Jeg ønsker barn, samboer vil vente

[AnonymBruker]

Så utrolig godt å høre, TS! Noen trenger rett og slett bare en litt streng kjæreste! Jeg lever med en sånn mann selv, og begynner å bli vant til det etter 10 år 😅 jeg svarte deg helt i starten (jeg som er gravid med nr 2) og tror du gjør klokt i å ikke strekke strikken for langt (med å tvinge gjennom å slutte på pille med en gang), det var det som var min erfaring også når han feks var redd for sex i starten, det føltes greit å la han ta det litt i sitt tempo før jeg til slutt måtte være litt strengere. Det kan kanskje ta litt tid å bli gravid for dere siden han holder litt igjen, men husk at også han gir ganske masse nå! Dere har endelig klart å møtes på halvveien, så du gjør nok klokt i å gi han litt rom og.

Anonymkode: 55adb...bfd

[AnonymBruker]

10 timer siden, WhisperingWind skrev:

Jeg hadde jeg faktitsk revurdert hele forholdet. Hadde sagt at det er helt greit om han ikke vil ah barn, men vær for faen ærlig om det. Du vil ha barn og klokken tikker. Om han ikke er klar nå så må du finne deg en mann som faktisk ønsker det samme som deg.

 

Jeg var i en tilsvarende situasjon som TS, og for meg endte det med at "snart" ikke var bra nok for meg. 
For min del var det også slik at når jeg tok opp temaet og ville snakke om når "snart" kunne bli, så ville han ikke sette noen dato på det. 

Dette fikk meg til å revurdere hele forholdet. Både om vi fortsatt hadde samme mål og verdier i livet, og om vi egentlig fortsatt hadde et forhold basert på at vi var glade i hverandre.
For min del førte det til at jeg begynte å se på andre menn. Og være åpen for å se bra ting ved andre. 
Endte med å søke bekreftelse utenfor forholdet, både på at jeg var bra nok og attraktiv, og på at det fantes menn der ute som var klare for barn. (Og som kanskje hadde betydelig mye mer til felles med meg.) 

Så for meg var nok dette med barn, og kommunikasjon rundt temaet barn, dråpen som fikk begeret til å renne over, i forhold til å begynne å tenke at forholdet vårt ikke var bra for meg. Jeg startet nok også sorgprosessen over forholdet når jeg ikke opplevde å bli møtt på mine behov om å snakke om barn.

For min del oppdaget jeg at det fantes bedre ting der ute. Og var nok opp over ørene forelsket i en annen da jeg omsider brøt med samboeren. 
Endte med å bli sammen med og starte prøving på barn med den andre bare et drøyt år etter bruddet. Og selv om det tok tid å bli gravide, så er jeg fortsatt overbevist om at det tok meg kortere tid når jeg byttet ut samboeren, enn om jeg skulle vente til han var klar.

Nå fant nok både jeg og exen ut at forholdet vårt ikke var det det burde ha vært, og at det var en bra ting at vi ikke fikk barn sammen. Han brukte noen år ekstra, siden bruddet kom mer som et sjokk på han, på å møte kvinnen i sitt liv. Barna kom derfor noen år etter at jeg fikk mine.  
Det viste seg, i retrospekt, at vi ikke hadde den nødvendige respekten for hverandre, og at vi ikke lenger hadde samme mål i livet. 

 

Nå vil ikke jeg si at det var kun behovet for å få barn som var så altoppslukende for meg at jeg ikke fant glede i noe annet. Og det var ikke samboerens "ikke ennå" og "snart" til barn som egentlig var problemet i forholdet vårt. Det var kun et tydelig symptom. 
Det var altså at vi egentlig var såpass forskjellige, hadde så forskjellige tanker og planer om vår felles fremtid, og ikke minst at vi nok begge manglet noe i forholdet. Vi var nok mer sammen av bekvemmelighet enn av at vi egentlig fortsatt var glade i hverandre på riktig måte. 

Det fine var jo at vi begge kom ut av dette med et klart bilde på hva som var riktig og viktig for oss i et forhold, og at vi begge fant "den store kjærligheten" i våre første forhold etter bruddet.

Anonymkode: d64de...fcd