Jeg ønsker barn, samboer vil vente

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg vil med dette, men trenger å få luftet tankene litt. Mitt ønske om barn er altoppslukende. Det er mitt største ønske i hele verden og jeg har drømt om barn og familie siden jeg var en liten jente. Ønsket meldte seg for fullt når jeg var rundt 23 og det var på den tiden jeg begynte å snakke med samboer om det. Han ønsket å vente og det respekterte jeg. Han har alltid sagt at vi måtte komme oss inn på boligmarkedet før vi begynte å tenke på barn. Noe jeg for så vidt var enig i at var fornuftig. Men behovet og ønske om barn har bare blitt større og større.

jeg er nå 26 og han er 29. Vi har kjøpt bolig og har faste, stabile jobber. Eier to biler, en hund og en katt. Har alt på stell. Han vil fortsatt vente med barn. Jeg er kjempe lei meg, gråter hver kveld når jeg er alene eller har lagt meg og det gjør vondt. Disse tankene er helt altoppslukende for meg. Jeg tenker på det hver eneste dag og føler jeg er på vei ned i et svart hull. Depressive tanker. Han vet hvor stort ønsket mitt er, men vet ikke at jeg gråter og ikke har det bra. Fordi jeg vil respektere han ønske også. Å ikke presse han. Har spurt om han faktisk vil ha barn. Og han sier ja. Snart. Men ikke helt enda. Det stresser meg. Tenk om vi ikke kan få barn. Eller tenk om det tar kjempe lang tid. Jeg føler jeg blir mer og mer deppa. Er ikke lykkelig. Lei av å vente og lei av å ikke få svar på når. Jeg har ingenting å forholde meg til. Ingen tidsperspektiv. Bare snart. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette......kjenner ikke glede over noe lenger. Forstår at jeg må klare å legge tankene om barn til side en stund men klarer ikke. Kanskje noen har det lignende eller har vært gjennom noe av de samme følelsene som har noen tips til hvordan jeg skal takle det?

Anonymkode: fd0c1...e31

[AnonymBruker]

Hei du! Det høres ut som at nå er tankene blitt såpass altoppslukende, at nå må du faktisk bare snakke med samboeren din igjen! Ikke for å sette hardt mot hardt eller noe, men forklare akkurat det du sier her; at dette gnager på deg, og at du ikke kan fortsette å leve med "kanskje snart". Kanskje han trenger en liten dytt, kanskje han ikke tenker noe fra eller til med å utsette, eller er redd for å forandre det dere har. De færreste våkner en dag og tenker "NÅ er jeg klar", det er en kontinuerlig diskusjon, og på et eller annet tidspunkt må dere bare hoppe i det. Om han skjønner hvor dårlig du har det akkurat nå, kanskje det blir en vekker. (Og helt ærlig -- om dere ikke kan bli enige, om det viser seg at han egentlig er lunken på hele tanken, bedre at dere finner ut av det nå mens du har mulighet til å finne en partner som deler samme ønsker som deg, før du er for gammel.)

Og så syns jeg du burde snakke med legen din om depressive tanker - det er noe en skal ta på alvor. Terapi, enten sammen eller alene, kan være en god ide. ❤️

 

Anonymkode: d0d99...7a1

[AnonymBruker]

Her mener jeg han må gi deg noe annet å gå på enn «snart». Og dere må snakke om hva som gjør at han ikke føler det passer ennå. Hvis dere har snakket om å få barn i tre år tenker jeg det da er veldig naturlig at du forventer at «snart» er nå. Er det det at han føler han trenger flere år som «ung og barnløs»? Er det økonomi? Er det at han ikke orker å stå opp tidlig? 

I tillegg må dere snakke om hvor lenge du kan vente. Slike ting tærer på et forhold, og det tærer på den som ønsker barn. Man kan ikke bare utsette og utsette og forvente at man skal leve lykkelig enn så lenge. Jeg kjenner et par som nylig gjorde det slutt etter å ha vært sammen i 7 år, nettopp fordi mannen bare utsatte og utsatte det å få barn, og kvinnen prøvde å kommunisere at hun ønsket barn nå. 

Jeg ville litt avhengig av hva han sier om grunnen for å vente, sagt at jeg ville vente maks ett år før man starter prøvingen. Og hvis han kan være enig i en sånn plan er det greit. Hvis han mener det er å presse for mye, så må du rett og slett vurdere dette forholdet. At det ikke er sikkert at dette er en person som ønsker eller kommer til å ønske å få barn med det første, og du må gå i deg selv om det er noe du kan leve med.

Anonymkode: cc5d8...818

[AnonymBruker]

Har du spurt han om han vil ha barn med deg?

Anonymkode: 061dc...55c

[AnonymBruker]

Det er ikke mange dagene siden jeg nevnte det for han sist. Som sagt redd for å mase for mye. Jeg maste tidligere men han reagerer dårlig på mas, og jeg gjør det verre for meg selv ved å mase har jeg funnet ut. Men jeg spurte om han faktisk vil ha barn. Eller om han utsetter fordi han egentlig ikke vil. Han sier at han vil ha barn. Jeg tok også opp at jeg trenger noe å forholde meg til. Et tidsperspektiv. Da «snart» gjør meg fullstendig gal. Han svarer ikke. Men han har sagt til venner at det kanskje kommer et barn neste år.... men igjen; kanskje. Jeg tolket det som at hvis det skal komme et barn neste år så er det på høy tid å slutte på pilla nå. Han sier igjen at jeg kan slutte på pilla «snart» Han er dårlig å kommunisere og jeg har fortalt at jeg er drittlei av å høre ordet snart, da dette ordet tydligvis har helt forskjellig betydning for oss.

mitt problem er vel kanskje at når jeg går i denne bobla som ikke er så bra for meg, med depressive tanker osv så er ingenting godt nok. Jeg er bare sur, lei og forbanna. Hadde han sagt at jeg kunne slutte på pilla om 6 mnd så hadde ikke det vært godt nok heller. Jeg hadde godtatt det så klart, men jeg hadde fortsatt følt meg like dritt inni meg fordi jeg tydeligvis er helt besatt av tanken om barn.... 6 mnd er for lenge.Jeg vil slutte nå. Jeg skjønner jo at det er noe galt med tankegangen min. Jeg klarer bare ikke å snu det! Også er det denne store frykten for at vi ikke kan får barn i tillegg. En frykt jeg kjenner tærer. Jeg ser ikke for meg et liv uten barn.

jeg skjønner at jeg sikkert virker fullstendig gal, men dette er virkelig for meg, og et stort problem. Jeg må snu tankegangen min men aner ikke hvordan....

Anonymkode: fd0c1...e31

[AnonymBruker]

Herlighet dette minner enormt om vår situasjon for 4 år siden. Jeg var 29 og han var 32, og han bare utsatte og utsatte. Vi hadde komt oss inn på boligmarkedet (rekkehus), hadde gode utdannelser og faste jobber med god inntekt. Vi hadde også vært sammen i flere år og jeg tenkte at nå var det ingenting å vente på lenger.

Jeg maste og maste, og han vekslet mellom å si at vi skulle prøve neste måned og å si at han ikke var klar enda. Noen ganger lurte jeg på om han revurderte hele forholdet.

Til slutt fant jeg ut at jeg kunne ikke godta dette livet lenger. Det var for tøft å bare la eggløsning etter eggløsning passere når jeg selv følte meg så klar og ikke hadde noe å forholde meg til. Det endte med at jeg inni meg bestemte meg for å gå fra han (dette sa jeg ikke til han, men det hjalp meg å være tydelig med han) dersom han ikke gikk med på noen krav jeg stilte han. Det ene var at han skulle være med meg i parterapi, og det andre var at han skulle bli med å prøve 4 måneder frem i tid. Det var så lenge jeg tenkte at min tålmodighet rakk. Han ble med i parterapi, og på datoen vi hadde bestemt oss for begynte vi å droppe kondomen. Han var veldig skeptisk til sex første tiden og jeg merket at han var redd for å gjøre meg gravid. Jeg bestemte meg for å være tålmodig og etter et halvt år tenkte jeg at nå må det være greit å legge litt mer press siden vi hadde så skjeldent sex at jeg ikke hadde blitt gravid enda. Jeg begynte da med eggløsningstest og var litt streng med han og sa at jeg hadde eggløsning, og han stilte vemodig opp..

det er sikkert den minst romantiske unnfangelsen i verden, men altså: etter datteren vår ble født..  han er så SYKT stolt av henne og vi har det faktisk bedre enn noen gang. Det er han som har "mast" om nummer to, og var utrolig ivrig da vi prøvde, og nå er jeg gravid med en skikkelig gira kommende pappa. Det er helt utrolig hvordan ting har forandret seg hos oss, men det hadde aldri skjedd hvis ikke jeg hadde vært veldig tydelig på kravene med han.

Jeg sier ikke at dette er det som funker for alle, men jeg tenkte det var verdt å dele min erfaring ihvertfall

 

Anonymkode: 55adb...bfd

[AnonymBruker]

I denne situasjonen tror jeg nesten bare jeg hadde informert ham om at du kommer til å slutte på pilla om 2 mnd, dersom han ikke vil ha barn da så får han bruke kondom eller gå fra deg. Noen mannfolk trenger ofte et lite dytt for å bli klar. Mannen min hevdet han ikke var klar i det hele tatt, så ble jeg gravid ved et uhell, og han var klar umiddelbart ved positiv test. 

Anonymkode: c0b15...222

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke mange dagene siden jeg nevnte det for han sist. Som sagt redd for å mase for mye. Jeg maste tidligere men han reagerer dårlig på mas, og jeg gjør det verre for meg selv ved å mase har jeg funnet ut. Men jeg spurte om han faktisk vil ha barn. Eller om han utsetter fordi han egentlig ikke vil. Han sier at han vil ha barn. Jeg tok også opp at jeg trenger noe å forholde meg til. Et tidsperspektiv. Da «snart» gjør meg fullstendig gal. Han svarer ikke. Men han har sagt til venner at det kanskje kommer et barn neste år.... men igjen; kanskje. Jeg tolket det som at hvis det skal komme et barn neste år så er det på høy tid å slutte på pilla nå. Han sier igjen at jeg kan slutte på pilla «snart» Han er dårlig å kommunisere og jeg har fortalt at jeg er drittlei av å høre ordet snart, da dette ordet tydligvis har helt forskjellig betydning for oss.

mitt problem er vel kanskje at når jeg går i denne bobla som ikke er så bra for meg, med depressive tanker osv så er ingenting godt nok. Jeg er bare sur, lei og forbanna. Hadde han sagt at jeg kunne slutte på pilla om 6 mnd så hadde ikke det vært godt nok heller. Jeg hadde godtatt det så klart, men jeg hadde fortsatt følt meg like dritt inni meg fordi jeg tydeligvis er helt besatt av tanken om barn.... 6 mnd er for lenge.Jeg vil slutte nå. Jeg skjønner jo at det er noe galt med tankegangen min. Jeg klarer bare ikke å snu det! Også er det denne store frykten for at vi ikke kan får barn i tillegg. En frykt jeg kjenner tærer. Jeg ser ikke for meg et liv uten barn.

jeg skjønner at jeg sikkert virker fullstendig gal, men dette er virkelig for meg, og et stort problem. Jeg må snu tankegangen min men aner ikke hvordan....

Anonymkode: fd0c1...e31

Problemet i en slik situasjon er jo at du må mase og «presse» han, men i realiteten er det jo kike mye han som presser deg til å vente. Dette tenker jeg han er nødt å forstå. Jeg synes IKKE du er gal. Det er tvert imot noe både kroppen og sinnet har behov og lyst på. Det er jo biologi! Og når dere ikke har noen gode grunner for å vente blir det ennå verre. Om du synes 6 måneder også er for lenge tenker jeg det er desto viktig at du er ordentlig ærlig med ham om det. Og du må virkelig si at å gå fra han er et alternativ. Om du ikke er åpen om det kan det hende du likevel mister følelsene for ham som resultat av hele denne utsettelsen, og at du ikke vil mer uansett. 

Du må sette deg ned og forklare hva du føler, hva du mener og at du har ventet lenge nok. Det er uforutsigbart og tærer på din psykiske helse at du ikke har noe å forholde deg til. Om to måneder skal dere begynne å prøve, hvis ikke må du revurdere hele forholdet og om denne ventingen er noe du kan leve med. 

Anonymkode: cc5d8...818

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herlighet dette minner enormt om vår situasjon for 4 år siden. Jeg var 29 og han var 32, og han bare utsatte og utsatte. Vi hadde komt oss inn på boligmarkedet (rekkehus), hadde gode utdannelser og faste jobber med god inntekt. Vi hadde også vært sammen i flere år og jeg tenkte at nå var det ingenting å vente på lenger.

Jeg maste og maste, og han vekslet mellom å si at vi skulle prøve neste måned og å si at han ikke var klar enda. Noen ganger lurte jeg på om han revurderte hele forholdet.

Til slutt fant jeg ut at jeg kunne ikke godta dette livet lenger. Det var for tøft å bare la eggløsning etter eggløsning passere når jeg selv følte meg så klar og ikke hadde noe å forholde meg til. Det endte med at jeg inni meg bestemte meg for å gå fra han (dette sa jeg ikke til han, men det hjalp meg å være tydelig med han) dersom han ikke gikk med på noen krav jeg stilte han. Det ene var at han skulle være med meg i parterapi, og det andre var at han skulle bli med å prøve 4 måneder frem i tid. Det var så lenge jeg tenkte at min tålmodighet rakk. Han ble med i parterapi, og på datoen vi hadde bestemt oss for begynte vi å droppe kondomen. Han var veldig skeptisk til sex første tiden og jeg merket at han var redd for å gjøre meg gravid. Jeg bestemte meg for å være tålmodig og etter et halvt år tenkte jeg at nå må det være greit å legge litt mer press siden vi hadde så skjeldent sex at jeg ikke hadde blitt gravid enda. Jeg begynte da med eggløsningstest og var litt streng med han og sa at jeg hadde eggløsning, og han stilte vemodig opp..

det er sikkert den minst romantiske unnfangelsen i verden, men altså: etter datteren vår ble født..  han er så SYKT stolt av henne og vi har det faktisk bedre enn noen gang. Det er han som har "mast" om nummer to, og var utrolig ivrig da vi prøvde, og nå er jeg gravid med en skikkelig gira kommende pappa. Det er helt utrolig hvordan ting har forandret seg hos oss, men det hadde aldri skjedd hvis ikke jeg hadde vært veldig tydelig på kravene med han.

Jeg sier ikke at dette er det som funker for alle, men jeg tenkte det var verdt å dele min erfaring ihvertfall

 

Anonymkode: 55adb...bfd

Det er jævlig tøft når man står i det, men fint å lese at det endte sånn😊 og gratulerer med graviditeten 🤰🏼

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I denne situasjonen tror jeg nesten bare jeg hadde informert ham om at du kommer til å slutte på pilla om 2 mnd, dersom han ikke vil ha barn da så får han bruke kondom eller gå fra deg. Noen mannfolk trenger ofte et lite dytt for å bli klar. Mannen min hevdet han ikke var klar i det hele tatt, så ble jeg gravid ved et uhell, og han var klar umiddelbart ved positiv test. 

Anonymkode: c0b15...222

Vi har snakket om at jeg kan slutte på pilla og bruke kondom i mellomtiden. Fordi det kan ta tid å komme i syklus. Jeg går på cerazette og har ikke hatt mensen på 7 år.....men det er noe han ikke har gått med på foreløpig. Han sier jeg bare kan slutte hvis jeg vil det, men at det da ikke blir noe «sengehygge». Så jeg har latt være. Men kanskje jeg faktisk bare skal slutte på pilla da så får han velge det selv.... jeg kan fint leve uten sex en stund jeg. Men det tror jeg desverre han kan også.......😂

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet i en slik situasjon er jo at du må mase og «presse» han, men i realiteten er det jo kike mye han som presser deg til å vente. Dette tenker jeg han er nødt å forstå. Jeg synes IKKE du er gal. Det er tvert imot noe både kroppen og sinnet har behov og lyst på. Det er jo biologi! Og når dere ikke har noen gode grunner for å vente blir det ennå verre. Om du synes 6 måneder også er for lenge tenker jeg det er desto viktig at du er ordentlig ærlig med ham om det. Og du må virkelig si at å gå fra han er et alternativ. Om du ikke er åpen om det kan det hende du likevel mister følelsene for ham som resultat av hele denne utsettelsen, og at du ikke vil mer uansett. 

Du må sette deg ned og forklare hva du føler, hva du mener og at du har ventet lenge nok. Det er uforutsigbart og tærer på din psykiske helse at du ikke har noe å forholde deg til. Om to måneder skal dere begynne å prøve, hvis ikke må du revurdere hele forholdet og om denne ventingen er noe du kan leve med. 

Anonymkode: cc5d8...818

Takk, dette har jeg ikke tenkt over. At han faktisk presser meg og..... for nei, vi har virkelig ingen gode grunner til å vente! Hus, bil, jobb, grei økonomi. Og alle forutsetninger for å gi barnet det den trenger. Jeg vet at han tidligere har tenkt på det økonomiske. Da har jeg alltid svart han at vi kommer til å arve kjempemasse av min søster. Hun har tatt vare på alt fra sine barn. Vi har oppsparte penger på konto så vi kommer ikke til å slite.  I tillegg kommer vi til ha gode besteforeldre som stiller opp. Jeg har fortalt han flere ganger at det gjør vondt å ønske noe så mye, å ikke få det.......

Anonymkode: fd0c1...e31

[AnonymBruker]

Slutt på pilla nå og få igang syklusen, i det minste. Det kan jo ta kjempelang tid før hormonene dine stabiliserer seg, spesielt når du har mistet mensen helt mens du har brukt pille.

Og så må du vurdere hvor lenge du er villig til å vente på at han skal bli klar. Kanskje blir han det aldri...

Anonymkode: 08418...404

[Brunello]

Jeg hadde forstått frustrasjonen om dere var litt eldre. Du er 4-5 år yngre enn gjennomsnittlig førstegangsfødene i Oslo og 3 år yngre enn landsgjennomsnittet. Dere er fortsatt unge. Mange vil vente litt før de blir foreldre.

[AnonymBruker]

Menn er teite. Her hadde jeg viet alle 20-årene mine til mannen (han er to år eldre) og var tydelig på at jeg ville ha barn. Han ville ha alt på stell, som er greit nok, men han var ikke klar for barn med én gang alt var på stell heller. Til slutt gikk han med på å ha sex uten prevensjon, og jeg ble fort gravid. Da var jeg 30 år. Da jeg først ble gravid ble han kjempegira og gledet seg masse. Nå er sønnen vår 2 år, og pappaen forguder han. Han har også hintet om at vi må komme i gang med nr.2 snart.

Jeg tror en del av dagens menn tenker at det er først i 30-årene de er "voksne" nok til å få barn. 20-årene er til å leve livet og få ting på stell. I 30-årene er det tid for familieliv og modning. 

Anonymkode: f48dd...e4c

[AnonymBruker]

Altså det med økonomien vil jeg bare legge dødt med en gang. Vårt barn er nå 2 år og vi bruker nesten ikke penger på henne 😅 man får kjøpt så mye rimelig og fint brukt, og hvis man i tillegg har noen å arve av blir det veldig lite utgifter de første årene! ( jeg vet lite om hvordan det blir senere). Men altså sånne unnskyldninger kom min kjære med stadig vekk men jeg tror når alt kom til alt var det mangel på frihet han var redd for (det er jeg som skrev over som nå er gravid med nr 2). Hvordan er det med barnevaktsmuligheter for dere? Hvis dere har foreldre i nærheten som dere tror kan være barnevakter ville jeg brukt det argumentet ihvertfall!

Og ja, jeg husker som om det var i går hvor tøft det var å stå i den situasjonen. Til slutt måtte jeg bare fokusere på fremtiden min (enda litt mer frem i tid) og få noen store endringer til å skje.

Anonymkode: 55adb...bfd

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Brunello skrev:

Jeg hadde forstått frustrasjonen om dere var litt eldre. Du er 4-5 år yngre enn gjennomsnittlig førstegangsfødene i Oslo og 3 år yngre enn landsgjennomsnittet. Dere er fortsatt unge. Mange vil vente litt før de blir foreldre.

Det er ikke alderen min som bestemmer hvor stort ønsket om barn er. Jeg er klar over gjennomsnittsalderen. Men personlig ønsker jeg å bli mor før jeg er 30. Jeg har vært tålmodig i 3 år. Det er helt uaktuelt å vente i 4 år til

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Altså det med økonomien vil jeg bare legge dødt med en gang. Vårt barn er nå 2 år og vi bruker nesten ikke penger på henne 😅 man får kjøpt så mye rimelig og fint brukt, og hvis man i tillegg har noen å arve av blir det veldig lite utgifter de første årene! ( jeg vet lite om hvordan det blir senere). Men altså sånne unnskyldninger kom min kjære med stadig vekk men jeg tror når alt kom til alt var det mangel på frihet han var redd for (det er jeg som skrev over som nå er gravid med nr 2). Hvordan er det med barnevaktsmuligheter for dere? Hvis dere har foreldre i nærheten som dere tror kan være barnevakter ville jeg brukt det argumentet ihvertfall!

Og ja, jeg husker som om det var i går hvor tøft det var å stå i den situasjonen. Til slutt måtte jeg bare fokusere på fremtiden min (enda litt mer frem i tid) og få noen store endringer til å skje.

Anonymkode: 55adb...bfd

Jeg har sagt det flere ganger. Det blir lite utgifter i hvertfall det første året, mye arvegods osv.... har Greie muligheter for barnevakt. Min far, min søster og hans foreldre😊 både hans foreldre og min familie «maser» om barnebarn/tantebarn

Anonymkode: fd0c1...e31

[Brunello]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er ikke alderen min som bestemmer hvor stort ønsket om barn er. Jeg er klar over gjennomsnittsalderen. Men personlig ønsker jeg å bli mor før jeg er 30. Jeg har vært tålmodig i 3 år. Det er helt uaktuelt å vente i 4 år til

Jeg har sagt det flere ganger. Det blir lite utgifter i hvertfall det første året, mye arvegods osv.... har Greie muligheter for barnevakt. Min far, min søster og hans foreldre😊 både hans foreldre og min familie «maser» om barnebarn/tantebarn

Anonymkode: fd0c1...e31

Hva du ønsker er nødvendig vis ikke det samme som samboeren din ønsker. Det virker som om han vil være klar omtrent når det er vanlig å være klar. Da blir det lett å si ar du får vente. Alternativet ditt blir å gjøre det slutt for å finne en ny som vil ha barn raskt. Tror veldig mange menn vil kvie seg for å innlede et forhold med deg dersom du forteller hvorfor forrige forhold tok slutt.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Brunello skrev:

Hva du ønsker er nødvendig vis ikke det samme som samboeren din ønsker. Det virker som om han vil være klar omtrent når det er vanlig å være klar. Da blir det lett å si ar du får vente. Alternativet ditt blir å gjøre det slutt for å finne en ny som vil ha barn raskt. Tror veldig mange menn vil kvie seg for å innlede et forhold med deg dersom du forteller hvorfor forrige forhold tok slutt.

Er ikke jeg som er Ts, men syns dette er tullete. Mannen er da 29 år gammel og de har vært sammen i mange år. Han vil være minst 30 når et eventuelt barn blir født. Jeg tror ikke alder er det man kan skylde på, om man er enten 30 eller 32 spiller liksom ikke så stor rolle. 

Anonymkode: cc5d8...818

[Brunello]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke jeg som er Ts, men syns dette er tullete. Mannen er da 29 år gammel og de har vært sammen i mange år. Han vil være minst 30 når et eventuelt barn blir født. Jeg tror ikke alder er det man kan skylde på, om man er enten 30 eller 32 spiller liksom ikke så stor rolle. 

Anonymkode: cc5d8...818

Hva er tullete med gjennomsnittsalder for menn første gang de blir far? Mange synes 30 år er for ungt uavhengig av hvor lenge de har vært sammen. Og norske menn blir altså far for første gang når de nærmer seg 32 år(gjennomsnittlig).

[AnonymBruker]

35 minutter siden, Brunello skrev:

Hva du ønsker er nødvendig vis ikke det samme som samboeren din ønsker. Det virker som om han vil være klar omtrent når det er vanlig å være klar. Da blir det lett å si ar du får vente. Alternativet ditt blir å gjøre det slutt for å finne en ny som vil ha barn raskt. Tror veldig mange menn vil kvie seg for å innlede et forhold med deg dersom du forteller hvorfor forrige forhold tok slutt.

Jeg forstår jo at vi ikke ønsker det samme akkurat nå. Men det er sårt når han sa vi kunne starte å prøve når vi kom oss inn på boligmarkedet. Det er snart 1 år siden vi kjøpte hus, og her sitter jeg og får ikke slutte på pilla en gang. Jeg er lei av å ikke ha noe å forholde meg til. 2 måneder? 4 måneder? Et halvt år? Aner ikke. Og det gjør meg gal. «Snart» hva faen betyr snart?? Jeg blir lei meg når han har lovet noe og stadig drar ut tiden. Jeg føler meg lurt

Anonymkode: fd0c1...e31

[Brunello]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår jo at vi ikke ønsker det samme akkurat nå. Men det er sårt når han sa vi kunne starte å prøve når vi kom oss inn på boligmarkedet. Det er snart 1 år siden vi kjøpte hus, og her sitter jeg og får ikke slutte på pilla en gang. Jeg er lei av å ikke ha noe å forholde meg til. 2 måneder? 4 måneder? Et halvt år? Aner ikke. Og det gjør meg gal. «Snart» hva faen betyr snart?? Jeg blir lei meg når han har lovet noe og stadig drar ut tiden. Jeg føler meg lurt

Anonymkode: fd0c1...e31

Hvor mange av kompisene hans har barn?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Brunello skrev:

Hvor mange av kompisene hans har barn?

Ingen foreløpig. Men et vennepar prøver

Anonymkode: fd0c1...e31