Hvorfor gir mannfolk så f... i alt?

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten har vært sammen i fem år, bor ikke sammen. Mye kommunikasjon via mld'er. Jeg sparer selvsagt samtaler som omhandler forholdet vårt eller dype ting, til vi ses. Jeg er en person som sier fra når jeg er misfornøyd med noe eller føler på ting. Jeg mener selvfølgelig at alt jeg tar opp er nødvendig, fordi det er ting jeg går å bærer på LENGE før jeg tar det opp, og jeg må få det ut. Målet er alltid å oppnå forståelse og å bli hørt, men føler sjelden jeg blir det. Føles mer som at jeg er slitsom, plagsom som sier fra, at jeg er krevende. Han tar aldri opp noe spesielt, men hvis jeg tar opp noe først, så kommer det gjerne noe fra han og..

I tillegg føler jeg at han ikke bryr seg om meg og hvordan jeg har det, fordi når jeg prøver å fortelle om ting som har skjedd eller noe jeg føler på, som ikke omhandler han, får jeg korte svar (på mld'er) eller han bruker timesvis på å svare. Dette har plaget meg så mye, at jeg har holdt på å gjøre det slutt et par ganger, for jeg orker ikke dette. Føler aldri at han er der når jeg virkelig trenger det, og tenker tilbake på vanskelige situasjoner jeg har stått i mens vi var sammen, og at han ikke var der.

Når vi er på bristepunktet og jeg ønsker å gå, så forstår han ingenting av hvorfor og vil selvfølgelig ikke at jeg skal gå, "pga en tulle-grunn". Selv om jeg mater han med teskje, slik at han skal forstå. Føler nesten at jeg aldri kan gå fra han, fordi jeg er så redd for at han ikke skal forstå grunnen (eller late som, og få meg til å føle med dum).

Føler dere at dere kan snakke med mennene deres om ting som plager dere, om han eller andre situasjoner? Og at dere faktisk får respons?

Anonymkode: 1c91b...f64

[AnonymBruker]

Ja jeg får respons når jeg snakker om noe som plager meg. Jeg kan godt nevne det over melding, men bare hvis det er helt konkret og lett for ham å lese uten misforståelser. Så snakkes vi kanskje over telefon og sees om ikke så lenge. 

Det viktige er jo at dere sees ofte nok til at det blir et reellt forhold, dere har hverdagen sammen og ikke blir gående og vente på hverandre. Kjæresten og jeg bor heller ikke sammen, men bor med et kvarters avstand og sees minimum annenhver dag.  Hvis dere har et langdistanseforhold er det jo grunnlag for diverse problemer, men jeg antar det ikke ville vedvart i fem år?

Hva slags ting er det du tar opp med ham, og hvor hyppig skjer det?

Anonymkode: acdfd...b0c

[AnonymBruker]

Høres ut som du har funnet deg en av de dumme. gjør det slutt og finn deg noe skikkelig. 

Anonymkode: c1b59...f26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Føler nesten at jeg aldri kan gå fra han, fordi jeg er så redd for at han ikke skal forstå grunnen (eller late som, og få meg til å føle med dum).

Du har jo grunn nok bare der. Fri deg fra tanken på at du må ha aksept fra ham. Ditt liv, dine følelser, du bryter, og ferdig med det. 

Anonymkode: e8906...360

[AnonymBruker]

Du føler at du ikke kan gjøre det slutt fordi han ikke forstår? Det var et dårlig argument. Om du ikke har det noe bra i forholdet, å han gang på gang ikke ser ut til å «bry seg» så er det vel lite håp. Men er du sikker på at du ikke bare er litt for mye? At han føler på at du hele tiden har noe du trenger å snakke om så han blir overveldet? 

Anonymkode: ad545...a18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg og kjæresten har vært sammen i fem år, bor ikke sammen. Mye kommunikasjon via mld'er. Jeg sparer selvsagt samtaler som omhandler forholdet vårt eller dype ting, til vi ses. Jeg er en person som sier fra når jeg er misfornøyd med noe eller føler på ting. Jeg mener selvfølgelig at alt jeg tar opp er nødvendig, fordi det er ting jeg går å bærer på LENGE før jeg tar det opp, og jeg må få det ut. Målet er alltid å oppnå forståelse og å bli hørt, men føler sjelden jeg blir det. Føles mer som at jeg er slitsom, plagsom som sier fra, at jeg er krevende. Han tar aldri opp noe spesielt, men hvis jeg tar opp noe først, så kommer det gjerne noe fra han og..

I tillegg føler jeg at han ikke bryr seg om meg og hvordan jeg har det, fordi når jeg prøver å fortelle om ting som har skjedd eller noe jeg føler på, som ikke omhandler han, får jeg korte svar (på mld'er) eller han bruker timesvis på å svare. Dette har plaget meg så mye, at jeg har holdt på å gjøre det slutt et par ganger, for jeg orker ikke dette. Føler aldri at han er der når jeg virkelig trenger det, og tenker tilbake på vanskelige situasjoner jeg har stått i mens vi var sammen, og at han ikke var der.

Når vi er på bristepunktet og jeg ønsker å gå, så forstår han ingenting av hvorfor og vil selvfølgelig ikke at jeg skal gå, "pga en tulle-grunn". Selv om jeg mater han med teskje, slik at han skal forstå. Føler nesten at jeg aldri kan gå fra han, fordi jeg er så redd for at han ikke skal forstå grunnen (eller late som, og få meg til å føle med dum).

Føler dere at dere kan snakke med mennene deres om ting som plager dere, om han eller andre situasjoner? Og at dere faktisk får respons?

Anonymkode: 1c91b...f64

Høres ut som om du er en av de som gråter og trenger å snakke om ting hele tiden.

Hvis det er tilfelle ,så lykke til med neste man !

Hvis det er ikke tilfelle så kanskje dere 2 passer ikke sammen.

Anonymkode: 55dc2...460

[AnonymBruker]

Han bestemmer ikke når DU skal gå. Det er kun din avgjørelse. Han kan såklart bestemme over sine avgjørelser, men hallo.. at du ikke kan gjøre det slutt fordi han ikke forstår? Om du har forklart nok så er det hans problem om han ikke forstår. Da har du sagt ditt! Ikke la han styre alt. Livet er for kort til sånt. Du lever bare en gang. Hva hadde du rådet en venninne i samme situasjon? Eller din datter?( Om du fiktivt hadde hatt en) 

 

Det er i grunnen bare å fortelle at sånn vil ikke du ha det, og avslutte. ( Dersom det er hva du føler) 

Om han kaller det tulleting ser jeg det som enda en god grunn til å bare stoppe. 

Lykke til ♥️

Anonymkode: 44bec...a37

[AnonymBruker]

Du er, ts, sammen med et menneske. Ikke "en mann". Folk har personlighet og livserfaring som gjør dem til det mennesket de er. 

Liker du ikke den personen typen din er? Da slår du opp og så finner du en person med en personlighet du liker.

Det virker som om store deler av kg tror oppførsel og personlighet er to adskilte ting, slik at du kan like noens personlighet og samtidig mislike deres adferd. Personlighet og adferd er to ord for samma sak. Så enkelt sagt: liker du ikke det typen gjør så slår du opp. Du kaster ikke bort tid på å analysere og forsøke å endre noen. Vitenskap sier det er nytteløst, og opplyste mennesker forholder seg til vitenskap. 

Anonymkode: 74ac3...f4e

[EmilieH]

Kjæresten min er stikk motsatt og jeg vet at jeg er heldig som har funnet en som ber meg fortelle, lytter, ser meg og til og med snakker om hvordan han har det. Dropp han om dette plager deg veldig og finn noen som oppriktig er interessert i deg og livet ditt!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Høres ut som om du er en av de som gråter og trenger å snakke om ting hele tiden.

Hvis det er tilfelle ,så lykke til med neste man !

Hvis det er ikke tilfelle så kanskje dere 2 passer ikke sammen.

Anonymkode: 55dc2...460

Jeg var nok mer "needy" før, når det gjaldt å ta opp ting i forholdet - som å si fra når han stadig kom for sent, og maten ble kald, eller hvordan jeg føler meg, når han sier enkelte ting, eller oppfører seg på en viss måte.

Problemet hele veien er at jeg synes vi aldri prater sammen. Den eneste gangen praten flyter, er når vi snakker om han eller jobben hans. Hverdagsprat, som hva som skjedde på min jobb, eller med venner/familie, er helt uintr. Jeg har de siste årene slitt med sosial angst også, og har litt utfordringer ift. det. Så jeg begynte til slutt å gå til en psykolog. Det forstår han ingenting av, og spurte hvorfor jeg ikke bare kunne snakke med han..? Jo, fordi du HØRER ikke, FORSTÅR ikke og BRYR deg ikke!

Hadde en tøff dag på jobb for litt siden, noe skjedde, og jeg sendte han mld. Han svarte ikke, og når vi møttes etter jobb, var det ingen spm, selv om han så at jeg var opprørt. Noen ganger må jeg trosse angsten å gjøre ting, og da føler jeg meg bare dum om jeg sier "Jeg gruer meg til.." for da svarer han bare "Herregud, det er jo BARE..." Jeg får bare dårligere selvtillit av dette, føler at det jeg har å si, er totalt uintr. så hvorfor si noe hvis jeg ikke blir spurt.. Det går igjen i den sosiale angsten også, at jeg tror at ingen bryr seg om hva jeg har å si, så jeg sier aldri mer enn nødvendig og holder meg i "bakgrunnen". Det er slitsomt.. Gjennom årene har jeg gitt opp å ta opp ting, men det begynner å føles meningsløst å ha en kjæreste, hvis alt vi skal dele, bare er sex..

TS

Anonymkode: 1c91b...f64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg og kjæresten har vært sammen i fem år, bor ikke sammen. Mye kommunikasjon via mld'er. Jeg sparer selvsagt samtaler som omhandler forholdet vårt eller dype ting, til vi ses. Jeg er en person som sier fra når jeg er misfornøyd med noe eller føler på ting. Jeg mener selvfølgelig at alt jeg tar opp er nødvendig, fordi det er ting jeg går å bærer på LENGE før jeg tar det opp, og jeg må få det ut. Målet er alltid å oppnå forståelse og å bli hørt, men føler sjelden jeg blir det. Føles mer som at jeg er slitsom, plagsom som sier fra, at jeg er krevende. Han tar aldri opp noe spesielt, men hvis jeg tar opp noe først, så kommer det gjerne noe fra han og..

I tillegg føler jeg at han ikke bryr seg om meg og hvordan jeg har det, fordi når jeg prøver å fortelle om ting som har skjedd eller noe jeg føler på, som ikke omhandler han, får jeg korte svar (på mld'er) eller han bruker timesvis på å svare. Dette har plaget meg så mye, at jeg har holdt på å gjøre det slutt et par ganger, for jeg orker ikke dette. Føler aldri at han er der når jeg virkelig trenger det, og tenker tilbake på vanskelige situasjoner jeg har stått i mens vi var sammen, og at han ikke var der.

Når vi er på bristepunktet og jeg ønsker å gå, så forstår han ingenting av hvorfor og vil selvfølgelig ikke at jeg skal gå, "pga en tulle-grunn". Selv om jeg mater han med teskje, slik at han skal forstå. Føler nesten at jeg aldri kan gå fra han, fordi jeg er så redd for at han ikke skal forstå grunnen (eller late som, og få meg til å føle med dum).

Føler dere at dere kan snakke med mennene deres om ting som plager dere, om han eller andre situasjoner? Og at dere faktisk får respons?

Anonymkode: 1c91b...f64

Ser du får mye støtte fra kvinnene her på forumet. Kan si noe fra mitt mannlige perspektiv og erfaringer.

Det virker som at kvinner får energi av å prate (og prate) om ting dere bryr dere om. Utfordringen jeg har opplevd er at dere bryr dere om så fryktelig mye! Dermed blir det slitsomt for meg å høre på mye negativt prat støtt og stadig. Det går utover humøret mitt og jeg blir til slutt litt irritert dessverre.

Sa til slutt til kona at jeg ikke fatter og begriper at hun skal ha så sterke følelser for helt unødvendige ting og uviktige ting. Det er ingenting hun kan gjøre med dem, og hun bruker mye av sin (og min) energi på å prate/klage på tingene. Man kan ikke bry seg om alt her i verden. Tror menn er flinkere til å gi faen i det som anses som ikke å ha verdi.

Spørsmålet mitt blir da:

Hvor stort er behovet ditt til å snakke om ting?

Hvor ofte?

Og kan du ta noe av sakene med venninner (vil gjøre det enklere å ha en samtale med typen som virkelig viktige ting)?

Anonymkode: 248ed...510

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ser du får mye støtte fra kvinnene her på forumet. Kan si noe fra mitt mannlige perspektiv og erfaringer.

Det virker som at kvinner får energi av å prate (og prate) om ting dere bryr dere om. Utfordringen jeg har opplevd er at dere bryr dere om så fryktelig mye! Dermed blir det slitsomt for meg å høre på mye negativt prat støtt og stadig. Det går utover humøret mitt og jeg blir til slutt litt irritert dessverre.

Sa til slutt til kona at jeg ikke fatter og begriper at hun skal ha så sterke følelser for helt unødvendige ting og uviktige ting. Det er ingenting hun kan gjøre med dem, og hun bruker mye av sin (og min) energi på å prate/klage på tingene. Man kan ikke bry seg om alt her i verden. Tror menn er flinkere til å gi faen i det som anses som ikke å ha verdi.

Spørsmålet mitt blir da:

Hvor stort er behovet ditt til å snakke om ting?

Hvor ofte?

Og kan du ta noe av sakene med venninner (vil gjøre det enklere å ha en samtale med typen som virkelig viktige ting)?

Anonymkode: 248ed...510

Kan si at jeg og kjæresten hovedsaklig ses annenhver helg og et par dager i uken (noen timer). Han er veldig opptatt med jobb, og jeg er opptatt med mitt, og vi er knapt sammen. Så når vi først ER sammen, ønsker jeg å ha en samtale, ikke bare hoppe rett i senga.. Jeg hadde mye drama i starten av forholdet, så forstår at det kan ha hatt neg. innvirkning, men nå handler det generelt bare om å snakke sammen, om hva som helst! At når vi møtes på kvelden, så har jeg ikke lyst til å sitte i stillhet å se på en dårlig film og gå å legge meg. Vi kvinner trenger samtaler og bekreftelser, for å også kunne gi mannen det han trenger av kjærlighet, og synes det jeg ber om, er helt basic needs. 

TS

Anonymkode: 1c91b...f64

[EmilieH]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Kan si at jeg og kjæresten hovedsaklig ses annenhver helg og et par dager i uken (noen timer). Han er veldig opptatt med jobb, og jeg er opptatt med mitt, og vi er knapt sammen. Så når vi først ER sammen, ønsker jeg å ha en samtale, ikke bare hoppe rett i senga.. Jeg hadde mye drama i starten av forholdet, så forstår at det kan ha hatt neg. innvirkning, men nå handler det generelt bare om å snakke sammen, om hva som helst! At når vi møtes på kvelden, så har jeg ikke lyst til å sitte i stillhet å se på en dårlig film og gå å legge meg. Vi kvinner trenger samtaler og bekreftelser, for å også kunne gi mannen det han trenger av kjærlighet, og synes det jeg ber om, er helt basic needs. 

TS

Anonymkode: 1c91b...f64

Sånn hadde jeg aldri orket å ha det i forholdet mitt. Vi kvinner trenger noen som ser oss og snakker med oss når det er noe. Han der hadde jeg kuttet ut og funnet en annen som ser deg og hvor du ikke trenger å være "redd" når du trenger å prate. En partner skal være den som lytter og støtter i gode og dårlige dager, tenker jeg ihvertfall! 

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som du trenger mer bekreftelse enn du får fra kjæresten din. Angsten gjør deg nok også ekstra sårbar. Og når dere sees så sjelden, blir det enda vanskeligere. 

Jeg ville sagt det til ham en gang til, så tydelig som overhodet mulig, skriftlig eller muntlig:

Jeg trenger at du viser mer interesse for ting som skjer i livet mitt. 

Jeg trenger forståelse for at angsten gjør meg mer sårbar for ting som kanskje virker uproblematiske for deg. 

Jeg trenger å vite at du er glad i meg.

Hvis du ikke kan eller vil møte meg på dette, må jeg gjøre det slutt. Jeg kan ikke være i et forhold der jeg må lure på hvor mye kjæresten min egentlig bryr seg om meg. 

Anonymkode: ce902...6a4

[AnonymBruker]

Tenk deg godt om: er det slik du vil ha det resten av livet?

Hvis ikke må det 1) kommuniseres og 2) tas tak i.

Anonymkode: fa03e...a67

[Uredd]

En mann vil aldri kunne bli en god venninne

Ser ofte at det er det som kvinner tror at de kan få i en mann. Menn er sjelden interessert i småproblemer som ikke kan fikses, og bruker heller energien på ting som kan.

Joda, vi kan også lytte fordi vi vet at det er det som trengs hos partneren, men det ligger altså ikke i vår natur og jeg tror det kan være lurt for alle av og til å minnes på at vi er forskjellige kjønn som tenker annerledes.

Dette er den grove generaliseringen og det finnes betydlige variasjoner i begge retninger. I dette tilfellet ser det ut til at forskjellen er så store at det er vanskelig å få det til å fungere. Jeg tror TS gjør lurt i å akseptere at du ikke kan forandre en annen person. Hvis du har behov som ikke dekkes av partneren må du vurdere om det kan leves med, eller prøve å få det dekket på annet vis.

Hvis det du trenger er en god venninne som ønsker å lytte til alle dine bekymringer, er det det du må finne. Så får du heller vurdere etterpå om det er nok igjen til å holde på partneren.

[EmilieH]

Uredd skrev (5 minutter siden):

En mann vil aldri kunne bli en god venninne

Ser ofte at det er det som kvinner tror at de kan få i en mann. Menn er sjelden interessert i småproblemer som ikke kan fikses, og bruker heller energien på ting som kan.

Joda, vi kan også lytte fordi vi vet at det er det som trengs hos partneren, men det ligger altså ikke i vår natur og jeg tror det kan være lurt for alle av og til å minnes på at vi er forskjellige kjønn som tenker annerledes.

Dette er den grove generaliseringen og det finnes betydlige variasjoner i begge retninger. I dette tilfellet ser det ut til at forskjellen er så store at det er vanskelig å få det til å fungere. Jeg tror TS gjør lurt i å akseptere at du ikke kan forandre en annen person. Hvis du har behov som ikke dekkes av partneren må du vurdere om det kan leves med, eller prøve å få det dekket på annet vis.

Hvis det du trenger er en god venninne som ønsker å lytte til alle dine bekymringer, er det det du må finne. Så får du heller vurdere etterpå om det er nok igjen til å holde på partneren.

Jo, det finnes menn som lytter til alle bekymringer. Vet det er sjeldent men jeg har funnet en av de ihvertfall ❤️

[AnonymBruker]

Ja, jeg føler at jeg blir hørt når jeg tar opp noe med samboer. Jeg kan faktisk prate med han om absolutt alt, og han svarer ordentlig, selv om han ikke nødvendigvis er enig, eller forstår helt. Og dette påpeker han også, at han forstår, selv om han ikke er enig. 

Så ja, jeg syns absolutt det skal være mulig å snakke med partneren sin, å bli hørt. 

Anonymkode: 864f7...2c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, jeg føler at jeg blir hørt når jeg tar opp noe med samboer. Jeg kan faktisk prate med han om absolutt alt, og han svarer ordentlig, selv om han ikke nødvendigvis er enig, eller forstår helt. Og dette påpeker han også, at han forstår, selv om han ikke er enig. 

Så ja, jeg syns absolutt det skal være mulig å snakke med partneren sin, å bli hørt. 

Anonymkode: 864f7...2c5

Ps; i tillegg er han veldig opptatt av at vi skal finne en felles løsning, slik at ingen av oss føler at meningen våres er nedprioritert eller urettferdig behandlet. 

Og ja, dette fører selvsagt til at vi aldri krangler, selv om vi er uenige. Og det føles så godt ut å ha det slik, syns det minste man kan forvente, er i alle fall å bli hørt. 

Anonymkode: 864f7...2c5

[EmilieH]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ps; i tillegg er han veldig opptatt av at vi skal finne en felles løsning, slik at ingen av oss føler at meningen våres er nedprioritert eller urettferdig behandlet. 

Og ja, dette fører selvsagt til at vi aldri krangler, selv om vi er uenige. Og det føles så godt ut å ha det slik, syns det minste man kan forvente, er i alle fall å bli hørt. 

Anonymkode: 864f7...2c5

Helt enig. Jeg og typen krangler aldri heller, vi er uenige men veldig viktig at vi ikke føler oss nedprioritert eller ikke sett.