Vi som har vært utsatt for ulike typer seksuelle overgrep. Kan vi hjelpe hverandre?

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg syns hele livet mitt er preget av vold og overgrep. Moren min var voldelig. Husker også en hendelse der jeg blir tvunget til å spre beina for en av vennene hennes. Var mellom 3 og 5 år gammel.

Bestevennen til foreldrene mine begynte å like kroppen min då jeg var 9 år, var tidlig utviklet og han la merke til det. Flere av mammas venner kommenterte gjerne kroppen eller utseende mitt og det var som om mamma ble stolt. En komme tar jeg husker godt var fra jeg var 12 år, "hun skal jeg ligge med når hun blir 20." 

Det var seksualiserte filmer på TV, mye nakenhet. Om jeg kikket på TV da noe foregikk så ble det kommentert og spurt om jeg likte det jeg så. Dette var rundt 10 årsalderen. Mammas humor var noe seksuelt og hun fikk seksuelle gaver synlig for oss barna. Husker mamma kledd opp som sexy sykepleier for morro, mens vi barna var der. Husker en svær dildo hun fikk i julegave. 

Det var tidlig kommentarer på min kropp sin utvikling, hun fortalte alle i familien hvordan det sto til. Hun kunne også sitte med buksene nede i sofaen å ta på seg selv. Husker jeg syns det var så ekkelt og spurte om hun kunne kutte ut. Hun var voksen og bestemte selv, om jeg ikke likte det fikk jeg selv gå, var svaret. 

Da mammas venn en gang dro meg med inn på do og berømte meg overalt så satt mamma i stuen. Jeg kom meg tilslutt ut av badet, men mannen kom etter, dytta meg inn på soverommet til mamma og la meg i sengen. Så snudde han meg rundt og begynte å klappe på rompa mi. Mamma satt i stuen og ropte at jeg måtte slutte å være så dramatisk. Jeg begynte nesten å gråte, da slapp han meg og jeg løp med på rommet mitt. 

Han nappet alltid håndkledet mitt da jeg skiftet på badetur. Han komme terte alltid min kropp. Streifet alltid min kropp med hånda si. Samtidig fikk jeg kjeft av mamma om jeg ikke godtok det. 

Så ble jeg tenåring og da holdt jeg meg unna alt av gutter. Jeg visste hva gutter var ute etter, så jeg fikk meg ikke kjæreste i ungdomskoletiden pga det. Da jeg var 16 opplevde jeg en rimelig grov voldtekt av en annen voksen mann. Da jeg var 17 fikk jeg min første kjæreste og flyttet sammen med han. Han bedrev psykisk vold og hadde full kontroll på meg frem til jeg dro fra han som 21 åring. 

Rett inn i forhold nummer to med en som var grusomt voldelig. Alt fra dyttet, spyttet på, slått, til tvungen sex. Om jeg ikke kom under sexen så ble jeg slengt i veggen. Det forholdet tok fort slutt, heldigvis. Hadde da en kort relasjon til ennå en voldelig type. Truet med pistol og brekkjern, han fant ei annen jente og slapp taket på meg. 

Forhold til som føltes bra, lurt og svindlet. 

Forhold til som endelig ser ut til å være det jeg alltid har hatt behov for. Men hva er jeg? Ødelagt. Jeg føler meg absolutt ikke normal, har så mange tillitsproblemer at jeg ikke en gang vet hvor jeg skal starte. Samboeren min vet noe av det jeg har opplevd, men jeg tror ikke noen tåler å høre alt. Dps har ikke plass til meg, hittil har jeg ikke råd til privat. Så jeg må fortsette å jobbe med meg selv. 

Skam, skyld? Ja, jeg har på en måte tråkket inn i det meste med åpne øyne, blitt etter første slag og den slags. Likevel nyter jeg et godt sexliv, jeg klarer å skille sex og vold. Jeg klarer å legge skylden på mamma, vennen hennes, pappa, voldtektsmann. Spesielt de som begynte med meg før jeg ble voksen og tok egne valg. 

Noen ganger tar jeg meg i å lure på hvordan livet mitt skal bli. Hvordan skal jeg klare å være normal. 

Anonymkode: feba1...1a6

♥️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg syns hele livet mitt er preget av vold og overgrep. Moren min var voldelig. Husker også en hendelse der jeg blir tvunget til å spre beina for en av vennene hennes. Var mellom 3 og 5 år gammel.

Bestevennen til foreldrene mine begynte å like kroppen min då jeg var 9 år, var tidlig utviklet og han la merke til det. Flere av mammas venner kommenterte gjerne kroppen eller utseende mitt og det var som om mamma ble stolt. En komme tar jeg husker godt var fra jeg var 12 år, "hun skal jeg ligge med når hun blir 20." 

Det var seksualiserte filmer på TV, mye nakenhet. Om jeg kikket på TV da noe foregikk så ble det kommentert og spurt om jeg likte det jeg så. Dette var rundt 10 årsalderen. Mammas humor var noe seksuelt og hun fikk seksuelle gaver synlig for oss barna. Husker mamma kledd opp som sexy sykepleier for morro, mens vi barna var der. Husker en svær dildo hun fikk i julegave. 

Det var tidlig kommentarer på min kropp sin utvikling, hun fortalte alle i familien hvordan det sto til. Hun kunne også sitte med buksene nede i sofaen å ta på seg selv. Husker jeg syns det var så ekkelt og spurte om hun kunne kutte ut. Hun var voksen og bestemte selv, om jeg ikke likte det fikk jeg selv gå, var svaret. 

Da mammas venn en gang dro meg med inn på do og berømte meg overalt så satt mamma i stuen. Jeg kom meg tilslutt ut av badet, men mannen kom etter, dytta meg inn på soverommet til mamma og la meg i sengen. Så snudde han meg rundt og begynte å klappe på rompa mi. Mamma satt i stuen og ropte at jeg måtte slutte å være så dramatisk. Jeg begynte nesten å gråte, da slapp han meg og jeg løp med på rommet mitt. 

Han nappet alltid håndkledet mitt da jeg skiftet på badetur. Han komme terte alltid min kropp. Streifet alltid min kropp med hånda si. Samtidig fikk jeg kjeft av mamma om jeg ikke godtok det. 

Så ble jeg tenåring og da holdt jeg meg unna alt av gutter. Jeg visste hva gutter var ute etter, så jeg fikk meg ikke kjæreste i ungdomskoletiden pga det. Da jeg var 16 opplevde jeg en rimelig grov voldtekt av en annen voksen mann. Da jeg var 17 fikk jeg min første kjæreste og flyttet sammen med han. Han bedrev psykisk vold og hadde full kontroll på meg frem til jeg dro fra han som 21 åring. 

Rett inn i forhold nummer to med en som var grusomt voldelig. Alt fra dyttet, spyttet på, slått, til tvungen sex. Om jeg ikke kom under sexen så ble jeg slengt i veggen. Det forholdet tok fort slutt, heldigvis. Hadde da en kort relasjon til ennå en voldelig type. Truet med pistol og brekkjern, han fant ei annen jente og slapp taket på meg. 

Forhold til som føltes bra, lurt og svindlet. 

Forhold til som endelig ser ut til å være det jeg alltid har hatt behov for. Men hva er jeg? Ødelagt. Jeg føler meg absolutt ikke normal, har så mange tillitsproblemer at jeg ikke en gang vet hvor jeg skal starte. Samboeren min vet noe av det jeg har opplevd, men jeg tror ikke noen tåler å høre alt. Dps har ikke plass til meg, hittil har jeg ikke råd til privat. Så jeg må fortsette å jobbe med meg selv. 

Skam, skyld? Ja, jeg har på en måte tråkket inn i det meste med åpne øyne, blitt etter første slag og den slags. Likevel nyter jeg et godt sexliv, jeg klarer å skille sex og vold. Jeg klarer å legge skylden på mamma, vennen hennes, pappa, voldtektsmann. Spesielt de som begynte med meg før jeg ble voksen og tok egne valg. 

Noen ganger tar jeg meg i å lure på hvordan livet mitt skal bli. Hvordan skal jeg klare å være normal. 

Anonymkode: feba1...1a6

Har også opplevd å bli klådd på, på byen, mange ganger. Noen som bare sklir en finger der leppene mine er, klapper meg på rompa eller tar tak i puppene mine. Hver gang så slår jeg, etter jeg har slått så får jeg dårlig samvittighet. Har opplevd at en sjef jeg hadde la seg etter meg, var helt ferskt og turte ikke si nei. To andre på samme sted forsøkte seg på meg. Flere kollegaer på samme sted komme terte meg seksuelt, daglig. 

Er jeg bare verdt noe for sex, lurer jeg på i blant. 

Anonymkode: feba1...1a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Har også opplevd å bli klådd på, på byen, mange ganger. Noen som bare sklir en finger der leppene mine er, klapper meg på rompa eller tar tak i puppene mine. Hver gang så slår jeg, etter jeg har slått så får jeg dårlig samvittighet. Har opplevd at en sjef jeg hadde la seg etter meg, var helt ferskt og turte ikke si nei. To andre på samme sted forsøkte seg på meg. Flere kollegaer på samme sted komme terte meg seksuelt, daglig. 

Er jeg bare verdt noe for sex, lurer jeg på i blant. 

Anonymkode: feba1...1a6

Det er du ikke. Noen kan kanskje mene det, men da synes jeg de tar helt feil. Vi er alle vedifulle for at vi er akkurat den vi er. 

Anonymkode: 40769...62f

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

(...)Er jeg bare verdt noe for sex, lurer jeg på i blant. 

Anonymkode: feba1...1a6

Du er verd så mye mer, virkelig!

Men noen ganger kan det oppleves som om alle er ute etter deg og det er bare én ting de vil. Det er ikke alle som er slik, men det er dessverre mange, og det er typisk at de går etter mennesker som har blitt misbrukt. De som har blitt misbrukt fra før, eller som er unge og uerfarne, kan ha vansker med å sette grenser for andres invaderende oppførsel - overgripere vet å utnytte dette. Ofte sprer de rykter om at "hun liker det" og lignende, for å rettferdiggjøre sine overgrep, de skylder på ofrene.

Jeg kjenner meg igjen i dine tanker om å føle seg unormal, og om å ikke være verd noe annet enn sex. For meg har det vært til hjelp å bli bedre kjent med meg selv, hvilke interesser og evner jeg kan ha, hva som kan gi meg mening og glede i livet. MIn barndom var ille, så det å gjøre noe i nåtiden som kunne ha vært bra for meg som barn - se en "barnslig" film for eksempel - jeg tenker at det er å ta vare på det barnet jeg engang var, og som ble så skadet. Omtrent som at den voksne meg er en snill og god forelder for det barnet.

Anonymkode: f6412...f9e

[AnonymBruker]

P.S. Vil gjerne legge til at jeg prøver å lytte inn i meg selv, for å finne ut hva det barnet har å si meg; ta de følelsene på alvor, gjøre noe for å trøste og hjelpe. Det var slik jeg klarte å finne evnen til å sette grenser, si "nei, ikke f**n om jeg vil dette", ta bedre vare på meg selv i stedet for å bare la andre herje med meg.

Anonymkode: f6412...f9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg syns hele livet mitt er preget av vold og overgrep. Moren min var voldelig. Husker også en hendelse der jeg blir tvunget til å spre beina for en av vennene hennes. Var mellom 3 og 5 år gammel.

Bestevennen til foreldrene mine begynte å like kroppen min då jeg var 9 år, var tidlig utviklet og han la merke til det. Flere av mammas venner kommenterte gjerne kroppen eller utseende mitt og det var som om mamma ble stolt. En komme tar jeg husker godt var fra jeg var 12 år, "hun skal jeg ligge med når hun blir 20." 

Det var seksualiserte filmer på TV, mye nakenhet. Om jeg kikket på TV da noe foregikk så ble det kommentert og spurt om jeg likte det jeg så. Dette var rundt 10 årsalderen. Mammas humor var noe seksuelt og hun fikk seksuelle gaver synlig for oss barna. Husker mamma kledd opp som sexy sykepleier for morro, mens vi barna var der. Husker en svær dildo hun fikk i julegave. 

Det var tidlig kommentarer på min kropp sin utvikling, hun fortalte alle i familien hvordan det sto til. Hun kunne også sitte med buksene nede i sofaen å ta på seg selv. Husker jeg syns det var så ekkelt og spurte om hun kunne kutte ut. Hun var voksen og bestemte selv, om jeg ikke likte det fikk jeg selv gå, var svaret. 

Da mammas venn en gang dro meg med inn på do og berømte meg overalt så satt mamma i stuen. Jeg kom meg tilslutt ut av badet, men mannen kom etter, dytta meg inn på soverommet til mamma og la meg i sengen. Så snudde han meg rundt og begynte å klappe på rompa mi. Mamma satt i stuen og ropte at jeg måtte slutte å være så dramatisk. Jeg begynte nesten å gråte, da slapp han meg og jeg løp med på rommet mitt. 

Han nappet alltid håndkledet mitt da jeg skiftet på badetur. Han komme terte alltid min kropp. Streifet alltid min kropp med hånda si. Samtidig fikk jeg kjeft av mamma om jeg ikke godtok det. 

Så ble jeg tenåring og da holdt jeg meg unna alt av gutter. Jeg visste hva gutter var ute etter, så jeg fikk meg ikke kjæreste i ungdomskoletiden pga det. Da jeg var 16 opplevde jeg en rimelig grov voldtekt av en annen voksen mann. Da jeg var 17 fikk jeg min første kjæreste og flyttet sammen med han. Han bedrev psykisk vold og hadde full kontroll på meg frem til jeg dro fra han som 21 åring. 

Rett inn i forhold nummer to med en som var grusomt voldelig. Alt fra dyttet, spyttet på, slått, til tvungen sex. Om jeg ikke kom under sexen så ble jeg slengt i veggen. Det forholdet tok fort slutt, heldigvis. Hadde da en kort relasjon til ennå en voldelig type. Truet med pistol og brekkjern, han fant ei annen jente og slapp taket på meg. 

Forhold til som føltes bra, lurt og svindlet. 

Forhold til som endelig ser ut til å være det jeg alltid har hatt behov for. Men hva er jeg? Ødelagt. Jeg føler meg absolutt ikke normal, har så mange tillitsproblemer at jeg ikke en gang vet hvor jeg skal starte. Samboeren min vet noe av det jeg har opplevd, men jeg tror ikke noen tåler å høre alt. Dps har ikke plass til meg, hittil har jeg ikke råd til privat. Så jeg må fortsette å jobbe med meg selv. 

Skam, skyld? Ja, jeg har på en måte tråkket inn i det meste med åpne øyne, blitt etter første slag og den slags. Likevel nyter jeg et godt sexliv, jeg klarer å skille sex og vold. Jeg klarer å legge skylden på mamma, vennen hennes, pappa, voldtektsmann. Spesielt de som begynte med meg før jeg ble voksen og tok egne valg. 

Noen ganger tar jeg meg i å lure på hvordan livet mitt skal bli. Hvordan skal jeg klare å være normal. 

Anonymkode: feba1...1a6

Så leit å lese, helt grusomt hva du har gått igjennom og hvordan moren din var.

Samtidig er det jo helt vanvittig at du ikke får noe hjelp. Håper du ikke gir deg og får plass på dps eller får hjelp på andre måter. Hvis du har et overgrepssenter i nærheten er det gratis og de er dyktige etter hva jeg vet. ❤️ 

 

Anonymkode: cb6a5...f8f

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 9.12.2020 den 20.19):

Du er verd så mye mer, virkelig!

Men noen ganger kan det oppleves som om alle er ute etter deg og det er bare én ting de vil. Det er ikke alle som er slik, men det er dessverre mange, og det er typisk at de går etter mennesker som har blitt misbrukt. De som har blitt misbrukt fra før, eller som er unge og uerfarne, kan ha vansker med å sette grenser for andres invaderende oppførsel - overgripere vet å utnytte dette. Ofte sprer de rykter om at "hun liker det" og lignende, for å rettferdiggjøre sine overgrep, de skylder på ofrene.

Anonymkode: f6412...f9e

Spot on, dessverre.

 

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Silva Pluvialis]

Hei dere. ❤️ 

Så utrolig mange triste historier her. Jeg får vondt i hjertet. Dere er modige som deler. Fint å se at denne tråden betyr noe for flere. Det er et viktig tema som mange tier og fortrenger. Å ha en arena for å utveksle tanker og erfaringer, uten fordømmelse, er viktig. ❤️ 

 

 

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg syns hele livet mitt er preget av vold og overgrep. Moren min var voldelig. Husker også en hendelse der jeg blir tvunget til å spre beina for en av vennene hennes. Var mellom 3 og 5 år gammel.

Bestevennen til foreldrene mine begynte å like kroppen min då jeg var 9 år, var tidlig utviklet og han la merke til det. Flere av mammas venner kommenterte gjerne kroppen eller utseende mitt og det var som om mamma ble stolt. En komme tar jeg husker godt var fra jeg var 12 år, "hun skal jeg ligge med når hun blir 20." 

Det var seksualiserte filmer på TV, mye nakenhet. Om jeg kikket på TV da noe foregikk så ble det kommentert og spurt om jeg likte det jeg så. Dette var rundt 10 årsalderen. Mammas humor var noe seksuelt og hun fikk seksuelle gaver synlig for oss barna. Husker mamma kledd opp som sexy sykepleier for morro, mens vi barna var der. Husker en svær dildo hun fikk i julegave. 

Det var tidlig kommentarer på min kropp sin utvikling, hun fortalte alle i familien hvordan det sto til. Hun kunne også sitte med buksene nede i sofaen å ta på seg selv. Husker jeg syns det var så ekkelt og spurte om hun kunne kutte ut. Hun var voksen og bestemte selv, om jeg ikke likte det fikk jeg selv gå, var svaret. 

Da mammas venn en gang dro meg med inn på do og berømte meg overalt så satt mamma i stuen. Jeg kom meg tilslutt ut av badet, men mannen kom etter, dytta meg inn på soverommet til mamma og la meg i sengen. Så snudde han meg rundt og begynte å klappe på rompa mi. Mamma satt i stuen og ropte at jeg måtte slutte å være så dramatisk. Jeg begynte nesten å gråte, da slapp han meg og jeg løp med på rommet mitt. 

Han nappet alltid håndkledet mitt da jeg skiftet på badetur. Han komme terte alltid min kropp. Streifet alltid min kropp med hånda si. Samtidig fikk jeg kjeft av mamma om jeg ikke godtok det. 

Så ble jeg tenåring og da holdt jeg meg unna alt av gutter. Jeg visste hva gutter var ute etter, så jeg fikk meg ikke kjæreste i ungdomskoletiden pga det. Da jeg var 16 opplevde jeg en rimelig grov voldtekt av en annen voksen mann. Da jeg var 17 fikk jeg min første kjæreste og flyttet sammen med han. Han bedrev psykisk vold og hadde full kontroll på meg frem til jeg dro fra han som 21 åring. 

Rett inn i forhold nummer to med en som var grusomt voldelig. Alt fra dyttet, spyttet på, slått, til tvungen sex. Om jeg ikke kom under sexen så ble jeg slengt i veggen. Det forholdet tok fort slutt, heldigvis. Hadde da en kort relasjon til ennå en voldelig type. Truet med pistol og brekkjern, han fant ei annen jente og slapp taket på meg. 

Forhold til som føltes bra, lurt og svindlet. 

Forhold til som endelig ser ut til å være det jeg alltid har hatt behov for. Men hva er jeg? Ødelagt. Jeg føler meg absolutt ikke normal, har så mange tillitsproblemer at jeg ikke en gang vet hvor jeg skal starte. Samboeren min vet noe av det jeg har opplevd, men jeg tror ikke noen tåler å høre alt. Dps har ikke plass til meg, hittil har jeg ikke råd til privat. Så jeg må fortsette å jobbe med meg selv. 

Skam, skyld? Ja, jeg har på en måte tråkket inn i det meste med åpne øyne, blitt etter første slag og den slags. Likevel nyter jeg et godt sexliv, jeg klarer å skille sex og vold. Jeg klarer å legge skylden på mamma, vennen hennes, pappa, voldtektsmann. Spesielt de som begynte med meg før jeg ble voksen og tok egne valg. 

Noen ganger tar jeg meg i å lure på hvordan livet mitt skal bli. Hvordan skal jeg klare å være normal. 

Anonymkode: feba1...1a6

Det må være et eget sted i helvete for alle disse voksne menneskene som var gjort dette mot deg, inkludert moren din. Dette er ikke bra, og jeg håper du får hjelp til å bearbeide en såpass traumatisk barndom. 

Anonymkode: a4a19...20d

[Hr. Aktiv]

Akkurat nå er det trist å sitte å være mann når jeg leser hva andre menn (udyr) klarer å utsette dere for. 

Vet ikke om det er noen trøst, men det er heldigvis noen gode menn også rundt omkring. Skjønner godt hvis lysten ikke er der liksom. 

Ikke gi opp ihvertfall selv om det er lett å si. Den gode bidrar gjerne til oppbygging og godt samliv slik det skal og bør være i et kjærlighetsliv. 

 

 

[AnonymBruker]

13 hours ago, Uatskillelig said:

Hei dere. ❤️ 

Så utrolig mange triste historier her. Jeg får vondt i hjertet. Dere er modige som deler. Fint å se at denne tråden betyr noe for flere. Det er et viktig tema som mange tier og fortrenger. Å ha en arena for å utveksle tanker og erfaringer, uten fordømmelse, er viktig. ❤️ 

Jeg ser at flere av dere beskriver sterke følelser av skam. Klarer dere å snakke om overgrepene, og har dere eventuelt noen tips til hvordan jeg kan klare å åpne meg opp til hjelpeapparatet? Skammen legger seg over som en skygge, og det stopper helt opp. Jeg klarer rett og slett ikke å snakke om det. Det gjelder minner om et seksuelt overgrep i tidlig oppvekst.   

 

Hei ❤️

De jeg har kunnet fortelle ordentlig om overgrepene, er min nåværende fastlege og et par ansatte ved Støttesenter mot incest. Jeg tok selv kontakt da jeg begynte å huske de første og aller verste overgrepene, for de minnene var så fæle at jeg virkelig holdt på å bli gal. Gråt i dagesvis, greide ikke sove eller spise, var på nippet til å ta livet av meg. Husker jeg ringte til legekontoret og bare gråt i telefonen men klarte å få fram at jeg trengte å snakke med legen. Fikk time neste morgen, og inne hos legen rant det ut av meg. Hun bare lyttet og viste medfølelse, noe jeg er evig takknemlig for.

Støttesenter mot incest hadde jeg allerede hatt kontakt med for en del år siden, pga. datteren min. Holdt henne unna overgriperne i min familie, men hun ble misbrukt av noen i hennes fars familie. Hun sa fra selv til meg slik at kontakten med dem ble helt brutt. Anmeldte, men det ble henlagt.

Det var hos støttesenteret jeg dengang hadde fortalt litt om egne barndomsopplevelser for første gang, det jeg da husket. Jeg fikk ny time til samtale der, og fortalte det jeg nettopp hadde begynt å huske. Også der ble jeg møtt med lytting og medfølelse. Anbefaler SMI, de er vant til å høre alle slags historier og alle slags måter å fortelle på, og vet om alle slags følelser man kan ha.

Jeg hadde kontaktet dem fordi jeg etter mange års fortrenging innså at jeg ikke kunne ha det slik. Så for meg var det slik at jeg fortalte fordi det var for fælt å ha alene, og til slutt var helt desperat. Det handlet om å skaffe meg nødvendig støtte og omsorg, for jeg trengte det.

Det handler om å unne seg selv det man trenger for å få det så bra som mulig, kjempe mot tankene om at man ikke fortjener å ha det godt. Dette tror jeg er kjempeviktig - unne seg selv så mye godt man kan få til, med egen og andres hjelp. Etter å ha opplevd fæle ting fra andre mennesker, er vennlighet og godhet den beste medisin. Men det er fortsatt en del jeg ikke harfortalt til noen.

12 hours ago, Hr. Aktiv said:

Akkurat nå er det trist å sitte å være mann når jeg leser hva andre menn (udyr) klarer å utsette dere for. 

Vet ikke om det er noen trøst, men det er heldigvis noen gode menn også rundt omkring. Skjønner godt hvis lysten ikke er der liksom. 

Ikke gi opp ihvertfall selv om det er lett å si. Den gode bidrar gjerne til oppbygging og godt samliv slik det skal og bør være i et kjærlighetsliv.

Ja, det er gode menn også, absolutt.

Jeg har hørt noen ganger menn si angående incest og andre overgrep: "Når jeg hører om slikt, så skammer jeg meg over å være mann." Til dem sier jeg: "Det er ikke skammelig å være mann. Så det er ikke du som skal skamme deg, det er overgriperne som skal det."

Anonymkode: f6412...f9e

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2020 den 13.00):

Hei ❤️

De jeg har kunnet fortelle ordentlig om overgrepene, er min nåværende fastlege og et par ansatte ved Støttesenter mot incest. Jeg tok selv kontakt da jeg begynte å huske de første og aller verste overgrepene, for de minnene var så fæle at jeg virkelig holdt på å bli gal. Gråt i dagesvis, greide ikke sove eller spise, var på nippet til å ta livet av meg. Husker jeg ringte til legekontoret og bare gråt i telefonen men klarte å få fram at jeg trengte å snakke med legen. Fikk time neste morgen, og inne hos legen rant det ut av meg. Hun bare lyttet og viste medfølelse, noe jeg er evig takknemlig for.

Støttesenter mot incest hadde jeg allerede hatt kontakt med for en del år siden, pga. datteren min. Holdt henne unna overgriperne i min familie, men hun ble misbrukt av noen i hennes fars familie. Hun sa fra selv til meg slik at kontakten med dem ble helt brutt. Anmeldte, men det ble henlagt.

Det var hos støttesenteret jeg dengang hadde fortalt litt om egne barndomsopplevelser for første gang, det jeg da husket. Jeg fikk ny time til samtale der, og fortalte det jeg nettopp hadde begynt å huske. Også der ble jeg møtt med lytting og medfølelse. Anbefaler SMI, de er vant til å høre alle slags historier og alle slags måter å fortelle på, og vet om alle slags følelser man kan ha.

Jeg hadde kontaktet dem fordi jeg etter mange års fortrenging innså at jeg ikke kunne ha det slik. Så for meg var det slik at jeg fortalte fordi det var for fælt å ha alene, og til slutt var helt desperat. Det handlet om å skaffe meg nødvendig støtte og omsorg, for jeg trengte det.

Det handler om å unne seg selv det man trenger for å få det så bra som mulig, kjempe mot tankene om at man ikke fortjener å ha det godt. Dette tror jeg er kjempeviktig - unne seg selv så mye godt man kan få til, med egen og andres hjelp. Etter å ha opplevd fæle ting fra andre mennesker, er vennlighet og godhet den beste medisin. Men det er fortsatt en del jeg ikke harfortalt til noen.

 

Anonymkode: f6412...f9e

Hei igjen. ❤️

Takk som deler.

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Eneri]

Uatskillelig skrev (40 minutter siden):

Hei igjen. ❤️

Takk som deler. Så bra å høre at du fikk kontakt med lege og SMSO, og at du ble møtt og tatt på alvor. Du var modig som satt ord på de minnene du sitter på. Veldig trist å høre at datteren din også har opplevd seksuelle overgrep. Det smerter meg hver gang jeg hører om noe sånt. Ingen barn eller voksne skulle noen gang måtte oppleve noe så grusomt. 😢

Jeg var mye i kontakt med SMSO tidligere, men jeg klarte aldri å dele noen detaljer om hva jeg føler har skjedd. Det vekker så avsky at det sitter helt fast inni meg. Jeg bare klarer ikke å snakke om det. Jeg har snakket litt med fastlegen om skamfølelsen, og hun mener at det vil bli lettere for hver gang jeg setter ord på det. Jeg er i kontakt med støttesenter for kriminalitetsutsatte, og vi skal vurdere en eventuell anmeldelse. Og tanken er at jeg skal starte med å fortelle henne om minnet. Hun er tidligere bistandsadvokat i slike saker, og har hørt absolutt alt før. Så det handler ikke om henne, men om meg selv, om at jeg selv skammer meg så mye at det låser seg helt. I tillegg er jeg redd for skamfølelsen. Og jeg har et veldig forstyrret forhold til kropp, noe som gjør at jeg er redd for at jeg som person skal bli forbundet med seksuelle handlinger. Jeg har fortalt henne alt annet, om følelser, omstendigheter, gjerningsperson m.m., men akkurat når det kommer til det seksuelle, så stopper det opp og skammen tar over. Jeg skal jo kanskje anmelde, og da må jeg i avhør, men hvordan skal jeg klare det når jeg ikke klarer å åpne meg opp til en sjel?

Kjenner du deg igjen? Hva kan jeg gjøre? ❤️

 

Jeg får vondt i hjertet av å høre hvor mye fælt dere i tråden har vært utsatt for. 😞Fatter ikke at noen mennesker kan være så onde at de utfører overgrep, ofte gang på gang! 

Har ingen egenerfaring (heldigvis!) med dette, men vil komme med noen tanker jeg får når du snakker om skam DU føler for noe en annen utsatte deg for, og som skadet deg.

Jeg tenker at du har blitt utsatt for VOLD, og at du var et barn da. Med det som utgangspunkt undrer jeg: ville du følt på skam dersom den som skadet deg gjorde det ved å først be deg ta ham i hånden, og når du gjorde det så vred han armen bakpå ryggen din så hardt at han brakk armen din?  Dersom du ser er barn i din omgangskrets idag som er på den alderen du var da du ble utsatt for overgrep: tenker du at dette barnet bør føle skam/ skyld for vold/overgrep hvis dette skjer?

Jeg vet ikke om mine perspektiver hjelper deg. Men vær snill mot den yngre deg og tenk på at man verken forstår like mye eller kan verge seg når man er et barn mot en voksen. 

Du har jo kommet langt som har fortalt mye rundt det vonde som skjedde. Kanskje kan du bestemme deg for å fortelle ėn liten ting til hver gang? Liksom lirke deg selv i gang med det som er vanskelig å sette ord på? Kan du skrive det ned, kanskje i tredjeperson som en historie om en annen? 

Jeg blir skremt av å lese hva dere har måttet oppleve. Sender tusen varme tanker til dere alle ❤️

[Silva Pluvialis]

Eneri skrev (På 11.12.2020 den 0.32):

Jeg får vondt i hjertet av å høre hvor mye fælt dere i tråden har vært utsatt for. 😞Fatter ikke at noen mennesker kan være så onde at de utfører overgrep, ofte gang på gang! 

Har ingen egenerfaring (heldigvis!) med dette, men vil komme med noen tanker jeg får når du snakker om skam DU føler for noe en annen utsatte deg for, og som skadet deg.

Jeg tenker at du har blitt utsatt for VOLD, og at du var et barn da. Med det som utgangspunkt undrer jeg: ville du følt på skam dersom den som skadet deg gjorde det ved å først be deg ta ham i hånden, og når du gjorde det så vred han armen bakpå ryggen din så hardt at han brakk armen din?  Dersom du ser er barn i din omgangskrets idag som er på den alderen du var da du ble utsatt for overgrep: tenker du at dette barnet bør føle skam/ skyld for vold/overgrep hvis dette skjer?

Jeg vet ikke om mine perspektiver hjelper deg. Men vær snill mot den yngre deg og tenk på at man verken forstår like mye eller kan verge seg når man er et barn mot en voksen. 

Du har jo kommet langt som har fortalt mye rundt det vonde som skjedde. Kanskje kan du bestemme deg for å fortelle ėn liten ting til hver gang? Liksom lirke deg selv i gang med det som er vanskelig å sette ord på? Kan du skrive det ned, kanskje i tredjeperson som en historie om en annen? 

Jeg blir skremt av å lese hva dere har måttet oppleve. Sender tusen varme tanker til dere alle ❤️

Nå begynte tårene å renne. Takk for et varmt innlegg. ❤️ 

 

Takk for tips om å skrive. ❤️ 

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Uatskillelig skrev (14 minutter siden):

Nå begynte tårene å renne. Takk for et varmt innlegg. ❤️ 

Jeg tror skamfølelsen blir ekstra stor fordi det omhandler kropp. Kropp er ekstremt privat for meg, og jeg er diagnostisert med en angstlidelse knyttet til min egen kropp. Jeg føler meg helt lost i denne skamfølelsen. Jeg føler meg ekkel, jeg er redd for å bli sett på som ekkel, jeg er redd for at den som får vite skal endre syn på meg eller forbinde meg med noe seksuelt, jeg er redd for å føle på skam, og jeg er redd for å være redd. Jeg vil åpne meg, samtidig som jeg ikke tørr. Jeg vil dele det med noen, men så tar skammen over. Minnet har vært fortrengt i mange år, før det plutselig dukket opp for 2 år siden. Det er 2 år i fortielse, for jeg har ikke klart å sette ord på det tross mye terapi. Jeg ville aldri klandret et barn eller ment at barnet burde skamme seg. Jeg tror dette handler om mitt eget syn på meg selv. At jeg ikke er glad i meg selv. At jeg ikke klarer å integrere at jeg kan elskes. At jeg føler meg verdiløs, ekkel og avskyr alt som omhandler meg sammen med sex og kropp. Jeg har aldri hatt frivillig seksuell kontakt, bare grenseoverskridelser m.m., så tanken på å skulle la noen se på kroppen min, ta på meg, gjøre ting på kroppen min, vite noe om kroppen min.. jeg bare klarer ikke. Det er bare angst og skam igjen.

 

Stor, varm bamseklem til deg!❤️ 
Der er vondt å høre om historien din. At du skal ha det så vondt i noe du ikke kan lastes. At du i det hele føler en skam for noe du ble utsatt for som et uskyldig barn, det er så forbanna urettferdig!

Jeg skjønner godt du ikke klarer å åpne deg og fortelle alt. Det må være som å åpne en demning der du ikke vet utfallet av den sterke strømmen som det vil utløse. Vil de som hører, forstå? Vil de også fordømme, misforstå? Orker en å rippe opp? 

Synes du er sterk. Se hva du har gjort? Åpnet denne tråden. Det er flinkt, det!👏🏼❤️Vi er flere som har opplevd noe vi aldri skulle. Nå har du fått mange til å åpne og lette seg. Ofte lettere å skrive om vanskelige opplevelser, det synes i alle fall jeg. 
Skulle ønske du kunne omfavne ( vi er med) den lille jenta du var, og si at verden skulle ikke være sånn da det skjedde. Klemme henne og fortelle hvor verdifull hun er og hvor urett noen gjorde mot deg et uskyldig barn. 
Heldigvis forteller flere her i tråden at de har kommet seg videre tross vanskelige opplevelser. 
Du virker sterk og jeg har troa på at du vil klare det samme. Jeg kjenner ikke deg, men du har all grunn til å være glad i deg selv, i fra det lille jeg kjenner deg her i tråden, vondt  å høre at du ikke gjør det💔men du virker som et veldig godt menneske❤️

 

Anonymkode: 638fc...12e

[AnonymBruker]

12 hours ago, Uatskillelig said:

(Klipper)

Kjenner du deg igjen? Hva kan jeg gjøre? ❤️

 

Hei ❤️ og beklager sent svar.

Ja, jeg kjenner meg veldig igjen, men jeg vet dessverre ikke hva du kan gjøre for jeg vet ikke selv hva jeg skal gjøre. Beklager så mye at jeg ikke er til noe hjelp sånn. Jeg står fast selv, og greier ikke å sette ordentlig ord på hva som ble gjort mot meg. I tankene klarer jeg det såvidt.

Jeg greier å snakke om hvor elendig jeg kan føle meg(redd, sliten osv), greier å si at "Jeg ble utsatt for overgrep", eller at"NN voldtok meg" og lignende, enkelte faktaopplysninger men ikke så mye mer om selve overgrepene. De samtalene med fastlege og SMI var verdifulle der og da, men det har gått noen år og jeg fikk aldri mer oppfølging eller terapi, og så ble jeg fysisk syk også. Det har blitt mye å takle på egen hånd, men jeg prøver.

Det er vanskelig å å forklare her hvorfor jeg ikke greier å si stort om ovegrepene. Men jeg tror det er fordi jeg ikke vil dele noe som handler om det mest intime ved kroppen min med "hvem som helst". Jeg tror det kanskje handler mer om frykt og skepsis til andre mennesker enn skam over meg selv, så jeg prøver å beskytte meg selv mot mulige skuffelser og krenkelser.

Jo mer jeg har husket av overgrep, jo mer har tanker og følelser knyttet til seksualitet blitt vanskelig og etterhvert umulig. Det er veldig kaotisk i følelsene, og jeg har ikke fungert i det hele tatt med menn på mange år. Da de verste minnene kom fram ble det full stopp for alt som heter menn. Jeg vet ikke hva jeg egentlig vil. På en måte er jeg glad for å slippe, men på en annen måte er jeg helt knust for at livet mitt ble slik, og at jeg endte opp skadet og unormal. Som sagt: det er veldig kaotisk.

Og nå må jeg ta en pause, skal prøve å skrive litt mer senere. Klem til deg og dere andre ❤️

Anonymkode: f6412...f9e

[AnonymBruker]

P.S. Kom på en ting: En viktig grunn til at jeg ikke har fått fortalt mer, er begrenset anledning til å snakke; og at det som ble gjort mot meg er så mye og så fælt at jeg har problemer bare å tenke på det. Jeg blir dårlig lenge etterpå når det dukker opp i tankene. Jeg har ikke minst sett folk bli tydelig preget av det lille jeg forteller, de ser ut som de skal gråte og/eller kaste opp, og jeg orker ikke å utsette dem for enda verre.

Anonymkode: f6412...f9e

[AnonymBruker]

Jeg ble misbrukt av et medlem av storfamilien som jeg tilbragte mye tid med fra jeg var minimum et år eller to gammel. Etterhvert som jeg ble større og begynte å kjempe i mot når vi var alene, ble jeg ofte bundet fast mens han gjorde det han skulle med meg. Når det var andre i nærheten, protesterte jeg ikke. Jeg var livredd for at foreldrene mine og andre familiemedlemmer skulle bli lei seg hvis de skjønte hva han gjorde. Det sluttet i ungdomsskolealder da mannen begynte å bli dement og ute av stand til å gjennomføre noe som helst. 

Da jeg var tre skulle jeg bo hos onkel og tante noen uker fordi en av foreldrene mine ble akutt og alvorlig syk, og tante hadde en venn som var fotograf og som ville ta bilder av meg og fetteren min. Beleilig nok mente han det var best fotolys inne på gjesterommet og for ikke å bli forstyrret var det best med lukket dør. Der ble jeg og fetteren min misbrukt og tatt bilder av, bilder som ikke egnet seg til å henge på veggen, for å si det sånn. Så siden bildene av oss "ble så dårlige at han ikke engang gadd å framkalle dem", ble dette gjentatt. Igjen og igjen gjennom flere år, hver gang jeg var der, helt til vi lærte oss å løpe ut og gjemme oss i skogen under en gammel rot med en gang vi hørte en bil kjøre inn på veien de bodde i i tilfelle det var han som kom. Gud vet hva fetteren min ble utsatt for når jeg ikke var der. Jeg har alltid lurt på om tante og onkel visste hva som skjedde eller ikke. 

Da jeg var fire ble jeg oppsøkt av en nabo mens jeg lekte i en grøft et par hundre meter hjemmefra. Jeg har ikke lyst til å gå i detaljer, men jeg ble skremt på en meget spesiell måte med et spesifikt dyr og et spesifikt våpen som han tydelig viste at han var villig til å bruke hvis jeg ikke gorde akkurat som han sa. Etter det oppsøkte han meg jevnlig og denne skremminga gikk over i noe som ikke kan kalles annet enn ren tortur og etterhvert som jeg nærmet meg puberteten, seksuell tortur. Stadig med samme type dyr og samme våpen involvert. Jeg turte ikke motsette meg ham før jeg ble over 20 år og innen den tid hadde jeg blitt gravid med ham to ganger. Den ene graviditeten endte i spontanabort, den andre i en dødfødsel. 

Som åtteåring var jeg hos legen for et helt alminnelig problem (typ halsbetennelse) og mens pappa ble tatt med på et annet rom for å bli instruert i et eller annet angående medisinene jeg skulle ha av helsesekretæren, betrodde jeg legen noe av det jeg var blitt utsatt for. Responsen hans var å be meg ta av meg klærne for han kom plutselig på at jeg måtte sjekkes for "halsbetennelse" i rumpa også. Deretter låste han døra og "sjekket meg" svært så grundig rektalt. 

Som tiåring var jeg invitert hjem til ei klassevenninne, men da jeg kom dit, var hun og moren forsinket hjem fra handletur og jeg ble bedt inn for å vente sammen med faren. Han startet med å kommentere at jeg begynte å få pupper, og da han ville kjenne hvor harde de var, turte jeg ikke protestere. 

På ungdomsskolen hadde jeg svært uregelmessig, hyppig og langvarig mens og ble beskyldt for å lyve og skulke dusj etter gymmen og svømming og fikk nedsatt ordenskarakter i det første semesteret, noe jeg skammet meg dypt over. Etterhvert innførte gymlæreren min den ordningen at hvis hun fikk undersøke underlivet mitt for å sjekke at jeg faktisk hadde mens, fikk jeg godkjent fravær. Jeg følte ikke jeg hadde noe valg og kledde dermed av meg og lot meg undersøke opptil flere ganger i uka i nesten to og et halvt år. Jeg fikk aldri noen følelse av at dette var seksuelt motivert, men det føltes definitivt som seksuelle overgrep likevel. 

Vi hadde også en mannlig svømmelærer samtidig som alltid gjorde hva han kunne for å få lagt utstyret sånn at det stakk ut fra den minimale shortsen han alltid gikk i og deretter stilta han seg rett over oss og sto og rugga fram og tilbake mens han pusta tungt hver gang vi sto inntil kanten i bassenget. En gang jeg ikke hadde svømming på grunn av mens, ble jeg bedt om å bli med inn på et eller annet teknisk rom innenfor bassenget hvor han ba meg sitte ned og så dro han penis ut av shortsen og stappet den i munnen på meg. Jeg turte ikke å protestere. 

Som 21-åring hadde jeg store underlivsproblemer og var innlagt på sykehus pga det. Gynekologen der spurte om han fikk lov til å undersøke meg via endetarmen, og siden jeg syntes det hørtes veldig rart ut og jeg var veldig redd, sa jeg nei. Han lurte da på om jeg var en sånn som sa nei til alle menn og stakk fingrene inn i endetarmen min mens han stirret meg trassig inn i øynene. I ettertid når jeg skulle dit på polikliniske timer, ringte jeg alltid sykehuset samme morgen for å sjekke hvilken gynekolog jeg var satt opp på med den planen å avlyse hvis det var ham. Det var det heldigvis aldri. Helt til jeg en dag møtte opp og det viste seg å være denne mannen, selv om jeg var satt opp på noen med et annet navn (jeg fant senere ut at mannen rett og slett hadde skiftet navn). Jeg svimte av i det øyeblikk han så opp fra PCen og jeg kjente ham igjen, og da jeg våknet igjen, var jeg helt skrekkslagen og ute av stand til å snakke. Han og en sykepleier (?) som var til stede halte meg opp i en stol og jeg fikk alle spørsmålene man alltid får om prevensjon, siste mens, har du noen gang ditt og datt osv, men jeg kunne ikke si et ord. Jeg bare stirret rett framfor meg. Etterhvert støttet de meg bort til gynekologstolen og da jeg prøvde å vri meg unna, tolket de det som ustøhet og nærmest dyttet meg opp i stolen og så kledde de av meg der. Jeg sa ikke et ord hele undersøkelsen, bare stirret i taket og gråt mens sykepleieren strøk og strøk meg over håret og sa hun forsto at det gjorde vondt, som om det var derfor jeg gråt.

Som 33-åring ble jeg overfalt av to menn på vei hjem fra legen midt på blanke formiddagen. De slengte meg opp langs en vegg og den ene voldtok meg mens den andre så på. 

 

I tillegg har jeg naturligvis, som "alle" kvinner, opplevd min andel av uønskede hender på rumpa eller i skrittet, menn som plutselig tar tak i puppene mine, klassekamerater som dro opp skjørtet mitt i friminuttet for å ta bilde av trusa mi, ekle seksualiserte kommentarer og menn som følger etter meg mens de snakker om hva de skal gjøre med meg osv osv.

 

Det er nok sant det som nevnes lenger oppe her at overgripere nærmest lukter seg fram til folk som har fått grensene sine brutt nok ganger til at de ikke tør å protestere. Jeg er definitivt en av dem. 

Anonymkode: aba32...530

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.12.2020 den 23.58):

Når eg var 17 år var eg på ein fest og drakk, eg ble ganske full og fant ut at eg ville heim for å legge meg. Eg gjekk bare frå festen og sjangla mot hybelen eg budde i (som var 800m vekke). Altså eg gjekk langs ein vei. Det kom ein kvit bil som kjørte sakte på veien, eg ble svært skeptisk men var så full at eg ramla ned på bakken. Eg begynte å reise meg opp men vart plutselig dradd inn i bilen, eg hylskreik. Han forsøkte å kjøre samtidig som eg havna i totalt rabiat villdyr modus, eg har aldri erfart meg sjølv på den måten før. Eg slo, sparka og beit om kvarandre mens han kjørte. Eg hylskreik, han stoppa bilen ved flotmyr busstasjon på baksida (haugesund, 2006) og klarte å presse meg mot vinduet mens han forsøkte å rive av meg strømpebuksa, den revna. Eg hylskreik, han prøvde å presse fingre inn i meg men fekk det ikkje til. Eg tenkte faktisk «ikkje faen om eg skal bli voldtatt,». Han begynte å slå fordi eg var så vill, eg sparka han hardt med begge beina. Eg skreik og hylte veldig høgt, plutselig kom det ein bil til rundt området. Han vart stressa og kasta meg brutalt ut av bilen og raste vekk. Eg løp heim heilt tom. Eg vart møtt av besteveninna mi, eg klarte ikkje snakke. Men hosta fram noen setninger om voldtekt..Eg klarte ikkje heilt få fram at eg ikkje hadde blitt penetrert fordi det var så ferskt. Reaksjonen vart ganske lik sikkert.. Eg møtte ikkje på skolen, stengte meg inn, vart inneslutta, orka ingenting, var redd for alt og alle. Gjekk voldsomt ned i vekt. 

I mange år sleit eg med opplevelsen, fordi eg ble jo ikkje voldtatt. Ikkje «sikkelig» bare litt, men eigentlig ikkje. Vold var det definitivt.

Men eg trudde eg kom til å bli voldtatt og kanskje til og med drept. Eg er sikker på at om han hadde klart å kjøre til eit meir privat sted enn baksida av flotmyr så hadde eg blitt fullskala voldtatt.

Er det feil at eg vart dypt traumatisert av det? Hadde det faktisk vore verre om han klarte det? 

Eg har ikkje fortalt detta til noen.

Anonymkode: 4086c...432

Feil?? Dette er det mest groteske jeg har lest her inne.. hver og en hadde blitt traumatisert av dette. Det er både kidnapping, voldtektsforsøk, seksuelt overgrep, vold og frihetsberøvelse på en gang. 
hadde noe slikt skjedd meg hadde jeg trengt profesjonell hjelp. 
anmeldte du det? Vet du hvem mannen er? 
du gikk i kampmodus og sloss, det reddet deg nok! Mange går i freeze og blir helt stive og klarer ikke forsvare seg. 
snakk med noen asap 

Anonymkode: 6c7f2...553

[AnonymBruker]

Det som er veldig feil er når barn og ungdom sier fra om overgrep, da får voksne en moralsk trang til å melde fra.. så går ballen og alle instansene vet.. men ingen snakker med barnet, barnet vet ikke at den voksne har gått videre med det, og alt blir hemmeligholdt. Det som da skjer er at barnet mister kontrollen på livet sitt og blir redd.. hvem vet? Hva skal de gjøre? Ingen snakker med meg.. osv. 

dette skjer gang på gang. Ja, det er viktig å melde fra- absolutt!! Men den voksne må snakke med - og trygge barnet først. Og barnet skal vite at det er meldt videre og skal ha kontroll på hvem som vet. 
for meg var dette nesten verre en overgrepet i seg selv.. det gikk 2 år fra jeg sa ifra til læreren min om det som skjedde til barnevernet kom på besøk.. de to årene visste ikke jeg hva som skjedde.. og når bv først fortalte hva som hadde skjedd visste flere lærere det, rektor, helsesøster og sjefen i bv som var vennepar med mine foreldre.. det var helt forferdelig. Når du er tenåring på 90 tallet og du ikke har kunnskap, Internett eller informasjon om slike ting var det ekstremt sakamfullt at «alle» visste.. veldig belastende og veldig skremmende! 
dette er nå mange år siden, men stoler fortsatt ikke på «hjelpere» 

Hjertet mitt blør for alle de unge som har opplevd slike vonde ting, og håper av hele mitt hjerte at de voksne som møter de har mer forstand, kunnskap og kompetanse enn de hadde på 90 tallet 
 

Anonymkode: 6c7f2...553