Er redd for hvordan barnebarnet mitt har det

[Gjest Albbas]

Fokuser på å være en god omsorgsperson for barnebarnet ditt, og en trygg havn det kan komme til. Mer kan du ikke gjøre, og det betyr mer enn om datteren din får utdanning eller ei. Kjæresten hennes blir jo ikke bedre av at hun studerer... 

 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Det er holdninger som dine som gjør at vi ender opp med tilfeller som Christoffer saken.

Nei fordi han ble mishandlet, han hadde blåmerker osv. Du må slutte å overdrive 

Anonymkode: adee0...c6f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei fordi han ble mishandlet, han hadde blåmerker osv. Du må slutte å overdrive 

Anonymkode: adee0...c6f

Poenget fløy rett over hodet på deg, ser jeg.🙄

Anonymkode: 6b720...7b1

[Helgeline]

Hva skjer med denne tråden? En bekymret mormor som er redd for det lille barnebarnet, og beskyldningene hagler om at Ts har vært en dårlig mor for datra, har forskjellsbehandlet osv..

Greier ikke å se noe av dette i Ts jeg. Hvor er hun nedlatende.? Skjønner godt at hun ikke liker familiens situasjon, særlig når det går ut over barnebarnet.

Dere vet at barn kan ta dårlige valg og komme i vanskelige situasjoner selv om de har hatt en bra oppvekst....?

[AnonymBruker]

Jeg syntes det er sykt rart at så mange reagerer på at moren er bekymret for datteren sin som ikke har en ordentlig jobb og inntekt.. ønsker ikke alle at barna skal klare seg godt her i livet? Det er ikke snakk om høy utdanning (men det er en sikkerhet), og mye penger, men nok til å klare seg og kunne skape seg et godt liv. Og forhåpentligvis eie en bolig en dag. Hun skriver jo at hun både har støttet økonomisk og passet barnebarn. Hun sier ikke at hun ikke elsker barnet sitt, men datteren kunne nok fått det bedre m hun hadde fått seg en fast jobb. Dere som mener det er helt greit at foreldrene deres skal støtte dere økonomisk, og nærmest være et avlastningshjem for barna, når skal dere bli voksne? Altså!! Og dere som forsvarer å ta dårlig valg gang på gang, når det er barn inni bildet, dere bør skjerpe dere, dere har faktisk ansvar for et annet liv, vær den voksne dere har påtatt dere ansvar for å være!

 

Nei, Ts du skal ikke skamme deg fordi du ønsker et bedre liv for datteren din, men kanskje tilnærmingen din er feil? Om du spør henne hvilke planer hun har for livet videre og på hvilken måte du kan bidra best  for at hun skal kunne oppnå det. Og om du skal hjelpe, still noen krav, særlig om det er av økonomisk karakter.

Anonymkode: c7ca7...a04

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er bare mormor. Hun kan ikke «insistere» tvinge dem til å tilbringe tid med henne dersom de ikke vil og hvorfor skulle de det? Det er fælt at du foreslår å sette en felle for dem så mormoren kan finne enda mer hun misliker. 

Anonymkode: adee0...c6f

Du har misset det helt! Poenget med å invitere til middag er jo at hun da kan bli bedre kjent med denne nye kjæresten.

En ting er iallfall sikkert. Skulle han drive med dop, så er han lite kjærestemateriale, og passer lite inn med en mor med ett barn på 4 år. Men... det kan jo være at han fremsod som ustelt, men at det kan ha en naturlig og plausibel forklaring.

Så jeg hadde invitert på middag! At bestemor tenker på barnebarnet sitt viser jo at mormor er genuint interessert i barnebarnet og bryr seg om det. Jeg hadde ikke kontaktet bv enda, det kan skade forholdet veldig. Mitt råd er å styrke forholdet til sin datter og på den måten nå inn til henne. Selv om fortid er fortid, så må man tenke fremtid. Barn kan få det fint selv om foreldre ikke tjener veldig mye, husk det! 

Anonymkode: de37b...b7b

[AnonymBruker]

Her var det mange med et utrolig naivt verdensbilde. En av grunnpilarene i et godt foreldreskap er å kunne forsørge egne barn. Og da helst hakket over norsk eksistensminimum. Betyr det at man må ha doktorgrad eller være rik? Nei, men stabil jobb eller inntekt er et must og må prioriteres høyt, dersom dette ikke er på plass. 

Anonymkode: 3d1cd...0bf

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Carrot skrev:

Nå er det slik at hverken type jobb, skolegang eller materielle ting sier noe om hvordan en person er som forelder - heldigvis! 

God omsorg handler om mye mer enn fancy bolig og jobb. 

 Nei, selvsagt er ikke jobb, utdanning og penger avgjørende for foreldrerollen. Men det spiller en rolle. Fritidsaktiviteter, klær, leker og utstyr koster penger? Det samme gjelder en stabil bolig, leier man kan man i utgangspunktet bli kastet ut når som helst (med 3 måneder varsel). Plutselig må barnet bytte skole, dra fra venner og kjent miljø, fordi foresatte befinner seg på leiemarkedet. Dette gjaldt dattera vår, hun fikk varsel om flytting fordi utleier skulle selge, og hun fant ingen andre leieboliger i nærheten i hennes prisklasse. Plutselig stod de i fare for måtte bytte barnehage. Dette løste seg heldigvis ved at vi betalte mellomlegget på 2000kr per måned. 
 

Anonymkode: 939ea...c2f

[Tatja]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Datteren min har vært alenemor omtrent siden barnebarnet mitt, som nå er 4 år, ble født. Dessverre har min datter tatt flere dumme valg i livet som har ført til at hun er der hun er nå. Hun valgte å få barn med en ustabil kjæreste, før utdanning var på plass. Senere har hun ikke greid å fullføre en utdanning. Så nå bor hun i en leid leilighet med datteren sin og livnærer seg på strøjobber, ringevikar i barnehage blant annet. Jeg har prøvd å hjelpe henne både økonomisk og med barnepass, i håp om å få henne på bena. Men har gitt opp, fordi det har vært nytteløst. Men synes likevel det er sårt at hun er der hun er livet. Jeg har også en sønn som sitter godt i det med høy utdanning, flott jobb og inntekt. Synes fryktelig synd på det ene barnebarnet mitt som vokser opp i fattigdom pga mors valg. 
 

Jeg passet barnebarnet mitt i helga, og hun fortalte at hun var redd den nye kjæresten til mamma. Hun greide ikke å sette ord på hva det var hun var redd for. Hun sa at han ofte satt i stua og spilte «skumle spill på tv-en» og hadde en slem hund. Jeg møtte han a jeg skulle levere barnebarnet mitt, og ble litt negativt overrasket. Han så ustelt ut, luktet røyk og virket veldig rar. Etter en kort samtale med han fant jeg ut at han hverken hadde jobb eller utdanning, og den eneste inntekten var en midlertidig stønad fra NAV.

Jeg tok dette opp med min datter, og hun ble sint. Hun sa jeg hadde ingenting med hennes liv å gjøre og kjæresten hennes å gjøre. Det er jeg enig i, men jeg er bekymret for barnebarnet mitt. Jeg ønsker ikke at hun skal være redd i sitt eget hjem. Men samtidig er handlingsrommet mitt svært begrenset. 
 

Hva hadde dere gjort i den situasjonen her? 

Anonymkode: 939ea...c2f

Jeg ville vært så tett på som jeg kunne. Hyppige besøk, gjerne uanmeldte, hvis det er rom for det i deres relasjon. Hun er kanskje bare redd den nye kjæresten til mamma fordi hun ikke kjenner han enda. 

Vær veldig forsiktig med å kritisere, det kan gjøre at din datter skyver deg ut i kulden, og da mister du iallfall oversikten over hva som skjer. 

[Gjest Albbas]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Grunnen til at hun ikke har greid å ta noe utdanning er at hun ikke har prioritert det nok. På VGS var det alt annet enn skole som fristet. Med mye hjelp av oss og privatlærer greide hun å fullføre. Men etter det ville hun ta friår for å finne ut hva hun ville. Det ene friåret ble til 3 friår. På den tiden så jobbet hun litt deltid, mens hun bodde hjemme. Vi prøvde å snakke med henne om karrierevalg, ulike utdanninger (profesjon, yrkesfaglig, kreative etc) sendte henne til karriereveileder og motvasjonscoach. Men ingenting hjalp. Så ble hun gravid, barnefar meldte seg ut raskt etter fødsel. Så var det nav og overgangsstønad. Begynte på 2 ulike utdanninger, likte ingen av dem. Så ble det slutt på alt støtte fra nav. Og så begynte hun som ringevikar. 
 

Vi har støttet og stilt opp hele veien, med penger, barnepass, praktisk hjelp, råd og veiledning. Men har gitt opp. Opplevde også at vår støtte ble en hvilepute, så vi valgte å begrense det. Samtidig som det førte til sjalusi fra storebror, som opplevde at han ble tilsidesatt.

Anonymkode: 939ea...c2f

Karriereveileder og motivasjonscoach... Hjelpe meg... Skjønner godt at hun får litt nok! 

Hva med å bare la henne jobbe i fred, uten mas om utdanning? Så lenge hun jobber er det da ikke så farlig at utdanningen mangler. Etter hvert finner hun ut om hun trenger mer utdanning, om hun skal satse på en retning, eller hva. Det er ikke en unik situasjon hun er i, det er masse unge mennesker som gjør det samme, og det er HELT OK! 

[Olsen]

Jeg synes bestemor får mye "juling" her. Det er da lov å være bekymret for sitt barnebarn! I dette tilfellet forstår jeg det godt. Mest på grunn av mannen datteren har dratt inn i hus. Datteren har først og fremst ansvar for sitt barn på 4 år, noe hun kanskje ikke prioriterer? Virker ikke som datteren til trådstarter er klar for foreldreoppdraget.

Hvis datteren skal bli en dugande forsørger, trenger hun noe form for utdannelse. Ikke for å være snobb eller høyt på strå, men for å forsørge seg selv og barnet. Det kommer ikke fram hva datteren faktisk har av utdanning, og om hun forsørger seg med sporadiske vakter, eller om hun er avhengig av NAV i tillegg.

Jeg tror det du som bestemor skal gjøre nå er å tilby barnepass så langt du orker og kan. Vær obs på at dersom du overtar mye av den daglige omsorgen, åpner det opp for at datteren kan leve slik hun har gjort, og fortsetter med menn som ikke egner seg i nærheten av barn. Og kanskje er det det beste at bestemor overtar? Iallfall for en periode. 

 

[Tatja]

6 minutter siden, Helgeline skrev:

Hva skjer med denne tråden? En bekymret mormor som er redd for det lille barnebarnet, og beskyldningene hagler om at Ts har vært en dårlig mor for datra, har forskjellsbehandlet osv..

Greier ikke å se noe av dette i Ts jeg. Hvor er hun nedlatende.? Skjønner godt at hun ikke liker familiens situasjon, særlig når det går ut over barnebarnet.

Dere vet at barn kan ta dårlige valg og komme i vanskelige situasjoner selv om de har hatt en bra oppvekst....?

Så rett det du skriver. Er nesten farlig å skrive på KG, er jo rett og slett noen klin gale folk her inne. 

[Raven.Writingdesk]

5 minutter siden, WhiteSwan skrev:

Ikke meg du siterte nederst men jeg må svare på den: Hvis ungen ikke hadde fått mat hadde saken vært en annen, men jeg tror ikke det er tilfelle.

TS beskriver at dattera sliter økonomisk, hun har «strøjobber» og har knapt klart å fullføre VGS. Hun leier idag en leilighet.

Jeg har ikke tenkt å starte en stor diskusjon rundt verdien av å ha en utdannelse, leie versus eie osv, men har du barn, ingen solid jevn inntekt, ingen utdannelse og ingen «penger på bok» så er det klart at det vil risikere å skape mye tøffere forhold for både deg selv og barnet ditt enn når disse tingene «er på stell». Først av alt så reduseres sannsynligheten for å noensinne få huslån betraktelig bare fordi man er alene om et barn. Har man ingen utdannelse eller fast stødig jobb så er sjansen tilnærmet null.

Og ja: leier du, så er det faktisk ditt barn sin fremtidige arv som går i lomme på utleier hver måned. Det er sikkert mange som vil gå bananas over en slik ytring, men det er fakta. 
Ts bekymrer seg ikke bare for «her og nå», men også fremtiden. Hva slags pensjon vil datteren få, om hun aldri har klart å bygge seg opp noe? Hvordan vil barnebarnet komme seg ut av «arvesynden»? (Det er korrelasjon mellom arbeidsledighet og foreldre som har vært arbeidsledig) 

Jeg synes mange i tråden ikke ser det hele bildet. Å være bekymret for noen (som foreldre og besteforeldre) - er å elske dem. Å være bekymret betyr ikke at man er mindre stolt, mindre gla i. Tvert imot. For å understreke: får man et barn med eksempelvis en hemning som frarøver dem muligheten til å «leve normalt» vil foreldren høyst sannsynlig ha mange bekymringer for barnets fremtid, men er da fullt ut like stolt av sitt barn! Dere ilegger TS følelser (mangel på stolthet, mangel på kjærlighet) ut ifra antagelser om at å bekymre seg er ekvivalent med å ikke elske og å ikke være stolt. 
Det er jo helt feil måte å se det på. Hvordan skal foreldre hjelpe barna sine om de aldri kan tenke eller ytre en kritisk tanke eller bekymring?

 

[Little Diva]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er frekk som ser ned på dem bare fordi de ikke har utdanning og jobb, skjerp deg. Hun kan være en god mor fordet. 
 

problemet er jo at barnet sier at det er redd for kjæresten til moren, ikke noe annet. Du kan kjøpe ting til barnebarnet ditt og tilby barnepass hvis du vil 

Anonymkode: adee0...c6f

Som mor selv blir jeg veldig provosert av ditt svar her. Et barn har RETTIGHET til å føle seg trygg i sitt eget hjem. Å kjøpe bort problemet er det dummeste jeg har hørt!
 

Når et barn gir uttrykk for utrygghet og redsel så skal ikke det bagatelliseres, men man skal vise forståelse, anerkjennelse og ikke minst igangsette tiltak. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Albbas skrev:

Fokuser på å være en god omsorgsperson for barnebarnet ditt, og en trygg havn det kan komme til. Mer kan du ikke gjøre, og det betyr mer enn om datteren din får utdanning eller ei. Kjæresten hennes blir jo ikke bedre av at hun studerer... 

 

Nei, kjæresten blir ikke automatisk bedre av at hun studerer. Men utdanning kan føre til mer stabil jobb og inntekt, samt gode arbeidsvilkår for henne? Og på sikt føre til bedre levekår for barnebarnet mitt? 
 

 

 

Anonymkode: 939ea...c2f

[Raven.Writingdesk]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei fordi han ble mishandlet, han hadde blåmerker osv. Du må slutte å overdrive 

Anonymkode: adee0...c6f

Som noen poengterte så fanget du ikke poenget. Jeg sa ikke at TS sitt barnebarn = Christoffer saken, jeg sa at holdninger som dine = årsaken til at vi får tilfeller som Christoffer saken.

Det barn trenger er voksne som bryr seg og ikke snur seg bort! Selv om det innebærer at enkelte foreldre føler seg tråkket på tærne. Man kan ikke slutte å bry seg om et barn (som sier det er redd!!) fordi det kan medføre at en foreldre opplever seg krenket. 

[Gjest Albbas]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Nei, kjæresten blir ikke automatisk bedre av at hun studerer. Men utdanning kan føre til mer stabil jobb og inntekt, samt gode arbeidsvilkår for henne? Og på sikt føre til bedre levekår for barnebarnet mitt? 
 

 

 

Anonymkode: 939ea...c2f

Ja men dette er faktisk ikke ting du kan kontrollere. Hun er voksen, og du kan være helt trygg på at din mening om hva hun bør gjøre ikke hjelper en døyt. Vær en støtte, vær oppbyggende, vær en god rollemodell og la temaet være. Vær positiv til henne, vis at du er der hvis hun trenger råd og støtte, men ikke hinte eller mase. Det blir bare en stadig påpekning for henne om at du ikke synes hun er god nok. Og lav selvtillit gir dessverre IKKE motivasjon for å finne en god jobb. 

Du må bare akseptere at mye av dette er fullstendig utenfor din kontroll. Du kan bare tilpasse hvem du er, og hvilken trygghet du gir barnebarnet ditt. 

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Datteren min har vært alenemor omtrent siden barnebarnet mitt, som nå er 4 år, ble født. Dessverre har min datter tatt flere dumme valg i livet som har ført til at hun er der hun er nå. Hun valgte å få barn med en ustabil kjæreste, før utdanning var på plass. Senere har hun ikke greid å fullføre en utdanning. Så nå bor hun i en leid leilighet med datteren sin og livnærer seg på strøjobber, ringevikar i barnehage blant annet. Jeg har prøvd å hjelpe henne både økonomisk og med barnepass, i håp om å få henne på bena. Men har gitt opp, fordi det har vært nytteløst. Men synes likevel det er sårt at hun er der hun er livet. Jeg har også en sønn som sitter godt i det med høy utdanning, flott jobb og inntekt. Synes fryktelig synd på det ene barnebarnet mitt som vokser opp i fattigdom pga mors valg. 
 

Jeg passet barnebarnet mitt i helga, og hun fortalte at hun var redd den nye kjæresten til mamma. Hun greide ikke å sette ord på hva det var hun var redd for. Hun sa at han ofte satt i stua og spilte «skumle spill på tv-en» og hadde en slem hund. Jeg møtte han a jeg skulle levere barnebarnet mitt, og ble litt negativt overrasket. Han så ustelt ut, luktet røyk og virket veldig rar. Etter en kort samtale med han fant jeg ut at han hverken hadde jobb eller utdanning, og den eneste inntekten var en midlertidig stønad fra NAV.

Jeg tok dette opp med min datter, og hun ble sint. Hun sa jeg hadde ingenting med hennes liv å gjøre og kjæresten hennes å gjøre. Det er jeg enig i, men jeg er bekymret for barnebarnet mitt. Jeg ønsker ikke at hun skal være redd i sitt eget hjem. Men samtidig er handlingsrommet mitt svært begrenset. 
 

Hva hadde dere gjort i den situasjonen her? 

Anonymkode: 939ea...c2f

Du er fordomsfull, hva så om hun jobber som ringevikar i en barnehage? Det her jeg selv gjort en periode, det ga meg så mye, jobbet med barn som har spesielle behov, det bør være verdsatt!

Livet blir ikke alltid slik vi ønsker det, mennesker kan dø, både en mor og en far innen en time eller to, hver enste dag- ditt barnebarn har en mamma som lever. Det virker som om hun allerede er på bena;) ikke krisemaksimer, men se etter løsninger sammen med datteren din, ikke spør på kvinneguiden, mange uten livserfaring som anbefaler bv? For hva? vikarjobben i en barnehage? skjerp dere!

Har høyere utdannelse, har en bror med det også, han tjener dobbelt så bra som meg, selv om jeg faktisk har flere års studier bak meg, årsaken er at han ble født gutt, og jeg jente, menn tjener mer.

Ta rolig samtale med datteren din, bygg gode relasjoner slik hun ikke blir sint. 

Anonymkode: e24b7...03b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Albbas skrev:

Karriereveileder og motivasjonscoach... Hjelpe meg... Skjønner godt at hun får litt nok! 

Hva med å bare la henne jobbe i fred, uten mas om utdanning? Så lenge hun jobber er det da ikke så farlig at utdanningen mangler. Etter hvert finner hun ut om hun trenger mer utdanning, om hun skal satse på en retning, eller hva. Det er ikke en unik situasjon hun er i, det er masse unge mennesker som gjør det samme, og det er HELT OK! 

Igjen karriereveileder og motivasjonscoach ble anbefalt av nav, da hun hadde det 2. eller tredje friåret etter vgs. 
 

Det er ikke farlig at utdanning mangler, men det er fryktelig ustabilt økonomisk. Nå er hun avhengig av at andre blir syke for at hun får jobb, som ringevikar. Vår kommune, i likhet med de fleste andre kommuner i landet ansetter ikke fast uten utdanning. 
 

Vi har til og med oppmuntret henne til å få seg jobb i matbutikk, da de ansetter fast uten utdanning. Så nei vi er ikke snobbete eller statusjegere, vi vil bare ha ett stabilt hjem for vår datter og barnebarn.

Anonymkode: 939ea...c2f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Igjen karriereveileder og motivasjonscoach ble anbefalt av nav, da hun hadde det 2. eller tredje friåret etter vgs. 
 

Det er ikke farlig at utdanning mangler, men det er fryktelig ustabilt økonomisk. Nå er hun avhengig av at andre blir syke for at hun får jobb, som ringevikar. Vår kommune, i likhet med de fleste andre kommuner i landet ansetter ikke fast uten utdanning. 
 

Vi har til og med oppmuntret henne til å få seg jobb i matbutikk, da de ansetter fast uten utdanning. Så nei vi er ikke snobbete eller statusjegere, vi vil bare ha ett stabilt hjem for vår datter og barnebarn.

Anonymkode: 939ea...c2f

Så hjelp henne inn på boligmarkedet, kan søke kommunalt lån.

Anonymkode: e24b7...03b