Å velge noen med barn fra tidligere forhold

[AnonymBruker]

Har noen erfaring med å være totalt stengt for denne muligheten for å oppdage at det fungerer allikevel? Er i ferd med å forlate/ikke gå videre med hva som kan være det fineste mennesket jeg har møtt da det er barn med i bildet på begge sider og jeg ikke vil utsette mitt for det traumet jeg selv ble utsatt for (fikk bonussøster som ble revet bort like fort som hun kom)

Føler meg som et fryktelig menneske, men barn (utover egne og nære venners) er noe jeg ikke helt klarer, det er sånn at jeg går omveier for å slippe å gå forbi den lokale barnehagen (skammer meg selvfølgelig over dette men velger allikevel å innrømme og akseptere dette)

Det er en gang slik at barn er stor del av et menneske, som det er meningen at det skal være, bare skjønner ikke hvordan jeg skal tro på at jeg kan handtere det i fremtiden når dette er min grunninnstilling.
Å få disse vakre følelsene for et menneske som er så sterke at man mister pusten med gitte forutsetninger er så skikkelig håpløst. Det føles enda mer smålig når mitt barn kommer til å bli mottatt med åpne armer og jeg tror at jeg milevis fra å klare dette andre veien. 
Ser at jeg høres helt grusom ut men jeg er godt likt blant barn i min nærhet og er ellers helt normal, mitt barn er velfungerende og høyt elsket- jeg bare liker ikke barn generelt😳 (og foretrekker øvrige mennesker i små doser, det er kanskje der skoen trykker) Dette barnet er heller ikke veldig sjarmerende, har opplevd henne i andre situasjoner. Det er også lang tid før hun kan regnes som voksen så å tenke at man ikke skal ha en relasjon er ikke er alternativ.

Kan noen som har vært i den ene eller andre rollen dele tanker hadde jeg blitt veldig takknemlig, det er uvirkelig å være redd for et barn.

Anonymkode: f2987...e6d

[AnonymBruker]

Ja uff, mennesker altså!

Samliv og kjærlighetsrelasjoner hadde vært så fint, om det ikke hadde vært for alle disse forferdelige menneskene som hele tiden må involveres. 

Anonymkode: 7ffad...8d3

[AnonymBruker]

Involver deg med en mann viss du vil og stoler på han. Men det kan være du får en hysterisk x med på kjøpet som skal bestemme og styre. 

Anonymkode: 04852...3b7

[AnonymBruker]

Blir for meg litt som å spørre, kan jeg være med en fyr som har en eks.

Iblant har man fått et barn med en eks også. Ofte uplanlagt. Ligger ikke alltid en evig forpliktelse og evig kjærlighet i å ha lagd et barn med noen. Det kan til og med skje på en one night stand.

Folk har ansvar for det barnet. Eksen de fikk den med er bare det, en eks.

Så vær ei god stemor. Du og partner må bare late som dere er en egen familie nå, med hverandres barn som deres egne. Så er dere plutselig en familie og koser dere som en familie. Blås i DNA, tenk kun på at dere er en bra enhet og føl deg fri til å omfavne deres familie som dere har ført sammen.

Folk tenker for mye. Bare gjør det enkelt =) vær en flott familie, vis folk at det går Ann å få det til! Mange får det til!! 

Anonymkode: ed9ec...da5

[AnonymBruker]

Jeg vet akkurat hvordan du har det,for jeg er slik selv. Jeg prøvde å være sammen med en som hadde små barn og fikk bare en veldig unaturlig følelse rundt barnet, og med en eks/biomor med på kjøpet - grøss og gru- som tok stor plass ,ble det bare for mye. Aldri mer, har nok med mine egne,voksne barn. Neste mann på meg må ha barn over 16, hvertfall. Jeg er ikke god på små barn som ,syntes det er krevende og jeg er ferdig med den type ansvar. Og jeg også setter opp farten forbi barnehager, så vi er flere. Folk kan syntes hva de vil om det- sånn er jeg og jeg lever godt med det .

Anonymkode: ef74d...7aa

[AnonymBruker]

På 9.7.2020 den 19.06, AnonymBruker skrev:

Ja uff, mennesker altså!

Samliv og kjærlighetsrelasjoner hadde vært så fint, om det ikke hadde vært for alle disse forferdelige menneskene som hele tiden må involveres. 

Anonymkode: 7ffad...8d3

Hvorfor gidder du å svare liksom...

Anonymkode: f2987...e6d

[AnonymBruker]

Ikke aktuelt for min del. Blir for mye styr.

Anonymkode: fb628...8b1

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke aktuelt for min del. Blir for mye styr.

Anonymkode: fb628...8b1

Med klare grenser trenger det absolutt ikke å være styr! 

Min samboer har ei datter i tenårene. Er så lenge siden han fikk henne med eksen og de var en katastrofe sammen, altfor unge for barn osv.

Han har vært veldig striks på grenser. Så vi har egentlig bare ei deltidsdatter, hun blir fort lei oss og drar igjen. Kommer tilbake ett par uker senere til hun blir lei igjen. Ingen stress. Vi koser oss, også drar hun til moren og koser seg der. Skjønner ikke hva som er problemet? 

Anonymkode: ed9ec...da5

[AnonymBruker]

Totalt uaktuelt, mine dine våre er bare tull og blir mye styr. Hadde kansje gått med på det KUN hvis det var voksne barn det var snakk om, 20år+. 

Anonymkode: 45c47...315

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Totalt uaktuelt, mine dine våre er bare tull og blir mye styr. Hadde kansje gått med på det KUN hvis det var voksne barn det var snakk om, 20år+. 

Anonymkode: 45c47...315

Du er vel stuck i et kjedelig forhold og syns det er greit😘 forskjellige behov!

Anonymkode: 04852...3b7

[AnonymBruker]

Jeg kunne ikke blitt sammen med noen med småe barn. Grensen er vel på 10 år. Det handler om at jeg ikke orker småbarnsperioden igjen. Jeg kunne heller ikke blitt sammen med en med flere enn 2 barn. Og om biologisk mor viser seg å være et helvette, og far ikke klarer å sette tydelige og gode grenser rundt henne, er det også uaktuelt å gå noe videre med det forholdet. 
 

Men jeg har ingen problem med å bli glad i andre barn. Kommer an på barnet selvsagt, det må jeg innrømme. Og skulle det vise seg at jeg ikke klarte å bli glad nok i barnet til en ny type, ville jeg ikke gått videre med forholdet. Barn skal ikke kjenne på følelsen av å ikke bli likt og glad i av ny partner til foreldrene. Og sånt merker barn fort. Noe annet ville vært egoistisk. Enslige med barn kommer alltid som en pakkedeal, og klarer man ikke å bli glad i barna, fortjener man heller ikke faren eller moren. 

Anonymkode: cba35...b6b

[AnonymBruker]

På 9.7.2020 den 19.06, AnonymBruker skrev:

Ja uff, mennesker altså!

Samliv og kjærlighetsrelasjoner hadde vært så fint, om det ikke hadde vært for alle disse forferdelige menneskene som hele tiden må involveres. 

Anonymkode: 7ffad...8d3

Ja uff mennesker, er de ikke fæle? Så fint om alle bare kunne levd lykkelig, med halve ræva utenfor?

Anonymkode: 04852...3b7

[AnonymBruker]

Hadde da valgt å være særboer og ikke samboer. Treffes med ham når han og evt.du har barnefri. 

Anonymkode: e2570...6c1

[AnonymBruker]

jeg har særboer; orker ikke være stemor, og forholde meg til en uforutsigbar og vanskelig eks. liker egentlig barna godt, men manglende grensesetting/oppdragelse, og eksen gjør til at jeg orker ikke.

Anonymkode: d93bd...a16

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg har særboer; orker ikke være stemor, og forholde meg til en uforutsigbar og vanskelig eks. liker egentlig barna godt, men manglende grensesetting/oppdragelse, og eksen gjør til at jeg orker ikke.

Anonymkode: d93bd...a16

Da ha vi særbo!! Trenger ikke småbarna innpå som trenger pappa eler mamma....😨

Anonymkode: 04852...3b7

[AnonymBruker]

Jeg har tidligere tatt det valget - å gå inn i forhold med en som har barn. Har selv et barn fra tidligere forhold. Kort fortalt så hadde jeg en god relasjon til hans barn. Barnemoren var et rent helvete, og veldig sjalu. Spilte barnet opp mot meg, mitt barn og faren ved å si løgner og dikte opp historier som ikke hadde rot i virkeligheten. Dette førte, naturlig nok, til ambivalente følelser hos barnet som igjen førte til en meget ufin oppførsel (Mildt sagt) ovenfor mitt barn og meg. Far synes også situasjonen ble vanskelig og sjonglerte reaksjonene på oppførselen mellom å ta barnet i forsvar og å dempe atferden. Det hele ble veldig ambivalent. Vil si at 90% av grunnen til at forholdet tok slitt var grunnet den ustabile barnemoren og hennes verk som gikk hardt utover mitt barn. Personlig kommer jeg aldri til å gå inn i er forhold med en som har barn fra før, vell vitende om at ikke alle har en psyko barnemor.. men den sjansen er ikke villig til å ta. Ville skjønt om noen ikke ønsket å gå inn i et forhold med meg av samme grunn. 

Anonymkode: 12d8f...45e

[AnonymBruker]

Jeg føler meg heller ikke klar til å bli stemor. Så vi er særboere og jeg er bare kjæresten til pappaen deres. Har selv 3 barn så det hadde blitt et styr å mixe to familier med til sammen 5 jenter og 1 gutt. Så vi sees for det meste i de ukene vi ikke har barn. Vi går fint ilag alle sammen men absolutt bedre å slippe å bo sammen og å måtte ha en oppdragerrolle for andres barn. 

Anonymkode: 18134...d34

[AnonymBruker]

På 9.7.2020 den 18.46, AnonymBruker skrev:

Har noen erfaring med å være totalt stengt for denne muligheten for å oppdage at det fungerer allikevel? Er i ferd med å forlate/ikke gå videre med hva som kan være det fineste mennesket jeg har møtt da det er barn med i bildet på begge sider og jeg ikke vil utsette mitt for det traumet jeg selv ble utsatt for (fikk bonussøster som ble revet bort like fort som hun kom)

Føler meg som et fryktelig menneske, men barn (utover egne og nære venners) er noe jeg ikke helt klarer, det er sånn at jeg går omveier for å slippe å gå forbi den lokale barnehagen (skammer meg selvfølgelig over dette men velger allikevel å innrømme og akseptere dette)

Det er en gang slik at barn er stor del av et menneske, som det er meningen at det skal være, bare skjønner ikke hvordan jeg skal tro på at jeg kan handtere det i fremtiden når dette er min grunninnstilling.
Å få disse vakre følelsene for et menneske som er så sterke at man mister pusten med gitte forutsetninger er så skikkelig håpløst. Det føles enda mer smålig når mitt barn kommer til å bli mottatt med åpne armer og jeg tror at jeg milevis fra å klare dette andre veien. 
Ser at jeg høres helt grusom ut men jeg er godt likt blant barn i min nærhet og er ellers helt normal, mitt barn er velfungerende og høyt elsket- jeg bare liker ikke barn generelt😳 (og foretrekker øvrige mennesker i små doser, det er kanskje der skoen trykker) Dette barnet er heller ikke veldig sjarmerende, har opplevd henne i andre situasjoner. Det er også lang tid før hun kan regnes som voksen så å tenke at man ikke skal ha en relasjon er ikke er alternativ.

Kan noen som har vært i den ene eller andre rollen dele tanker hadde jeg blitt veldig takknemlig, det er uvirkelig å være redd for et barn.

Anonymkode: f2987...e6d

La ham gå.

Du kan ødelegge dette barnet ved å mislike henne og hennes tilstedeværelse. Ikke gjør det! 

Anonymkode: cec35...e99

[AnonymBruker]

He he, jeg må le. Slike tråder er alltid en studie i menneskelig psyke. Når det ikke fungerer eller barna er uoppdragne så skyldes det visst alltid en «bitter, sjalu, hevngjerrig eks». Aldri at det faktisk kan vær tøft å pendle mellom to hjem, eller  en udugelig far eller en stemor som ikke gidder å prøve. Rart at alle mødre vil barna sine så vondt! Og rart at alle barn kun er marionetter for den ene forelderen enda de har dem like mye! Hva sier dette om far egentlig?

Og tenk på en ting, alle dere som hater eksen: Kanskje noen sier akkurat det samme om deg?

Anonymkode: e17f6...f75

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Med klare grenser trenger det absolutt ikke å være styr! 

Min samboer har ei datter i tenårene. Er så lenge siden han fikk henne med eksen og de var en katastrofe sammen, altfor unge for barn osv.

Han har vært veldig striks på grenser. Så vi har egentlig bare ei deltidsdatter, hun blir fort lei oss og drar igjen. Kommer tilbake ett par uker senere til hun blir lei igjen. Ingen stress. Vi koser oss, også drar hun til moren og koser seg der. Skjønner ikke hva som er problemet? 

Anonymkode: ed9ec...da5

Nei, det har din mann ikke. Han er forelder for sin datter 24 timer i døgnet, også når hun ikke er fysisk tilstede i hans hjem. Skjer det noe med henne som gjør at hun ikke lenger kan/vil bo hos mor så er det far som må stille opp på heltid. Samværsordning er til for å sikre barnets rett til kontakt med begge foreldre, ikke foreldrenes rett til barnefri og å være deltidsforelder. 

Når man går inn i et forhold med barn fra før må man ha dette aspektet i bevisstheten. At til syvende og sist så har barnets far/mor en foresatt-rolle som kan kicke inn når som helst, og samværsmønstre kan forandre seg. Takler man kun å være bonusforelder når "strenge grenser" og sporadisk samvær praktiseres, så er man ikke klar for hva den rollen egentlig kan innebære. 

Anonymkode: dcd31...192