Gå til innhold

Kjenner jeg blir GAL av barna!


Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Hver kveld når jeg skal legge meg ligger jeg å gruer meg til neste dag!  Babyen på 4 måneder gråter, spreller og sover lite.  Og den andre på 1,5 hyler, roper, klorer, slår og det er full krig på stellebordet.  Mannen får nok nærhet far barna å gidder ikke meg.  Han lever på en rosa sky med disse barna, mens jeg ser mer på de som monsterversjonen av gremlins.

Jeg hater å være mamma, og er sur på gubben som overtalte meg til å få dem!  Jeg hater livet med dem!

Men jeg har ikke samvittighet til å flytte fra dem å bryte kontakten.  Men gud hvor jeg skulle ønske jeg ikke brydde meg, men jeg ble selv forlatt av den ene forelderen min.

Og tror heller ikke det blir bedre, jeg bare gruer meg til å leve resten av livet mitt.  Når de endelig flytter ut tror jeg at jeg flytter langt faenivold utpå ei gudsforlatt øy!  

Anonymkode: dd50c...1b0

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Butternut

Det er sånne tråder som gjør meg stolt av meg selv fordi jeg valgte å ikke få barn 😄

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Det er ikke alle som passer til å ha barn nei. Jeg er for psykisk syk til å ha barn så.

Anonymkode: ad6b2...15e

Lenke til innlegg
Del på andre sider
NewStart87
Butternut skrev (2 minutter siden):

Det er sånne tråder som gjør meg stolt av meg selv fordi jeg valgte å ikke få barn 😄

Jeg også! 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Hadde du det sånn før nummer to kom til verden også? Noe i meg sier nei, i og med at dere valgte å få to så tette barn. Kan du ha en fødselsdepresjon? Vet mannen din hvordan du har det?

Ignorer de andre kommentarene du har fått her. Barnløses betraktninger er utrolig verdiløst når det kommer til barseltid og psykisk helse, det må faktisk være opplevd for å kunne forstå og hjelpe konstruktivt.

Anonymkode: 922a3...d5c

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Hvis minste er 4mnd så er dere fremdeles hyppig innom helsestasjonen. Snakk med helsesøster! 

Anonymkode: d4722...5d2

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Butternut skrev (46 minutter siden):

Det er sånne tråder som gjør meg stolt av meg selv fordi jeg valgte å ikke få barn 😄

Stolt? Jeez...

Dette er hvorfor man ikke skal få to tette, ikke hvorfor man ikke skal få barn. Det går fint å ha barn, men for flertallet blir det veldig tungt med to tette når de er små.

Ts, du bør absolutt ta opp dette med helsestasjonen, for det høres ut som fødselsdepresjon. 

Anonymkode: 03957...674

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Butternut skrev (52 minutter siden):

Det er sånne tråder som gjør meg stolt av meg selv fordi jeg valgte å ikke få barn 😄

Og dette svarte på hovedinnlegget på hvilken måte?

Er du ikke litt for gammel til å drive med æda bæda jeg er bedre enn deg? Sønnen min på ti år holder ikke med sånn, og jeg regner med at du er eldre enn som så? :) 

Anonymkode: ed228...d9c

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

I «beste fall» har du en fødselsdepresjon. Jeg sier beste fall fordi denne kan oppdages og behandles. 

i alle tilfeller , MÅ du - og faktisk plikter å søke hjelp dersom dette er slik du har det. At mor sliter med såpass vanskelige følelser overfor sine barn ( og de er veldig små også ) kan virkelig være skadelig for barna og tilknytning. Du er viktig men barna dine er viktigere!!. Det er svært mange tiltak og støtteordninger man kan få dersom man bare er den ansvarlige mor man plikter å være den dag man får barn - og søker hjelp!!!

Anonymkode: c8fa1...a85

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fiffig

Stiller meg bak de som sier fødselsdepresjon. Du trenger å snakke med noen. Du føler deg jo helt klart isolert og aleine, typisk depressive tanker. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg vil ikke sette diagnose på deg. 
Men jeg vil anbefale deg å ta det opp på helsestasjonen, og forhåpentligvis få litt hjelp med å håndtere følelsene. 
 

Dine følelser påvirker barna. Er du rolig og avslappet, blir barna roligere og mer harmoniske. Stresser du, blir barna urolige og vrange. 
 

Finn din overlevelse! Får du mer ro ved å bare sitte i sofaen en hel dag, så prøv det i morgen. La eldste leke mens du duller med minste i sofaen. Senk kravene til deg selv, fokuser på å finne ro! 
 

La deg selv finne og kjenne på lykken, den er der, bare du åpner for den.

Anonymkode: 69b1a...78f

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

monroe927

La meg si en liten ting, det å ha barn er innimellom JÆVLA slitsomt. Det er lange dager, og jaggu er det lange netter også. Privatlivet ditt er på et minimum, og får man bæsje i fred takker man Gud. 
 

Men så er man jo også utrolig glad i disse små krapylene som er små versjoner av oss selv. 
 

Det er naturlig, og ikke minst helt ok å synes det er skikkelig kjipt å være forelder - men blir det for overveldende, der du ikke lengre klarer å være god mor mesteparten av tiden (sagt med glimt i øyet). Så spør om hjelp, ressursene er der! Helsestasjon, fastlege, psykolog osv. Det er ingen skam i å få hjelp. Avlastningshjem gjennom barnevernet kan være en fin løsning for mange foreldre som opplever rollen som overveldende. 
småbarnsperioden er enormt hektisk, og man går ofte på sparebluss, men plutselig snur det, og de små blir «minimennesker» som er utrolig å ha i livet. 
 

senk skuldrene - og be om hjelp! Overskudd og alenetid gjør underverker i en hektisk hverdag. Om du føler problemene sitter enda dypere, søk profesjonell hjelp. Fødselsdepresjon er virkelig gjennomgripende i hverdagen for de som får det, og ofte aner de ikke selv at det er der forklaringen ligger. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Det høres slitsomt ut å ha det sånn. Jeg syns du skal oppsøke hjelp. Alle kan føle på at det er slitsomt med barn, men de følelsene du opplever er ikke normale. 

Husk at hvis du har en fødselsdepresjon så kan du sykemeldes og søke om at far overtar permisjonen din. Sånn sett vil dere gå hjemme begge to, og du kan få mer avlastning fra far.

Anonymkode: 0ac17...b06

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg tenker at dette er noe du bør nevne på helsestasjonen. Det er dumt at du føler det slik, men du er ikke alene i disse følelsene. Du bør snakke med noen for å finne ut om det kan være fødselsdepresjon. Og generelt sett kan det hjelpe å snakke med noen, i stedet for å kjenne på irritasjonen selv. Det kan bli bedre for deg.

Anonymkode: d1ed3...802

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg vet jeg er deprimert, jeg er kronisk deprimert. Men hadde maniske episode begge gangene jeg ble gravid.  Og det er ikke noe å gjøre med depresjonene mine, går på medisiner som hjelper litt. Så det blir faktisk ikke bedre, og jeg har timer hos en psykiater og oppfølging av kommunen.  Men det hjelper egentlig ikke.

Jeg er bare så lei, sur og irritert (jeg skjuler det selfølgelig så godt jeg kan for barna).  Men hvert sekund jeg må ta meg av barna kjenner jeg på trangen til å bare forsvinne fra jordens overflate!  Gleder meg syyykt til minste også kan begynne i barnehagen, så jeg endelig kan få litt fred!  Men da begynner sikkert mannen å mase å stresse meg igjen for å finne jobb, siden han er lei av å ta det meste av den økonomiske byrden.

Jeg hater meg selv for at jeg har det slik, skulle ønske jeg kunne kose meg mer som mannen min gjør.  Han elsker barna og sier å passe dem er å slappe av, men for meg er det et rent helvete. 

 

Anonymkode: dd50c...1b0

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nerine_
Butternut skrev (På 11.1.2021 den 19.25):

Det er sånne tråder som gjør meg stolt av meg selv fordi jeg valgte å ikke få barn 😄

Og det skal hjelpe ts på hvilken måte..? 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Troyamin

Fastlege, helsestasjon og familievernkontoret. Få med deg familie evnt venner på sistnevnte. Sett opp et kontaktnett som du kan bruke når ting topper seg. Det er noe i utrykket "It takes a village to raise a child"❤ 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (På 11.1.2021 den 19.31):

Hadde du det sånn før nummer to kom til verden også? Noe i meg sier nei, i og med at dere valgte å få to så tette barn. Kan du ha en fødselsdepresjon? Vet mannen din hvordan du har det?

Ignorer de andre kommentarene du har fått her. Barnløses betraktninger er utrolig verdiløst når det kommer til barseltid og psykisk helse, det må faktisk være opplevd for å kunne forstå og hjelpe konstruktivt.

Anonymkode: 922a3...d5c

Men jeg fatter ikke hvorfor man absolutt skal ha to tette. Vi har en 9-åring og en 5-åring, og synes dette er perfekt avstand i alder mellom barna. Når nummer 2 ble født, var nummer 1 allerede 4 år, og ganske selvstendig.

Klart man blir sliten av å ha to barn under 2 år, hvor eldstemann knapt har lært seg og gå og prate enda. Min kones søster har to på 4 og 6, og jeg merket hvor mye mer krevende småbarnstiden var for disse enn oss.

 

Anonymkode: 251a0...8c6

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...