Du som har kompleks ptsd

[AnonymBruker]

Har nylig fått diagnosen.  Hvordan blir du når noe trigger deg? Klarer du å komme deg bort ifra det på noen måte?

Jeg kan enten bli veldig sint hvis samboer utløser triggen. Hvis annet trigger så lukker jeg meg inne og trekker meg bort, slik at jeg ikke lar det gå ut over samboer. 

For meg er denne diagnosen tung å leve med. Gleder meg til helg ofte, men så kan faktisk hele helgen bli ødelagt pga følelser.

Hvordan er din hverdag? Blir veldig glad for å høre om andre i samme situasjon. Føler meg mye alene med dette.

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

Jeg lever et begrenset liv. Har noen i livet det har tatt meg lang tid å stole på. Men straks det er utenfor komfortsonen blir jeg stiv av skrekk, får panikk, hodepine osv. Har barn, så jeg tar meg alltid sammen. Men er en lite effektiv person fordi så mye tid går på å være stiv av skrekk. Har akkurat begynt hos psykomotorisk fysioterapeut så håper på å lære avslapning.

Anonymkode: 2b713...e5f

[AnonymBruker]

Jeg gikk i gruppeterapi og i et PTSD kurs på dps. 
utrolig lærerikt og til stor hjelp. 
spør legen din om tilsvarende finnes der du bor. 

Anonymkode: f8066...6aa

[AnonymBruker]

Hverdagen er veldig opp og ned. Noen ganger blir det så vanskelig at jeg bare må sitte hjemme i en bestemt, trygg stol og ha på headset med musikk/film. Andre ganger lever jeg (nesten) som vanlige folk, bare med unntak av at jeg ikke har noen venner og slipper ingen utenom nærmeste familie innpå meg. 

Når jeg merker trigging sier jeg til mannen min at jeg må ha en time-out, for nå er det vanskelig. Ikke alltid han takler det så bra, men jeg prøver i det minste å gjøre noe med situasjonen. 

Jeg fokuserer på det jeg får til og gleder meg veldig over trivielle bagateller, som lukta etter et regnvær eller en kopp kaffe. Men det er utrolig slitsomt å ha det sånn. 

Jeg fikk diagnosen da jeg var godt voksen, og noen ganger kjenner jeg på en bitterhet for at ingen skjønte det før. Det er som enda et overgrep. Da jeg var liten fortalte jeg alle om hva som skjedde hjemme, men ingen hjalp meg. Som voksen gikk jeg ofte til lege(r) med ulike tilstander og var tydelig på hva jeg hadde opplevd. Psykologene jeg snakket med fokuserte på angsten og depresjonen og det som lå bak var det ingen som sa noe om. Jeg føler at det understreker hvor lite viktig jeg er i andres øyne og at ingen bryr seg om meg eller liker meg. 

 

Anonymkode: 7489d...79e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hverdagen er veldig opp og ned. Noen ganger blir det så vanskelig at jeg bare må sitte hjemme i en bestemt, trygg stol og ha på headset med musikk/film. Andre ganger lever jeg (nesten) som vanlige folk, bare med unntak av at jeg ikke har noen venner og slipper ingen utenom nærmeste familie innpå meg. 

Når jeg merker trigging sier jeg til mannen min at jeg må ha en time-out, for nå er det vanskelig. Ikke alltid han takler det så bra, men jeg prøver i det minste å gjøre noe med situasjonen. 

Jeg fokuserer på det jeg får til og gleder meg veldig over trivielle bagateller, som lukta etter et regnvær eller en kopp kaffe. Men det er utrolig slitsomt å ha det sånn. 

Jeg fikk diagnosen da jeg var godt voksen, og noen ganger kjenner jeg på en bitterhet for at ingen skjønte det før. Det er som enda et overgrep. Da jeg var liten fortalte jeg alle om hva som skjedde hjemme, men ingen hjalp meg. Som voksen gikk jeg ofte til lege(r) med ulike tilstander og var tydelig på hva jeg hadde opplevd. Psykologene jeg snakket med fokuserte på angsten og depresjonen og det som lå bak var det ingen som sa noe om. Jeg føler at det understreker hvor lite viktig jeg er i andres øyne og at ingen bryr seg om meg eller liker meg. 

 

Anonymkode: 7489d...79e

Samme opplevelse her. "Reviktimisering av systemet" kaller Anna Louise Kirkengren det i boka "Krenkede barn blir syke voksne".

Anonymkode: 2b713...e5f

[AnonymBruker]

Hei, jeg har denne diagnosen og dissosiativ lidelse. Jeg kjenner ikke på følelsene mine, de forsvinner ofte i dissosiasjon. Eventuelt blir alt til angst - noen ganger i så sterk panikk at jeg er sikker på at jeg skal stryke med. Jeg har snart fem års utdannelse; men har ikke kapasitet til å jobbe per dags dato. Går i behandling to/tre ganger i uken privat og det hjelper. Det er små skritt, men veldig krevende. Min største utfordring og oppgave er å være mest tilstede nå i øyeblikket. Blir ofte usikker på skillet mellom fortid og nåtid. 
jeg er dessverre veldig utrygg og har perioder der jeg isolerer meg veldig. Strever i tillegg med spiseforstyrrelser.
Forsøker å holde håpet oppe, og min psykolog er det ankeret som bidrar til at jeg klarer dette. H*n strekker seg langt ut over det en kan tro og forvente, og det er nok derfor jeg klarer være trygg på. 
 

sender deg masse varme - fra en overlever til en annen❤️

Anonymkode: bf5bc...f5b

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hverdagen er veldig opp og ned. Noen ganger blir det så vanskelig at jeg bare må sitte hjemme i en bestemt, trygg stol og ha på headset med musikk/film. Andre ganger lever jeg (nesten) som vanlige folk, bare med unntak av at jeg ikke har noen venner og slipper ingen utenom nærmeste familie innpå meg. 

Når jeg merker trigging sier jeg til mannen min at jeg må ha en time-out, for nå er det vanskelig. Ikke alltid han takler det så bra, men jeg prøver i det minste å gjøre noe med situasjonen. 

Jeg fokuserer på det jeg får til og gleder meg veldig over trivielle bagateller, som lukta etter et regnvær eller en kopp kaffe. Men det er utrolig slitsomt å ha det sånn. 

Jeg fikk diagnosen da jeg var godt voksen, og noen ganger kjenner jeg på en bitterhet for at ingen skjønte det før. Det er som enda et overgrep. Da jeg var liten fortalte jeg alle om hva som skjedde hjemme, men ingen hjalp meg. Som voksen gikk jeg ofte til lege(r) med ulike tilstander og var tydelig på hva jeg hadde opplevd. Psykologene jeg snakket med fokuserte på angsten og depresjonen og det som lå bak var det ingen som sa noe om. Jeg føler at det understreker hvor lite viktig jeg er i andres øyne og at ingen bryr seg om meg eller liker meg. 

 

Anonymkode: 7489d...79e

Dette kjenner jeg meg igjen. Skulle så gjerne ønske jeg kunne slippe flere til, at jeg hadde fler venner. Men det er alt for utrygt for meg. 

Jeg reagerer også på at folk rundt meg, ikke hjalp meg som liten. At ingen gjorde noe. Jeg er mesteparten alene, stoler egentlig på ingen.  

Hvordan reagerer du når noe trigger? 

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

Jeg blir veldig redd. Får med meg det som skjer rundt meg, men samtidig får jeg det ikke med meg. Kan høre at noen prater, biler som kjører forbi, TV-en og andre ting som skjer rundt, men det føles som om det er så langt unna. Litt som når man prater til noen på andre siden av et lukket vindu. Har også et klart mønster på fight/flight/freeze. Om det ikke hjelper å spille død, så prøver jeg å stikke. Om det ikke nytter, så slår jeg. I fight-modus får jeg ikke med meg noen ting og har ikke kontroll i det hele tatt. I følge samboer kommuniserer jeg bare med lyder og ordene "nei" og "ikke". Som regel kommer jeg meg ut av det på egenhånd, men jeg kan være veldig skjelven og utafor en stund etterpå. Har lært meg teknikker for å kunne bremse reaksjoner før det rekker å klikke helt, og det hjelper veldig mye.

Hverdagen er vel forholdsvis normal på gode dager. På dårlige dager er verden så skummel at det føles uoverkommelig å stikke hodet opp fra dyna om morgenen. Er veldig avhengig av rutiner, spesielt i tider med mye stress, og blir fortere sliten enn andre (spesielt av ting som innebærer andre mennesker enn den trygge kjernen). Men jeg får det til å funke, og det er det viktigste.

Går ikke i behandling lengre da det eneste DPS hadde igjen å tilby var EMDR. EMDR prøvde vi flere ganger, men jeg ble så dårlig i etterkant at det ikke er forsvarlig å prøve igjen. Vi ble enige om at jeg var blitt så bra som jeg kan bli, og at det var bedre å stoppe der enn å risikere at jeg gikk hundre steg tilbake og aldri kom meg opp igjen.

Anonymkode: 84ccd...70a

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp fått kompleks ptsd og dissosierer mye. Overtrener, jobber meg ihjel eller holder meg på farten. Om jeg blir trigget blir jeg veldig redd og får skikkelig panikk. Evt går jeg inn i freeze.

Dagene går opp og ned, men etter å ha fått diagnosen har jeg på en måte måtte bli kjent med hele meg på nytt og alle tingene jeg har opplevd har jeg måtte prosesseres. Vært utsatt for mye misbruk, manipulasjon, voldtekt i tidligere forhold og ikke blitt møtt på følelsene mine. Har bare bagatellisert det og «kjørt» på videre, men fått mer og mer traumereaksjoner. 

Skulle egentlig i gang med emdr, men psykologen så at jeg ikke var klar for det og måtte stabiliseres først. Ser tilbake på de siste 15 årene og har skjønt at jeg nesten aldri har vært innenfor toleransevinduet mitt og følt fred. 
 

Er det noen som har gått på kurs på dps basert på «Tilbake til nåtiden» fra Modum? Jeg skal søkes inn og har hørt veldig mye fint om Modum 🙂
 

Anonymkode: 84c05...9f2

[AnonymBruker]

Er det ingen som reagerer med sinne og gråte utbrudd? Virker som de flrste fryser til og ikke er til stede. Jeg kan skrike og føler jeg holder på å bli gal. Hender at jeg fryser osv også, men trigger noen meg med vilje så blir jeg veldig sint.

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

Jo, kan bli veldig sint, men det er om samboeren min har framprovosert noe. Dette gjorde han før vi visste at det var kompleks ptsd. 😕 Han er vokst opp i et hjem der de er brutalt ærlige og til tider litt for kvasse, men ikke jeg. Han sier unnskyld om han går over streken nå fordi jeg blir sint tilbake, men overlevelsesmekanismen min i oppveksten var mest freeze og dissosiasjon. Kroppen rister også med en gang jeg trigges.

Anonymkode: 84c05...9f2

[AnonymBruker]

Min ekskone fikk CPTSD-diagnosen for noen mnd siden, og hun reagerte ofte med utbrudd i form av sinne/hysteri - uavhengig av om primærfølelsen egentlig var tristhet, sårhet, skuffelse eller hva. En sjelden gang iblant reagerte hun med gråt og «total resignasjon», og da noen ganger i kombinasjon med panikk/angst for gråten som var så vond og uvant for henne, at det kunne føre til freeze/dissosiasjon igjen.

Hvorvidt hun nå går i noen videre behandling vet jeg dessverre ikke, da hun gjorde det slutt en knapp mnd etter utredningen var ferdig og diagnosen satt. Jeg håper dog for hennes del at hun har valgt å fortsette med behandling, hva enn det måtte være, for slik hun har/har hatt det med/i seg selv er neppe noe godt sted å være..

Men i «dårlige perioder» så er/var hun lett krenkbar, følte seg fort avvist og ikke møtt på sine følelser/ønsker/behov. Og slik jeg opplever det, så var det nok det som veltet lasset i vårt tilfelle😔 Uten at det var noe jeg kunne si eller gjøre for å endre på det - hun hadde bestemt seg, og hun har (tilsynelatende) ikke sett seg tilbake siden..

Anonymkode: 46d14...be2

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo, kan bli veldig sint, men det er om samboeren min har framprovosert noe. Dette gjorde han før vi visste at det var kompleks ptsd. 😕 Han er vokst opp i et hjem der de er brutalt ærlige og til tider litt for kvasse, men ikke jeg. Han sier unnskyld om han går over streken nå fordi jeg blir sint tilbake, men overlevelsesmekanismen min i oppveksten var mest freeze og dissosiasjon. Kroppen rister også med en gang jeg trigges.

Anonymkode: 84c05...9f2

Åh.. Har han sluttet å være kvass osv, har det hjulpet at han vet du har cptsd? Har han blitt mindre kvass?

Hvis han ikke klarer det, at dette er en del av hans personlighet, da er det kansje ikke lurt å være med han mer? Det viktigste for å bli frisk av cptsd, er å være med mennesker som ikke gjør deg utrygg, da blir det verre da, med unngåelse. Å være anspent og på vakt konstant.

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min ekskone fikk CPTSD-diagnosen for noen mnd siden, og hun reagerte ofte med utbrudd i form av sinne/hysteri - uavhengig av om primærfølelsen egentlig var tristhet, sårhet, skuffelse eller hva. En sjelden gang iblant reagerte hun med gråt og «total resignasjon», og da noen ganger i kombinasjon med panikk/angst for gråten som var så vond og uvant for henne, at det kunne føre til freeze/dissosiasjon igjen.

Hvorvidt hun nå går i noen videre behandling vet jeg dessverre ikke, da hun gjorde det slutt en knapp mnd etter utredningen var ferdig og diagnosen satt. Jeg håper dog for hennes del at hun har valgt å fortsette med behandling, hva enn det måtte være, for slik hun har/har hatt det med/i seg selv er neppe noe godt sted å være..

Men i «dårlige perioder» så er/var hun lett krenkbar, følte seg fort avvist og ikke møtt på sine følelser/ønsker/behov. Og slik jeg opplever det, så var det nok det som veltet lasset i vårt tilfelle😔 Uten at det var noe jeg kunne si eller gjøre for å endre på det - hun hadde bestemt seg, og hun har (tilsynelatende) ikke sett seg tilbake siden..

Anonymkode: 46d14...be2

Hun forstod sikkert mer om seg selv og hvilken tiltak hun måtte gjøre for å bli frisk på sikt. Kansje hun tenkte at dette vil være vanskelig for deg å handtere, at hun ikke har følt seg helt forstått. Siden hun ble sint mye. Hun gikk i forsvar, dekket følelsene med sinne.

Hun trenger en person hun ikke trenger å dekke over følelsene. En person som møter de ekte følelsene med masse kjærlighet og forståelse.

Man må være en veldig tålmodig og forsåelsesfull person for å leve med en som har cptsd. Det tar lang tid å bli frisk, og det viktigste er menneskene rundt dem.  

Anonymkode: 04990...69b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Åh.. Har han sluttet å være kvass osv, har det hjulpet at han vet du har cptsd? Har han blitt mindre kvass?

Hvis han ikke klarer det, at dette er en del av hans personlighet, da er det kansje ikke lurt å være med han mer? Det viktigste for å bli frisk av cptsd, er å være med mennesker som ikke gjør deg utrygg, da blir det verre da, med unngåelse. Å være anspent og på vakt konstant.

Anonymkode: 04990...69b

Nei, ikke så veldig. Han prøver, men han vet ikke om han har kapasitet. Det tynger han at han har vært med på å gjøre meg verre. 😕 Han takler det ikke så bra. Har over tid sluttet å vise nærhet og dager der han er i dårlig humør unngår han blikket mitt demonstrativt og da blir jeg veldig engstelig.

Vi har en åpen dialog om at denne utviklingen ikke er bra, men jeg trenger noen som er mer trygg og sier i fra om det er noe. Ikke en som trekker seg unna. Er litt i tenkeboksen i forhold til hele forholdet. Han har gjort en del veldig kjipe ting mot meg i perioder der han har stått i en krevende situasjon,  men sier selv til meg at jeg har vært altfor snill mot han. Vet ikke hvor mye det er igjen av kjærligheten dessverre ❤️

Er veldig opptatt og motivert for å takle dette med traumene, men det tar litt tid selv om man er opptatt av selvutvikling 😅

Anonymkode: 84c05...9f2

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun forstod sikkert mer om seg selv og hvilken tiltak hun måtte gjøre for å bli frisk på sikt. Kansje hun tenkte at dette vil være vanskelig for deg å handtere, at hun ikke har følt seg helt forstått. Siden hun ble sint mye. Hun gikk i forsvar, dekket følelsene med sinne.

Hun trenger en person hun ikke trenger å dekke over følelsene. En person som møter de ekte følelsene med masse kjærlighet og forståelse.

Man må være en veldig tålmodig og forsåelsesfull person for å leve med en som har cptsd. Det tar lang tid å bli frisk, og det viktigste er menneskene rundt dem.  

Anonymkode: 04990...69b

Hun ble ikke mye sint, som i hver dag, hver uke. Men ofte når det var noe å reagere på, så kom reaksjonen til uttrykk i form av sinne og frustrasjon, selv om det kanskje ville vært mer «naturlig» å reagere med eks. tristhet eller gråt. 

Hun har definitivt dekket mange av følelsene sine med sinne til tider, og det er nok som du skriver en forsvarsmekanisme. Men det forsvaret handler ikke om meg og min mangel på forståelse eller det å møte henne i følelsene hennes - det handler om henne selv og hennes egen aversjon mot å erkjenne og stå i triste/såre følelser. Og faktisk så tror jeg det godt skal gjøres å finne noen som over tid vil klare å vise like mye tålmodighet, forståelse og empati overfor henne og «utbruddene» hennes, som det jeg gjorde den tiden vi var sammen. Og kjærlighet, det var der iallfall ingen mangel på.

Det er i grunnen veldig synd at du synser og antar at dette ligger på meg. At det er jeg som har kommet til kort her, uten at du vet noe som helst om verken meg, henne eller relasjonen vår..

Anonymkode: 46d14...be2

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun ble ikke mye sint, som i hver dag, hver uke. Men ofte når det var noe å reagere på, så kom reaksjonen til uttrykk i form av sinne og frustrasjon, selv om det kanskje ville vært mer «naturlig» å reagere med eks. tristhet eller gråt. 

Hun har definitivt dekket mange av følelsene sine med sinne til tider, og det er nok som du skriver en forsvarsmekanisme. Men det forsvaret handler ikke om meg og min mangel på forståelse eller det å møte henne i følelsene hennes - det handler om henne selv og hennes egen aversjon mot å erkjenne og stå i triste/såre følelser. Og faktisk så tror jeg det godt skal gjøres å finne noen som over tid vil klare å vise like mye tålmodighet, forståelse og empati overfor henne og «utbruddene» hennes, som det jeg gjorde den tiden vi var sammen. Og kjærlighet, det var der iallfall ingen mangel på.

Det er i grunnen veldig synd at du synser og antar at dette ligger på meg. At det er jeg som har kommet til kort her, uten at du vet noe som helst om verken meg, henne eller relasjonen vår..

Anonymkode: 46d14...be2

Ikke jeg som skrev den du kommenterte på, men jeg tror ikke at det har noe med manglende kjærlighet fra deg å gjøre. 🙂 

For min egen del vet jeg at bare det å endelig få et forklar på følelsene mine og reaksjonene, satt hele livet mitt i perspektiv. Jeg må på en måte gjennomgå alle episoder og år på nytt med nye øyne, der jeg velger å bli lei meg, sinna og se hvor dårlig jeg ble behandlet. Den prosessen er krevende og mange ganger kan jeg føle på at det er altfor mye å bare være meg selv.

Ikke minst gnager det ekstra når det påvirker kjæresten min og hverdagen vår. Flere ganger har jeg tenkt at han burde «slippe» fordi jeg ønsker han alt godt. Kan hun ha følt noe av det samme? Det er jo en del av oss som føler oss veldig til bry og lite verdt å elske. Og de dagene vi ikke får til å regulere oss, kommer skammen etterpå og fører med seg usunne mønstre av underkastelse e.l.

Anonymkode: 84c05...9f2

[AnonymBruker]

På 27.9.2020 den 11.48, AnonymBruker skrev:

Dette kjenner jeg meg igjen. Skulle så gjerne ønske jeg kunne slippe flere til, at jeg hadde fler venner. Men det er alt for utrygt for meg. 

Jeg reagerer også på at folk rundt meg, ikke hjalp meg som liten. At ingen gjorde noe. Jeg er mesteparten alene, stoler egentlig på ingen.  

Hvordan reagerer du når noe trigger? 

Anonymkode: 04990...69b

Det varierer. Før gikk jeg ofte i fight-modus og dissosierte. Nå blir jeg som regel bare veldig redd. En sånn nummende redsel som liksom gjør at alt annet blir borte, og det eneste jeg hører er den lyden. Jeg får lyst til å bare løpe og gjemme meg. Flytte til en ny by. Starte på nytt. Men jeg vet vel at det nok ikke løser noe. Likevel tenker jeg ofte på det. Du da?

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det ingen som reagerer med sinne og gråte utbrudd? Virker som de flrste fryser til og ikke er til stede. Jeg kan skrike og føler jeg holder på å bli gal. Hender at jeg fryser osv også, men trigger noen meg med vilje så blir jeg veldig sint.

Anonymkode: 04990...69b

En gang noen tråkket veldig over grensene mine bare begynte jeg å skrike ukontrollert mens jeg klorte meg selv i fjeset. Husker ikke noe særlig av det, men har fortsatt arr. Opplevde det som sinne og fullstendig mangel på kontroll. Veldig skummelt og jeg har vært redd for at det skulle skje igjen.

Vanligvis skriker jeg ikke, men jeg kan gå i fight-modus og bli veldig sint. Som regel blir jeg da helt kald og nummen, kjenner adrenalin overalt og går liksom ut av meg selv. Jeg går helt opp i fjeset på folk og ber dem la meg være i fred og dra til helvete. 
 

 

Anonymkode: 7489d...79e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke jeg som skrev den du kommenterte på, men jeg tror ikke at det har noe med manglende kjærlighet fra deg å gjøre. 🙂 

For min egen del vet jeg at bare det å endelig få et forklar på følelsene mine og reaksjonene, satt hele livet mitt i perspektiv. Jeg må på en måte gjennomgå alle episoder og år på nytt med nye øyne, der jeg velger å bli lei meg, sinna og se hvor dårlig jeg ble behandlet. Den prosessen er krevende og mange ganger kan jeg føle på at det er altfor mye å bare være meg selv.

Ikke minst gnager det ekstra når det påvirker kjæresten min og hverdagen vår. Flere ganger har jeg tenkt at han burde «slippe» fordi jeg ønsker han alt godt. Kan hun ha følt noe av det samme? Det er jo en del av oss som føler oss veldig til bry og lite verdt å elske. Og de dagene vi ikke får til å regulere oss, kommer skammen etterpå og fører med seg usunne mønstre av underkastelse e.l.

Anonymkode: 84c05...9f2

Takk for hyggelig svar - det satte jeg pris på😊

Jeg har kanskje ikke noen diagnoser selv, men jeg har følelser slik som alle andre, og jeg har brukt mange timer og dager de siste mnd på å klandre meg selv og stille kritiske spørsmål om hva jeg jeg kunne/burde gjort annerledes, slik at ekteskapet vårt ikke hadde endt slik det gjorde..

Det er jo helt umulig å si hva det er hun har tenkt, men your guess is as good as mine. Jeg fikk i grunnen bare kortversjonen om at hun ikke hadde vært lykkelig på lenge (til tross for at det var 10 mnd siden vi giftet oss og var så lykkelige som vi kunne være), og at hun ikke orket å leve sånn som dette lenger. Og derfra og ut gikk det i en rasende fart, med utflytting, separasjonspapirer og fordeling av ting. 3 mnd er gått og vi har ikke sett hverandre siden. Men hun virker tilsynelatende fornøyd/tilfreds med valget, og er (tilsynelatende) rimelig uanfektet av det hele - til den grad at folk rundt stusser litt på det, i og med at det var et ekteskap det var snakk om, med nært forestående planer om familieliv og det hele.

Jeg vet ikke, jeg.. Jeg synes bare det er uendelig trist og leit.. Da jeg sa ja til i gode og onde dager for 1 år siden, så mente jeg det - virkelig. Jeg var klar for å stå løpet ut, koste hva det koste ville. Men nå får jeg dessverre ikke den muligheten😕

Som sagt så håper jeg uansett at hun har valgt å fortsette i behandling og at hun i det minste står dét løpet ut. Jeg ønsker henne bare alt godt❤️

Anonymkode: 46d14...be2

[AnonymBruker]

Jeg kjenner hvertfall veldig igjen følelsen av å ville være helt i fred. Ikke føle at noen har krav til deg hjemme, både som samtalepartner, fysisk og seksuelt, og ikke trenge å forholde seg til andre når man er hjemme. Man har så nok med sitt eget hode. Det å ha det helt stille og forutsigbart hjemme kan gjøre det lettere å mestre ting ute syns jeg. Det kan faktisk være krevende å bli elsket. Og det er krevende å skulle elske andre, og attpåtil vise det, når man er i krig inni seg. Å kjenne på dårlig samvittighet fordi du ikke føler at du fortjener partneren din, at du ikke klarer å gi tilbake, at du ikke klarer at han prater til deg. Det er komplisert, og sannsynligvis ikke noe du har gjort galt. Gi henne tid i fred, til å fokusere på behandling og tilheling. Traumebehandling er heavy shit. Det kan føles som liv og død, og akkurat nå er det ikke plass til deg i livet hennes. Kanskje det endrer seg når hun blir friskere? Eller kanskje hun har funnet ut at å leve i forhold ikke er noe for henne, at hun føler seg kvalt/fanget/underkastet. Det er på en måte trygt å være alene.

Anonymkode: 76658...884