kunne jeg se at venninner der jeg bodde før (flyttet for tre år siden) samlet seg for venninnekveld eller var ute å spiste. Gikk tur og på kafe. Nå sitter alle mest hjemme og vi er alle i samme båt liksom. Det er litt godt å tenke på. Jeg går liksom ikke glipp av noe, om dere skjønner. 

Jeg er heldigvis heldig som har mann og barn. Men savner veldig å ha noen venninner å treffe i hverdagen. Telefon blir liksom ikke helt det samme. 

Endret av Nordilandet
  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 8.3.2021 den 23.33):

Jeg kjenner meg ensom selvom jeg har mange mennesker rundt meg. Men det er eksistensiell ensomhet. Jeg sier det ikke høyt, fordi jeg har ikke noe egentlig å klage over. 

Anonymkode: 14896...d39

Der sa du det. Eksistensiell ensomhet. Har alltid lurt på hvorfor jeg føler meg ensom med så mange rundt meg. . . . 

Anonymkode: 1e2c3...1ac

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...