Samboer med nydiagnostisert borderline

[AnonymBruker]

Heihei. 

Samboer har nylig fått diagnosen borderline. Han har veldig gode sider, og noen helt ekstremt dårlige sider. 

Får høre trusler innimellom. Nå er han sint som en trassig unge, og mener jeg skal ta med unga og flytte. Dette har han sagt før. Sånn her går det:

- gode dager, kjærlighet og oppmerksomhet og jeg føler det er godt. Forteller han elsker meg osv, gir oss positivt oppmerksomhet. 

- plutselig endrer han brått omvendt. Fortsatt snill m barna, men meg blir han ekstremt sur på. 

- truer med å kaste ut, kaller meg stygge ting osv. 

- silent treatment i flere dager, eller surprompholdning. 

- åpner opp, vi prater om d som har skjedd, blir venner igjen. Alt er godt. 

 

Det jeg egentlig lurer på er om han faktisk kan gjøre alvor i å kaste oss ut? Jeg har forhørt meg om leieboliger. Jeg vet det er lurest i å dra, men jeg har lyst til å ordne opp. Han føler ikke at at han gjør noe galt, har alltid rett osv. 

Noen m borderline her? Hvis dere er glad i partneren deres, har dere kastet ut noen før? 

 

Anonymkode: 545ec...032

[AnonymBruker]

Borderline eller ikke, slik oppførsel hadde jeg ikke viet mitt liv til.

Anonymkode: 848b4...085

[AnonymBruker]

Hvilken plan er det for behandling? Jeg tenker at situasjonen avhenger av hvilken type behandling han skal få, og om du får delta i terapi sammen med ham for at dere skal få en velfungerende hverdag uten sånne utbrudd. 

Anonymkode: 50373...1d8

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvordan han fikk diagnosen? Gikk han til lege selv, eller gjorde du noe? Jeg spør fordi jeg lever med en som er helt lik, og han har ingen diagnoser. Han nekter også å gå til lege, for han er det ikke noe feil med. 😕

Anonymkode: 72095...2a6

[AnonymBruker]

Dette er psykisk vold, og slikt skal hverken du eller barna leve i. Det spiller ingen rolle hvilken diagnose han har, det er fortsatt psykisk vold, og det er omsorgssvikt for barna. Her er det ditt ansvar å beskytte barna for denne psykiske volden, og det er ditt ansvar å beskytte deg selv. Selv om man skal støtte partneren sin, så skal ikke dette gå på bekostning av ens egen og barnas helse! 

Jeg vet ikke noe om borderline. Er det noe som kan behandles? I såfall tenker jeg at dere midlertidig kan bo fra hverandre til behandlingen er ferdig eller kan holdes i sjakk. Hvis det ikke går, så tenker jeg at det må bli permanent. Et slikt hjemmemiljø er farlig for dere!

Anonymkode: eae5a...759

[AnonymBruker]

Liker at alle som har svart hittil har ingen erfaring eller kunnskap med borderline. 🙄 

Anonymkode: 3a0e2...753

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Liker at alle som har svart hittil har ingen erfaring eller kunnskap med borderline. 🙄 

Anonymkode: 3a0e2...753

Det spiller ingen rolle om vi er psykologer med all kunnskap om borderline i verden. Psykisk vold er psykisk vold, og uansett hva grunnen er, så skal ikke barn bo i et slikt miljø. "Jo, det er greit å mishandle ungene fordi jeg har borderline!", liksom??? Det kan godt hende at han ikke kan noe for det! Men ungene skal uansett skjermes for dette. Og det er foreldrenes ansvar! At mannen kanskje muligens slutter med psykisk vold en gang i fremtiden er ikke godt nok!

Anonymkode: eae5a...759

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Liker at alle som har svart hittil har ingen erfaring eller kunnskap med borderline. 🙄 

Anonymkode: 3a0e2...753

Og hvilken erfaring har du fra borderline som tilsier at barna kan leve i psykisk vold i dette tilfellet?

Anonymkode: eae5a...759

[AnonymBruker]

Jeg har mye erfaring med borderline, og det ville vært en deal-breaker.  Det er ikke forenlig med stabil og god omsorg.

Du kan søke om "growing up with mother with borderline".

 

Anonymkode: 401d9...206

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har mye erfaring med borderline, og det ville vært en deal-breaker.  Det er ikke forenlig med stabil og god omsorg.

Du kan søke om "growing up with mother with borderline".

 

Anonymkode: 401d9...206

Samme her bare far. Han var ikke sånn med oss barna, men barn tar likevel skade av å observere relasjonen mellom mor og far, der far veksler mellom himmel og helvete, rolig en dag og ropende og truende dagen etter. Jeg er relasjonsskadd i voksen alder pga dette. Syns ikke du ts skal holde fokus på om han kommer til å kaste dere ut, men hvordan du og barna skal få et godt liv oppi dette, og om du skal revurdere hele forholdet. 

Anonymkode: 00de9...0d9

[Silva Pluvialis]

Borderline, eller ikke - som flere har skrevet - dette er IKKE ok oppførsel. 

Han virker å ha en sterk tendens til idealisering/devaluering. Slike personlighetstrekk er skumle. 

Uansett hvilken diagnose en person har - så bør ikke idealisering/devaluering være tilstede i et forhold. Det er skadelig. 
 

[Krakilsk]

Går han til behandling?

Borderline er voldsomt tøft for de pårørende, men det er ikke nødvendigvis håpløst.  Selv hadde jeg episoder med atferd liknende det du beskriver, i perioder ofte (og voldsomt), men det har nå gått halvannet år siden jeg ble vellykket medisinert. Jeg har ikke hatt slike episoder på et år, endelig føler jeg meg hel og glad, fri for de intense følelsene, de ubegrunnede negative tankene og de selvdestruktive handlingene. 

Jeg kan ikke forstå at mannen holdt ut med meg, men jeg er evig takknemlig for at han gjorde det. Han var med til terapi og legetimer, noe som var veldig nyttig for oss. 

For å svare på spørsmålet ditt så gjorde jeg aldri alvor av trusler. Men, det er jo ingen garanti for at han ikke "Går lengre" enn hva jeg har gjort, jeg ville egentlig bare fortelle min historie som bakgrunnsteppe til spørsmålet mitt til deg, - om han får adekvat behandling?

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med mor med borderline. Det var ikke bra hverken for oss barna eller foreldrene mine som valgte å holde sammen alt for lenge. Ustabilt miljø med mye drama som skaper usikre barn. 

Elsker moren min og vet hun innerst inne er veldig god og snill, men dessverre er borderline en alvorlig sykdom som etter min mening ikke er forenlig med en sunn familie. Nå i voksen alder må jeg holde henne på armlengdes avstand for å unngå psykisk slit. 

Anonymkode: 0f405...86f

[n_97]

Jeg er ikke selv borderliner men har god kjennskap til diagnosen. Stort sett er det tomme trusler men er borderlineren ustabil nok kan de finne på det meste. Min erfaring er å unngå å forholde seg til en med den diagnosen der det er mulig og sette veldig harde grenser om man må. Det er mulig å bli frisk eller nesten frisk men det kan ta mange år og krever veldig mye av personen. 

Jeg støtter de som sier at du skal avslutte forholdet. Å vokse opp med en ubehandlet borderline kan være veldig skadelig for barn. 

[AnonymBruker]

Løp og aldri se deg tilbake

Anonymkode: 2edff...285

[Silva Pluvialis]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Løp og aldri se deg tilbake

Anonymkode: 2edff...285

Mange mennesker med borderline er flotte mennesker, så man bør ikke løpe bare fordi noen har en diagnose. 

Å bli utsatt for konstant idealisering/devaluering kan være svært forvirrende over tid - men ikke alle med borderline er slik heller. 

Så om TS skal gå så er det ikke fordi partneren har en diagnose, men fordi TS ikke føler seg bra i forholdet - noe man også kan føle selv om den man er sammen med ikke har en diagnose. 
 

 

[AnonymBruker]

10 timer siden, Uatskillelig skrev:

Mange mennesker med borderline er flotte mennesker, så man bør ikke løpe bare fordi noen har en diagnose. 

 

Jeg er sikker på at TS sin mann er et flott menneske i utgangspunktet. Men han utsetter familien sin for vold, og det må ihvertfall ungene skjermes for, uansett hvor vondt og fortvilende det er for alle. Det er sikkert mange med borderline som ikke utsetter familien sin for psykisk vold, og kommentarene i denne tråden er ikke basert på folk med diagnosen uansett, men de er basert på handlingene som TS beskriver at mannen utsetter dem for.

Anonymkode: eae5a...759

[AnonymBruker]

Har hatt  ett langt samliv med en som er bordeliner. Det et psykisk vold. Personene kan være uendelig smarte og sjarmerende. Kan gi kjærlighet utav en annen verden, for så lage ett rent føelsesmessig helvette i neste øyeblikk. 

 

Jeg prøvde skjerme barna, dekke over. Jeg gjorde en utrolig innsats. Men likevell ble de utsatt for vold. Gjennom å bli oversett, pirket på, sinneutbrudd, eller ved å se sin mamma bli behandlet dårlig. Uansett hvor stille en får det til, så er stillheten og stemningen noe de fanger opp.

 

Har du lest om voldssirkelen? Tenker det er veldig aktuelt.

 

Se bort fra diagnose og se på handlinger. Det er vold og det vil desverre ikke forandre seg. Det kan bli bedre i perioder med innsats, men det vil være hverdagen.

 

Tok meg desverre langt over 10 år før jeg innså at dette er for alltid. Det har påført hele familien mye mer enn jeg skulle tillatt. 

 

Jeg vil alltid vær glad i vedkommende, men ikke slik at jeg kan leve med vedkommende eller ha kjærlighetsforhold. For dette er ikke kjærlighet, desverre. Det blir kontroll og manipulering, mer enn man innser når man står midt oppi det.

 

Anonymkode: 815b3...21c

[AnonymBruker]

På 30.6.2020 den 20.13, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp med mor med borderline. Det var ikke bra hverken for oss barna eller foreldrene mine som valgte å holde sammen alt for lenge. Ustabilt miljø med mye drama som skaper usikre barn. 

Elsker moren min og vet hun innerst inne er veldig god og snill, men dessverre er borderline en alvorlig sykdom som etter min mening ikke er forenlig med en sunn familie. Nå i voksen alder må jeg holde henne på armlengdes avstand for å unngå psykisk slit. 

Anonymkode: 0f405...86f

Vokste også opp med mor med borderline, og har slitt resten av livet pga det. Brøt kontakt med begge, men er mest sint på far som ikke foretok seg noe. Han var frisk, han burde handlet!

Anonymkode: 5a8cd...b34

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tok meg desverre langt over 10 år før jeg innså at dette er for alltid. Det har påført hele familien mye mer enn jeg skulle tillatt. 

Ja, det er den forelderen som er frisk, som blir dømt. Unger forstår sykdom, og forstår ofte at den ene ikke klarer å besinne seg. Det er lettere å tilgi. Men det er den andre forelderen, som er frisk, og som ikke tar med ungene bort, som det er vanskelig å tilgi. Han/hun burde jo tatt med ungene bort!

Anonymkode: 5a8cd...b34