Ønsker ikke barna mine

[AnonymBruker]

Jeg er en mann og er separert fra eksen, vi har to barn sammen på 2 og 4 år. 
 

Jeg har alltid vært usikker på om jeg vil ha barn, men så bare skjedde det. Jeg er nå singel og har mest lyst til å bare leve livet. Har barna annenhver helg. Før de kommer så gruer jeg meg så veldig mye, så mye at jeg ønsker at jeg ikke hadde barn. Men så får jeg så dårlig samvittighet for at jeg føler slikt om dem, særlig for det eldste barnet som jeg har fått mer kontakt med. Hun minste har jeg ikke så mye følelser for enda, siden hun bare er 2 år. 
 

Når barna kommer er alt bra, men så er det slitsomt med to så små, og jeg får følelser igjen at jeg ikke ønsker å ha disse barna, skulle ønske eksen aldri ble gravid, og det føles stusslig å være hjemme og se på snapchat alle andre som har det gøy i helgen. Så får jeg dårlig samvittighet igjen for å ha følt dette for barna, mest dårlig samvittighet for hun eldste som jeg er mest glad i. 
 

Jeg har ikke så mange kompiser for tiden, mistet alle vennene mine da jeg ble pappa. Ingen av mine tidligere kompiser har heller barn, så de forstår ikke. 
 

Dere kvinner her inne snakker jo med hverandre og kan kanskje gi bedre råd enn hva jeg kunne fått av gutta. 
 

Er det vanlig å føle det slik jeg føler? 
Er det kanskje bare en vanlig fase fedre går igjennom? Er hvertfall det jeg prøver si til meg selv og trøste meg med

 

hilsen mann 26 år

Anonymkode: b8ad4...41c

[AnonymBruker]

Kan du ta juridisk abort?

Anonymkode: 93249...80c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du ta juridisk abort?

Anonymkode: 93249...80c

Tror ikke du fikk med deg teksten 

Anonymkode: b8ad4...41c

[AnonymBruker]

Hvis dette ikke er trolling, så oppsøk familievernkontor eller psykolog for hjelp

Anonymkode: 42980...803

[Hr. Aktiv]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en mann og er separert fra eksen, vi har to barn sammen på 2 og 4 år. 
 

Jeg har alltid vært usikker på om jeg vil ha barn, men så bare skjedde det. Jeg er nå singel og har mest lyst til å bare leve livet. Har barna annenhver helg. Før de kommer så gruer jeg meg så veldig mye, så mye at jeg ønsker at jeg ikke hadde barn. Men så får jeg så dårlig samvittighet for at jeg føler slikt om dem, særlig for det eldste barnet som jeg har fått mer kontakt med. Hun minste har jeg ikke så mye følelser for enda, siden hun bare er 2 år. 
 

Når barna kommer er alt bra, men så er det slitsomt med to så små, og jeg får følelser igjen at jeg ikke ønsker å ha disse barna, skulle ønske eksen aldri ble gravid, og det føles stusslig å være hjemme og se på snapchat alle andre som har det gøy i helgen. Så får jeg dårlig samvittighet igjen for å ha følt dette for barna, mest dårlig samvittighet for hun eldste som jeg er mest glad i. 
 

Jeg har ikke så mange kompiser for tiden, mistet alle vennene mine da jeg ble pappa. Ingen av mine tidligere kompiser har heller barn, så de forstår ikke. 
 

Dere kvinner her inne snakker jo med hverandre og kan kanskje gi bedre råd enn hva jeg kunne fått av gutta. 
 

Er det vanlig å føle det slik jeg føler? 
Er det kanskje bare en vanlig fase fedre går igjennom? Er hvertfall det jeg prøver si til meg selv og trøste meg med

 

hilsen mann 26 år

Anonymkode: b8ad4...41c

Sikkert en ærlig sak å ikke vil ha sine barn, men samtidig en ting du må ta ansvar for. Du har satt de til verden ikke en gang, men to. Stå opp for deres skyld. Det er tross alt de dette dreier seg om nå og ikke deg. La de få den pappaen som de fortjener og ikke en dust. 

Tenk også at du ødelegger for oss som virkelig ønsker å være pappa til våre barn. 

[AnonymBruker]

Høres ikke bra ut... Kanskje finne en å snakke med, psykolog eller annet tilbud? 

Ville også forsøkt å finne ut av hva du opplever som slitsomt med å ha barna (kan noe forberedes på forhånd, om f.eks middagslaging er slitsomt?), finne ut hva som er gøy (kan være vanskelig å motivere seg for å dra ut eller ta med ungene på aktiviteter, men det er ofte gøy når man først har kommet seg ut). Savner du å være sosial, prøv å komme i kontakt med andre voksne med barn, når du møter noen på lekeplass, via facebookgrupper eller lignende. 

Men tror det viktigste er noen å snakke med. Vil absolutt ikke tro det er normalt å føle så lite tilknytning til barna, spesielt minste fordi hun "bare er to". 

Anonymkode: 5434b...4c6

[AnonymBruker]

Hva skal man si. Dette var helt grusomt å lese. Du er ikke mentalt moden, har ikke omsorgsgenet. Veldig trist for barna dette. 

Bra at du er singel, og ikke har dem så ofte, for de små sin del.

Du har kamerater som har tatt avstand fra deg da du ble pappa, for da er du ikke festlig nok... Du har ekstremt overflatiske vennskap.

Føler du noe i det hele tatt annet enn å synes synd på deg selv?

Du burde la barnemor få vite dette, burde skrive dette til henne, og så burde dere omgjøre omsorgsretten. Du burde hatt null. 

Anonymkode: c5d74...96d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis dette ikke er trolling, så oppsøk familievernkontor eller psykolog for hjelp

Anonymkode: 42980...803

Det kan vell ikke være så ille?:/ 

Hun sluttet på P piller og sa hun ville ha barn, og hun sa at vi ikke lenger kunne være sammen hvis jeg ikke ville ha barn. Å bli mamma var noe hun hadde ønsket veldig lenge. Og jeg ville ikke miste henne, så jeg gikk med på det da. Det er bare ganske vanskelig nå som vi ikke lenger er sammen og at jeg må ha de helt alene, er vant til at det er hun som styrer med de
 

ts

Anonymkode: b8ad4...41c

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Hr. Aktiv skrev:

Sikkert en ærlig sak å ikke vil ha sine barn, men samtidig en ting du må ta ansvar for. Du har satt de til verden ikke en gang, men to. Stå opp for deres skyld. Det er tross alt de dette dreier seg om nå og ikke deg. La de få den pappaen som de fortjener og ikke en dust. 

Tenk også at du ødelegger for oss som virkelig ønsker å være pappa til våre barn. 

Er bare så vanskelig å ta ansvar da jeg føler meg som et barn som har barn  

Hvordan ødelegger jeg for de andre pappaene?

 

ts

Anonymkode: b8ad4...41c

[AnonymBruker]

Ts, i denne tråden så kommer du til å få mye pepper. En far skal liksom ikke ha de tankene og følelsene som du har. Hadde du derimot vært en mor, så hadde kommentarene og spekulasjonene vært at du var deprimert. Jeg tenker det samme kan gjelde for dere menn, at dere er for deprimert e.l, og derfor ikke føler så mye for barna. En mor kan få fødselsdepresjon og ikke føle noe for barna, og det er liksom greit, men en far er en drittsekk om han ikke føler noe for barna. 

Jeg tror nok de fleste fedre elsker sine barn, og de som ikke gjør det, tør nok ikke snakke så høyt om det. 

Hvordan var din egen oppvekst? Hadde du foreldre som brydde seg om deg? 

Du skriver at vennene dine forsvant da du fikk barn. Har du noen menn på jobb som kan bli kamerater? Kanskje noen som også har barn, så kan dere finne på ting sammen med barna, eller bare dere gutta når dere ikke har barna. 

Anonymkode: 97cc9...6c3

[AnonymBruker]

Dette er nok innenfor normalspennet. Jeg føler det på samme måte. Barn er bryderi og hovedsakelig i veien. Jeg gleder meg til leggetid og alenetid. Har ingen depresjon eller andre ting som plager meg. Er bare en mann som liker å være alene og sysle med egne ting uten å tenke på noen andre. Har heldigvis en forståelsesfull kone som vet hvordan jeg er skrudd sammen, så det løser mange ting. Lykke til.

Anonymkode: 4ebc9...e8d

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ikke bra ut... Kanskje finne en å snakke med, psykolog eller annet tilbud? 

Ville også forsøkt å finne ut av hva du opplever som slitsomt med å ha barna (kan noe forberedes på forhånd, om f.eks middagslaging er slitsomt?), finne ut hva som er gøy (kan være vanskelig å motivere seg for å dra ut eller ta med ungene på aktiviteter, men det er ofte gøy når man først har kommet seg ut). Savner du å være sosial, prøv å komme i kontakt med andre voksne med barn, når du møter noen på lekeplass, via facebookgrupper eller lignende. 

Men tror det viktigste er noen å snakke med. Vil absolutt ikke tro det er normalt å føle så lite tilknytning til barna, spesielt minste fordi hun "bare er to". 

Anonymkode: 5434b...4c6

Jeg føler jeg ikke er noe flink pappa alene. Det var mye lettere da barnemor var i bildet, for det var hun som gjorde det meste. Jeg syntes det er vanskelig å holde styr på begge to. Hun ene hyper opp den andre, og de hører ikke på meg i det hele tatt. Legge rutiner har jeg gitt opp. Jeg tørr ikke ta de med ut for å finne på noe, for de bare løper hver sin retning, også da klarer jeg ikke passe på begge to. 4åringen er ganske tøff og er overalt, og 2åringen er klønete og må passes på hele tiden. Så vi er bare inne i leiligheten min når jeg har de. Middagen jeg lager er aldri bra nok, også blir det drama der også, og mens jeg rydder av bordet, så flyr de rundt og prøver finne noe å ødelegge. 4 åringen liker å knuse ting, 2 åringen liker å bite. Det å komme i kontakt med andre voksne med barn syntes jeg er vanskelig, for jeg sliter så mye med angst. Og jeg føler de kommer til å dømme meg, siden jeg ikke har kontroll på ungene

Anonymkode: b8ad4...41c

[Hr. Aktiv]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er bare så vanskelig å ta ansvar da jeg føler meg som et barn som har barn  

Hvordan ødelegger jeg for de andre pappaene?

 

ts

Anonymkode: b8ad4...41c

Jeg er noe gamlere enn det du er, men likevel var jeg den som lekte i sandkassa de gangene de var der. Nå henger jeg oppned i trærne og fungerer som rundingsbøye på fotballbanen. Enkelte lurer faktisk på om det er meg som er den minste. Perfekt tenker jeg. Barna er superfornøyde. 

Fordi du bare vil stikke av og er det noe de vil prosedere på så er det akkurat det at menn generelt stikker av. Jeg har vært i rettssalen flere ganger i barnefordelingssaker. Det er ikke morro når motpartens advokat kommer med skildringer lest opp fra ordet fritt i avisa blir brukt imot deg som bevis og i tillegg blir hørt.

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva skal man si. Dette var helt grusomt å lese. Du er ikke mentalt moden, har ikke omsorgsgenet. Veldig trist for barna dette. 

Bra at du er singel, og ikke har dem så ofte, for de små sin del.

Du har kamerater som har tatt avstand fra deg da du ble pappa, for da er du ikke festlig nok... Du har ekstremt overflatiske vennskap.

Føler du noe i det hele tatt annet enn å synes synd på deg selv?

Du burde la barnemor få vite dette, burde skrive dette til henne, og så burde dere omgjøre omsorgsretten. Du burde hatt null. 

Anonymkode: c5d74...96d

Barnemor vet om alt sammen, hun kjenner meg veldig godt. Det var mye lettere for noen mnd siden, for da hadde jeg en ny dame. Hun hjalp til mye med barna, lagde mat, la de til sengs, styrte egentlig alt med de. men hun dro fra meg til slutt hun også  
 

ts

Anonymkode: b8ad4...41c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg føler jeg ikke er noe flink pappa alene. Det var mye lettere da barnemor var i bildet, for det var hun som gjorde det meste. Jeg syntes det er vanskelig å holde styr på begge to. Hun ene hyper opp den andre, og de hører ikke på meg i det hele tatt. Legge rutiner har jeg gitt opp. Jeg tørr ikke ta de med ut for å finne på noe, for de bare løper hver sin retning, også da klarer jeg ikke passe på begge to. 4åringen er ganske tøff og er overalt, og 2åringen er klønete og må passes på hele tiden. Så vi er bare inne i leiligheten min når jeg har de. Middagen jeg lager er aldri bra nok, også blir det drama der også, og mens jeg rydder av bordet, så flyr de rundt og prøver finne noe å ødelegge. 4 åringen liker å knuse ting, 2 åringen liker å bite. Det å komme i kontakt med andre voksne med barn syntes jeg er vanskelig, for jeg sliter så mye med angst. Og jeg føler de kommer til å dømme meg, siden jeg ikke har kontroll på ungene

Anonymkode: b8ad4...41c

Leit å lese, men tror du klarer deg helt fint selv om du ikke mener det selv. Vi dømmer oss selv hardere enn vi gjør andre. Barna dine vil nok huske en tilstedeværende og kul pappa. Dette klarer du. Lykke til

 

Anonymkode: 4ebc9...e8d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Barnemor vet om alt sammen, hun kjenner meg veldig godt. Det var mye lettere for noen mnd siden, for da hadde jeg en ny dame. Hun hjalp til mye med barna, lagde mat, la de til sengs, styrte egentlig alt med de. men hun dro fra meg til slutt hun også  
 

ts

Anonymkode: b8ad4...41c

Du må nesten prøve å lære deg dette, og ikke overlate arbeidet til andre. Det burde vært kurs, en husmorskole for menn.

Anonymkode: c5d74...96d

[AnonymBruker]

Det er vanlig for alle foreldre å føle på litt av dette, men når du har barna kun annenhver (!) helg (!), føler jeg det blir litt spesielt. Fire-fem dager i måneden stopper deg ikke fra å "leve livet". Det kan umulig være hovedproblemet.

Hadde jeg vært deg, hadde jeg oppsøkt familiekontoret og psykolog, bare for å få sortert tankene og kanskje finne en måte å håndtere angsten på. De kan også hjelpe med teknikker du kan bruke for å gi deg selv og barna bedre dager sammen. Du kan nesten ikke slutte å være pappa bare fordi du ikke har en dame som lager middag og legger de.

Anonymkode: a46fe...82e

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts, i denne tråden så kommer du til å få mye pepper. En far skal liksom ikke ha de tankene og følelsene som du har. Hadde du derimot vært en mor, så hadde kommentarene og spekulasjonene vært at du var deprimert. Jeg tenker det samme kan gjelde for dere menn, at dere er for deprimert e.l, og derfor ikke føler så mye for barna. En mor kan få fødselsdepresjon og ikke føle noe for barna, og det er liksom greit, men en far er en drittsekk om han ikke føler noe for barna. 

Jeg tror nok de fleste fedre elsker sine barn, og de som ikke gjør det, tør nok ikke snakke så høyt om det. 

Hvordan var din egen oppvekst? Hadde du foreldre som brydde seg om deg? 

Du skriver at vennene dine forsvant da du fikk barn. Har du noen menn på jobb som kan bli kamerater? Kanskje noen som også har barn, så kan dere finne på ting sammen med barna, eller bare dere gutta når dere ikke har barna. 

Anonymkode: 97cc9...6c3

Jeg hadde en trygg og fin oppvekst. Foreldrene mine er fortsatt mye inne i bildet som besteforeldre, avlastning for når jeg ikke klarer å ha barna. Så jeg er veldig glad for at jeg her dem. 
Jeg skal dessverre bytte jobb nå, er veldig usikker på hvem jeg kommer til å få som kollegaer på den nye jobben

 

ts

Anonymkode: b8ad4...41c

[Humle Brumle]

Hvor lenge har det vært sånn her? Var det slik fra starten av? Hvordan var det da du først fikk dem? Følte du at du fikk et bånd med barna? Jeg syns du skal snakke med noen, kanskje fastlegen din? Man snakker veldig mye om at kvinner kan få fødselsdepresjon, men man må ikke glemme at menn også kan få det. Det høres ut som du og familien har behov for hjelp. Familievernkontor? Klemmer💖💖

[AnonymBruker]

Du er jo en ganske ung far, så det er forståelig at du sliter, spesielt når kameratene ikke har barn. Så kanskje dine foreldre kan overta?

Anonymkode: 1cf0f...241