Asperbers utredning

[AnonymBruker]

n_97 skrev (9 minutter siden):

Hei ts, er det viktig for deg å få satt denne diagnosen? Hvis du trenger tilrettelegging må man som regel ha en diagnose og det er lettere å få hjelp med en. Du kan jo be om en second opinion. Hva er grunnen til at du ikke vil at de skal snakke med dine tidligere lærere? 

Det er ikke kjempeviktig, det er mest for å kunne forklare konkret for folk hvorfor enkelte ting er så vanskelig for meg. Så de forstår og kanskje viser litt mer toleranse, i stedet for å bare bli sinte på meg, og si jeg er hysterisk og vanskelig. 

Jeg trenger ikke en second opinion foreløpig, ettersom psykologen sier vi kan gå videre med utredning om jeg ønsker - men hun ønsker da å snakke med en del folk fra oppveksten min. 

Jeg ønsker ikke at noen skal diskutere min psykiske helse med tidligere lærere, rett og slett fordi det vil være utrolig kleint. En del av dem er døde, og det er altså 20 år siden jeg gikk ut fra videregående.. Hvor mange husker meg i det hele tatt liksom.. Jeg er en privat person, og det at noen skal snakke med folk som er tilnærmet lik fremmede for meg nå, om mine psykiske utfordringer, er ikke noe jeg ønsker. Jeg synes det er ubehagelig nok med tanken på at noen skal diskutere det med min egen mor..

Anonymkode: 619de...7ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Men det gjør altså en psykolog, som har behandlet meg over lengre tid.. Som nevnt: det er mange, spesielt kvinner, som klarer utdanning, jobb, mann, barn, og har "normale" liv, men som likevel har asperger, og sliter på "Usynlige" måter. 

Anonymkode: 619de...7ef

Jeg tror jeg er en av de mange du beskriver her, TS. Jeg har/har hatt alt det du skriver, men har slitt med det sosiale og mye annet så langt tilbake som jeg kan huske. Jeg har blitt en mester til å skjule vanskene og usikkerheten min. Jeg holder meg mye for meg selv, har ingen skikkelig nære venner, er blitt skilt osv, men de aller færreste ville mistenke aspergers.

Jeg har også et ønske om å bli utredet, men som deg, ønsker jeg ikke å blande inn foreldre, lærere osv nå. Jeg har passert 40 og det føles helt feil at de skal snakke om meg som barn med en psykolog. Jeg ønsker en diagnose for å få mer forståelse for hvordan jeg er og hvorfor jeg er slik. Jeg håper også at det kan være mulig å få råd og hjelp om hvordan jeg skal håndtere og møte verden, dersom jeg får en diagnose. Nå famler jeg mer i blinde og bruker utrolig mye energi på å "være normal".

Anonymkode: 70408...8c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

Jeg ønsker ikke at noen skal diskutere min psykiske helse med tidligere lærere, rett og slett fordi det vil være utrolig kleint. En del av dem er døde, og det er altså 20 år siden jeg gikk ut fra videregående.. Hvor mange husker meg i det hele tatt liksom.. Jeg er en privat person, og det at noen skal snakke med folk som er tilnærmet lik fremmede for meg nå, om mine psykiske utfordringer, er ikke noe jeg ønsker. Jeg synes det er ubehagelig nok med tanken på at noen skal diskutere det med min egen mor..

Anonymkode: 619de...7ef

De trenger ikke snakke med lærere. hos meg var det kun min mor de trengte å snakke med.

Anonymkode: 226ba...c87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tror jeg er en av de mange du beskriver her, TS. Jeg har/har hatt alt det du skriver, men har slitt med det sosiale og mye annet så langt tilbake som jeg kan huske. Jeg har blitt en mester til å skjule vanskene og usikkerheten min. Jeg holder meg mye for meg selv, har ingen skikkelig nære venner, er blitt skilt osv, men de aller færreste ville mistenke aspergers.

Jeg har også et ønske om å bli utredet, men som deg, ønsker jeg ikke å blande inn foreldre, lærere osv nå. Jeg har passert 40 og det føles helt feil at de skal snakke om meg som barn med en psykolog. Jeg ønsker en diagnose for å få mer forståelse for hvordan jeg er og hvorfor jeg er slik. Jeg håper også at det kan være mulig å få råd og hjelp om hvordan jeg skal håndtere og møte verden, dersom jeg får en diagnose. Nå famler jeg mer i blinde og bruker utrolig mye energi på å "være normal".

Anonymkode: 70408...8c4

Kanskje du kan ta kontakt med autismeforeningen eller noe? Så lenge man ikke ønsker å la de som utreder snakke med noen som har kjent deg siden barndommen så vil de ikke sette en eventuell diagnose på deg. De er ganske strenge på det.

Ellers så går det jo an å få informasjon på nettet om hvordan man best mulig kan tilrettelegge livet når man har asperger, og hvordan tolerere de plagene man har. Jeg følger en dame på YouTube som heter "of herbs and altar" som har veldig gode videoer om det å ha asperger som voksen kvinne.

Anonymkode: 226ba...c87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vises Asperger på blodprøver??? Hvilke prøver ?

Anonymkode: 32cc7...411

Nei.

Helt spesifikt tok vi div blodprøver deriblant en som ser på arvemateriale (?), hvor vi fikk utslag på ett spesifikt gen eller noe slikt.

De som får utslag på denne ser man at omtrent 20% er i autismespekter av noe slag. 

Da fikk vi tilbud om å sjekke oss foreldre for å se hvem av oss det kom fra og grave mer i dette, men vi takket nei.

Det viktigste med blodprøvene var å sjekke ut mer helsefarlige ting som noen ganger har høyere risiko ved autismespekter. 

Man kan få vite om dette ligger i genene, og kanskje styrke mistanke om flere i familien har det - men ikke noe mer enn det. 

Det er jo bare 20% som får noe i autismespekter med den genprofilen, og det kan sikkert skyldes andre faktorer og. 

Anonymkode: 7318b...846

[AnonymBruker]

Mja, poenget mitt var og at jeg har en annen i min familie med påvist Aspbergers - og mistenker vel egentlig at min far har noe i autismespekter og, så min teori er at det kanskje hos oss får mest utslag hos gutter? 🤷‍♀️

Men det kan være tilfeldig, kanskje er mannen min bæreren. 

Spiller uansett ingen rolle.

Vi har ikke fått Aspergersdiagnpse, men svært høytfungerende barneautisme som kanskje kan ende med frafall av diagnose om trekkene ikke styrkes. 

Anonymkode: 7318b...846

[n_97]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg ønsker ikke at noen skal diskutere min psykiske helse med tidligere lærere, rett og slett fordi det vil være utrolig kleint. En del av dem er døde, og det er altså 20 år siden jeg gikk ut fra videregående.. Hvor mange husker meg i det hele tatt liksom.. Jeg er en privat person, og det at noen skal snakke med folk som er tilnærmet lik fremmede for meg nå, om mine psykiske utfordringer, er ikke noe jeg ønsker. Jeg synes det er ubehagelig nok med tanken på at noen skal diskutere det med min egen mor..

Anonymkode: 619de...7ef

Skjønner hvordan du føler det, jeg ble utredet for noe annet for ikke så lenge siden. Problemet mitt er at diagnosen ikke syntes da jeg var barn, fordi jeg tilpasset meg. Men psykiateren gjorde et unntak fra å snakke med min mor, så jeg fikk diagnosen og behandling. Men totalt sett skulle jeg ønsket å få diagnosen før. Tror du at du kan se på det å snakke med lærerene som et nødvendig onde? 

[AnonymBruker]

Min stedatter tok som voksen initiativ til å bli utredet med mistanke om Aspergers. Husker ikke helt hvor gammel hun var da, tror 24-25 år. Hun sa at han som utredet henne ville snakke med en av foreldrene om barndommen. Hun ba faren sin om å svare, og det gjorde han. Det var ikke snakk om lærere. Hun fikk diagnosen, og for meg som kom 'utenfra' og inn i den familien var det SVÆRT tydelig og forventet . Jeg syns ærlig talt det var rart at foreldrene ikke hadde bedt om utredning tidligere.

Hun har høy utdannelse, og har pga at hun ikke klarer få seg jobb relevant for utdannelsen hatt noe hjelp fra NAV. Hun har vært på div arbeidsutprøving finansiert av NAV. I perioder har hun vært på AAP og sosialstønad. Nå har hun jobb, et vikariat i en jobb som krever null utdannelse. 

Hun er veldig fagsterk på sitt område, så det er synd det foreløpig er bortkastet. Men jeg ser at det vil være utfordrende å ha henne som ansatt: hun takler det sosiale svært dårlig, er rigid, kan fremstå som kvass og uhøflig uten å mene det, takler ikke stress eller flere beskjeder på en gang. Takler ikke å måtte skynde seg veldig. 

Plusset nå er at hun forsørger seg selv, får øvet seg på å omgås kollegaer hver dag, har opplevd at vikariatet blir forlenget og at hun er ønsket/nyttig.Jobben gir også en rytme i dagen. 

NAV har egen brosjyre  ang Aspergers, det er tydelig at mange med denne diagnosen trenger hjelp for å komme i jobb. Og den hjelpen er det bra de får! Ellers ville det vært enda flere bortkastede gode ressurser som ikke ble utnyttet. Jeg håper min stedatter kan få en jobb innen sitt fagfelt, hun har flotte karakterer og en mastergrad. 

Anonymkode: 528ec...f9f

[Purple_Pixiedust]

Da jeg responderte litt unormalt på behandling i psykiatrien mistenkte de det var noe mer (vet ikke hva jeg reagerte unormalt på), så ble henvist til nevropsykolog da jeg var 26. Var massevis av tester og intervju av meg og mamma. Fikk diagnosen etter et par måneder. 

Betydningen for min del er å få hjelp til å forstå meg selv, skjønne at jeg har slitt sånn sosialt fordi jeg har jo faktisk en sosial funksjonsnedsettelse, at psykiatrien skal forstå det komplekse sykdomsbildet jeg har, gi meg den forutsigbare behandlingen jeg trenger, og at når det kommer til det punktet, så er mine diagnoser dokumentert mtp søknad om ufør. Som jeg jo håper ikke blir 100% da, men. 

Og ja, folk får jo litt mer forståelse, uten at jeg har bedt om det. Når det er sagt så forteller jeg ikke hvem som helst om diagnosen.

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (19 minutter siden):

Da jeg responderte litt unormalt på behandling i psykiatrien mistenkte de det var noe mer (vet ikke hva jeg reagerte unormalt på), så ble henvist til nevropsykolog da jeg var 26. Var massevis av tester og intervju av meg og mamma. Fikk diagnosen etter et par måneder. 

Betydningen for min del er å få hjelp til å forstå meg selv, skjønne at jeg har slitt sånn sosialt fordi jeg har jo faktisk en sosial funksjonsnedsettelse, at psykiatrien skal forstå det komplekse sykdomsbildet jeg har, gi meg den forutsigbare behandlingen jeg trenger, og at når det kommer til det punktet, så er mine diagnoser dokumentert mtp søknad om ufør. Som jeg jo håper ikke blir 100% da, men. 

Og ja, folk får jo litt mer forståelse, uten at jeg har bedt om det. Når det er sagt så forteller jeg ikke hvem som helst om diagnosen.

Kan jeg spørre hva du legger i at behandlingen er forutsigbar?   Jeg har selv asperger men føler ikke at behandlingen er blitt noe mer " asperger vennlig " hos de jeg går til nå selv om de mente det samme som du ble fortalt om å respondere unormalt på den behandlingen som ble gitt. 

Anonymkode: 226ba...c87

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Kan jeg spørre hva du legger i at behandlingen er forutsigbar?   Jeg har selv asperger men føler ikke at behandlingen er blitt noe mer " asperger vennlig " hos de jeg går til nå selv om de mente det samme som du ble fortalt om å respondere unormalt på den behandlingen som ble gitt. 

Anonymkode: 226ba...c87

Bare at jeg har et stabilt opplegg. Jeg trenger å være trygg på de rundt meg, så jeg har for eksempel samme behandler hver gang jeg er innlagt, og jeg blir innlagt på samme avdeling. Slik har det vært i over tre år. Jeg vet også alltid rammene rundt disse innleggelsene og hvordan forholde meg til de. Å jobbe for å opprettholde rutinene mine er også viktig, men samtidig jobbe for hvordan takle eventuelle nye rutiner. Sistnevnte er veldig utfordrende for meg. Jeg unngår helst alt som er nytt. Blir mye mer deprimert når jeg føler meg overbelastet så det er viktig å ikke ta for store steg av gangen. Det er aksept for at min utvikling går tregere enn hos andre. Slike ting tror jeg. Men noe av det viktigste er at jeg har stabile støttepersoner og behandlere over tid. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (11 minutter siden):

Bare at jeg har et stabilt opplegg. Jeg trenger å være trygg på de rundt meg, så jeg har for eksempel samme behandler hver gang jeg er innlagt, og jeg blir innlagt på samme avdeling. Slik har det vært i over tre år. Jeg vet også alltid rammene rundt disse innleggelsene og hvordan forholde meg til de. Å jobbe for å opprettholde rutinene mine er også viktig, men samtidig jobbe for hvordan takle eventuelle nye rutiner. Sistnevnte er veldig utfordrende for meg. Jeg unngår helst alt som er nytt. Blir mye mer deprimert når jeg føler meg overbelastet så det er viktig å ikke ta for store steg av gangen. Det er aksept for at min utvikling går tregere enn hos andre. Slike ting tror jeg. Men noe av det viktigste er at jeg har stabile støttepersoner og behandlere over tid. 

Skjønner! Det er godt å høre at du får beholde noe av det faste du trenger. Jeg har selv etterlyst å få noe av den samme faste tryggheten da jeg sliter veldig med at jeg alltid må bytte behandlere, men det er nok vanskeligere når man følges opp på poliklinikker og privat kanskje 😅 Har aldri hatt samme behandler mer enn maks 1 år og det blir litt for kort og utrygt for meg, så jeg sliter med å nyttiggjøre meg behandlingen ( jeg kan jo ikke akkurat tvinge folk til å stå i jobb i årevis kun fordi jeg dårlgi takler at de blir borte)

Anonymkode: 226ba...c87

[AnonymBruker]

Jeg skjønner biten med at man nok i teorien kan greie seg bra, ha utdanning jobb og familie selv med diagnosen (to eldre slektninger har jeg sterk mistanke om hadde AP, de hadde alt dette, var menn da), men stiller meg undrende til hvorfor det på død og liv er så viktig å få den merkelappen? 
Du er tross alt voksen og greier deg bra. Det er masse folk som sliter pga uforutsigbarhet og høye lyder i småbarnsperioden (som er en kort periode). 
Trenger ikke å ha Asperger fordi. Hva skal du egentlig ha diagnose for? 
 

Det er heller ikke sånn at alle «normale» er på den ene siden av en strek og alle med autisme er på andre sida. Det er en glidende overgang. Min familie har helt sikkert dette genet det prates om her, kun EN i storfamilien har diagnosa. Fagfolk har ymta om at ene barnet mitt har trekk, men vi avventer å utrede. Ser lite fordeler med å ha en diagnose innen autismespekteret.

Anonymkode: 8a1cb...fdf

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Skjønner! Det er godt å høre at du får beholde noe av det faste du trenger. Jeg har selv etterlyst å få noe av den samme faste tryggheten da jeg sliter veldig med at jeg alltid må bytte behandlere, men det er nok vanskeligere når man følges opp på poliklinikker og privat kanskje 😅 Har aldri hatt samme behandler mer enn maks 1 år og det blir litt for kort og utrygt for meg, så jeg sliter med å nyttiggjøre meg behandlingen ( jeg kan jo ikke akkurat tvinge folk til å stå i jobb i årevis kun fordi jeg dårlgi takler at de blir borte)

Anonymkode: 226ba...c87

Det forstår jeg, og jeg tror dette er en stor utfordring for mange med Asperger. Jeg har sånn sett vært heldig. Jeg er ubevisst veldig selektiv på hvem jeg klarer å snakke med eller åpne meg opp for. Derfor er det kun 5 stk av alle de ansatte i miljøet på avdelingen jeg hører til, som jeg klarer å snakke med. Så de prøver å tilrettelegge slik at jeg har en av de som kontakt, men når det ikke er mulig og jeg får noen andre, så trekker jeg meg tilbake og blir veldig stille. Jeg kan også reagere med stor frustrasjon når jeg får noen andre som kontakt. Det tror jeg ikke er så typisk for andre. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (Akkurat nå):

Det forstår jeg, og jeg tror dette er en stor utfordring for mange med Asperger. Jeg har sånn sett vært heldig. Jeg er ubevisst veldig selektiv på hvem jeg klarer å snakke med eller åpne meg opp for. Derfor er det kun 5 stk av alle de ansatte i miljøet på avdelingen jeg hører til, som jeg klarer å snakke med. Så de prøver å tilrettelegge slik at jeg har en av de som kontakt, men når det ikke er mulig og jeg får noen andre, så trekker jeg meg tilbake og blir veldig stille. Jeg kan også reagere med stor frustrasjon når jeg får noen andre som kontakt. Det tror jeg ikke er så typisk for andre. 

Jeg reagerer på samme måte. Nå har jeg aldri vært innlagt i psykiatrien, kun vært pasient på BUP, DPS, litt andre mindre poliklinikker og også blant noen private, og det har alltid endt med at hver gang jeg har  måtte skifte behandler så har jeg endt opp med å måtte slutte å gå der  etter noen måneder til slutt fordi jeg ikke klarer å samarbeide med den nye. De kan være verdens beste behandler ( sånn som hun nye jeg fikk nå i høst etter at han jeg  var kjempeknyttet til sluttet ) men for meg så går det fullstendig i stå. Det er en blanding av at jeg ikke tåler forandringer særlig godt samt en enorm redsel for at den nye personen de vil jeg skal knytte bånd til også bare skal slutte og forsvinne fra meg.

Jeg har heller ikke opplevd at dette er så typisk for andre, for jeg har tidligere gått i gruppeterapi og blitt helt forfjamset av at de ikke har blitt helt ødelagt av å måtte skifte behandlerne, mens jeg blir så ustabil at jeg drikker på meg black out, selvskader og hele pakka.Forøvrig gjaldt det samme i gruppeterarpi for meg. Jeg taklet svært dårlig at andre medlemmer sluttet og ble borte så jeg endte opp med å måtte slutte selv før oppholdet mitt egentlig var over.

Anonymkode: 226ba...c87

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg reagerer på samme måte. Nå har jeg aldri vært innlagt i psykiatrien, kun vært pasient på BUP, DPS, litt andre mindre poliklinikker og også blant noen private, og det har alltid endt med at hver gang jeg har  måtte skifte behandler så har jeg endt opp med å måtte slutte å gå der  etter noen måneder til slutt fordi jeg ikke klarer å samarbeide med den nye. De kan være verdens beste behandler ( sånn som hun nye jeg fikk nå i høst etter at han jeg  var kjempeknyttet til sluttet ) men for meg så går det fullstendig i stå. Det er en blanding av at jeg ikke tåler forandringer særlig godt samt en enorm redsel for at den nye personen de vil jeg skal knytte bånd til også bare skal slutte og forsvinne fra meg.

Jeg har heller ikke opplevd at dette er så typisk for andre, for jeg har tidligere gått i gruppeterapi og blitt helt forfjamset av at de ikke har blitt helt ødelagt av å måtte skifte behandlerne, mens jeg blir så ustabil at jeg drikker på meg black out, selvskader og hele pakka.Forøvrig gjaldt det samme i gruppeterarpi for meg. Jeg taklet svært dårlig at andre medlemmer sluttet og ble borte så jeg endte opp med å måtte slutte selv før oppholdet mitt egentlig var over.

Anonymkode: 226ba...c87

Jeg skulle egentlig i gruppeterapi, men da jeg fikk Asperger diagnosen i tillegg til personlighetsforstyrrelse så trakk de den planen. For det har visst blitt forsket på at gruppeterapi ikke er nyttig for de med Asperger. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (3 minutter siden):

Jeg skulle egentlig i gruppeterapi, men da jeg fikk Asperger diagnosen i tillegg til personlighetsforstyrrelse så trakk de den planen. For det har visst blitt forsket på at gruppeterapi ikke er nyttig for de med Asperger. 

Det tror jeg på. Jeg fikk ingen bedring selv etter 2 år i gruppe ihvertfall, noe som var grunnen til at det ble mistenkt asperger hos meg siden jeg ikke responderte på gruppeterapien slik de fleste med den gamle diagnosen min gjorde ( Borderline).

Anonymkode: 226ba...c87

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det tror jeg på. Jeg fikk ingen bedring selv etter 2 år i gruppe ihvertfall, noe som var grunnen til at det ble mistenkt asperger hos meg siden jeg ikke responderte på gruppeterapien slik de fleste med den gamle diagnosen min gjorde ( Borderline).

Anonymkode: 226ba...c87

Det er nok noe i det ja. Jeg har for øvrig borderline i tillegg. De tok ikke den bort selv om jeg fikk Asperger. Men det er nok fordi jeg er sterkt preget av borderline. Er innlagt flere ganger i året dessverre. Men de tok bort den avhengige og unnvikende personlighetsforstyrrelsen da jeg fikk AS fordi de mente at de plagene og symptomene jeg hadde (har) i forhold til det kunne forklares nok av AS og borderline. Så har jeg også to andre diagnoser også da.

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (1 time siden):

Det er nok noe i det ja. Jeg har for øvrig borderline i tillegg. De tok ikke den bort selv om jeg fikk Asperger. Men det er nok fordi jeg er sterkt preget av borderline. Er innlagt flere ganger i året dessverre. Men de tok bort den avhengige og unnvikende personlighetsforstyrrelsen da jeg fikk AS fordi de mente at de plagene og symptomene jeg hadde (har) i forhold til det kunne forklares nok av AS og borderline. Så har jeg også to andre diagnoser også da.

Det er nok noe i det ja. De tok bort borderline på meg men det er nok mye fordi jeg ikke er så plaget av det som det virker som mange andre er ( jeg så jo at de jentene i gruppa mi var langt mer utagerende hvis det blir rette ordet) . Jeg har heller aldri vært innlagt og klarer meg helt greit hjemme og i samboerskap. De mener at jeg fortsatt sliter med borddrlinetrekk med de blir så svake sammenlignet med andre som sliter med samme sykdom at da jeg fikk aspergerdiagnosen så valgte de å stryke den . Like greit siden mentaliseringsbasert terapi uansett ikke funker på meg.

Anonymkode: 226ba...c87

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Det er nok noe i det ja. De tok bort borderline på meg men det er nok mye fordi jeg ikke er så plaget av det som det virker som mange andre er ( jeg så jo at de jentene i gruppa mi var langt mer utagerende hvis det blir rette ordet) . Jeg har heller aldri vært innlagt og klarer meg helt greit hjemme og i samboerskap. De mener at jeg fortsatt sliter med borddrlinetrekk med de blir så svake sammenlignet med andre som sliter med samme sykdom at da jeg fikk aspergerdiagnosen så valgte de å stryke den . Like greit siden mentaliseringsbasert terapi uansett ikke funker på meg.

Anonymkode: 226ba...c87

Det er like greit ja. Det er en fæl merkelapp å ha og jeg har flere ganger blitt tilegnet egenskaper og motiv jeg ikke har. Av andre enn min faste behandler som vet hvordan jeg fungerer og hvorfor jeg noen ganger gjør som jeg gjør. Men selv hun kan av og til se seg blind på den diagnosen og glemme litt av at jeg har andre diagnoser som også styrer meg i perioder.