Jeg tok slankeoperasjon

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke noe om slike operasjoner, men går man bare ned 25kg?? Det er jo enkelt å få til på egenhånd! Jeg trodde det var snakk om å gå ned typ 50-100kg jeg..

Anonymkode: 420c5...ab4

Det kommer jo an på utgangspunktet ditt. Finnes flere som tar operasjon privat som "bare" er 100-120kg. De færreste jeg vet om som har tatt slankeoperasjon har blitt langt under 75 kg. Det er de siste kiloene de må jobbe ekstra for selv som operasjonen. Det er også vanlig blant flere å gå opp igjen en 5kg over tid for så å stabilisere seg mer, så da må en passe på igjen. Faren er jo å få i seg for mange raske og tette kalorier, som ved blant annet snacks der en kan spise lite i volum som likevel utgjør mange kalorier. 

Anonymkode: a81c5...a2e

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Joda, du har rett. Jeg kjenner bare jeg blir forbanna når den typiske "besserwisser klubben" kommer i slike tråder for å fortelle at man "må jo bare" ditt og datt. Det ville man aldri sagt til en med anoreksi. "Du må jo bare spise litt mer, finnes ingen snarveier her, sikker på at du er motivert"..? 

Jeg har alt man kan "drømme om" i forhold til både familieliv, økonomi og jobb. Høyere utdanning, godt gift i mange tiår, fantastisk flotte barn og romslig økonomi. Jeg har alltid jobbet hardt, og sjonglert familieliv med jobb og høyere utdannelse. Jeg er aktiv, og kjeder meg sjeldent. Likevel så har jeg en overspisingslidelse, og for meg å gå ned i vekt så føles det som å skulle bygge en pyramide, beseire en demon eller bestige Mount Everest på daglig basis. Jeg klarer så mye andre ikke klarer, men å komme ned på normal vekt og holde meg der er noe som krever så mye fokus fra meg at da vil all min energi gå utelukkende til det. Jeg klarer som regel gå ned når jeg har ferie (da er vekt og kost i fokus) eller har perioder hvor livet er stabilt og rolig. Likevel så er det veldig lite som skal til å vippe meg av pinnen, og jeg går virkelig ikke ned et gram om jeg ikke har et solid kcaloriunderskudd. Kroppen har vært overvektig så lenge at den "holder" på fedmen for alt det er verdt. Det er en kompleks sammensatt årsak til at mange ikke klarer å gå ned i vekt. Psykologisk og fysiologisk krever det voldsomt mye. Sosialt er det mange som føler så mye skam at de isolerer seg, og dissosierer seg ytterligere fra egen kropp. Man mister fullstendig relasjon til egen kropp, og makter ikke forholde seg til den. Heldigvis er jeg forbi fasen med skam, angst og sosial isolasjon, og lever et absolutt fullverdig liv. Men ja; jeg kjenner jeg blir så forbanna når folk snakker om alvorlige fedmeproblemer som om det bare er en filleting. NEI; når folk opereres og går opp igjen i vekt og har lang historikk med fedme så er det ikke bare å "ta seg sammen" og "være klar for å gjøre en innsats". Det er langt mer problematisk enn det. Så slike folk må slutte å gi råd og snakke om noe man åpenlyst ikke har peiling på! 

Anonymkode: b7b38...d08

Hva tror du man sier til en som er rusmisbruker da? "Det er jo bare å slutte." Jeg synes du er et utmerket eksempel på det du klandrer andre for å være. Du har ufattelig lite innsikt i hvordan det er å leve med annen type sykdom. Og jo, anorektikere får klar beskjed av svært mange at det "bare er å spise" og gjentatte oppfordringer om å "ta seg et kakestykke, flisa" og "du ser syk ut" osv. Tro det eller ei er undervekt lettere for andre å kommentere høylytt enn overvekt. 

Det er dessuten mange som sliter med diverse sykdommer som har gjort seg "vellykket" på andre områder i livet. 

Uansett er det åpenbart at det innlegget du sikter til var en respons til at man mister motivasjon på grunn av at man ikke er garantert metthetsfølelse etter mindre mengde mat etter en slik operasjon. En operasjon er ikke en lett utvei, og det krever ganske mye for at man ikke skal gå opp i vekt igjen. Det som er riktig måte å håndtere det på er individuelt, og det er slettes ikke alle sykelig overvektige som når opp til en overspisingsdiagnose. 

 

Anonymkode: 7e228...cd3

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke noe om slike operasjoner, men går man bare ned 25kg?? Det er jo enkelt å få til på egenhånd! Jeg trodde det var snakk om å gå ned typ 50-100kg jeg..

Anonymkode: 420c5...ab4

Man går på intensiv kur i forkant. For min del gikk jeg ned 5 kg på denne, altså totalt 30 kg. Målet mitt var aldri å bli tynn, men normalvektig for å unngå hjerte/kar sykdommer og diabetes vi har mye av i familien. Er fornøyd der jeg er i dag.

Jeg hadde da gjennom flere år gått gjennom gode både slanke, og/eller livstilsopplegg med tett kontakt med lege. Pga insulinresistens og pco var det umulig å komme ned i normalvekt til tross for riktig kosthold og mer aktivitet en gjennomsnittspersonen. Har alltid vært godt trent, men disse kg hang på. Ble derfor anbefalt gastric sleeve (som ikke fjerner noe av tarmene).

Tror nok som flere nevner at det er viktig at hodet følger med, og for min del har jeg opprettholdt samme kosholdet jeg hadde i flere år før operasjonen, men der jeg tidligere lå «stabilt» på 110, ligger jeg nå helt stabilt på 80kg.

Anonymkode: 6018f...8a3

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 9.7.2020 den 15.15):

Og jo, anorektikere får klar beskjed av svært mange at det "bare er å spise" og gjentatte oppfordringer om å "ta seg et kakestykke, flisa" og "du ser syk ut" osv. Tro det eller ei er undervekt lettere for andre å kommentere høylytt enn overvekt. 

 

Anonymkode: 7e228...cd3

Noen mennesker mangler fullstendig innsikt i psykiske lidelser, og ofte er det de som roper høyest. Det er lite som irriterer meg mer enn at folk uttaler seg som om de var eksperter - uten å ha peiling i det hele tatt. 

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva tror du man sier til en som er rusmisbruker da? "Det er jo bare å slutte." Jeg synes du er et utmerket eksempel på det du klandrer andre for å være. Du har ufattelig lite innsikt i hvordan det er å leve med annen type sykdom. Og jo, anorektikere får klar beskjed av svært mange at det "bare er å spise" og gjentatte oppfordringer om å "ta seg et kakestykke, flisa" og "du ser syk ut" osv. Tro det eller ei er undervekt lettere for andre å kommentere høylytt enn overvekt. 

Det er dessuten mange som sliter med diverse sykdommer som har gjort seg "vellykket" på andre områder i livet. 

Uansett er det åpenbart at det innlegget du sikter til var en respons til at man mister motivasjon på grunn av at man ikke er garantert metthetsfølelse etter mindre mengde mat etter en slik operasjon. En operasjon er ikke en lett utvei, og det krever ganske mye for at man ikke skal gå opp i vekt igjen. Det som er riktig måte å håndtere det på er individuelt, og det er slettes ikke alle sykelig overvektige som når opp til en overspisingsdiagnose. 

 

Anonymkode: 7e228...cd3

Jeg ser poenget ditt i at det kan fremstå som at jeg ikke er medfølende med anorektikere, bulimikere eller rusmisbrukere. Tro meg, det er jeg. Jeg tror virkelig ikke de har det noe enklere, tvert imot så er alle ovennevnte mer dødelig enn fedme, om man først er så syk at man har en alvorlig lidelse. (Ja; Flere dør av anoreksi og bulimi enn overspising.)

Og ja, de får sikkert sleivspark hele tida de også.

Min opplevelse er dog at både anoreksi, bulimi og rusmisbruk er lettere å "forkle" og skjule for resten av verden enn fedme, forutsatt at den ikke er så graverende at man ser sykdommen ved første øyekast. Mange kan ha alvorlige spiseforstyrrelser og rusproblemer uten at det vises. De dømmes derfor ikke på samme måte.

 Fedme er det første folk ser. Dermed er du ofte definert innen du har åpnet munnen.

Jeg har jobbet med anoreksi/bulimi selv, og ble overrasket over hvor mange som ikke "ser" anorektisk/bulimisk ut, som likevel har denne forstyrrelsen. Når jeg er normalvektig (noe jeg er i perioder i livet) så kan jeg kjenne meg igjen i det: at jeg fremstår "normal", men jeg sliter likevel massivt for å se slik ut, og en del av meg kan kjenne på at fasaden før eller senere vil sprekke, som en alkoholiker som vet innerst inne at det bare er snakk om dager eller uker før vedkommende faller av vannvogna for all energi sirkulerer rundt det å ikke gjøre det, og du kjemper en kamp i motstrøm og oppoverbakke. Likevel er det bedre å være overspiser som er normalvektig enn overspiser som er tykk fordi du slipper stigmaene. Du slipper blikkene og angsten. Og du slipper de fordummende kommentarene. Men er du bare bikket 10-15 kg over normalvekt så begynner det. Å bevege seg mellom "normalvekt" og "fedme" gjennom livet er som å gå inn og ut av to parallelle verden: i den ene er du høyt respektert, møtes med nyskjerrige blikk, mottar flere smil av tilfeldige fremmede, flere hyggelige samtaler og bor rett og slett i en bedre verden, der hvor du "alltid" er velkommen hvor enn du drar. Som overvektig ser ikke verden sånn ut. Mennesker møter deg ikke på den måten. De unngår blikket ditt, ser en annen vei. Du må alltid helst arugmentere litt ekstra for å få gjennom et poeng på jobb, ingen bare "godtar" dine påstander, de har alltid en form for mistillit til hva du sier (fordi det ligger en form for inkompetanse i det du sier, da det kommer fra en overvektig) 

Jeg har vokst opp med andre som var lubben/moderat overvektig, som jeg vet i dag er slank grunnet diverse rusmidler. Jeg har i perioder vært veldig misunnelig og vurdert samme løsning selv, selv om jeg aldri har gått den veien. Og ja; Så ille er faktisk ekstrem overvekt. Jeg vet disse har slitt så mye med rusmisbruket at de har mista samvær med egne barn, forhold har gått i oppløsning, jobber har gått til helvete. Og hovedårsaken har vært et ønske om å være slank, som har vært så sterkt at det har trumfet alle andre ting livet har å tilby. 

Så nei, jeg tror virkelig ikke rusmisbrukere eller anorektikere/bulimikere har det bedre. Det vises dog ikke nødvendigvis på samme måte som fedme, og sånn sett slipper de unna stigmatisering like kjapt som overvekt får det. Når rusmisbruket, anoreksien/bulimien er så alvorlig at den vises, så er de i samme bås som oss med ekstrem fedme, når det gjelder stigmatisering.

Anonymkode: b7b38...d08

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser poenget ditt i at det kan fremstå som at jeg ikke er medfølende med anorektikere, bulimikere eller rusmisbrukere. Tro meg, det er jeg. Jeg tror virkelig ikke de har det noe enklere, tvert imot så er alle ovennevnte mer dødelig enn fedme, om man først er så syk at man har en alvorlig lidelse. (Ja; Flere dør av anoreksi og bulimi enn overspising.)

Og ja, de får sikkert sleivspark hele tida de også.

Min opplevelse er dog at både anoreksi, bulimi og rusmisbruk er lettere å "forkle" og skjule for resten av verden enn fedme, forutsatt at den ikke er så graverende at man ser sykdommen ved første øyekast. Mange kan ha alvorlige spiseforstyrrelser og rusproblemer uten at det vises. De dømmes derfor ikke på samme måte.

 Fedme er det første folk ser. Dermed er du ofte definert innen du har åpnet munnen.

Jeg har jobbet med anoreksi/bulimi selv, og ble overrasket over hvor mange som ikke "ser" anorektisk/bulimisk ut, som likevel har denne forstyrrelsen. Når jeg er normalvektig (noe jeg er i perioder i livet) så kan jeg kjenne meg igjen i det: at jeg fremstår "normal", men jeg sliter likevel massivt for å se slik ut, og en del av meg kan kjenne på at fasaden før eller senere vil sprekke, som en alkoholiker som vet innerst inne at det bare er snakk om dager eller uker før vedkommende faller av vannvogna for all energi sirkulerer rundt det å ikke gjøre det, og du kjemper en kamp i motstrøm og oppoverbakke. Likevel er det bedre å være overspiser som er normalvektig enn overspiser som er tykk fordi du slipper stigmaene. Du slipper blikkene og angsten. Og du slipper de fordummende kommentarene. Men er du bare bikket 10-15 kg over normalvekt så begynner det. Å bevege seg mellom "normalvekt" og "fedme" gjennom livet er som å gå inn og ut av to parallelle verden: i den ene er du høyt respektert, møtes med nyskjerrige blikk, mottar flere smil av tilfeldige fremmede, flere hyggelige samtaler og bor rett og slett i en bedre verden, der hvor du "alltid" er velkommen hvor enn du drar. Som overvektig ser ikke verden sånn ut. Mennesker møter deg ikke på den måten. De unngår blikket ditt, ser en annen vei. Du må alltid helst arugmentere litt ekstra for å få gjennom et poeng på jobb, ingen bare "godtar" dine påstander, de har alltid en form for mistillit til hva du sier (fordi det ligger en form for inkompetanse i det du sier, da det kommer fra en overvektig) 

Jeg har vokst opp med andre som var lubben/moderat overvektig, som jeg vet i dag er slank grunnet diverse rusmidler. Jeg har i perioder vært veldig misunnelig og vurdert samme løsning selv, selv om jeg aldri har gått den veien. Og ja; Så ille er faktisk ekstrem overvekt. Jeg vet disse har slitt så mye med rusmisbruket at de har mista samvær med egne barn, forhold har gått i oppløsning, jobber har gått til helvete. Og hovedårsaken har vært et ønske om å være slank, som har vært så sterkt at det har trumfet alle andre ting livet har å tilby. 

Så nei, jeg tror virkelig ikke rusmisbrukere eller anorektikere/bulimikere har det bedre. Det vises dog ikke nødvendigvis på samme måte som fedme, og sånn sett slipper de unna stigmatisering like kjapt som overvekt får det. Når rusmisbruket, anoreksien/bulimien er så alvorlig at den vises, så er de i samme bås som oss med ekstrem fedme, når det gjelder stigmatisering.

Anonymkode: b7b38...d08

Jeg har hatt anoreksi, og jeg følte ikke det var så veldig stigmatiserende. Alle ser helt tydelig at du er syk, og jeg opplevde hvertfall bare støtte og omsorg stort sett. Sånn sett er det nok en enklere sykdom å ha, for man må ikke argumentere for at man er syk. Samtidig blir man beundret av andre med anoreksi. Sykt ja, men det føltes ikke negativt. Man er også nærmere det som for mange er et ideal, nemlig en kropp som nærmer seg modellkroppen. Samt at man har styrke og kontroll nok til å spise lite. Jeg kjenner ei med ekstrem fedme og hun er enig med meg. Hun opplever mye forrakt i helsevesenet, ingen sympati og mye stygge blikk. Ingen tror på at hun er syk, og det totale kontrolltapet ift mat er meget skamfult.

Anonymkode: 420c5...ab4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt anoreksi, og jeg følte ikke det var så veldig stigmatiserende. Alle ser helt tydelig at du er syk, og jeg opplevde hvertfall bare støtte og omsorg stort sett. Sånn sett er det nok en enklere sykdom å ha, for man må ikke argumentere for at man er syk. Samtidig blir man beundret av andre med anoreksi. Sykt ja, men det føltes ikke negativt. Man er også nærmere det som for mange er et ideal, nemlig en kropp som nærmer seg modellkroppen. Samt at man har styrke og kontroll nok til å spise lite. Jeg kjenner ei med ekstrem fedme og hun er enig med meg. Hun opplever mye forrakt i helsevesenet, ingen sympati og mye stygge blikk. Ingen tror på at hun er syk, og det totale kontrolltapet ift mat er meget skamfult.

Anonymkode: 420c5...ab4

❤️ 

Anonymkode: b7b38...d08

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Man går på intensiv kur i forkant. For min del gikk jeg ned 5 kg på denne, altså totalt 30 kg. Målet mitt var aldri å bli tynn, men normalvektig for å unngå hjerte/kar sykdommer og diabetes vi har mye av i familien. Er fornøyd der jeg er i dag.

Jeg hadde da gjennom flere år gått gjennom gode både slanke, og/eller livstilsopplegg med tett kontakt med lege. Pga insulinresistens og pco var det umulig å komme ned i normalvekt til tross for riktig kosthold og mer aktivitet en gjennomsnittspersonen. Har alltid vært godt trent, men disse kg hang på. Ble derfor anbefalt gastric sleeve (som ikke fjerner noe av tarmene).

Tror nok som flere nevner at det er viktig at hodet følger med, og for min del har jeg opprettholdt samme kosholdet jeg hadde i flere år før operasjonen, men der jeg tidligere lå «stabilt» på 110, ligger jeg nå helt stabilt på 80kg.

Anonymkode: 6018f...8a3

Jeg må bare spørre, hvis du gikk ned 5kg på den kuren i forkant. Hvorfor ikke bare fortsette på den til du hadde ønsket vekt? Hvordan kan du si at det var umulig å gå ned når du faktisk fikk det til når slankeoperasjonen fungerte som gulrot? Jeg tenker jo at en slik operasjon med alle komplikasjonene som kan komme, burde være absolutt siste valg..

Anonymkode: 420c5...ab4

[AnonymBruker]

Jeg må beklage kvassheten i min opprinnelige kommentar. Det jeg mente å si er at operasjon i seg selv ikke er nok for å "løse" en spiseforstyrrelse. Det er bare et hjelpemiddel, og utgjør ett steg på en lang vei mot vaneendring og et sunnere forhold til mat. Det blir ikke noe fysisk endring uten å endre psyken: disse to er sveiset sammen. Det er det jeg mener når jeg sier det ikke er noen snarveier. Hele jobben må gjøres, operasjon eller ikke. 

Anonymkode: b2353...01c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt anoreksi, og jeg følte ikke det var så veldig stigmatiserende. Alle ser helt tydelig at du er syk, og jeg opplevde hvertfall bare støtte og omsorg stort sett. Sånn sett er det nok en enklere sykdom å ha, for man må ikke argumentere for at man er syk. Samtidig blir man beundret av andre med anoreksi. Sykt ja, men det føltes ikke negativt. Man er også nærmere det som for mange er et ideal, nemlig en kropp som nærmer seg modellkroppen. Samt at man har styrke og kontroll nok til å spise lite. Jeg kjenner ei med ekstrem fedme og hun er enig med meg. Hun opplever mye forrakt i helsevesenet, ingen sympati og mye stygge blikk. Ingen tror på at hun er syk, og det totale kontrolltapet ift mat er meget skamfult.

Anonymkode: 420c5...ab4

Det er trist, en anorektiker og en overspiser kan være like syke. Folk tenker at den ene har enorm viljestyrke, mens den andre er lat og fråtser. 

Jeg lider av overspising, men er tilnærmet normalvektig. Bruker jo all min energi på å holde det i sjakk, for det er ikke akkurat mye behandling å få heller. Da jeg var 50 kilo tyngre ble jeg henvist av legen min til ernæringsfysiolog, men ble avvist av sykehuset. Veldig uheldig. Nå greide jeg å gå ned selv, men det er det ikke alle som klarer. 

Anonymkode: 2fb6e...fed

[Purple_Pixiedust]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er trist, en anorektiker og en overspiser kan være like syke. Folk tenker at den ene har enorm viljestyrke, mens den andre er lat og fråtser. 

Jeg lider av overspising, men er tilnærmet normalvektig. Bruker jo all min energi på å holde det i sjakk, for det er ikke akkurat mye behandling å få heller. Da jeg var 50 kilo tyngre ble jeg henvist av legen min til ernæringsfysiolog, men ble avvist av sykehuset. Veldig uheldig. Nå greide jeg å gå ned selv, men det er det ikke alle som klarer. 

Anonymkode: 2fb6e...fed

Ja det er trist. Jeg er slik mot meg selv. Når jeg er i perioder hvor jeg klarer å sulte meg og presse kroppen ned i vekt så kjenner jeg på mestring, kontroll og stolthet når jeg får kommentarer på at jeg er for tynn. Når jeg er i perioder med overspising derimot kjenner jeg på stor selvforakt og kontrolltap, og jeg liker IKKE å få kommentarer på at jeg ser sunnere ut med noen ekstra kg. Jeg vil jo ikke se sunnere ut, jeg vil se tynn ut. Være så usynlig som mulig fysisk, som jeg føler jeg er. Men det er virkelig reduserende på livskvaliteten med denne spiseforstyrrelsen selv om jeg for det meste ligger på en BMI på rundt 20. Føler ikke jeg blir tatt helt seriøst i helsevesenet på hvor mye dette plager meg da. Nettopp fordi jeg er normalvektig og har muskler.

Jeg tenker ikke sånn rundt andre da. Jeg vet jo hvor vanskelig det er, og kjenner på empati. 

Endret 9. juli 2020 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er trist, en anorektiker og en overspiser kan være like syke. Folk tenker at den ene har enorm viljestyrke, mens den andre er lat og fråtser. 

Jeg lider av overspising, men er tilnærmet normalvektig. Bruker jo all min energi på å holde det i sjakk, for det er ikke akkurat mye behandling å få heller. Da jeg var 50 kilo tyngre ble jeg henvist av legen min til ernæringsfysiolog, men ble avvist av sykehuset. Veldig uheldig. Nå greide jeg å gå ned selv, men det er det ikke alle som klarer. 

Anonymkode: 2fb6e...fed

Ja ikke sant. Det er jo en psykisk lidelse som virkelig er jævelig å leve med! Grunnen til at anorektikere blir tatt mer alvorlig, er jo at det fysisk er ganske akutt farlig. Når det gjelder overspisingslidelse er grensene mer flytende. De fleste overvektige er jo ikke psykisk syke, det gjelder jo 1/3 av befolkningen. Jeg var alvorlig undervektig, men klarte vha behandling å komme innenfor normal bmi. Og selv om hodet mitt fortsatt er ganske psykt, er det mye mindre oppfølging fra helsevesenet. Og det er jo naturlig, for jeg er ikke i akutt fare lenger.

Anonymkode: 420c5...ab4

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja ikke sant. Det er jo en psykisk lidelse som virkelig er jævelig å leve med! Grunnen til at anorektikere blir tatt mer alvorlig, er jo at det fysisk er ganske akutt farlig. Når det gjelder overspisingslidelse er grensene mer flytende. De fleste overvektige er jo ikke psykisk syke, det gjelder jo 1/3 av befolkningen. Jeg var alvorlig undervektig, men klarte vha behandling å komme innenfor normal bmi. Og selv om hodet mitt fortsatt er ganske psykt, er det mye mindre oppfølging fra helsevesenet. Og det er jo naturlig, for jeg er ikke i akutt fare lenger.

Anonymkode: 420c5...ab4

Det er sant, anoreksi er mer akutt. Mens overvekt drar med seg en haug av livsstilssykdommer som tar livet av folk over tid. Så generelt sett vil jeg tro det er like farlig.

Anonymkode: 2fb6e...fed

[Purple_Pixiedust]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er sant, anoreksi er mer akutt. Mens overvekt drar med seg en haug av livsstilssykdommer som tar livet av folk over tid. Så generelt sett vil jeg tro det er like farlig.

Anonymkode: 2fb6e...fed

Lurer på hvordan tallene ser ut hvis man ser på hva som tar flest liv på sikt. Når det gjelder død direkte pga under- og overvekt. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

Lurer på hvordan tallene ser ut hvis man ser på hva som tar flest liv på sikt. Når det gjelder død direkte pga under- og overvekt. 

Man kan ikke se på undervekt vs overvekt, men anoreksi vs overspisingslidelse. Folk må jo få velge selv om de vil spise for mye/usunt, røyke eller kjøre motorsykkel. Alt dette er dårlige valg som kan forkorte livet. Anoreksi regnes som den mest dødelige psykiske sykdommen. Det er også vist at det er mye mer skadelig å være bare noen få kilo undervektig enn flere titalls kilo overvektig. Men igjen, helsevesenet må prioritere, det gjelder overalt. Og anoreksi er mye mer akutt enn overspisingslidelse.

Anonymkode: 420c5...ab4

[AnonymBruker]

Jeg blir sulten av antidepressiva og antipsykotika. Og det var derfor jeg gikk opp flere ti talls kilo.

Anonymkode: a38ac...39c

[Purple_Pixiedust]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man kan ikke se på undervekt vs overvekt, men anoreksi vs overspisingslidelse. Folk må jo få velge selv om de vil spise for mye/usunt, røyke eller kjøre motorsykkel. Alt dette er dårlige valg som kan forkorte livet. Anoreksi regnes som den mest dødelige psykiske sykdommen. Det er også vist at det er mye mer skadelig å være bare noen få kilo undervektig enn flere titalls kilo overvektig. Men igjen, helsevesenet må prioritere, det gjelder overalt. Og anoreksi er mye mer akutt enn overspisingslidelse.

Anonymkode: 420c5...ab4

Okei. Ja, det er jo ikke tvil om at anoreksi er alvorlig. Jeg har ikke vært så undervektig at det har kvalifisert til anoreksi. Min spiseforstyrrelse er "uspesifisert". 

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men da er motivasjonen min borte hvis man ikke blir mettere etter operasjonen!

Anonymkode: c14a3...466

Man blir jo mettere etter operasjonen. Magesekken "tilbakestilles" slik som hos en slank person. Men det er vel så viktig da å holde et sunt kosthold etter man har oppnådd ønskelig vekt. Slankeoperasjon er et hjelpemiddel, ikke en løsning! Man må jo uansett endre kosthold, og kan ikke fortsette å prøve å trykke i seg som før. Man må også se på HVA man spiser, slik at man vet at man får et riktig sammensatt måltid. 

Anonymkode: 90d94...86f

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man blir jo mettere etter operasjonen. Magesekken "tilbakestilles" slik som hos en slank person. Men det er vel så viktig da å holde et sunt kosthold etter man har oppnådd ønskelig vekt. Slankeoperasjon er et hjelpemiddel, ikke en løsning! Man må jo uansett endre kosthold, og kan ikke fortsette å prøve å trykke i seg som før. Man må også se på HVA man spiser, slik at man vet at man får et riktig sammensatt måltid. 

Anonymkode: 90d94...86f

Det høres ut som altfor mye jobb 🙃

Anonymkode: 204c3...93d

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, TS har helt sikkert ikke forsøkt noe annet enn å hoppe på operasjonsbordet. Hva får deg til å tro at hun ikke er "innstilt på å gjøre jobben"? Du drar fram den typiske myten at de som sliter med fedme og seriøs overvekt er "late" siden de "ikke er innstilt på å gjøre jobben". 

TS; DU kommer til å få masse beserwissere som har gått ned noen kilo på et grethe roede kurs en gang eller to, som vil belære deg om hvor lat, umotivert og doven du er. 

Jeg tok gastric sleeve for flere år siden, gikk kjapt ned og like kjapt opp. Jeg har endelig blitt tatt seriøst av fastlege og henvist til fedmepoliklinikk. Synd jeg måtte betale for egen operasjon, vært på utallige "livsstilsendrings" kurs, coacher, ti tusenvis av kroner til PT timer, Grethe Roede, Fedon m.m, pluss en operasjon som mislykkes FØR jeg ble henvist! 

Har fått diagnosen "overspisingslidelse", og gått i behandling.

Er fortsatt like stor, legger man på seg og blir så stor tar det lang tid før man klarer å gå ned, selv om man ikke er i en periode med overspising. Jeg får forhåpentligvis oppfølging "for livet", da jeg trenger det. 

Veldig få forstår hvordan det er å leve med en overspisingslidelse. Jeg har oppnådd mer i livet enn de fleste, men spesielt når jeg møter stress eller får store bekymringer i livet så døyver jeg dette med mat. Det er ikke en bevisst handling hvor jeg tenker at "nå skal jeg sette meg ned å spise meg feit"! Det er noe som går på autopilot for at jeg skal overleve og mestre hverdagen. Jeg har mange ganger ønsket meg en annen type lidelse, og seriøst vurdert å gå over til narkotika, for å heller bruke det som en måte å avlede meg selv fra "trøkket" når det står på som verst. Jeg hadde garantert blitt møtt med mindre fordommer om jeg var narkoman enn som feit! 

Snakk med fastlegen din TS, og be om å bli henvist. 

Anonymkode: b7b38...d08

Men her så skriver du jo egentlig en bekreftelse på hva jeg skriver, at man må ta tak i grunnen til at man er blitt overvektig i utgangspunktet, at en slankeoperasjon ikke er en quick fix, men en vei til å nå et mål.
Du tillegger meg meninger jeg ikke har og dine egne tanker om hva jeg tydeligvis har ment og dømmer meg utifra det.
Jeg har ikke noe sted skrevet noe om latskap, jeg har skrevet om livstilsendring og at man må ta ansvar for å endre livsstilen som har gitt overvekt, i det ligger jo både fysisk og psykisk. Flere overvektige jeg kjenner er mye mer aktiv enn hva jeg er, slett ikke late, men de har enten genmessige utfordringer som gjør at de legger fort på seg, eller usunt forhold til mat, som gjør at det aktive livet ikke er nok for å holde vekten.

Selv kjenner jeg flere som har tatt slankeoperasjon, kun 2 av de har gjort endringer slik at de klarer å holde vekten nede. De er aktive, går turer og spiser sunnere til daglig, men koser seg likevel med god usunn mat innimellom. Det er en kamp hver dag for å ikke falle tilbake i gamle spor. Nå er det ingen av de som har overspisingslidelse, som nok ikke er noe alle som tar slankeoperasjon har, men for endel kan det nok ligge psykiske årsaker til overspisingen og da må man jobbe med den biten ellers vil man havne tilbake i gamle vaner.

2 av de som faktisk nå er større enn hva de var når de tok slankeoperasjon privat, går aldri turer, trener ikke og når jeg har vært på middag der så er det fløtesauser, store mengder mat, kaker, snop og brus i lange baner, og slett ikke bare i besøk eller helger, men noe man gjør for å "kose seg" ref snapper man mottar. De har levd som før operasjonen og har ikke endret noe ved livsstilen sin.
Er flere jeg kjenner som går oppover, men der det er såpass kort tid siden operasjon at de ikke har kommet tilbake til gammel vekt men er på vei.

Og så har vi den tristeste saken, en som fikk sykdom utløst av operasjonen som gjør at vedkommende er blitt ufør og dermed ikke er i så mye bevegelse og dermed ikke klarer å holde vekten sin. Slike saker finnes og det er alltid en risiko ved slike operasjoner som dessverre ikke snakkes mye om. Man bør være skeptisk til operasjon og bør få mer informasjon i forkant og ikke minst få oppfølging etterpå. 

Mitt svar til TS var hennes vinkling til at motivasjonen var å ikke være like sulten lenger. Mitt fokus var at det burde ikke være motivasjonen hennes/hans, men det å få en varig endring som ga ett langsiktig sunnere liv.

Anonymkode: e00ab...e72