Usikker av å lese om hvor vanskelig å holde ny vekt..

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er i gang med en relativt stor vektnedgang, fra over 90 kg til forhåpentligvis rundt 70, kanskje litt under (68?). Har vært overvektig siden tenårene, minst. Nå nærmer jeg meg 40 😳 
 

I prosessen lærer jeg mye, både om meg selv, om kroppen og funksjoner, om kosthold osv. Jeg leser mye, glad i å lære. 
 

I det siste har jeg lest mange artikler og sett div dokumentarer der de forteller om alle kroppens forsøk på å oppnå den gamle vekta. Det trur jeg det er lurt å være klar over på forhånd, men - jeg synes det er skummel lesning 🙈 Er det liksom omtrent umulig? Ser ut som jeg for alltid må spise mye mindre enn «alle andre» (les: folk på samme størrelse/høyde som aldri har vært overvektige). Er det gjennomførbart?

 

Til tider lurer jeg på om det ikke er vits? Er ikke i tvil om å nå målet mitt. Men om jeg bare må spise mindre og mindre dess mer jeg går ned, og for alltid  må spise mindre enn kroppen vil ha (økt sultfølelse). Er det dømt til å mislykkes? 
 

Noen suksesshistorier??

Anonymkode: ce74c...fa3

[AnonymBruker]

Det er ikke så mye det at det er vanskelig å holde vekta. Å holde vekta er så enkelt som å spise akkurat like mye som du forbrenner. I 70 år.

Problemet er at folk har en «kriseplan» for vektnedgang. De har en diett som er streng, som krever enorme mengder selvkontroll og som kun er mulig å holde i kort tid (i noen uker eller måneder klarer hvem som helst av oss hva som helst).

Men så har man ikke noen plan for den nye måten å spise på - maten som du skal spise 365 dager i året i altså 70 år. Den må ha rom for kos, for hygge, for fester og store måltider og kaker og måltider med masse kalorier. Og den må inneholde veldig mye hverdag. For vender du tilbake til det du spiste «før» du gikk ned i vekt så vil du selvsagt gå opp igjen i vekt.

Derfor er det mye viktigere å legge en plan for maten de 70 årene du skal veie x kilo enn for de månedene du skal gå ned i vekt. Ikke fordi det er vanskelig å holde vekta. Men fordi det er veldig vanskelig å permanent endre ikke bare kosthold men egen holdning til mat.

Anonymkode: 10598...c84

[AnonymBruker]

Det går an, men du må ha viljen til det. Det er sant at når kroppen har vært på en viss vekt over tid, så vil den prøve å komme seg tilbake dit. Da vil kroppen tenke på det som 'ideal-vekt'. Biologisk sett er det jo også folk med kropper som lett legger på seg som naturen foretrekker, siden mennesker ofte gikk gjennom perioder hvor det var lite mat å få 1 eller flere ganger i løpet av et år. Det var vanlig med 'sulteperioder', og da var det jo absolutt å foretrekke å ha en kropp som var god til å lagre fett i de periodene hvor mat var godt tilgjengelig. 

Nå i moderne tid hvor mat er høyt i både enkle karbohydrater og fett er det dessverre lett for folk med kropper som er gode på fettsamling å bli overvektige. 

Du må nok belage deg på å spise mindre enn andre som har din vekt og høyde. Om du klarer å holde deg nede lenge nok, vil kroppen forhåpentligvis få en ny 'ideal-vekt'

Anonymkode: 14947...8b8

[AnonymBruker]

Trikset er å bli glad i å spise sunt. Ikke gå på en diett for å gå fortest mulig ned, men legg om kostholdet slik at du får en sakte og langvarig vektnedgang. Veldig mange av de som går på strenge dietter går på en smell fordi de ikke har lært seg sunt matvett på veien. De går ned raskt, men når de skal slutte på dietten går de tilbake til sitt tidligere kosthold og går opp igjen. 

Du må endre hele livsstilen din, og bli glad i sunn mat og trening. Ikke tren fordi du må, men finn en treningsform som gir deg glede og som du har lyst til å gjøre. Ikke spis kjip mat, men lær hvordan du kan spise mest og best mulig innenfor de kaloriene du skal ha. Finn ut hvordan du kan bli mett og glad og samtidig gå ned i vekt (og etterhvert holde vekten). Hvis du spiser mat som du synes smaker godt og som samtidig gir deg energi og får deg til å føle deg bra så er sannsynligheten større for at du ikke ønsker å gå tilbake til usunn mat igjen. 

Anonymkode: 148e1...de1

[Forever22]

Ryddet for innlegg om lavt matinntak under 1500kcal og svar til det.

forever22,mod

[Jadda123]

Har gått ned ca 70KG og holdt vekten i godt og vel 10 år.   Er ingen problem å holde vekta, så lenge man ikke går tilbake til det kostholdet som gjorde deg overvektig til å begynne med.   Jeg er relativt streng på hva jeg spiser, men generellt er det jo bare å følge litt med. Ser man at vekta trender oppover så tar man nytt grep og blir litt strengere med seg selv.

[AnonymBruker]

Jeg var over 40 før jeg skjønte det AB i innlegg 2 forteller. Jeg måtte lære alt på nytt, eller, ta til meg det jeg egentlig visste, men bare hadde fnyst av! For selvfølgelig var det vanskelig å gå ned i vekt og holde vekta, det ser man jo bare på hvor mange som er tjukke, og/eller slanker seg, og hvor kjedelig og strengt de tynne lever! Jeg var ikke helt klar over at jeg fortalte meg selv en drøy røverhistorie, sånn at jeg kunne fortsette med livsstilen som var forbannet bekvem 

Men da jeg ble lei av å håpe at jeg skulle gå ned i vekt av meg selv, og lei av å måtte kneppe opp bukseknappen for å kunne sitte uten å få vondt, bestemte jeg meg for igjen å gå ned i vekt. Det var aldri vært vanskelig å gå ned i vekt, jeg har gjort det mange ganger  Men da jeg også skjønte at jeg var lei av å kamuflere og dra i hus kilovis med godterier og snacks, og bare oppleve at det forsvant som dugg for solen, og syntes det var mindre stress å slanke seg  skjønte jeg at jeg måtte legge om stilen. Jeg kunne ikke gå tilbake. Jeg måtte finne en ny normal. Og da begynte jeg å tenke på hva som var overkommelig, istedenfor hva som var ideelt. Jeg begynte å jobbe med tendensen min til å tenke i svart/hvitt. Jeg begynte å spise og bevege meg, tenke og føle, som en normalvektig person, allerede mens jeg var på vei ned. Jeg begynte å tenke logisk: Hvis det bare er kalorier inn/ut som styrer vekta, kan det vel ikke også være andre ting som styrer vekta? Jeg utfordret dermed begreper som jamat og neimat - og supermat og ren mat og bearbeidet mat - og omfavnet isteden begreper som hverdagsmat og festmat. Jeg sluttet å skulle trene, og begynte å gå, danse og leke. Jeg sluttet å tvinge i meg ting jeg ikke likte bare fordi det skulle være sunt. Jeg begynte å lage mat som man gjør når man først og fremst vil at det skal smake godt.

25 kilo ned, vært på BMI 21-22 i seks år. Nå kjennes det å skulle ha hatt problemer med mat og vekt, helt fjernt, som livet til en annen person.

Anonymkode: 9d89f...2af

[Pæretre]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg er i gang med en relativt stor vektnedgang, fra over 90 kg til forhåpentligvis rundt 70, kanskje litt under (68?). Har vært overvektig siden tenårene, minst. Nå nærmer jeg meg 40 😳 
 

I prosessen lærer jeg mye, både om meg selv, om kroppen og funksjoner, om kosthold osv. Jeg leser mye, glad i å lære. 
 

I det siste har jeg lest mange artikler og sett div dokumentarer der de forteller om alle kroppens forsøk på å oppnå den gamle vekta. Det trur jeg det er lurt å være klar over på forhånd, men - jeg synes det er skummel lesning 🙈 Er det liksom omtrent umulig? Ser ut som jeg for alltid må spise mye mindre enn «alle andre» (les: folk på samme størrelse/høyde som aldri har vært overvektige). Er det gjennomførbart?

 

Til tider lurer jeg på om det ikke er vits? Er ikke i tvil om å nå målet mitt. Men om jeg bare må spise mindre og mindre dess mer jeg går ned, og for alltid  må spise mindre enn kroppen vil ha (økt sultfølelse). Er det dømt til å mislykkes? 
 

Noen suksesshistorier??

Anonymkode: ce74c...fa3

 

Dette var ganske likt utgangspunktet her, og jeg syntes også det så vanskelig ut om jeg resten av livet må gå og spise mindre enn jeg føler jeg trenger. 
Men etter hvert som jeg har gått ned, merker jeg at det kanskje ikke blir så stort problem. Selv med mine halverte porsjoner, blir jeg mett, for kroppen er vant til å spise slike mengder nå. Jeg har ikke lyst på mer mat i det hele tatt. 

Dermed tror jeg nok, at om jeg må justere noe mer ned på mengde, så vil kroppen også venne seg til det. 

Jeg er fortsatt spent på hvordan det blir å holde vekten, når nedgangen er ferdig. Men jeg har fått mye større tro på at det skal gå greit - siden jeg trives så godt med å spise slik jeg gjør nå. 

Lykke til med det du er i gang med, livsstilsendring er absolutt gjennomførbart! Og mye artigere og mer spennende enn jeg hadde sett for meg 😊 heier på deg! 

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det går an, men du må ha viljen til det. Det er sant at når kroppen har vært på en viss vekt over tid, så vil den prøve å komme seg tilbake dit. Da vil kroppen tenke på det som 'ideal-vekt'. Biologisk sett er det jo også folk med kropper som lett legger på seg som naturen foretrekker, siden mennesker ofte gikk gjennom perioder hvor det var lite mat å få 1 eller flere ganger i løpet av et år. Det var vanlig med 'sulteperioder', og da var det jo absolutt å foretrekke å ha en kropp som var god til å lagre fett i de periodene hvor mat var godt tilgjengelig. 

Nå i moderne tid hvor mat er høyt i både enkle karbohydrater og fett er det dessverre lett for folk med kropper som er gode på fettsamling å bli overvektige. 

Du må nok belage deg på å spise mindre enn andre som har din vekt og høyde. Om du klarer å holde deg nede lenge nok, vil kroppen forhåpentligvis få en ny 'ideal-vekt'

Anonymkode: 14947...8b8

Det du skriver her er grunnen til at kostholdsendring i slankeprosessen er så viktig, men det er ikke helt sånn at du må spise mindre mat enn andre, men du må spise mindre kalorier. Da må man være bevisst på måltidets sammensetning, og den enkleste måten for å få til det er å ha masse grønnsaker til alle måltid 😊 

Anonymkode: 66578...879

[AnonymBruker]

Det er også noe med oppfatningen folk har av hva slanke over en viss alder egentlig spiser. Det trenge nemlig ikke dreie seg om mye. Man inntar det man forbruker rett og slett. Og det er noe individuelt.

Anonymkode: 290e3...14d

[AnonymBruker]

man kan spise hva man vil så lenge man holder innafør kaloriene man trenger.

Før treningsnarkomanene kommer:

Dette er vitenskapelig bevist.

Forskjellen her er:


Om du spiser usunn mat, men holder deg innafør den kalori grensa du kan gå, så går du ned, men det tar lengre tid. 
Sunn mat innaføre kalori grensa: Du går ned fortere, kanskje er bedre form.

Folk som tyner seg selv med og holde seg på 100% sunn mat går bare lei ettervært.

Spis det du vil, men hold deg innafor kalorigrensa di

Anonymkode: 44c86...a2b

[AnonymBruker]

Ja, jeg mener det ligger noe i det. Nå kan det hende at det er fordi jeg allerede er undervektig, men når jeg går ned 1-2 kg fra trivselsvekten min spiser jeg mer og det tar mer til før jeg når metthetsfølelsen helt til jeg er tilbake til der jeg var. Men jeg har veid mindre enn det jeg gjør over flere måneder, og da har det bare tatt litt tid før kroppen har tilvent seg den vekten. 

Tenker du bare må føle deg litt frem og tenke at det ikke er farlig å kjenne på sulthetsfølelse. Du skal spise skikkelig, men det er ikke unormalt at du vil være veldig sulten i en periode når du spiser mindre (eller mer riktig) og du begynner å gå ned i vekt. Det er helt naturlig. 

Anonymkode: f622c...796

[Gjest Albbas]

Jeg skal ikke være den som sier at joda, det er lett, det er bare å gjøre ditt og datt. Forskning viser at jo, det er vanskelig. Men det er enorme individuelle forskjeller, og du kan jo ikke ta sorgene på forskudd. Vær heller obs på at du skal finne en måte å gå ned i vekt på som du føler du kan leve med. Jobbe med hodet, hele tiden. Lære og utvikle deg. Justere målet underveis. For helsa sin del er det stor effekt av 10% nedgang også, 9 kg for din del. Så hvis det skulle bli vanskelig å holde seg på 70, så er 80 også bra! Det er bedre enn å gå opp til 100... 

Og innse at først som sist at dette er et prosjekt for livet. Hvis du ikke ser vektnedgang som en kortvarig prosess der du stadig skal lengte tilbake til gamle vaner, så går det kanskje bedre? Javel, kanskje må du leve på 1800 kcal når du er ferdig mens en som aldri har vært overvektig kan unne seg 2000, men 1800 er bra med mat det også! Tilpass deg innen de rammene din kropp etterhvert angir, og ikke tenk så mye på hva andre gjør. Lave folk må spise mindre enn høye folk, i stedetfor å tenke at det er kjipt og urettferdig må man bare akseptere det. Du kan eventuelt øke aktivitetsnivået betraktelig for å gi rom for flere kalorier. 

Det er ikke umulig, absolutt ikke! 

Dette er også vanskelig forskning, så resultatene må man være forsiktig med å overføre til sin egen situasjon. Det er så mange ulike faktorer som spiller inn hos ulike folk, og forskningen greier ikke å ta i betraktning de som har en "god" innstilling til prosessen og de som har en mindre konstruktiv innstilling. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner veldig godt igjen bekymringene du har, jeg har hatt og har enda noen av de samme tankene. Jeg har gått ned 30 kg og nådde målvekten min i sommer og heldigvis viser vekten fortsatt det samme (enn så lenge😅..). For å kunne si at man har hatt et vellykket vektstabilisering har jeg hørt at man må klare å holde vekten i alt fra 1 år til 5 år, så jeg er ikke helt der enda. 

Det er vel ganske nøyaktig ett år siden jeg startet med min livsstilsendring, og jeg har hatt tid til å gjøre meg opp noen tanker rundt dette. Jeg er enig i mye av det som blir skrevet i innleggene over.

Jeg hadde selv en klart plan på hva jeg skulle gjøre for å unngå å gå opp i vekt. Planen var blant annet å begynne med trening i denne fasen, planlegge middager, forsøke å ukeshandel og holde meg til faste måltider uten småspising mellom måltidene, men disse tingene er jeg ikke alltid så flink til å holde. Dette har til tider gjort meg bekymret for at jeg skulle gå opp i vekt igjen, men det har enda ikke skjedd..

Jeg er mindre bekymret nå som jeg har innsett at jeg fortsatt holder vekten, til tross for at jeg ikke alltid føler meg like flink. Dette er fordi de nye vanene (som er det jeg gjør mest av) har rom for både en travel hverdag med lite trening og planlegging, i tillegg til litt ekstra kos innimellom. 

Så vet jeg at dette ikke må bli en hvilepute, jeg kommer derfor til å forsette å veie meg slik at jeg raskt kan justere litt om jeg ser at det skulle gå feil vei eller om noen av vanene mine begynner å skli ut. Ellers jobber jeg også med psyken, siden det i hovedsak var trøstespising som gjorde at jeg la på meg i første omgang. 

Det høres ut som du er godt på vei TS når du sier at du er i en læringsprosess både om deg selv, kroppen og kosthold. Tror kunnskap om hvordan du selv fungerer og kosthold er en viktig vei å gå for å finne nye kostholdsvaner som du trives med og som er gjennomførbare i lengden. Lykke til videre med livsstilsendringen! ☺️

Anonymkode: c1016...690

[AnonymBruker]

Sjekk ut periodisk faste. Da unngår du den spareblussmodusen som lavkalori gir. 

Anonymkode: 31c88...571

[addict]

Jeg har gått ned 30 kilo og føler på vanskeligheten av å holde vekta. 

 

Nå skal det sies at jeg har vært ekstrent inaktiv i 4 mnd pga 2 operasjoner, så det har naturligvis gjort at det vanskeligere. 

 

Problemet er ikke at "kroppen vil tilbake til overvekt", problemet er grunnen til at jeg ble overvektig til å begynne med. Det at jeg har veldig lyst på snop/boller/potetgull ect, men spesielt det at jeg ikke vet av noe annet enn det å være på diett eller det å overspise. Normale matvarer og rutiner er ikke noe som sitter i kroppen og jeg må lære meg en helt ny måte å leve på. Kombinerer du det med en inaktiv livsstil, som mange som er overvektige har, så er det ikke vanskelig å havne i overskudd. 

 

Jeg må jobbe mer nå for å finne en balanse enn jeg må når jeg er på diett. Jeg jobber både med å ta bedre valg, spise fornuftige mengder, balansere inntak av snop og å oppregulere hverdagsaktivitet. Det er slitsomt fordi jeg er sliten etter å være på diett og det føles som et evighetsprosjekt.

 

Er det verdt det? Ja 😊 Og håpet er at det en dag blir rutine slik at jeg slipper å fokusere så mye. Dessuten er det ikke noe du trenger å bekymre deg for nå uansett. Du skal først gå ned de kiloene, og så lenge du virkelig tar et oppgjør med deg selv på vegen så kan du ta de problemene som kommer når de faktisk kommer. Muligheten for å gå opp igjen er ikke en unskyldning til å la være, for den biten styrer du 100% selv, den også 😉

Endret 18. oktober 2020 av addict

[AnonymBruker]

På 16.10.2020 den 20.54, AnonymBruker skrev:

Jeg var over 40 før jeg skjønte det AB i innlegg 2 forteller. Jeg måtte lære alt på nytt, eller, ta til meg det jeg egentlig visste, men bare hadde fnyst av! For selvfølgelig var det vanskelig å gå ned i vekt og holde vekta, det ser man jo bare på hvor mange som er tjukke, og/eller slanker seg, og hvor kjedelig og strengt de tynne lever! Jeg var ikke helt klar over at jeg fortalte meg selv en drøy røverhistorie, sånn at jeg kunne fortsette med livsstilen som var forbannet bekvem 

Men da jeg ble lei av å håpe at jeg skulle gå ned i vekt av meg selv, og lei av å måtte kneppe opp bukseknappen for å kunne sitte uten å få vondt, bestemte jeg meg for igjen å gå ned i vekt. Det var aldri vært vanskelig å gå ned i vekt, jeg har gjort det mange ganger  Men da jeg også skjønte at jeg var lei av å kamuflere og dra i hus kilovis med godterier og snacks, og bare oppleve at det forsvant som dugg for solen, og syntes det var mindre stress å slanke seg  skjønte jeg at jeg måtte legge om stilen. Jeg kunne ikke gå tilbake. Jeg måtte finne en ny normal. Og da begynte jeg å tenke på hva som var overkommelig, istedenfor hva som var ideelt. Jeg begynte å jobbe med tendensen min til å tenke i svart/hvitt. Jeg begynte å spise og bevege meg, tenke og føle, som en normalvektig person, allerede mens jeg var på vei ned. Jeg begynte å tenke logisk: Hvis det bare er kalorier inn/ut som styrer vekta, kan det vel ikke også være andre ting som styrer vekta? Jeg utfordret dermed begreper som jamat og neimat - og supermat og ren mat og bearbeidet mat - og omfavnet isteden begreper som hverdagsmat og festmat. Jeg sluttet å skulle trene, og begynte å gå, danse og leke. Jeg sluttet å tvinge i meg ting jeg ikke likte bare fordi det skulle være sunt. Jeg begynte å lage mat som man gjør når man først og fremst vil at det skal smake godt.

25 kilo ned, vært på BMI 21-22 i seks år. Nå kjennes det å skulle ha hatt problemer med mat og vekt, helt fjernt, som livet til en annen person.

Anonymkode: 9d89f...2af

Men hva mener du her.. Sånn konkret? 🙉 Du delte inn i hverdagsmat og festmat? Hva var det som gjorde at du gikk ned i vekt? Hva var det du gjorde feil før? 

Anonymkode: dc34a...35e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men hva mener du her.. Sånn konkret? 🙉 Du delte inn i hverdagsmat og festmat? Hva var det som gjorde at du gikk ned i vekt? Hva var det du gjorde feil før? 

Anonymkode: dc34a...35e

Jeg gikk ned i vekt fordi jeg begynte å tenke "alt til sin tid", og "jeg spiser alt jeg vil ha, men ikke alt på en gang, og ikke hele tiden". Så jeg bestemte meg for å reservere festmat til "fest", løselig beskrevet som anledninger: bursdager, restaurantbesøk, jul, påske osv. Og med noen tydelige, men fleksible retningslinjer: Mammas, søsters og bestemors bursdager er anledninger, naboenes og kollegaenes er det ikke. Restaurantbesøk 2-12 ganger i året, ikke hver uke. Jul og påske er en uke hver, ikke en måned hver. Det jeg gjorde feil før, var at jeg ikke tillot meg å spise alt jeg ville ha, jeg skulle være så flink og bare spise det man "burde". Dermed overspiste jeg når jeg ikke greide det mer, og det er grenser for hvor lenge man klarer å være flink, uansett hvor pliktoppfyllende man er.

Anonymkode: 9d89f...2af

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk ned i vekt fordi jeg begynte å tenke "alt til sin tid", og "jeg spiser alt jeg vil ha, men ikke alt på en gang, og ikke hele tiden". Så jeg bestemte meg for å reservere festmat til "fest", løselig beskrevet som anledninger: bursdager, restaurantbesøk, jul, påske osv. Og med noen tydelige, men fleksible retningslinjer: Mammas, søsters og bestemors bursdager er anledninger, naboenes og kollegaenes er det ikke. Restaurantbesøk 2-12 ganger i året, ikke hver uke. Jul og påske er en uke hver, ikke en måned hver. Det jeg gjorde feil før, var at jeg ikke tillot meg å spise alt jeg ville ha, jeg skulle være så flink og bare spise det man "burde". Dermed overspiste jeg når jeg ikke greide det mer, og det er grenser for hvor lenge man klarer å være flink, uansett hvor pliktoppfyllende man er.

Anonymkode: 9d89f...2af

Aha! Tusen takk for god forklaring. Jeg har slitt litt med å si nei når jeg er på kaffebesøk. Jeg føler jeg "må" ta av det de serverer. Men jeg kan jo selvfølgelig begrense inntaket. Eller si det som det er. En ting jeg har gjort er å ha med meg frukt e.l. selv til alle sammen. Men likevel får jeg dårlig samvittighet overfor vertskapet om jeg ikke tar av kaka de har bakt f.eks.. Men én ting som har hjulpet meg litt er å takke nei til i alle fall alt "unødvendig" som jeg ikke synes er skikkelig godt. Så kan jeg heller "spare" de kaloriene til noe jeg virkelig elsker.. Men føler man må ta "noe" på kaffebesøk.. Funker kanskje å bare ta bittelitt da? 

Hva gjør du i kollegers bursdager f.eks. da? Tar et lite kakestykke? 

Kjenner meg veldig igjen i det å skulle være flink heeele tida ja. Det funket ikke for meg heller. Men har også behov for å dele inn litt. Spiser du noe ekstra/usunt på lørdager, eller hva gjør du da? 

Anonymkode: dc34a...35e

[AnonymBruker]

Det er vanskelig fordi du må spise mindre for å stå stille når du er mindre, pluss det at du har jo hatt et dårlig kosthold lenge siden du ble så overvektig, disse må du kvitte deg med for godt. Jeg har gått ned 35 kilo og dette er hva jeg synes gjør det vanskelig....og lett, om det gir noen mening?  Du er ikke dømt til å kjempe for den nye vekta di! Det går seg til, og du klarer det! 😊 Jeg har 12 kg igjen (da er jeg 70 kg) Jeg spiser orntelig og jeg er ikke sulten. Jeg trenger 2300 kalorier om dagen for å stå stille, det er ikke så lite. 

Anonymkode: c3b8c...77c