Det å ikke bli bestemor - en stille sorg

[AnonymBruker]

Skjønner det er veldig vondt!💙

Som barn hadde jeg en 3. bestemor. Det var tanten til mamma som var barnløs og tok alle barnebarna (oss) til sine søsken under sine vinger. Som vi elsket henne 😍 Hun følte hun hadde kjempemange barnebarn, og hadde alltid noen på overnatting, med på turer osv. 

Anonymkode: ca0be...695

[Cata]

9 timer siden, Sinte-my skrev:

Åh, nydelig! Så fantastisk gjort av din mor! Antageligvis til delt glede fra begge parter. 

Absolutt til glede og nytte for begge parter. Mor er barnevakt når det trengs og bidro med mindre pengegaver og av og til klær til ungene i begynnelsen da de ikke hadde så god råd (sistnevnte godt kamuflert som bursdagsgaver for det meste) . Til gjengjeld fikk hun hjelp til snømåking og mindre vedlikeholdsoppgaver i heimen innimellom og da min far døde og jeg måtte reise hjem etter begravelsen så "overtok" de på beste måte og stakk innom nesten hver kveld en periode så hun ikke skulle sitte alene og sørge. 

Litt merkelig for meg å plutselig få "tanteunger" og en "søster" i godt voksen alder, men det var bare å hoppe i det og jeg ble offisielt "Tante Cata" for de små (som ikke lenger er så veldig små, selvsagt). 

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Cata said:

Absolutt til glede og nytte for begge parter. Mor er barnevakt når det trengs og bidro med mindre pengegaver og av og til klær til ungene i begynnelsen da de ikke hadde så god råd (sistnevnte godt kamuflert som bursdagsgaver for det meste) . Til gjengjeld fikk hun hjelp til snømåking og mindre vedlikeholdsoppgaver i heimen innimellom og da min far døde og jeg måtte reise hjem etter begravelsen så "overtok" de på beste måte og stakk innom nesten hver kveld en periode så hun ikke skulle sitte alene og sørge. 

Litt merkelig for meg å plutselig få "tanteunger" og en "søster" i godt voksen alder, men det var bare å hoppe i det og jeg ble offisielt "Tante Cata" for de små (som ikke lenger er så veldig små, selvsagt). 

Så fint. Hvordan fant hun dem? Jeg håper å få til noe lignende hvis min sønn ikke får barn når den tid kommer. Er bevisst på at det er en risiko da jeg bare har ett barn, og kommer aldri til å legge noe press på ham, men jeg ønsker inderlig å få barnebarn på en eller annen måte.

Anonymkode: 0d813...f91

[Cata]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så fint. Hvordan fant hun dem?

Veldig lett, de bodde midlertidig i et hus nedi samme gata som mine foreldre bodde i. Hadde nettopp kommet til landet da, tror jeg. Hun hadde hilst i det hun gikk forbi en gang i løpet av vinteren da de var ute og måket snø. Det hadde kanskje blitt med hilsingen hvis jeg ikke hadde dyttet litt: "Hvis de ser ut til å være greie folk og fremdeles er der når sommeren kommer så kan du jo invitere dem på en kaffe i hagen?" (Litt mindre skummelt å invitere bort i hagen enn å invitere inn   ). Selvsagt hadde jeg mine små baktanker. Jeg tenkte som så at for dem kunne en norsk kontakt være kjekt, og for mine aldrende foreldre kunne det være OK å ha litt yngre folk å be om hjelp til småting. I følge min mor har hun hatt utrolig mye moro sammen med dem i årene som er gått og jeg ser jo hvordan hun har blomstret opp, for gjennom denne familien har hun fått nye venner (både norske og ikke fullt så norskfødte) som etterhvert er blitt hennes venner osv. osv. 

 

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et voksent barn som har en diagnose, sannsynligheten for kjæreste, barn, et  A4-liv er svært svært liten. Hadde ting vært innen normalen, så skulle jeg hatt barnebarn på ca 10 år nå. Det er en stille sorg som jeg aldri har fortalt mitt voksne barn om og ingen spør meg om hvordan jeg har det med det. 

Nå er jeg ikke ditt barn, men jeg er likevel et slikt "barn". Jeg hadde svært lyst på barn i mine tidlig 20-år, men det lot seg ikke gjøre selv om jeg var i et seriøst forhold. Etterhvert ble jeg syk, mistet samboer og nå flyver årene fra meg. Den biologiske klokken min er nær ved å tikke ut, og sjansene for kjæreste og A4 liv blir uansett bare mer og mer umulig. 

Jeg kjenner litt på det at hvis vi hadde lyktes med barn når jeg (vi) ønsket det, så hadde dette barnet nå vært konfirmert og på tur ut i voksenlivet. Men nå er det nå engang slik at ting går som regel ikke som planlagt, ting kan skje underveis, og man lærer seg å håndtere dette. Jeg har gjort det. Jeg har innsett at det faktisk er helt OK å ikke ha barn. Barn er ikke meningen med livet mitt mer. Jeg gikk videre fra tankene, sluttet å dvele med det som ikke har skjedd og ser framover mot det som faktisk kan skje.
Kanskje du bør gjøre det samme, "bestemor"?

Anonymkode: 68402...7cb

[AnonymBruker]

Jeg er på en måte på motsatt side av bordet. Vi har barn. Barnet har friske besteforeldre, men av ulike grunner er de ikke til stede i hverdagen. Bare litt i ferier også i bursdager/jul. Vi hadde virkelig hatt godt av å ha noen eldre, oppegående personer rundt oss som kunne vært reservebesteforeldre. Og jeg tør vedde på at vi ikke er de eneste som har det slik.

Anonymkode: c1ec8...072

[AnonymBruker]

Jeg har to voksne barn, men ingen barnebarn, og ærlig talt så er det helt greit for meg.  Jeg har mer enn nok å drive med og har aldri vært typen som er "tussete etter babyer" (hadde jeg fått barnebarn hadde jeg selvfølgelig blitt glad i dem og hatt mye kontakt, men det er ikke på noen måte et savn). 

Å få barnebarn er jo ikke noe man kan styre selv, og jeg har litt vanskelig for å skjønne at mange forventer det i den grad at det blir en sorg å ikke få det.  Jeg synes ikke forslaget lenger opp om å skaffe seg en hund var så dumt jeg. Man blir veldig glad i dyr også + at da har man selskap, og noen å gi omsorg til ☺️ 

Anonymkode: 313ad...1ae

[Lacy]

Vi hadde elsket å ha reservebesteforeldre, både store og små ❤️❤️

[FluffyJuggernaut]

Mamma sliter også med det. Syns så synd på henne, hun ønsket seg ett helt fotballag med unger men fikk kun to. Jeg tror ikke jeg blir å få barn og søsteren min er singel og trives med det. Så sannsynligheten for at hun kommer til å bli bestemor ser mørk ut.

Hun er så flink med barn og ville blitt en fantastisk bestemor, så jeg håper hun får oppleve det. Men på andre siden så kan ikke jeg prøve å bli gravid bare for hennes del. Men jeg har sympati for hennes sorg, og liker ikke at mine valg er det som gjør at hun har det slik. Men hennes ønske kan ikke være noe som er tungtveiende for meg og min samboer. Vet ikke en gang om jeg kan få barn og snart er det for sent å ombestemme seg uansett, så tiden vil vise.

Men TS, det er jo mange som ikke har besteforeldre, og har sett historier hvor familier som søker noen som kan fylle den rollen for familien. Kunne det vært noe for deg? Eventuelt være besøkshjem?

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

En klem herfra, og er nok umulig å forstå for den som ikke opplever det.

Men har su noen gang vurdert å blitt reservebestemor? Garantert noen i nærområdet som ikke har så stort nettverk, som kanskje hadde satt pris på å få deg som en del av familien. Med hjelp til barnevakt, og som «bestemor» på bursdager mm

Anonymkode: 0b09b...9ba

Dette! Jeg kjente ikke mine besteforeldre, men jeg har heldigvis en reservebestemor som har akkurat samme rolle i mitt liv som en bestemor har. 

Anonymkode: 68c13...0c3

[Kniv & gaffel]

Innlegget ditt TS får meg til å tenke på min tidligere svigermor. I flere år var jeg sammen med en mann som i likhet med meg hadde en del helseutfordringer som gjorde det lite aktuelt å få barn. Selv om svigermor aldri har sagt det rett ut, tror jeg det er en sorg for henne at hun aldri har blitt bestemor. Hun elsker babyer og småbarn, og kan bli helt tussete ved synet av en barnevogn. 

Nå er det etter all sannsynlighet for seint. Han som var min kjæreste er død, og det ser heller ikke ut til at hennes andre sønn får barn. Han er gift med en kvinne som har barn fra før, og nå er for gammel til å få flere. 

[AnonymBruker]

Det er forresten aldri for sent å bli bestemor. Kanskje du ikke får oppleve biologiske barnebarn, men ditt barn kan jo fort ende opp med en partner som har barn fra før av, og du trer inn i rollen som en ekstra bestemor. Et slikt partnerskap kan skje når som helst det. 

Anonymkode: 68402...7cb

[AnonymBruker]

Hvorfor fikk du ikke flere barn selv, hvis det å få barnebarn var så viktig for deg? 

Anonymkode: 26943...7b7

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer sannsynligvis til å forbli ufrivillig barnløs kvinne. Er godt over 30 og har aldri vært i nærheten av en mann som har funnet meg god nok. Men det er tabu også, på en måte. Hvilken dame er det liksom som ikke klarer å få seg en mann (enn så lenge det ville vare eller ikke) og barn? Ønsket om en familie er stort. Men det vil seg bare ikke. Jeg vil heller ikke dra til Danmark da jeg ikke er komfortabel med å skulle få et barn «uten far» med «vilje«. Det er noe som stritter i mot. Det er veldig sårt, men skal ikke snakkes om. Da blir man bare beskyldt for å være for kresen, uavhengig om det er sant eller ikke. En stille sorg og følelsen av å ha mislyktes totalt som kvinne.

Anonymkode: 595ab...6a1

Hva med en kontaktannonse der du søker etter en mann som vil bli far ?

Anonymkode: 935dd...cff

[Drizzt]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Leste en god kronikk der en mann sier at det er en stille sorg for menn, han forteller videre: I mange år var jeg en ufrivillig barnløs mann. Knapt noen spurte hvordan jeg hadde det.

Dette er noe jeg kjente meg igjen i, tanker jeg har hatt i flere år, en sorg over å ikke bli bestemor. Jeg har et voksent barn som har en diagnose, sannsynligheten for kjæreste, barn, et  A4-liv er svært svært liten. Hadde ting vært innen normalen, så skulle jeg hatt barnebarn på ca 10 år nå. Det er en stille sorg som jeg aldri har fortalt mitt voksne barn om og ingen spør meg om hvordan jeg har det med det. 

Jeg blir både glad og trist hver gang jeg ser besteforeldre ute med barnebarna sine, triller vogn, på lekeplassen, spade og spann i fjæra osv. Mine søsken har flere barnebarn og jeg er jo glad på deres vegne, men samtidig er det tungt, jeg skulle så inderlig ønske jeg også hadde barnebarn.

Bare et lite sukk fra meg alså..

 

https://www.nrk.no/ytring/en-stille-sorg-for-menn-1.14932068

Anonymkode: fbf1c...946

Kjære, TS. Det er en tung sorg å bære. Først som mor til et annerledes barn, så som en bestemor uten barnebarn som springer rundt.

Jeg vet at ingen ord kommer til å lindre smerten, men har du vurdert å være bonusbestemor til en trengende familie der du bor? Det er sikkert mange småbarnsfamilier som kunne godt tenkt seg en bestemor i nærheten til sine barn. Mange som bor langt unna familie og kjenner ingen. Kanskje noen utenlandske familier med små barn? Det blir ikke det samme, men kanskje kan det være noe for deg?

 

[Nymerïa]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Huff. Kjenner jeg blir trist av innlegget ditt. Jeg er på en måte slik som barnet ditt, med diagnoser og har mer en nok med å ta vare på meg selv (Er ikke istand til å jobbe engang) og har gjort det svært klart og tydelig for min mor at det å få barn vil ikke gå for meg. Jeg vet hun tar det tungt nå som alle venninnene hennes har barnebarn som kommer som perler på en snor, og jeg skammer meg skikkelig over at hun aldri får oppfylt ønsket sitt. 😰

Anonymkode: 9b454...ced

Du har overhodet ingen grunn til å skamme deg.

Jeg har to barn og anser det som fullt mulig at jeg aldri får barnebarn. Ingen av barna mine skylder meg barnebarn, mine ønsker for dem er at de skal ha det så bra som det lar seg gjøre og ha mennesker i livene sine som bryr seg om dem.

Hvis jeg kommer dit at jeg blir pensjonist uten barnebarn og savner barn i livet mitt må jeg nesten ta ansvar for situasjonen selv. Jeg er ikke i tvil om at det er masse barn som kunne ha hatt godt av en voksenperson som har lyst til å skjemme dem bort med positiv oppmerksomhet. Mine behov er ikke barna mine sitt ansvar, og at noen av mine barn skal få barn for min skyld synes jeg er helt bak mål.