Kjenner jeg blir GAL av barna!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.1.2021 den 19.32):

Hvis minste er 4mnd så er dere fremdeles hyppig innom helsestasjonen. Snakk med helsesøster! 

Anonymkode: d4722...5d2

Helsestasjontilbudet er kuttet til beinet. Vi har vært det tre ganger ila et år med vår februar 2020 baby. Så ikke så veldig ofte - så ville tatt kontakt utenom det ordinære opplegget.

Anonymkode: d02d5...b6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Jeg vet jeg er deprimert, jeg er kronisk deprimert. Men hadde maniske episode begge gangene jeg ble gravid.  Og det er ikke noe å gjøre med depresjonene mine, går på medisiner som hjelper litt. Så det blir faktisk ikke bedre, og jeg har timer hos en psykiater og oppfølging av kommunen.  Men det hjelper egentlig ikke.

Jeg er bare så lei, sur og irritert (jeg skjuler det selfølgelig så godt jeg kan for barna).  Men hvert sekund jeg må ta meg av barna kjenner jeg på trangen til å bare forsvinne fra jordens overflate!  Gleder meg syyykt til minste også kan begynne i barnehagen, så jeg endelig kan få litt fred!  Men da begynner sikkert mannen å mase å stresse meg igjen for å finne jobb, siden han er lei av å ta det meste av den økonomiske byrden.

Jeg hater meg selv for at jeg har det slik, skulle ønske jeg kunne kose meg mer som mannen min gjør.  Han elsker barna og sier å passe dem er å slappe av, men for meg er det et rent helvete. 

 

Anonymkode: dd50c...1b0

Er det slik at du har mammapermisjon nå? Dersom du er ærlig med legen kan det hende du blir sykmeldt og far kan ta over permisjonen. 

Anonymkode: dd3db...8e2

[Cer3s]

Butternut skrev (På 11.1.2021 den 19.25):

Det er sånne tråder som gjør meg stolt av meg selv fordi jeg valgte å ikke få barn 😄

Fint for deg da 😊 spark når folk ligger nede! 

Ts: snakk med hs om hjelp, og ja det er tøft med 2 små tette! Har en på 2 og en på snart 3 mnd, med toåringen midt i verste trassalder. Skjønner godt at det er tungt, for det er det! Men jeg velger å høre på dem som sier "det blir bedre". Før du vet ordet av det er dem store og jeg tror at samme hvor jævlig det er nå, så kommer det merkelig nok en tid man vil savne småbarnskaoset. 

Har dere noe familie som kan hjelpe dere? 

[AnonymBruker]

Troyamin skrev (50 minutter siden):

Fastlege, helsestasjon og familievernkontoret. Få med deg familie evnt venner på sistnevnte. Sett opp et kontaktnett som du kan bruke når ting topper seg. Det er noe i utrykket "It takes a village to raise a child"❤ 

Vi har ikke familie eller venner, de bor ca 24 timers biltur unna.  Har kontakt med psykiater, bupa og trygg start i kommunen.  

 

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Men jeg fatter ikke hvorfor man absolutt skal ha to tette. Vi har en 9-åring og en 5-åring, og synes dette er perfekt avstand i alder mellom barna. Når nummer 2 ble født, var nummer 1 allerede 4 år, og ganske selvstendig.

Klart man blir sliten av å ha to barn under 2 år, hvor eldstemann knapt har lært seg og gå og prate enda. Min kones søster har to på 4 og 6, og jeg merket hvor mye mer krevende småbarnstiden var for disse enn oss.

 

Anonymkode: 251a0...8c6

MANISK periode, tenker ikke på sånt da!

Anonymkode: dd50c...1b0

[Troyamin]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Vi har ikke familie eller venner, de bor ca 24 timers biltur unna.  Har kontakt med psykiater, bupa og trygg start i kommunen.  

Anonymkode: dd50c...1b0

Du bør uansett forsøke å sette opp et nettverk. Hvis ikke bør barnevernstjenesten kobles inn, slik at du på den måten får hjelp i en vanskelig periode. For sånn som det høres ut nå, utifra det du skriver, så er du inne i en depressiv periode. Noe som igjen går utover barna. Far må trå mer til hjemme.  Og han må bli med på familievernkontoret/barnevernstjenesten. Kun da kan dere få den hjelpen og veiledningen som trengs. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg vet jeg er deprimert, jeg er kronisk deprimert. Men hadde maniske episode begge gangene jeg ble gravid.  Og det er ikke noe å gjøre med depresjonene mine, går på medisiner som hjelper litt. Så det blir faktisk ikke bedre, og jeg har timer hos en psykiater og oppfølging av kommunen.  Men det hjelper egentlig ikke.

Jeg er bare så lei, sur og irritert (jeg skjuler det selfølgelig så godt jeg kan for barna).  Men hvert sekund jeg må ta meg av barna kjenner jeg på trangen til å bare forsvinne fra jordens overflate!  Gleder meg syyykt til minste også kan begynne i barnehagen, så jeg endelig kan få litt fred!  Men da begynner sikkert mannen å mase å stresse meg igjen for å finne jobb, siden han er lei av å ta det meste av den økonomiske byrden.

Jeg hater meg selv for at jeg har det slik, skulle ønske jeg kunne kose meg mer som mannen min gjør.  Han elsker barna og sier å passe dem er å slappe av, men for meg er det et rent helvete. 

 

Anonymkode: dd50c...1b0

Helt ærlig så forstår jeg ikke hvorfor du valgte å gifte deg og å få barn når du har så store utfordringer som du har? Disse utfordringene må du jo ha visst om før du ble gravid og.

Det er dessverre slik i vårt samfunn i dag, at begge foreldrene må jobbe. Det er jo derfor flesteparten benytter seg av barnehage. Om man ikke er i jobb, har man heller ikke det samme behovet for barnehage, og har de kun der for barnas sosialisering, ikke fordi man selv har behov for fri fra barna sine 

Anonymkode: 251a0...8c6

[AnonymBruker]

Cer3s skrev (1 time siden):

Fint for deg da 😊 spark når folk ligger nede! 

Ts: snakk med hs om hjelp, og ja det er tøft med 2 små tette! Har en på 2 og en på snart 3 mnd, med toåringen midt i verste trassalder. Skjønner godt at det er tungt, for det er det! Men jeg velger å høre på dem som sier "det blir bedre". Før du vet ordet av det er dem store og jeg tror at samme hvor jævlig det er nå, så kommer det merkelig nok en tid man vil savne småbarnskaoset. 

Har dere noe familie som kan hjelpe dere? 

Jeg savner virkelig ikke småbarnskaoset. Mine er snart 6 og 10, og helt ærlig, dette et den beste tiden med barn. Storebror som flyr rundt med kompiser, går på fritidsaktiviteter, men som fortsatt er såpass liten at han elsker kvalitetstid med oss i familien. Og lillesøster som er verden skjønneste menneske, med utrolig morsomme og underfundige kommentarer. Som elsker barnehagen, men gleder seg til skolestart til høsten.

Småbarnstiden opp til 3 år er ganske slitsom. Derfor vil jeg anbefale alle å vente 3 år mellom hvert barn

Anonymkode: 251a0...8c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har ikke familie eller venner, de bor ca 24 timers biltur unna.  Har kontakt med psykiater, bupa og trygg start i kommunen.  

 

MANISK periode, tenker ikke på sånt da!

Anonymkode: dd50c...1b0

Merkelig at du ikke har tenkt på det, at det kunne komme depressive perioder.

Anonymkode: 251a0...8c6

[Juniper]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Merkelig at du ikke har tenkt på det, at det kunne komme depressive perioder.

Anonymkode: 251a0...8c6

Nå er jeg ikke psykolog, men etter det jeg har fått med meg er konsekvenstenkingen i maniske perioder minimal. Nytter ikke å komme med noen pekefinger etterpå. 

Det jeg ikke forstår er at mannen til TS, som ikke slet mentalt eller hadde manisk periode etter det som har kommet fram så langt, syntes at dette var en god ide med tanke på konas helse! Han burde vært mye mer ansvarsbevisst! 

[AnonymBruker]

Butternut skrev (På 11.1.2021 den 19.25):

Det er sånne tråder som gjør meg stolt av meg selv fordi jeg valgte å ikke få barn 😄

...og slike svar gjør meg stolt av meg selv fordi jeg har folkeskikk.

Anonymkode: 50a15...972

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg vet jeg er deprimert, jeg er kronisk deprimert. Men hadde maniske episode begge gangene jeg ble gravid.  Og det er ikke noe å gjøre med depresjonene mine, går på medisiner som hjelper litt. Så det blir faktisk ikke bedre, og jeg har timer hos en psykiater og oppfølging av kommunen.  Men det hjelper egentlig ikke.

Jeg er bare så lei, sur og irritert (jeg skjuler det selfølgelig så godt jeg kan for barna).  Men hvert sekund jeg må ta meg av barna kjenner jeg på trangen til å bare forsvinne fra jordens overflate!  Gleder meg syyykt til minste også kan begynne i barnehagen, så jeg endelig kan få litt fred!  Men da begynner sikkert mannen å mase å stresse meg igjen for å finne jobb, siden han er lei av å ta det meste av den økonomiske byrden.

Jeg hater meg selv for at jeg har det slik, skulle ønske jeg kunne kose meg mer som mannen min gjør.  Han elsker barna og sier å passe dem er å slappe av, men for meg er det et rent helvete. 

 

Anonymkode: dd50c...1b0

Kan ikke du be mannen ta alt med barna når han kommer hjem fra jobb slik at du får litt barnefri. Minsten kan få mme?

Jeg hadde gått på vegen hvis jeg hadde fått to så tette... 

Blir 2,5 år mellom og jeg har sagt at jeg skal gjøre ting enklest mulig hva gjelder mating og slikt. Er redd for å bli utslitt. 

Jobb kan faktisk hjelpe deg. 

 

Anonymkode: 3b51b...8eb

[Troyamin]

Hvordan går det, ts?

[MarianneE]

Jeg har ikke så mye fornuftig å komme med, men jeg sender deg en stor klem ❤

[Hr. Aktiv]

AnonymBruker skrev (På 11.1.2021 den 19.22):

Hver kveld når jeg skal legge meg ligger jeg å gruer meg til neste dag!  Babyen på 4 måneder gråter, spreller og sover lite.  Og den andre på 1,5 hyler, roper, klorer, slår og det er full krig på stellebordet.  Mannen får nok nærhet far barna å gidder ikke meg.  Han lever på en rosa sky med disse barna, mens jeg ser mer på de som monsterversjonen av gremlins.

Jeg hater å være mamma, og er sur på gubben som overtalte meg til å få dem!  Jeg hater livet med dem!

Men jeg har ikke samvittighet til å flytte fra dem å bryte kontakten.  Men gud hvor jeg skulle ønske jeg ikke brydde meg, men jeg ble selv forlatt av den ene forelderen min.

Og tror heller ikke det blir bedre, jeg bare gruer meg til å leve resten av livet mitt.  Når de endelig flytter ut tror jeg at jeg flytter langt faenivold utpå ei gudsforlatt øy!  

Anonymkode: dd50c...1b0

Slik var det hjemme hos oss også. Jeg var så lykkelig og koste meg så med barna. Tok de med på ting og gjorde ting til en opplevelse for de også. 

Men så kom bruddet. Da plutselig var barna veldig viktig for henne likevel. 

[AnonymBruker]

Hr. Aktiv skrev (31 minutter siden):

Slik var det hjemme hos oss også. Jeg var så lykkelig og koste meg så med barna. Tok de med på ting og gjorde ting til en opplevelse for de også. 

Men så kom bruddet. Da plutselig var barna veldig viktig for henne likevel. 

Er det vanskelig for deg å skrive noe generelt om barn og familieliv, uten å trekke inn dette fæle bruddet ditt og barnefordeling og heksete ekskone som du av en eller annen grunn klarer å gjøre i nær sagt alle innlegg du skriver? Beklager avsporingen, men det passer seg faktisk ikke alltid å skulle komme med en bitter kommentar om egne opplevelser til andre som sliter. Taktløst.

Anonymkode: 922a3...d5c

[AnonymBruker]

Nerine_ skrev (På 13.1.2021 den 7.26):

Og det skal hjelpe ts på hvilken måte..? 

D

 

AnonymBruker skrev (På 13.1.2021 den 7.17):

Jeg vet jeg er deprimert, jeg er kronisk deprimert. Men hadde maniske episode begge gangene jeg ble gravid.  Og det er ikke noe å gjøre med depresjonene mine, går på medisiner som hjelper litt. Så det blir faktisk ikke bedre, og jeg har timer hos en psykiater og oppfølging av kommunen.  Men det hjelper egentlig ikke.

Jeg er bare så lei, sur og irritert (jeg skjuler det selfølgelig så godt jeg kan for barna).  Men hvert sekund jeg må ta meg av barna kjenner jeg på trangen til å bare forsvinne fra jordens overflate!  Gleder meg syyykt til minste også kan begynne i barnehagen, så jeg endelig kan få litt fred!  Men da begynner sikkert mannen å mase å stresse meg igjen for å finne jobb, siden han er lei av å ta det meste av den økonomiske byrden.

Jeg hater meg selv for at jeg har det slik, skulle ønske jeg kunne kose meg mer som mannen min gjør.  Han elsker barna og sier å passe dem er å slappe av, men for meg er det et rent helvete. 

 

Anonymkode: dd50c...1b0

Kjære ts. Forstå at alt det du føler, er en reaksjon av depresjon. Depresjon «tildekker» gode følelser ovenfor barna. I tillegg er du i en utrolig slitsom situasjon. Å ha en baby som er våken hele tiden, og en ettåring i trass er utrolig krevende. Du må forsøke å oppsøke annen type behandling enn du har hatt til nå. Feks kognitiv terapi, som har veldig god virkning på depresjon. Det er veldig viktig at du gjør dette, ellers blir du ikke bedre. Det andre du må gjøre, er å skaffe deg litt fri 1-2 ganger PR uke. Tydeligvis digger mannen din tid med barna, og da kan han jo bære byrden akkurat nå. Tenker det er bra for barna også, så de beskyttes litt av at du ikke klarer å gi dem alt akkurat nå. Vær så snill, prøv dette. 

Anonymkode: f3f9f...c3f

[AnonymBruker]

On 1/11/2021 at 8:16 PM, appelsinjuice said:

Du har nok en fødselsdepresjon. Søk hjelp nå! 

Hun skildrer jo en normaltilstand i et familieliv. Det er jo rett og slett mental tortur å ha barn og leve et A4-liv. Man skal være bra sosialt avstumpet og ha lite ambisjoner i livet om man er fornøyd med hverdagen med barn og logistikk. 

Anonymkode: a01f1...e29

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Hun skildrer jo en normaltilstand i et familieliv. Det er jo rett og slett mental tortur å ha barn og leve et A4-liv. Man skal være bra sosialt avstumpet og ha lite ambisjoner i livet om man er fornøyd med hverdagen med barn og logistikk. 

Anonymkode: a01f1...e29

Mener du det er en normaltilstand å grue seg til å våkne, hate livet og barna? Da har du en annen definisjon enn mange. 

Anonymkode: 08ebb...f32