Asperbers utredning

[AnonymBruker]

Jeg har gått til psykolog en stund, og hun mistenkte Asperger (noe jeg også har mistenkt selv). 

Jeg tok et sånt spørreskjema, og der scorte jeg veldig høyt, altså sterk indikasjon på at det var Asperger. 

Men, psykologen min sa at hun ikke ville stille en diagnose ut ifra det, for jeg fungerte så bra på så mange områder, og dette skjemaet var bare en indikasjon. For å stille en diagnose sa hun hun hadde villet snakke med foreldre og lærere som kjente meg i oppveksten.. 

Noe jeg ville følt var helt ufattelig kleint.. Spesielt tidligere lærere - altså, jeg er i tredveårene, og mange av lærerne jeg hadde er døde eller pensjonister for lengst. Ville heller ikke sagt noe om en diagnose til mine foreldre, vi har ikke et så nært forhold. 

Nå måtte jeg uansett slutte hos denne psykologen (hun ble langtidssykemeldt, og jeg er gravid og kommer ikke til å ha så mye tid til å gå til psykolog nærmeste tiden..). 

Psykologen min mente at det ikke var nødvendig å stille en formell diagnose, det ville uansett ikke ha noe å si rent praktisk for livet mitt. 

Men jeg kjenner at jeg veldig gjerne skulle hatt en Fasit, visst om jeg faktisk hadde det eller ikke.. Men jeg vil ikke at noen skal snakke med foreldrene mine eller eks-lærere om meg..

Hvordan har dere andre blitt utredet? Og har det vært noen "vits"? Det er jo ingen behandling eller noe sånt, men det hadde vært greit å ha en forklaring folk godtok, på hvorfor jeg blir overveldet av sanseinntrykk og sånt som andre ikke merker noe til engang, blir ufattelig stresset av endringer og ting som ikke er som planlagt, o.l. Fått litt mer forståelse, kanskje, ikke bli besklydt for å være hysterisk og vanskelig bare.. 

Anonymkode: 619de...7ef

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke svare på hvordan man blir utredet, men jeg synes som deg at det kan være greit å få det utredet for å få et svar. Det finnes ingen behandling nei, men du kan jo få verktøy til å takle enkelte utfordringer på en bedre måte. Spesielt viktig er det å eventuelt få en diagnose nå som du skal ha barn, for dersom det du sliter mest med er sanseinntrykk, stress av endringer og at ting ikke blir som planlagt så har du en del utfordringer i vente, for det blir det mye av med barn.

Anonymkode: b01e8...7fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg kan ikke svare på hvordan man blir utredet, men jeg synes som deg at det kan være greit å få det utredet for å få et svar. Det finnes ingen behandling nei, men du kan jo få verktøy til å takle enkelte utfordringer på en bedre måte. Spesielt viktig er det å eventuelt få en diagnose nå som du skal ha barn, for dersom det du sliter mest med er sanseinntrykk, stress av endringer og at ting ikke blir som planlagt så har du en del utfordringer i vente, for det blir det mye av med barn.

Anonymkode: b01e8...7fd

Jeg har to barn fra før, så det vet jeg Det var nettopp etter at jeg fikk mitt første barn jeg ble sendt til psykolog, nettopp fordi jeg trodde jeg skulle bli gal av all lyden og at det var klin forbanna umulig å planlegge noe som helst 😛 

Anonymkode: 619de...7ef

[AnonymBruker]

Jeg ble utredet i 2017, husker ikke så mye detaljer fordi jeg gikk gjennom en grusom skilsmisse og var ganske langt nede. Men jeg ble iallefall henvist, møtte opp og tok masse " IQ" tester, reaksjonstester, pusletester; type sett inn det som passer av ting i denne rekken, finn en som mangler osv osv. Måtte ramse opp ting som begynte på en bokstav, foreks R. Ta en lang skriftlig test om hvordan jeg forholdt meg til andre mennesker. Var egentlig ganske kjedelig - følte jeg var på barneskolen. Så måtte jeg regne ut noe greier, matte er IKKE min sterke side, alle i familien min er ekstremt dårlige i matte, men han duden jeg var hos ble helt fiksert på at jeg var dårlig i matte og ville sende meg til videre "testing" av dyskalkuli. Det orker jeg iallefall ikke så jeg tok ikke mer kontakt med de. Har selv kommet frem til at joda, jeg KAN ha en grad av aspergers men mest sannsynlig er jeg "bare" høysensitiv. 

Anonymkode: d2c8b...cfe

[AnonymBruker]

Jeg ble nylig utredet og da måtte de snakke med min mor og min samboer etter jeg  var ferdig med alle de spørsmålsskjemanene. Først mislikte jeg det fordi jeg følte det var kleint at de måtte stille bl.a mamma og min samboer spørsmål om hvordan jeg fungerte i oppveksten ( min samboer ble mest spurt om hvordan jeg er hjemme nå i voksenlivet ) og jeg skammet meg litt over å ha asperger ( for da jeg var vokste opp så var det retarddiagnose liksom, og sånn ser jeg jo mange voksne folk si om sånne som meg fremdeles) , mens nå er jeg ufattelig glad for at jeg valgte å gjøre det.

Aspergeren min kan ikke kureres, men det er veldig godt å få ett svar på hvorfor jeg aldri har fungert sosialt som barn, ikke fungert på skole og arbeid ( var faglig sterk 5 og 6-er elev men klarte ikke alt det sosiale og det som følger med å en skole ). Jeg er også ung ufør, og har fått mye større forståelse for det nå enn før jeg fikk diagnosen. Jeg får også tilrettelagt psykiatrisk behandling for tilleggsplagene mine, noe jeg ikke gjorde før.

Om det er verdt det for deg å få en diagnose er det bare du selv som kan svare på, men jeg angrer ihvertfall ikke

Anonymkode: 226ba...c87

[AnonymBruker]

For meg har det betydd alt å bli utredet og få diagnose. Jeg var 18 år og den hjelpen jeg fikk har vært avgjørende for at jeg i dag er i full ordinær jobb og fullført utdanning. Det tok 3 måneder fra mistanke om autisme til diagnose. Det var en samtale med moren min og psykolog,  men ikke med noen av lærerene mine. 

Anonymkode: 8a1f5...093

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

For meg har det betydd alt å bli utredet og få diagnose. Jeg var 18 år og den hjelpen jeg fikk har vært avgjørende for at jeg i dag er i full ordinær jobb og fullført utdanning. Det tok 3 måneder fra mistanke om autisme til diagnose. Det var en samtale med moren min og psykolog,  men ikke med noen av lærerene mine. 

Anonymkode: 8a1f5...093

Det er nok noe helt annet å få diagnosen i ungdommen, ja. Da kan man få tilrettelegging og hjelp til utdanning. Jeg har en nevø som har diagnosen, og han får mye hjelp på skolen. 

Men jeg er liksom ferdig med det, og allerede i full jobb, og har fullført høyere utdanning.. Så eneste jeg på en måte "vinner" på det, er at folk kanskje blir litt mer forståelsesfulle, i stedet for å bli irriterte på meg. 

Anonymkode: 619de...7ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

For meg har det betydd alt å bli utredet og få diagnose. Jeg var 18 år og den hjelpen jeg fikk har vært avgjørende for at jeg i dag er i full ordinær jobb og fullført utdanning. Det tok 3 måneder fra mistanke om autisme til diagnose. Det var en samtale med moren min og psykolog,  men ikke med noen av lærerene mine. 

Anonymkode: 8a1f5...093

Kan jeg spørre hva slags hjelp du fikk som gjorde at du kunne få fullført skole og ha en vanlig jobb?  Jeg fikk diagnosen først da jeg var nesten 30 og var allerede ute av systemet, men har veldig lyst til å en dag kunne ta en utdannelse.

Anonymkode: 226ba...c87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan jeg spørre hva slags hjelp du fikk som gjorde at du kunne få fullført skole og ha en vanlig jobb?  Jeg fikk diagnosen først da jeg var nesten 30 og var allerede ute av systemet, men har veldig lyst til å en dag kunne ta en utdannelse.

Anonymkode: 226ba...c87

Først og fremst god oppfølging fra nav. Jeg hadde ikke hatt sjanse til å ta utdanning og gå rett i relevant jobb rett etter vidergående. Nav ga meg muligheten til å gå på arbeidsutprøving på forskjellige steder med økonomisk støtte pga diagnosen. Etter noen år med prøving og feiling knakk jeg til slutt koden i arbeidslivet,  tok fagbrev og har i dag en vanlig jobb i tilknytning til fagbrevet mitt og er helt uavhengig av hjelpesystemet. Det hadde jeg ikke klart uten muligheten til å fullføre i mitt eget tempo,  noe nav gjorde mulig. Hørt mye negativt om nav som garantert stemmer,  men jeg har bare gode erfaringer 

Anonymkode: 8a1f5...093

[AnonymBruker]

Min sønn på nå 7 har blitt utredet siden 2 årsalderen, og har fått diagnosen «meget høytfungerende barneautisme». 

Det kan på sikt for eksempel utvikle seg til Aspergers. 

Utredningen krever mer enn et skjema, ja. Vi har hatt omfattende observasjon og undersøkelser over tid. Det ble også tatt blodprøver. 

 

Anonymkode: 7318b...846

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Min sønn på nå 7 har blitt utredet siden 2 årsalderen, og har fått diagnosen «meget høytfungerende barneautisme». 

Det kan på sikt for eksempel utvikle seg til Aspergers. 

Utredningen krever mer enn et skjema, ja. Vi har hatt omfattende observasjon og undersøkelser over tid. Det ble også tatt blodprøver. 

 

Anonymkode: 7318b...846

Vises Asperger på blodprøver??? Hvilke prøver ?

Anonymkode: 32cc7...411

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Først og fremst god oppfølging fra nav. Jeg hadde ikke hatt sjanse til å ta utdanning og gå rett i relevant jobb rett etter vidergående. Nav ga meg muligheten til å gå på arbeidsutprøving på forskjellige steder med økonomisk støtte pga diagnosen. Etter noen år med prøving og feiling knakk jeg til slutt koden i arbeidslivet,  tok fagbrev og har i dag en vanlig jobb i tilknytning til fagbrevet mitt og er helt uavhengig av hjelpesystemet. Det hadde jeg ikke klart uten muligheten til å fullføre i mitt eget tempo,  noe nav gjorde mulig. Hørt mye negativt om nav som garantert stemmer,  men jeg har bare gode erfaringer 

Anonymkode: 8a1f5...093

Skjønner! Jeg var selv i mange år under nav på diverse arbeidsutprøvinger og utdanningsinstitusjoner og har også bare god erfaring med dem. Veldig tålmodige og villige til å la meg prøve alt av kurs og arbeidsplasser som kunne være til hjelp .

Anonymkode: 226ba...c87

[Pinkee]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vises Asperger på blodprøver??? Hvilke prøver ?

Anonymkode: 32cc7...411

Nei, AS vises ikke på blodprøver, det er for å utelukke andre ting som kan være årsak.

[AnonymBruker]

Jeg ble utredet for ett år siden (er tidlig i 30 årene, kvinne). For meg har det betydd alt. Jeg var sterkt plaget av depresjonsanfall hele livet, og kunne aldri forstå hvorfor jeg var så mye deprimert. Med diagnosen aspergers, så vet jeg nå at depresjonen kommer når jeg blir sliten, og det som sliter meg ut er å være rundt mennesker. Nå kan jeg tilrettelegge hverdagen, ta meg noen timer/dager alene akkurat når jeg kjenner at det er nødvendig. Det har også hatt mye å si med venner og familie. De tar det ikke personlig når jeg trekker meg unna. 

Utredningen gikk over 6-10 timer. Det var noen spørreskjema og veldig mye prat. Jeg tok ikke tester etc, for aspergers er ofte litt atypisk hos kvinner enn hos menn. Behandleren pratet også med min mor. Da var det spørsmål om barndommen min: hvordan utviklet jeg meg (motorisk etc), var jeg sosial eller lekte jeg mest alene osv. Det var kun fokus på barndommen, ikke om hvordan jeg var som voksen.

Om du tror en utredning kan hjelpe deg på noe vis, så kjør på. Men føler du at du takler hverdagen fint, så er det liten grunn annet enn nyskjerrighet. Jeg har hatt så mye trøbbel med å være en del av arbeidslivet at for meg var det en lettelse å få diagnosen. Jeg bor alene og skal ikke ha barn nettopp fordi andre mennesker sliter meg ut, og med barn kan man ikke ta seg litt alenetid når nødvendig, spesielt siden jeg ofte trenger flere dager med alenetid for å unngå å få depresjon. 

Anonymkode: af4ce...a8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Nei jeg synes heller ikke det høres ut som mye Asperger når man uten hjelp har fullført høyere utdanning og har full jobb, samboer og snart 3 barn!

Anonymkode: 32cc7...411

Men det gjør altså en psykolog, som har behandlet meg over lengre tid.. Som nevnt: det er mange, spesielt kvinner, som klarer utdanning, jobb, mann, barn, og har "normale" liv, men som likevel har asperger, og sliter på "Usynlige" måter. 

Anonymkode: 619de...7ef

[AnonymBruker]

Og innleggene over viser jo hvorfor det kan være nyttig å få en formell diagnose: folk ser ikke usynlige problemer.. Jada, utvendig ser jeg normal ut, og har et "normalt" liv, men jeg sliter altså en god del likevel. Noe folk tydeligvis ikke klarer forstå, siden jeg utad ser ut som om jeg fungerer veldig greit. 

Anonymkode: 619de...7ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Noen av dem gjør det, jo. Om du googler litt, finner du mange, mange, mange eksempler på spesielt kvinner som har både høyere utdanning og familie.. 

Anonymkode: 619de...7ef

Nettopp, og særlig kvinner med asperger er flinkere til å blende seg inn i mengden enn menn med asperger. Det er derfor mange av oss først får diagnosen i voksen alder. Å ha asperger er heller ikke synonymt med å ikke ha jobb eller familie ( slik mange der ute ser ut til å tro ). Det er masse folk som har asperger og som fungerer både i jobb og som forelder/partner.

Anonymkode: 226ba...c87

[AnonymBruker]

Forøvrig anbefaler jeg deg å ta en telefon til autismeforeningen. De kan forklare godt hvorfor du tar feil

Anonymkode: 226ba...c87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Og innleggene over viser jo hvorfor det kan være nyttig å få en formell diagnose: folk ser ikke usynlige problemer.. Jada, utvendig ser jeg normal ut, og har et "normalt" liv, men jeg sliter altså en god del likevel. Noe folk tydeligvis ikke klarer forstå, siden jeg utad ser ut som om jeg fungerer veldig greit. 

Anonymkode: 619de...7ef

Tror mange som har samme diagnose men fungerer dårligere er misunnelige på de som får til det de selv ikke mestrer, og derfor må de så tvil så de kan føle seg bedre selv.

Anonymkode: 226ba...c87

[n_97]

Hei ts, er det viktig for deg å få satt denne diagnosen? Hvis du trenger tilrettelegging må man som regel ha en diagnose og det er lettere å få hjelp med en. Du kan jo be om en second opinion. Hva er grunnen til at du ikke vil at de skal snakke med dine tidligere lærere?