Å velge noen med barn fra tidligere forhold

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det har din mann ikke. Han er forelder for sin datter 24 timer i døgnet, også når hun ikke er fysisk tilstede i hans hjem. Skjer det noe med henne som gjør at hun ikke lenger kan/vil bo hos mor så er det far som må stille opp på heltid. Samværsordning er til for å sikre barnets rett til kontakt med begge foreldre, ikke foreldrenes rett til barnefri og å være deltidsforelder. 

Når man går inn i et forhold med barn fra før må man ha dette aspektet i bevisstheten. At til syvende og sist så har barnets far/mor en foresatt-rolle som kan kicke inn når som helst, og samværsmønstre kan forandre seg. Takler man kun å være bonusforelder når "strenge grenser" og sporadisk samvær praktiseres, så er man ikke klar for hva den rollen egentlig kan innebære. 

Anonymkode: dcd31...192

Nja.. opplever det ikke slik. Nå liker dattera hans meg bedre enn han, så tror jeg vil få en rimelig stor rolle i alt sammen. Han inkluderer meg i alt og ber om råd.. Nå har jeg og hun vært sammen alene i snart to uker f.eks og hun stortrives med meg. Jeg er som hennes søster, vi har det veldig hyggelig sammen. Finnes ikke noe vondt mellom oss. Aldri vært det.

Jeg er kjempeglad i henne. Hun er en egen person, ikke sin mor. Hun kan komme og bo her hvis hun vil. Jeg har ingenting imot det. 

Det er faren hun krangler med, ikke meg. Så nei jeg synes ikke det er noe pes i det hele tatt, skulle vel bare ønske de krangla litt mindre.

Jeg ser på det som at vi to sammen også har ansvar for henne. Og moren har ny mann, som har barn, de kaller hun søstre og brødre. 

Vi er bare et stort team rundt jenta, men og sambo på denne siden og mor +bonusfamilie på andre siden.

Ser ingen problemer med det. 

Anonymkode: ed9ec...da5

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det har din mann ikke. Han er forelder for sin datter 24 timer i døgnet, også når hun ikke er fysisk tilstede i hans hjem. Skjer det noe med henne som gjør at hun ikke lenger kan/vil bo hos mor så er det far som må stille opp på heltid. Samværsordning er til for å sikre barnets rett til kontakt med begge foreldre, ikke foreldrenes rett til barnefri og å være deltidsforelder. 

Når man går inn i et forhold med barn fra før må man ha dette aspektet i bevisstheten. At til syvende og sist så har barnets far/mor en foresatt-rolle som kan kicke inn når som helst, og samværsmønstre kan forandre seg. Takler man kun å være bonusforelder når "strenge grenser" og sporadisk samvær praktiseres, så er man ikke klar for hva den rollen egentlig kan innebære. 

Anonymkode: dcd31...192

Jeg formulerte meg feil. Jeg mente ikke strenge grenser på samvær , men kontakt med barnemoren. Han sa tidlig i forholdet at jeg måtte være klar over at eneste grunn til å prate med eksen for han, var at de snakket om datteren. Ellers hadde han aldri orket å tenke på henne igjen 

Slik slapp jeg masse baby Mama drama. Han var veldig tydelig på det og jeg ble trygg.

Han forakter eksen, hun gjorde mye skade i livet hans. Så han holder det på et veldig ryddig og praktisk nivå. De kommuniserer kun om datter, intet annet. Det gjør at alt blir veldig udramatiske.

 

Anonymkode: ed9ec...da5

[AnonymBruker]

Helt uaktuelt for meg. Jeg er kun interessert i menn uten barn fra før, slik at våre blir de eneste vi tar hensyn til. Ikke interessert i bli likestilt med en annen familie og måtte forholde meg til en eller anna eks hele livet. Min familie er bare min. 

Anonymkode: 9c4e4...813

[Virrevirrevapp]

På 9.7.2020 den 18.46, AnonymBruker skrev:

Dette barnet er heller ikke veldig sjarmerende, har opplevd henne i andre situasjoner. Det er også lang tid før hun kan regnes som voksen så å tenke at man ikke skal ha en relasjon er ikke er et alternativ. 

Anonymkode: f2987...e6d

Hvis hun er langt unna å være voksen er det mange år på å bli kjent og kanskje bidra til positiv utvikling hos henne. Gjør hyggelige ting sammen der dere kan bli kjent. 

[AnonymBruker]

Sier som flere andre; særbo. Jeg har to barn, kjæresten har også to barn. De er alle mellom 5-8år, og vil selvsagt kreve en del oppfølging i en del år fremover. Vi er heldigvis enige om at barna kommer først, og har samarbeidsvillige ekser på hver vår kant. Så vi har samkjørt samværsukene slik at vi kan være sammen når vi ikke har barna. Vi treffes jevnlig med barna også, men da er det en tur på peppes eller lignende. Fungerer kjempefint for oss :). 

Anonymkode: 8b29c...54f

[AnonymBruker]

På 14.7.2020 den 18.29, AnonymBruker skrev:

Jeg vet akkurat hvordan du har det,for jeg er slik selv. Jeg prøvde å være sammen med en som hadde små barn og fikk bare en veldig unaturlig følelse rundt barnet, og med en eks/biomor med på kjøpet - grøss og gru- som tok stor plass ,ble det bare for mye. Aldri mer, har nok med mine egne,voksne barn. Neste mann på meg må ha barn over 16, hvertfall. Jeg er ikke god på små barn som ,syntes det er krevende og jeg er ferdig med den type ansvar. Og jeg også setter opp farten forbi barnehager, så vi er flere. Folk kan syntes hva de vil om det- sånn er jeg og jeg lever godt med det .

Anonymkode: ef74d...7aa

TS/

Det er litt denne tankegangen jeg har om jeg ser situasjonen som en helhet, men så var det gang denne dritten kalt livet som man forventes å ta med i regningen, når man er redd at man er for feig og går glipp av det som var riktig på en måte. Var barnet/biomor som årsak til brudd eller var det annet og isåfall hvordan reagerte han på det?
(forøvrig betryggende å se at man ikke er alene om å gå litt ekstra fort)

Anonymkode: f2987...e6d

[AnonymBruker]

Dere må jo ikke bo sammen?

Hvis du liker barna til dine nære venner kan du vel like barnet hans etter hvert også?

Jeg har to stebarn jeg med hånden på hjertet kan si at jeg er fryktelig glad i. Men elsket dem jo selvsagt ikke fra dag 1 (selv om jeg hadde en mer positiv innstilling enn TS  ), ble kjent med dem og ble etter hvert mer og mer glad i dem. Jeg gleder meg til hver gang de kommer hit.

Anonymkode: a0c0f...288

[AnonymBruker]

På 11.7.2020 den 21.57, AnonymBruker skrev:

Blir for meg litt som å spørre, kan jeg være med en fyr som har en eks.

Iblant har man fått et barn med en eks også. Ofte uplanlagt. Ligger ikke alltid en evig forpliktelse og evig kjærlighet i å ha lagd et barn med noen. Det kan til og med skje på en one night stand.

Folk har ansvar for det barnet. Eksen de fikk den med er bare det, en eks.

Så vær ei god stemor. Du og partner må bare late som dere er en egen familie nå, med hverandres barn som deres egne. Så er dere plutselig en familie og koser dere som en familie. Blås i DNA, tenk kun på at dere er en bra enhet og føl deg fri til å omfavne deres familie som dere har ført sammen.

Folk tenker for mye. Bare gjør det enkelt 😃 vær en flott familie, vis folk at det går Ann å få det til! Mange får det til!! 

Anonymkode: ed9ec...da5

TS/

Synes ikke helt det er sammenlignbart med en eks som jo er en mer negativ del av livet enn et barn men ok😊

Det er så utelukket å blande familier, jeg skulle kanskje vært mer spesifikk i spørsmålet, unnskyld. Derimot gjør det meg glad å høre at det kan gå bra der man velger denne løsningen så takk for fint svar❤️

Anonymkode: f2987...e6d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS/

Det er litt denne tankegangen jeg har om jeg ser situasjonen som en helhet, men så var det gang denne dritten kalt livet som man forventes å ta med i regningen, når man er redd at man er for feig og går glipp av det som var riktig på en måte. Var barnet/biomor som årsak til brudd eller var det annet og isåfall hvordan reagerte han på det?
(forøvrig betryggende å se at man ikke er alene om å gå litt ekstra fort)

Anonymkode: f2987...e6d

Det var begge deler, egentlig. Jeg prøvde å få en kontakt med barnet, men jeg merket selv at jeg følte meg rar ,irritert og ukomfortabel rundt henne,det ble bare så kunstig og jeg begynte å kvi meg hver gang vi skulle møtes. Klarte ikke føle noe "tilhørighet" til situasjonen. Viktig å presisere at jeg ikke viste det disse følelsene direkte til barnet. Moren ble altfor tilstede i vår hverdag, hun var aktiv på kanaler- fra telefon ,snap, uventede besøk,  fast inventar hos svigers.For et psykisk slit, nei takk!  Jeg sa til han at jeg ikke passet inn i denne type forhold, han syntes det var rart og leit,men han måtte jo akseptere det. Syntes det er mest riktig at han finner en som vil omfavne hans situasjon. 

Anonymkode: ef74d...7aa

[AnonymBruker]

På 14.7.2020 den 23.18, AnonymBruker skrev:

Du er vel stuck i et kjedelig forhold og syns det er greit😘 forskjellige behov!

Anonymkode: 04852...3b7

Hvorfor tror du det??? Man trenger ikke væte stuck inet kjedelig forhold, selv om man ikke vil ha mine/dine/våre-barn kaos?... 

Jeg hadde heller ikke ville hatt noen med små barn,  da måtte vi så fall bo hvet for oss, så barna slipper forskjellige regler, stemor ditt, stefar datt, sjalusi, urettferdige gaver osv osv! Hadde ikke orket. Mange som bor hver for seg, og livet blir mye enklere. Mine barn skal hvertfall slippe å tvinges inn i et slikt kaos (fra min side). 

Anonymkode: 64396...98c

[AnonymBruker]

På 9.7.2020 den 18.46, AnonymBruker skrev:

Har noen erfaring med å være totalt stengt for denne muligheten for å oppdage at det fungerer allikevel? Er i ferd med å forlate/ikke gå videre med hva som kan være det fineste mennesket jeg har møtt da det er barn med i bildet på begge sider og jeg ikke vil utsette mitt for det traumet jeg selv ble utsatt for (fikk bonussøster som ble revet bort like fort som hun kom)

Føler meg som et fryktelig menneske, men barn (utover egne og nære venners) er noe jeg ikke helt klarer, det er sånn at jeg går omveier for å slippe å gå forbi den lokale barnehagen (skammer meg selvfølgelig over dette men velger allikevel å innrømme og akseptere dette)

Det er en gang slik at barn er stor del av et menneske, som det er meningen at det skal være, bare skjønner ikke hvordan jeg skal tro på at jeg kan handtere det i fremtiden når dette er min grunninnstilling.
Å få disse vakre følelsene for et menneske som er så sterke at man mister pusten med gitte forutsetninger er så skikkelig håpløst. Det føles enda mer smålig når mitt barn kommer til å bli mottatt med åpne armer og jeg tror at jeg milevis fra å klare dette andre veien. 
Ser at jeg høres helt grusom ut men jeg er godt likt blant barn i min nærhet og er ellers helt normal, mitt barn er velfungerende og høyt elsket- jeg bare liker ikke barn generelt😳 (og foretrekker øvrige mennesker i små doser, det er kanskje der skoen trykker) Dette barnet er heller ikke veldig sjarmerende, har opplevd henne i andre situasjoner. Det er også lang tid før hun kan regnes som voksen så å tenke at man ikke skal ha en relasjon er ikke er alternativ.

Kan noen som har vært i den ene eller andre rollen dele tanker hadde jeg blitt veldig takknemlig, det er uvirkelig å være redd for et barn.

Anonymkode: f2987...e6d

Det var dette som skremte meg ved innlegget ditt. Du liker ikke barnet hans og da har du milevis å gå hvis det skal fungere, det har du helt rett i.

Men så lenge dere er særboere og på død og liv ikke må flytte sammen så kan det vel likevel fungere. Men ikke finn på å flytte sammen så lenge du føler det slik. Og er det ikke like greit da? Så lenge du egentlig ikke er så glad i å være sosial så har du det vel best for deg selv og du bestemmer i eget hjem.

Anonymkode: 035b5...de0

[AnonymBruker]

On 7/9/2020 at 6:46 PM, AnonymBruker said:

Har noen erfaring med å være totalt stengt for denne muligheten for å oppdage at det fungerer allikevel? Er i ferd med å forlate/ikke gå videre med hva som kan være det fineste mennesket jeg har møtt da det er barn med i bildet på begge sider og jeg ikke vil utsette mitt for det traumet jeg selv ble utsatt for (fikk bonussøster som ble revet bort like fort som hun kom)

Føler meg som et fryktelig menneske, men barn (utover egne og nære venners) er noe jeg ikke helt klarer, det er sånn at jeg går omveier for å slippe å gå forbi den lokale barnehagen (skammer meg selvfølgelig over dette men velger allikevel å innrømme og akseptere dette)

Det er en gang slik at barn er stor del av et menneske, som det er meningen at det skal være, bare skjønner ikke hvordan jeg skal tro på at jeg kan handtere det i fremtiden når dette er min grunninnstilling.
Å få disse vakre følelsene for et menneske som er så sterke at man mister pusten med gitte forutsetninger er så skikkelig håpløst. Det føles enda mer smålig når mitt barn kommer til å bli mottatt med åpne armer og jeg tror at jeg milevis fra å klare dette andre veien. 
Ser at jeg høres helt grusom ut men jeg er godt likt blant barn i min nærhet og er ellers helt normal, mitt barn er velfungerende og høyt elsket- jeg bare liker ikke barn generelt😳 (og foretrekker øvrige mennesker i små doser, det er kanskje der skoen trykker) Dette barnet er heller ikke veldig sjarmerende, har opplevd henne i andre situasjoner. Det er også lang tid før hun kan regnes som voksen så å tenke at man ikke skal ha en relasjon er ikke er alternativ.

Kan noen som har vært i den ene eller andre rollen dele tanker hadde jeg blitt veldig takknemlig, det er uvirkelig å være redd for et barn.

Anonymkode: f2987...e6d

Styr unna. Barn fortjener ikke å ha noen i livet sitt som ikke liker dem. Det ønsker du vel heller ikke at dine skal ha?

Anonymkode: e8e33...7b0

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var dette som skremte meg ved innlegget ditt. Du liker ikke barnet hans og da har du milevis å gå hvis det skal fungere, det har du helt rett i.

Men så lenge dere er særboere og på død og liv ikke må flytte sammen så kan det vel likevel fungere. Men ikke finn på å flytte sammen så lenge du føler det slik. Og er det ikke like greit da? Så lenge du egentlig ikke er så glad i å være sosial så har du det vel best for deg selv og du bestemmer i eget hjem.

Anonymkode: 035b5...de0

Det er vel dette som er hovedgrunnen til at jeg stiller spørsmålet i det hele tatt, føles mitt moralske kompass er all over the place og det er ikke likt meg. 
Burde ha vært mer spesifikk i HI men det er ikke et alternativ å blande familier og jeg skulle heller skutt meg selv enn å la et barn føle seg uønsket. Dette selv om, som jeg skrev, barnet er utrivelig og uoppdragent (type ber voksne mennesker fuck off, er ufin mot mindre barn osv- sannsynligvis et tegn på en innstilling hos foreldre som er milevis fra min, kjenner ikke igjen han i det bare og er ikke noen master magician i barnepsykologi)
Det blir tanker rundt at mitt barn kanskje havner i klem, en redsel for om jeg kan elske et menneske om jeg ikke elsker alle deler av det osv osv, er seriøst svimmel.

For egen del bor jeg helst alene med mitt barn (jeg er usosial av en anledning, ikke fordi jeg er slem) og det er han med på nå men jeg er redd at det endrer seg med tid og at han burde finne noen som vil ha både pappa og datter. Han er voksen og kan ta avgjørelser selv men tenk om han ikke får det han egentlig behøver fordi jeg ikke er positivt innstilt til barn? Det siste jeg vil er å være et dårlig forbilde for en ung jente og det kanskje er det man er dersom det er egoistisk å la relasjonen fortsette.

Anonymkode: f2987...e6d

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var begge deler, egentlig. Jeg prøvde å få en kontakt med barnet, men jeg merket selv at jeg følte meg rar ,irritert og ukomfortabel rundt henne,det ble bare så kunstig og jeg begynte å kvi meg hver gang vi skulle møtes. Klarte ikke føle noe "tilhørighet" til situasjonen. Viktig å presisere at jeg ikke viste det disse følelsene direkte til barnet. Moren ble altfor tilstede i vår hverdag, hun var aktiv på kanaler- fra telefon ,snap, uventede besøk,  fast inventar hos svigers.For et psykisk slit, nei takk!  Jeg sa til han at jeg ikke passet inn i denne type forhold, han syntes det var rart og leit,men han måtte jo akseptere det. Syntes det er mest riktig at han finner en som vil omfavne hans situasjon. 

Anonymkode: ef74d...7aa

TS/

Takk for oppriktig svar, det er vel dette som  føles som det mest nærliggende scenarioet, minus en halvgal eks. Det er ikke helt lett å åpent forklare for noen litt sånn preventivt (n p i), tilhørighet var et beskrivende ord og noe som er vanskelig å improvisere eller tvinge frem. Det er lett for venner som er glad for ens skyld å vare vifte bort den variabelen med at det sikkert går bra.. 

Takk igjen!

Anonymkode: f2987...e6d

[AnonymBruker]

På 14.7.2020 den 18.29, AnonymBruker skrev:

Jeg vet akkurat hvordan du har det,for jeg er slik selv. Jeg prøvde å være sammen med en som hadde små barn og fikk bare en veldig unaturlig følelse rundt barnet, og med en eks/biomor med på kjøpet - grøss og gru- som tok stor plass ,ble det bare for mye. Aldri mer, har nok med mine egne,voksne barn. Neste mann på meg må ha barn over 16, hvertfall. Jeg er ikke god på små barn som ,syntes det er krevende og jeg er ferdig med den type ansvar. Og jeg også setter opp farten forbi barnehager, så vi er flere. Folk kan syntes hva de vil om det- sånn er jeg og jeg lever godt med det .

Anonymkode: ef74d...7aa

Er ikke bestandig like greit å bli eldre, men Gud så deilig at både jeg og min nye har "selvgående utflytta barn som alle ikke bor i nærheten. 

Anonymkode: e5374...9cf

[burgut]

Dere kan jo være kjærester. Trenger ikke å gifte dere eller flytte sammen. Jeg ville ventet med å introdusere en kjæreste og «stesøsken» for mine barn til forholdet var trygt og stabilt,og jeg var sikker på at jeg ville satse på forholdet. 

[AnonymBruker]

På 15.7.2020 den 11.05, AnonymBruker skrev:

He he, jeg må le. Slike tråder er alltid en studie i menneskelig psyke. Når det ikke fungerer eller barna er uoppdragne så skyldes det visst alltid en «bitter, sjalu, hevngjerrig eks». Aldri at det faktisk kan vær tøft å pendle mellom to hjem, eller  en udugelig far eller en stemor som ikke gidder å prøve. Rart at alle mødre vil barna sine så vondt! Og rart at alle barn kun er marionetter for den ene forelderen enda de har dem like mye! Hva sier dette om far egentlig?

Og tenk på en ting, alle dere som hater eksen: Kanskje noen sier akkurat det samme om deg?

Anonymkode: e17f6...f75

Når man får vite i klartekst hva mor har sagt, og det er veldig drøye ting som man aldri bør si til barna sine så handler det ikke om at barn synes det er vanskelig... Vanskelig er det jo noen ganger, å ha to hjem, men det blir SÅ mye vanskeligere når mamma gir deg dårlig samvittighet fordi du har det fint sammen med pappa og ny kjæreste/stesøsken. Forteller dem at hun synes det er trist at noen andre flytter inn i «hennes» hus 🤯

Jeg er altså både mor og bonusmor selv, og mitt barn har også en bonusmor. Henne er jeg glad for, hun er en ressurs for mitt barn, Mitt barn elsker sin bonusmor, og det skal aldri mitt barn føle dårlig samvittighet for.. 

Anonymkode: 4a30b...d6c

[AnonymBruker]

På 15.7.2020 den 11.05, AnonymBruker skrev:

He he, jeg må le. Slike tråder er alltid en studie i menneskelig psyke. Når det ikke fungerer eller barna er uoppdragne så skyldes det visst alltid en «bitter, sjalu, hevngjerrig eks». Aldri at det faktisk kan vær tøft å pendle mellom to hjem, eller  en udugelig far eller en stemor som ikke gidder å prøve. Rart at alle mødre vil barna sine så vondt! Og rart at alle barn kun er marionetter for den ene forelderen enda de har dem like mye! Hva sier dette om far egentlig?

Og tenk på en ting, alle dere som hater eksen: Kanskje noen sier akkurat det samme om deg?

Anonymkode: e17f6...f75

TS/

Var dette et svar til annen debattant?😅 For jeg tror at eks i dette tilfellet er et hyggelig menneske som ble akkurat eks av omstendigheter og ikke noe annet?

Anonymkode: f2987...e6d

[AnonymBruker]

1 time siden, burgut skrev:

Dere kan jo være kjærester. Trenger ikke å gifte dere eller flytte sammen. Jeg ville ventet med å introdusere en kjæreste og «stesøsken» for mine barn til forholdet var trygt og stabilt,og jeg var sikker på at jeg ville satse på forholdet. 

 

På 15.7.2020 den 21.51, AnonymBruker skrev:

Sier som flere andre; særbo. Jeg har to barn, kjæresten har også to barn. De er alle mellom 5-8år, og vil selvsagt kreve en del oppfølging i en del år fremover. Vi er heldigvis enige om at barna kommer først, og har samarbeidsvillige ekser på hver vår kant. Så vi har samkjørt samværsukene slik at vi kan være sammen når vi ikke har barna. Vi treffes jevnlig med barna også, men da er det en tur på peppes eller lignende. Fungerer kjempefint for oss :). 

Anonymkode: 8b29c...54f

 

På 14.7.2020 den 23.52, AnonymBruker skrev:

jeg har særboer; orker ikke være stemor, og forholde meg til en uforutsigbar og vanskelig eks. liker egentlig barna godt, men manglende grensesetting/oppdragelse, og eksen gjør til at jeg orker ikke.

Anonymkode: d93bd...a16

 

På 14.7.2020 den 23.48, AnonymBruker skrev:

Hadde da valgt å være særboer og ikke samboer. Treffes med ham når han og evt.du har barnefri. 

Anonymkode: e2570...6c1

TS/

Det må bli dette om noe i det hele tatt skal være noe. Er dette holdbart og sosialt akseptert år etter år? Og stiller aldri barna spørsmål?

Anonymkode: f2987...e6d

[burgut]

M

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

 

 

TS/

Det må bli dette om noe i det hele tatt skal være noe. Er dette holdbart og sosialt akseptert år etter år? Og stiller aldri barna spørsmål?

Anonymkode: f2987...e6d

Du kan jo være ærlig med barnet/barna,at du har en kjæreste eller en venn du er ekstra glad i. 

Vet ikke om dette er sosialt akseptert,men det må vel være lov å bare være kjærester. Tror det blir mer og mer vanlig at par også lever fra hverandre. Jeg tenker at det burde være opp til hvert enkelt par hvordan de ønsker å dele livet sitt,om noen dømmer deg for det,synes jeg bare de burde passe sine egne saker. Om det fungerer for dere,er det jo tipp topp. Årene går fort,kanskje dere ønsker å flytte sammen når barna er eldre/voksne. Det kan jo være en venn for livet,en du kan dele livet ditt med når barna får sine egne liv.