Vanskelig med forhold for de med personlighetsforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Jeg sliter mye med forhold til andre mennesker, både sosialt, gjennom jobb/studie, venner, kjæreste, og lurer på om det kan ha sammenheng med at jeg kan ha en personlighetsforstyrrelse?

 

Jeg har store svingninger i følelsene og humøret iløpet av en dag. Tenker veldig negativt om meg selv, syns jeg er stygg og verdiløs, ekkel og rar. Føler alle er sure på meg og misliker meg, og jeg gjør alt jeg kan for å please andre og er redd for at andre skal kutte meg ut og bli sint om jeg sier ifra og setter grenser. Blir lett invadert av andre fordi jeg ikke klarer å sette grenser og tar meg ofte helt ut i jobbsammenheng, såpass at jeg bryter helt sammen hver gang jeg kommer hjem. Har mye innestengt sinne og tar meg mye ut på meg selv, men når det blir for mye for meg kan jeg ta meg ut på de aller nærmeste. Jeg vet ikke helt hvem jeg er da jeg hele tiden føler at jeg må være noe andre forventer hele tiden, og det forandrer seg fra hvilken person jeg er med. Føler at å være meg er ikke bra nok. 

 

Jeg orker ikke mer, for jeg kan ikke leve sånn lenger. Sliter mye med angst og depresjon. Klarer ikke uttrykke følelser til andre, og er redd for at andre skal bli sint og avvise meg om jeg maser på de med mine problemer. Men jeg får ikke til livet og nå trenger jeg profesjonell hjelp. 

 

Sikkert mye mer jeg burde sagt, men det var dette jeg kom på. 

Anonymkode: 369e1...7ec

[AnonymBruker]

Om dette er noe som har forverret seg de siste to ukene så er det enten tidevannet, vinteren eller noe vi ikke har helt peiling på enda da jeg merker at kroppen er helt ute og kjøre for tiden. 
 

Pass på å få i deg mye D vitamin da vi mister mye av det om dagen. Prøv å gå noen turer, hør på musikk, la tankene vandre til bra ting så hodet får glemt hverdagen litt å ta vare på helsen din. begynn å game å fokuser på helt andre ting et par uker.

og du trenger en samtalepartner som du kan lufte tanker med. Du er ikke alene om å føle på livet.

Anonymkode: dfe1b...210

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om dette er noe som har forverret seg de siste to ukene så er det enten tidevannet, vinteren eller noe vi ikke har helt peiling på enda da jeg merker at kroppen er helt ute og kjøre for tiden. 
 

Pass på å få i deg mye D vitamin da vi mister mye av det om dagen. Prøv å gå noen turer, hør på musikk, la tankene vandre til bra ting så hodet får glemt hverdagen litt å ta vare på helsen din. begynn å game å fokuser på helt andre ting et par uker.

og du trenger en samtalepartner som du kan lufte tanker med. Du er ikke alene om å føle på livet.

Anonymkode: dfe1b...210

Jeg har hatt det sånn siden jeg var barn, og det har blitt værre og værre år for år. Jeg er ganske ulykkelig siden jeg ikke klarer å leve normalt, og har mistet så mye av livet.

Anonymkode: 369e1...7ec

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt det sånn siden jeg var barn, og det har blitt værre og værre år for år. Jeg er ganske ulykkelig siden jeg ikke klarer å leve normalt, og har mistet så mye av livet.

Anonymkode: 369e1...7ec

 

Jeg vet ingen ting om deg så jeg kan ikke gi råd da jeg ikke vet utfallet av de. men jeg kan si at du ikke er alene om å slite.

https://psykologisk.no/2018/05/en-overveldende-forlatthetsfolelse/

les den når det passer. Jeg måtte slippe noen tårer men det er progresjon og innrømme for seg selv at en sliter osv.

Men står inne for det jeg skrev. Det er ekstra ille i disse dager da været skifter for fullt om å kroppen går vinteren i møte. Man føler ekstra mye på det nå.

kan jeg spørre hva alderspenn du er i og m/k?

Anonymkode: dfe1b...210

[AnonymBruker]

Hei TS, jeg ble feildiagnosert med PF før jeg fant ut at jeg har ADD. Fikk et helt nytt liv med medisiner for dette, selv om det å bli misforstått av helsepersonell når jeg trengte dem mest, og kritisert/ikke blitt tatt alvorlig av mine foreldre i alle år, har satt dype spor. 

Jeg sier ikke at du er feildiagnosert, men kan være verdt å sjekke ut. Gjerne få synspunkter både offentlig og privat. Du har nemlig en stor selvinnsikt som jeg ikke tror er så vanlig i PFer. 

Uansett er ADD "i slekt" (i følge min psykiater) med diverse psykiske lidelser, dog ADD er en hjernelidelse. Så jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier. 

Hvordan du takler forhold kommer helt an på personlighet, hvilke rollemodeller du har hatt i oppveksten, hva du har lært at kjærlighet er og hvordan det skal se ut. 

Jeg har vokst opp med gifte foreldre som har stått sammen i tykt og tynt, og de vonde dagene har vært vonde, og for et barn; skremmende. Opplevde ikke misbruk eller noe alvorlig, men veldig små tegn til neglisjering, så små at de kan tilgis. Jeg har lært hva en god mann er av far, og hva en dårlig kone er av mor. Jeg vil ikke være som min mor, og har ofte gjort det helt motsatte av hva hun hadde gjort. Jeg finner gode menn og er en god kjæreste for dem. Er lett for meg å være lojal, omsorgsfull, slå meg ned, være tilfreds på de kjedelige dagene, eller dagene der vi bare går forbi hverandre og ikke prater noe særlig. 

Så har du min venninne med ADD, vokst opp i dysfunksjonelt hjem med skilsmisse, barnevernet involvert, ingen som følger med på henne i tenårene så hun havner i flere farlige situasjoner, som å miste jomfrudommen i en trekant på fest. Nå er vi begge over 30,og hun driver fremdeles med dysfunksjonelle menn, selv om hun er edruelig, rolig og liker å ta fornuftige valg. Hun er kjent med drama, å skulle beskylde hverandre for ting, alltid bekymre seg for at man ikke kan stole på partneren, så hun går etter menn som kommuniserer dårlig, gjerne røyker hasj ofte (for så å lage bråk om hasjrøykingen), menn som jeg såvidt hadde orket å småprate med i butikk-kø, det er hennes greie. 

 

Anonymkode: b3533...fd9

[Trolltunge]

Det er veldig krevende å leve med partner som har PF. Sikkert umulig for svært mange. 

Jeg gjør det, og takler det stort sett bra, men innimellom får jeg lyst til å gi opp, og det er svært vanskelig. Vanvittig å leve med egentlig, når mannen mister kontrollen over å være rasjonell og til å snakke med. Da føles det som å bo med en gal person. En ond person til og med. 

Likevel bedre nå når jeg vet hva som ligger bak, og ikke bare opplever ham som vanvittig urasjonell, uten å forstå hvorfor. Vi gikk fra hverandre da. To ganger faktisk. Jeg orket ikke mer. 

Nå finnes det jo ulike PF, i ulike grader også, som sikkert er veldig ulikt i hvor mulig det er å leve i et forhold. Det finnes også hjelp til å mestre PF bedre. Både medisiner og terapi. 

I vårt forhold har mannen min blitt ganske bra på å mestre sin, men jeg føler dessverre veldig ofte på at det at han mestrer godt ligger veldig på meg. Han er ekstremt avhengig av å være trygg på meg for å selv mestre. Er jeg sliten, lei, syk, i dårlig humør og oppgitt får dette ofte direkte konsekvenser i at han fort blir ustabil. Han takler i liten grad at jeg ikke bare er trygg og støttende. 

Nå er jeg heldigvis stort sett en positiv person, men alle har tunge dager, og mine blir ekstra tunge da fordi han takler det så dårlig. Føler ofte at jeg må forklare ham som et barn "Jeg er også et menneske med tanker, følelser og behov. I dag har jeg en vanskelig dag. Det handler ikke om deg. Jeg må også få lov til å synes noe er vanskelig!" Jeg må også rett og slett bare overse at han blir veldig i ubalanse. La meg selv få lov til å ikke være bare glad og trygg, selv om han da ser ut som om verden går under. Gi meg selv plass til å være annet enn den han bestandig kan lene seg på. 

Jeg har lært meg en del triks gjennom årene som hjelper mye, men å leve med en med PF er nok generelt ikke så enkelt, uansett PF. 

Stort sett takler vi det med humor, raushet og å ha feilmargin for hverandre. Så hjelper det veldig på at min mann også er ekstremt kjærlig, omsorgsfull, raus og lojal tilbake. Han veier stort sett godt opp for å leve med hans "galskap" også. 

Jeg ville definitivt likevel bedt folk tenke seg godt om i forhold til å gå inn i et forhold til en med PF. Noen PF vil sikkert være absolutt nedbrytende å leve med (antisosial). Andre er kanskje mulig, kanskje ikke, men krevende å ha partner med PF antar jeg at det alltid er.

Så er det vel også noen mennesker som kan takle det og noen ikke. Jeg tror min personlighet har hjulpet mye angående at jeg og min mann er mulig. Iallefall 95% av tiden. De andre 5 % er det best å ikke snakke om. 😝

 

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg vet ingen ting om deg så jeg kan ikke gi råd da jeg ikke vet utfallet av de. men jeg kan si at du ikke er alene om å slite.

https://psykologisk.no/2018/05/en-overveldende-forlatthetsfolelse/

les den når det passer. Jeg måtte slippe noen tårer men det er progresjon og innrømme for seg selv at en sliter osv.

Men står inne for det jeg skrev. Det er ekstra ille i disse dager da været skifter for fullt om å kroppen går vinteren i møte. Man føler ekstra mye på det nå.

kan jeg spørre hva alderspenn du er i og m/k?

Anonymkode: dfe1b...210

Jeg er 39 og kvinne, men det er ingen som forstår hvor gammel jeg er da jeg ser veldig ung ut, ifølge alle som møter meg. Har bodd hjemme i mange år, men de hjemme klarer ikke å hjelpe meg. De ser meg ikke som jeg trenger og har nok med seg selv og har ikke så stor forståelse for psykiske problemer. Eneste støtten jeg får er økonomisk støtte. 

Jeg elsker forresten høsten og vinteren. Elsker mørketiden. Tar mye forskjellige vitaminer og mineraler, og spiser veldig sunt. Dette jeg sliter med har jeg slitt med i mange år, uavhengig av været. Elsker alle årstider. 

Anonymkode: 369e1...7ec

[AnonymBruker]

Jeg leste linken din, og kan kjenne meg litt igjen, men føler det er noe mer. Vet egentlig ikke. Jeg har opplevd psykisk mishandling, seksuelt misbruk og voldtekt. Jeg vet det har skjedd og jeg kan gråte over det, men prøver å leve så godt det går. Lurer på om jeg dissosierer? 

Anonymkode: 369e1...7ec

[AnonymBruker]

Til dere Trolltunge og AB. 

Medisiner hjelper ikke på personlighetsforstyrrelser. Kun medisin mot angst og depresjon. 

Jeg har egentlig ikke selvinnsikt, men noen viste meg de punktene for personlighetsforstyrrelse og jeg kjente meg igjen i alle. Det fins en mer skjult PF som ikke er så utagerende, en mer stille type, og den er vanskelig å oppdage. 

Anonymkode: 369e1...7ec

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Eneste støtten jeg får er økonomisk støtte. 

Anonymkode: 369e1...7ec

Hei kjære deg,

Jeg som AB oppe fikk meg tildelt PF av det offentlige. Jeg tror du har en stemningslidelse og må finne ut av hvilken. 
Mye sannsynlig ligger dette i både dine gener og sosialisering. 
Bruk den støtten de er verdt og gå til en privat psykiater og bli utredet. Jeg anbefaler både Dr. Thor Kvakkestad ved Psykia og Dr. Falkum eller Dr. Shaygani hos Ressursklinikken. 

Hos privat psykiater fikk jeg diagnose Bipolar 2 og ADD, rette medisiner og er nå på bedringens vei etter ett langt liv i emosjonelt kaos som selvfølgelig ikke legger opp til noe A4-liv. 

Det offentlige brukte ca 15 år på å gi meg en ullen typ personlighetsforstyrrelse og fibromyalgi-diagnose for deretter å trygde meg. 

Ovennevnte psykiatere brukte ca 2 mnd på hver diagnose og vellykket medisinering satt på plass. 

Ønsker deg alt det beste og et godt liv fremover. Tipper at du har fortjent det!

 

 

Anonymkode: 3cae5...95b

[Gjest Achelois]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter mye med forhold til andre mennesker, både sosialt, gjennom jobb/studie, venner, kjæreste, og lurer på om det kan ha sammenheng med at jeg kan ha en personlighetsforstyrrelse?

 

Jeg har store svingninger i følelsene og humøret iløpet av en dag. Tenker veldig negativt om meg selv, syns jeg er stygg og verdiløs, ekkel og rar. Føler alle er sure på meg og misliker meg, og jeg gjør alt jeg kan for å please andre og er redd for at andre skal kutte meg ut og bli sint om jeg sier ifra og setter grenser. Blir lett invadert av andre fordi jeg ikke klarer å sette grenser og tar meg ofte helt ut i jobbsammenheng, såpass at jeg bryter helt sammen hver gang jeg kommer hjem. Har mye innestengt sinne og tar meg mye ut på meg selv, men når det blir for mye for meg kan jeg ta meg ut på de aller nærmeste. Jeg vet ikke helt hvem jeg er da jeg hele tiden føler at jeg må være noe andre forventer hele tiden, og det forandrer seg fra hvilken person jeg er med. Føler at å være meg er ikke bra nok. 

 

Jeg orker ikke mer, for jeg kan ikke leve sånn lenger. Sliter mye med angst og depresjon. Klarer ikke uttrykke følelser til andre, og er redd for at andre skal bli sint og avvise meg om jeg maser på de med mine problemer. Men jeg får ikke til livet og nå trenger jeg profesjonell hjelp. 

 

Sikkert mye mer jeg burde sagt, men det var dette jeg kom på. 

Anonymkode: 369e1...7ec

Leit å høre at du ikke har det bra. 

Uansett kan det være nyttig å snakke med fastlegen om det, så hjelper h*n deg videre derfra. 

Lykke til!

Endret 8. september 2020 av Achelois
*

[Trolltunge]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til dere Trolltunge og AB. 

Medisiner hjelper ikke på personlighetsforstyrrelser. Kun medisin mot angst og depresjon. 

Jeg har egentlig ikke selvinnsikt, men noen viste meg de punktene for personlighetsforstyrrelse og jeg kjente meg igjen i alle. Det fins en mer skjult PF som ikke er så utagerende, en mer stille type, og den er vanskelig å oppdage. 

Anonymkode: 369e1...7ec

Det er ikke helt korrekt det da, ettersom angst, depresjon og svingninger i stemning er del av bildet for svært mange som har PF. Så antidep, angstdempende og medisiner for å få jevnere stemningsleie er det mange med PF som har hjelp i. 

Du bør utredes, ikke gjette deg til noen diagnose. 

[AnonymBruker]

Jeg glemte å legge ved lenke til Psykia. Om du har en personlighetsforstyrrelse alene eller i tillegg så finner en god psykiater enkelt ut av det. 

DPS får psykiatri til å høres ut som magi. Det er det ikke. En dyktig psykiater kan rydde opp i ting det offentlige ikke klarer å se selv om de får det servert på fat. 

Anonymkode: 3cae5...95b

[AnonymBruker]

Jeg har ikke råd til psykia og ressursklinikken... Har ikke så mye penger. Må finne en privat med bedriftsavtale. 

Anonymkode: 369e1...7ec

[AnonymBruker]

Kan du vennligst ikke slenge diagnoser rundt før du faktisk har fått en hos psykologen? Du har ingen personlighetsforstyrrelsediagnose, ergo så har du foreløpig IKKE en personlighetsforstyrrelse. Gå til psykolog, få en utredning og vurdering og en eventuell diagnose. Ikke sitt og skriv på et forum at du tror du har personlighetsforstyrrelse og at du er likestilt med de som har det, for foreløpig er du ikke det. Dessuten finnes det mange forskjellige personlighetsforstyrrelser. Jeg blir provosert av slikt pga det bidrar til at vi som faktisk HAR en diagnose, ikke blir tatt seriøst. Folk som aldri har sett en psykolog gir seg selv diagnoser basert på ting de leser på nettet. Det er en grunn til at psykologen har 6 års profesjonsutdanning. Symptomlisten er mer kompleks enn det ser ut som. 

Men ja, jeg kan svare deg jeg. Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse og relasjoner til mennesker er et HELVETE. Jeg tror alle hater meg, at jeg er uverdig, at jeg er et verdiløst menneske som ikke fortjener kjærlighet. Jeg klarer ikke danne relasjoner til andre nettopp pga dette. Selvhatet er så kraftig og brutalt at det på mange punkt i livet ødelegger for meg. Livet fungerer ikke for meg, rett og slett, jeg bare puster. Eksisterer. Er ikke verdt en damn shit. 

Det du skriver er noe MANGE føler og tenker om seg selv, og det er ikke lett. For meg høres det ut som flink pike syndromet. Jeg kjenner meg ikke igjen i det du skriver, pga jeg prøver ikke please folk. Jeg tror ikke folk vil like meg uansett, så jeg bare prøver å gjøre det beste utav situasjonen. Jeg lar ikke ting gå utover mine nærmeste, jeg er veldig veldig privat og mine problemer er kun mine egne. Husk forresten at de færreste av oss vet hvem de er. De som vet hvem de er, er heldige. 

Få deg psykolog og snakk om problemene dine og prøv å finn ut av ting. Ikke sitt på et forum og let etter en diagnose å sette på deg selv, for det hjelper faktisk ikke i det hele tatt. Det at jeg har fått diagnosen unnvikende gir meg bare en merkelapp, pga min personlighetsforstyrrelse er lite forska på så finnes det lite behandling som er 100% retta mot denne typen pf. Jeg går ikke til psykolog lenger heller, men gjorde det i mange år. Så har jo lært litt, men greia er å sette ting til livs, og det er vanskelig. 

Anonymkode: 7fe85...1e1

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du vennligst ikke slenge diagnoser rundt før du faktisk har fått en hos psykologen? Du har ingen personlighetsforstyrrelsediagnose, ergo så har du foreløpig IKKE en personlighetsforstyrrelse. Gå til psykolog, få en utredning og vurdering og en eventuell diagnose. Ikke sitt og skriv på et forum at du tror du har personlighetsforstyrrelse og at du er likestilt med de som har det, for foreløpig er du ikke det. Dessuten finnes det mange forskjellige personlighetsforstyrrelser. Jeg blir provosert av slikt pga det bidrar til at vi som faktisk HAR en diagnose, ikke blir tatt seriøst. Folk som aldri har sett en psykolog gir seg selv diagnoser basert på ting de leser på nettet. Det er en grunn til at psykologen har 6 års profesjonsutdanning. Symptomlisten er mer kompleks enn det ser ut som. 

Men ja, jeg kan svare deg jeg. Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse og relasjoner til mennesker er et HELVETE. Jeg tror alle hater meg, at jeg er uverdig, at jeg er et verdiløst menneske som ikke fortjener kjærlighet. Jeg klarer ikke danne relasjoner til andre nettopp pga dette. Selvhatet er så kraftig og brutalt at det på mange punkt i livet ødelegger for meg. Livet fungerer ikke for meg, rett og slett, jeg bare puster. Eksisterer. Er ikke verdt en damn shit. 

Det du skriver er noe MANGE føler og tenker om seg selv, og det er ikke lett. For meg høres det ut som flink pike syndromet. Jeg kjenner meg ikke igjen i det du skriver, pga jeg prøver ikke please folk. Jeg tror ikke folk vil like meg uansett, så jeg bare prøver å gjøre det beste utav situasjonen. Jeg lar ikke ting gå utover mine nærmeste, jeg er veldig veldig privat og mine problemer er kun mine egne. Husk forresten at de færreste av oss vet hvem de er. De som vet hvem de er, er heldige. 

Få deg psykolog og snakk om problemene dine og prøv å finn ut av ting. Ikke sitt på et forum og let etter en diagnose å sette på deg selv, for det hjelper faktisk ikke i det hele tatt. Det at jeg har fått diagnosen unnvikende gir meg bare en merkelapp, pga min personlighetsforstyrrelse er lite forska på så finnes det lite behandling som er 100% retta mot denne typen pf. Jeg går ikke til psykolog lenger heller, men gjorde det i mange år. Så har jo lært litt, men greia er å sette ting til livs, og det er vanskelig. 

Anonymkode: 7fe85...1e1

Følte du at psykolog hjalp? Hvorfor stoppet du? Jeg er ikke TS, men skal utredes fordi jeg mistenker unnvikende pf. Livet mitt er et helvete og det du beskriver passer meg på en prikk. Har kontaktet legen for å få hjelp, men er det noen vits med psykolog om det viser seg at det ikke finnes behandling for unnvikende personlighetsforstyrrelse? Og beklager til TS, mener ikke å kuppe tråden din, ble bare nysgjerrig.

Anonymkode: bf6ea...a4e

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter mye med forhold til andre mennesker, både sosialt, gjennom jobb/studie, venner, kjæreste, og lurer på om det kan ha sammenheng med at jeg kan ha en personlighetsforstyrrelse?

 

Jeg har store svingninger i følelsene og humøret iløpet av en dag. Tenker veldig negativt om meg selv, syns jeg er stygg og verdiløs, ekkel og rar. Føler alle er sure på meg og misliker meg, og jeg gjør alt jeg kan for å please andre og er redd for at andre skal kutte meg ut og bli sint om jeg sier ifra og setter grenser. Blir lett invadert av andre fordi jeg ikke klarer å sette grenser og tar meg ofte helt ut i jobbsammenheng, såpass at jeg bryter helt sammen hver gang jeg kommer hjem. Har mye innestengt sinne og tar meg mye ut på meg selv, men når det blir for mye for meg kan jeg ta meg ut på de aller nærmeste. Jeg vet ikke helt hvem jeg er da jeg hele tiden føler at jeg må være noe andre forventer hele tiden, og det forandrer seg fra hvilken person jeg er med. Føler at å være meg er ikke bra nok. 

 

Jeg orker ikke mer, for jeg kan ikke leve sånn lenger. Sliter mye med angst og depresjon. Klarer ikke uttrykke følelser til andre, og er redd for at andre skal bli sint og avvise meg om jeg maser på de med mine problemer. Men jeg får ikke til livet og nå trenger jeg profesjonell hjelp. 

 

Sikkert mye mer jeg burde sagt, men det var dette jeg kom på. 

Anonymkode: 369e1...7ec

Dette høres ut som noe som ligner på bordeline/emosjonell ustabil. Eventuelt reaksjoner fra traumer. Ingen kan diagnostisere deg over Internett, men ut i fra det du beskriver kan du ikke ha det godt. Hvis du ikke har det godt, så er det nok vanskelig for dem rundt deg også. Uansett om du har en personlighetsforstyrrelse eller ikke, så finnes det hjelp å få slik at du kan få et mye bedre liv enn det du har i dag. 

Anonymkode: f14d4...d24

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan du vennligst ikke slenge diagnoser rundt før du faktisk har fått en hos psykologen? Du har ingen personlighetsforstyrrelsediagnose, ergo så har du foreløpig IKKE en personlighetsforstyrrelse. Gå til psykolog, få en utredning og vurdering og en eventuell diagnose. Ikke sitt og skriv på et forum at du tror du har personlighetsforstyrrelse og at du er likestilt med de som har det, for foreløpig er du ikke det. Dessuten finnes det mange forskjellige personlighetsforstyrrelser. Jeg blir provosert av slikt pga det bidrar til at vi som faktisk HAR en diagnose, ikke blir tatt seriøst. Folk som aldri har sett en psykolog gir seg selv diagnoser basert på ting de leser på nettet. Det er en grunn til at psykologen har 6 års profesjonsutdanning. Symptomlisten er mer kompleks enn det ser ut som. 

Men ja, jeg kan svare deg jeg. Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse og relasjoner til mennesker er et HELVETE. Jeg tror alle hater meg, at jeg er uverdig, at jeg er et verdiløst menneske som ikke fortjener kjærlighet. Jeg klarer ikke danne relasjoner til andre nettopp pga dette. Selvhatet er så kraftig og brutalt at det på mange punkt i livet ødelegger for meg. Livet fungerer ikke for meg, rett og slett, jeg bare puster. Eksisterer. Er ikke verdt en damn shit. 

Det du skriver er noe MANGE føler og tenker om seg selv, og det er ikke lett. For meg høres det ut som flink pike syndromet. Jeg kjenner meg ikke igjen i det du skriver, pga jeg prøver ikke please folk. Jeg tror ikke folk vil like meg uansett, så jeg bare prøver å gjøre det beste utav situasjonen. Jeg lar ikke ting gå utover mine nærmeste, jeg er veldig veldig privat og mine problemer er kun mine egne. Husk forresten at de færreste av oss vet hvem de er. De som vet hvem de er, er heldige. 

Få deg psykolog og snakk om problemene dine og prøv å finn ut av ting. Ikke sitt på et forum og let etter en diagnose å sette på deg selv, for det hjelper faktisk ikke i det hele tatt. Det at jeg har fått diagnosen unnvikende gir meg bare en merkelapp, pga min personlighetsforstyrrelse er lite forska på så finnes det lite behandling som er 100% retta mot denne typen pf. Jeg går ikke til psykolog lenger heller, men gjorde det i mange år. Så har jo lært litt, men greia er å sette ting til livs, og det er vanskelig. 

Anonymkode: 7fe85...1e1

Signerer til det fulle.

Har unnvikende selv fått diagnosen hos dps. Og det du beskriver TS virker ikke til å ligge på pf.

Å leve med unnvikende pf er ett sannt helvete. Å jeg hater det mer enn noe annet.

Anonymkode: c9e23...62f

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Følte du at psykolog hjalp? Hvorfor stoppet du? Jeg er ikke TS, men skal utredes fordi jeg mistenker unnvikende pf. Livet mitt er et helvete og det du beskriver passer meg på en prikk. Har kontaktet legen for å få hjelp, men er det noen vits med psykolog om det viser seg at det ikke finnes behandling for unnvikende personlighetsforstyrrelse? Og beklager til TS, mener ikke å kuppe tråden din, ble bare nysgjerrig.

Anonymkode: bf6ea...a4e

Stoppet fordi jeg ikke klarer jobbe med meg selv. Enda. Motivasjonen til å bli frisk er borte. Det er absolutt vits i å gå til psykolog, om du ønsker å jobbe med deg selv. 

Anonymkode: 7fe85...1e1

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres ut som noe som ligner på bordeline/emosjonell ustabil. Eventuelt reaksjoner fra traumer. Ingen kan diagnostisere deg over Internett, men ut i fra det du beskriver kan du ikke ha det godt. Hvis du ikke har det godt, så er det nok vanskelig for dem rundt deg også. Uansett om du har en personlighetsforstyrrelse eller ikke, så finnes det hjelp å få slik at du kan få et mye bedre liv enn det du har i dag. 

Anonymkode: f14d4...d24

Herregud... Nei. Det her høres ikke ut som en alvorlig personlighetsforstyrrelse! Du aner faen ikke hva du snakker om. Internett er ikke bra for folk som holder på slik... 

Anonymkode: 7fe85...1e1