Føler ikke babyen min er far sin

[AnonymBruker]

Det er vel naturlig når barnet er et spebarn og går over når barnet vokser til...tiden går fort. Årene går fort. Så denne eie følelsen går naturligvis over når barnet klarer seg selv.

Anonymkode: 62930...774

[Nuka]

Ser du har fått mange svar allerede og mange gode svar. Dette er helt normalt, men kan være veldig plagsomt for alle parter. Det viktigste er å jobbe med det. Konstant. Avfeie følelsene hele tiden og etterhvert som det funker, hver gang de dukker opp. Jeg hadde det også sånn til en viss grad med første. Det og en veldig trang på at jeg skulle gjøre alt. Jeg slapp litt for mye opp jeg da midt i en fødselsdepresjon samtidig så far fikk mye ansvar samtidig som jeg tok ansvar, sjekket hele tiden, måtte sitte i rommet, måtte passe på at baby lå rett osv osv så fikk en del småpes. Med det sagt var det tilogmed krise å la far passe baby mens jeg skulle kjøpe brystpumpe når hun var 6 uker. Hun hadde akkurat spist, lå å halvsov på brystkassa mi og far skulle ta over for pumpe måtte jeg ha(melkespreng til tusen, brystbetennelse og problemer med å amme) nei, det var krise husker jeg. Stakkars mann som bare prøvde å gjøre så godt han kunne. Jeg fikk snakket ut om problemet etter rundt 3.5 mnd. og fikk masse gode råd. Gi det tid, avfei tankene og følelsene hver gang de kommer, tving deg til å tenke positive «søte» tanker når barnefar/samboer vil ta ansvar og jobb med deg selv. Jeg slapp til slutt unna disse følelsene og det ble ekte, men helt reelt sett? Det tok faktisk nesten et år før alle slike følelser mot mannen min hadde sluppet taket og jeg blir faktisk enda litt dårlig når hun skal på overnatting til nærme familie selv om det er godt med litt fri nå mange år etter.. 😅 Rådet mitt er å få bukt med problemet så fort som overhode mulig og snakk det ihjel med noen du stoler på som ikke er samboer og ikke går til han med det etterpå 🌺

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Greia her er litt komplisert fordi jeg har på ingen måte dyttet han vekk, jeg begynner nesten å lure på om vi misforstår hverandre. Jeg er enig i at jeg føler barnet er mest mitt, men jeg har ingen problemer med at far tilbringer mye tid og tar avgjørelser. Det er bare følelsen som plager meg, men handlingene som plager han. Men hva er egentlig det jeg gjør som får han til å mene på at han er barnepasser...? Når jeg tenker mer over det nå så er egentlig barnefar veldig tiltaksløs, mtp at jeg spør han om ikke han kan leke litt med han, skifte en bleie, bade osv. Han spør meg alltid først om ting som om jeg bestemmer alt. 

Høres veldig dumt ut, men nå som jeg begynte å skrive det her ned så følte jeg at jeg fikk et større perspektiv av diskusjoner vår i heimen 😅 

Anonymkode: c04c1...e28

Hehe. Ja men det er kanskje derfor det er bra å skrive ned og få andre til å stille spørsmål. Kanskje det kommer opp noe du ikke har tenkt over..

sier du ofte noe som er en bedre løsning enn det far foreslår? 

Eller sier du til far at han skal bestemme også? Du kan jo spørre hva som får han til å føle det sånn 😊 Beste er jo at dere snakker om det. 

Du sier at det er handlingene som plager han, hva mener du med det? 

Du har jo båret på barnet. Så på en måte kanskje naturlig. 

Kan det være tidligere samtaler eller noe som trigger følelsen?😊

 

Anonymkode: e4200...fd0

[AnonymBruker]

Jeg føler det fremdeles sånn. Ungene er 5 og 8😂 Men så føler nok mannen min det på samme måte også. 

Anonymkode: 34516...dcf

[Hr. Aktiv]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fødte for noen mnd siden en liten nydelig skapning, og etter dette har jeg tenkt og følt mye rart. En av tankene som plager meg litt er at jeg føler barnet er kun mitt, jeg bare deler baby med far. Jeg ser ikke på oss likestilt som foreldre, jeg føler jeg har mer rett til å bestemme og ta avgjørelser fordi det er mitt. Det er en veldig plagsom tankegang, og barnefar har sagt til meg flere ganger at han føler seg som en barnepasser. Jeg er klar over at det må være sugent for han å føle det slik, men akkurat nå klarer jeg ikke tenke annerledes om det. Jeg prøver mitt beste, men tanken slipper ikke. Er tydelig et problem for sambo. 

Er det bare meg som føler det sånn? Hvordan kan jeg endre tankegangen min? Går det over?

Anonymkode: c04c1...e28

Hele Norge er fullt av mødre med sånne tanker.

45 000 barn blir av mødrene holdt tilbake med sterkt redusert samvær eller samværsnekt til far.

[Sitronterte]

Jeg tror det er det sterke morsinstinktet som er grunnen. Du har jo tross alt en nyfødt. Tror dette er helt normalt. Men gi han en mulighet å skape et bånd med babyen også.

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Greia her er litt komplisert fordi jeg har på ingen måte dyttet han vekk, jeg begynner nesten å lure på om vi misforstår hverandre. Jeg er enig i at jeg føler barnet er mest mitt, men jeg har ingen problemer med at far tilbringer mye tid og tar avgjørelser. Det er bare følelsen som plager meg, men handlingene som plager han. Men hva er egentlig det jeg gjør som får han til å mene på at han er barnepasser...? Når jeg tenker mer over det nå så er egentlig barnefar veldig tiltaksløs, mtp at jeg spør han om ikke han kan leke litt med han, skifte en bleie, bade osv. Han spør meg alltid først om ting som om jeg bestemmer alt. 

Høres veldig dumt ut, men nå som jeg begynte å skrive det her ned så følte jeg at jeg fikk et større perspektiv av diskusjoner vår i heimen 😅 

Anonymkode: c04c1...e28

Han spør deg først og er usikker fordi han ikke har fått slippe til fra første stund. Det er dessverre en felle veldig mange går i, og der fedre blir hele tiden kritisert for måten de gjør ting på osv som gjør dem enda mer usikker i sin nye rolle. 

Anonymkode: df6bd...d77

[Cer3s]

Slipp pappaen til. Jeg var veldig til å "tvinge" samboer til å ta bleieskift, bade, stelle, kle på, bysse og kose, leke og trøste når det gikk i blandt uten pupp fra dag 1. Han var livredd for å gjøre noe galt og det er fanken ikke rart! Vi mødre får det til å se så lett ut (barnefar sine ord, ikke mine) og de trenger å få slippe til og prøve seg fram. De føler seg ubrukelige nok og mammaene trenger ikke å forsterke dette! 

I dag har vi en gutt på 1,5 år som roper "pappa!!!" når pappaen kommer hjem fra jobb og som elsker å tilbringe tid med pappaen sin. Og en pappa som har mestringsfølelse ❤️

Endret 16. april 2020 av Cer3s
.

[AnonymBruker]

Det er helt normalt og naturlig, det er morsinstinktet. Mødre har det ofte sånn i større grad enn fedre, særlig det første året, før det gradvis avtar. Her har det også vært sånn, men vi har heldigvis vært enige om at sånn er det og det er det mest naturlige. For fars del har hans «eierfølelse» om man kan si det sånn, kommet mer gradvis ettersom bebisene har vokst til. Mitt råd er å forklare din mann litt om morsinstinktet, og at du ser at det er et problem for han og gjerne ønsker å slippe han mer til. Forklar han at det har ingenting med han å gjøre, han tar det kanskje personlig eller tenker at du undervurderer hans omsorgsevner. Fortell han at han er en god far og at du anerkjenner hand omsorgsevner. At du forstår at dette ligger hos deg og ikke han. Jeg tenker dette løser seg veldig greit over litt tid bare dere snakker om det og hjelper hverandre. Det hjelper mye at begge forstår hverandre, og tar tiden til hjelp

Anonymkode: c16c0...9ec

[AnonymBruker]

Tenk om det hadde vert omvendt. At far følte at babyen bare var hans og du ikke fikk slippe til. Du følte deg som en barnepasser. Hvordan hadde du følt det? 

Anonymkode: 42b0c...2f2

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenk om det hadde vert omvendt. At far følte at babyen bare var hans og du ikke fikk slippe til. Du følte deg som en barnepasser. Hvordan hadde du følt det? 

Anonymkode: 42b0c...2f2

Ærlig talt. Hun spør om råd fordi hun selv innser at det er et problem for far. Da er kommentaren din totalt unødvendig

Anonymkode: c16c0...9ec

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mye å bidra med, men måtte le litt av denne tråden, for jeg er gravid med førstemann selv og føler at jeg lett kunne blitt sånn "min baby!" 😅 Baby er mer avhengig av mor i starten, både fordi hun vanligvis ammer og fordi hun har lengst obligatorisk permisjon i starten. Flertallet av par velger jo også å la mor bli hjemme mer enn far. Jeg syns egentlig ikke det er noe rart du føler det sånn, Ts, og jeg vil tro det går seg til av seg selv når ungen blir større og blir mer likeverdig avhengig av mor og far. 

Anonymkode: 942c3...a8b

[AnonymBruker]

Var alene gjennom graviditeten og første halve året med mitt barn, helt til jeg traff ny kjæreste. Ble samboere da barnet var 1 år, nå er barnet litt over 2 år og jeg føler ikke at faren til barnet egentlig er faren til barnet. Først da jeg fikk ny samboer så ville faren ha barnet mer, vist null interesse så lenge og hadde maks annen hver helg frem til det. Så da økte det fra 20-30% samvær, snart så øker det til 40% samvær, men det føles ikke som om det er hans barn, ikke for meg. 

Barnet ligner kun meg av utseende, har så mange like trekk og vaner som meg allerede. Jeg kjenner igjen alle reaksjonsmåter han har som jeg selv har. Jeg bare klarer ikke se at dette barnet er like mye faren sitt. 

Jeg vet at det er godt for barnet å ha pappa'n sin, men om jeg hadde vært veldig egoistisk så hadde jeg holdt barnet kun for meg selv. 

Anonymkode: 182c4...488

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Var alene gjennom graviditeten og første halve året med mitt barn, helt til jeg traff ny kjæreste. Ble samboere da barnet var 1 år, nå er barnet litt over 2 år og jeg føler ikke at faren til barnet egentlig er faren til barnet. Først da jeg fikk ny samboer så ville faren ha barnet mer, vist null interesse så lenge og hadde maks annen hver helg frem til det. Så da økte det fra 20-30% samvær, snart så øker det til 40% samvær, men det føles ikke som om det er hans barn, ikke for meg. 

Barnet ligner kun meg av utseende, har så mange like trekk og vaner som meg allerede. Jeg kjenner igjen alle reaksjonsmåter han har som jeg selv har. Jeg bare klarer ikke se at dette barnet er like mye faren sitt. 

Jeg vet at det er godt for barnet å ha pappa'n sin, men om jeg hadde vært veldig egoistisk så hadde jeg holdt barnet kun for meg selv. 

Anonymkode: 182c4...488

Jeg har faktisk vurdert dna test pga tankene mine!

Anonymkode: 182c4...488