Føler ikke babyen min er far sin

[AnonymBruker]

Fødte for noen mnd siden en liten nydelig skapning, og etter dette har jeg tenkt og følt mye rart. En av tankene som plager meg litt er at jeg føler barnet er kun mitt, jeg bare deler baby med far. Jeg ser ikke på oss likestilt som foreldre, jeg føler jeg har mer rett til å bestemme og ta avgjørelser fordi det er mitt. Det er en veldig plagsom tankegang, og barnefar har sagt til meg flere ganger at han føler seg som en barnepasser. Jeg er klar over at det må være sugent for han å føle det slik, men akkurat nå klarer jeg ikke tenke annerledes om det. Jeg prøver mitt beste, men tanken slipper ikke. Er tydelig et problem for sambo. 

Er det bare meg som føler det sånn? Hvordan kan jeg endre tankegangen min? Går det over?

Anonymkode: c04c1...e28

[AnonymBruker]

Helt normalt  

Anonymkode: 5fd9b...f0a

[norw]

Du må i hvert fall få en slutt på det på et vis, ellers ryker nok dette forholdet. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Helt normalt  

Anonymkode: 5fd9b...f0a

Joa men lite hyggelig 😕

Anonymkode: c04c1...e28

[AnonymBruker]

Akkurat nå, norw skrev:

Du må i hvert fall få en slutt på det på et vis, ellers ryker nok dette forholdet. 

Forstår at det er et problem. Men hvordan plukker jeg av meg noe sånt da, føler ganske sterkt om det. Er hemmeligheten å bare skjule det?

Anonymkode: c04c1...e28

[AnonymBruker]

Du vet at det var han som putta ungen inni deg og at ungen deler like mange gener fra far som deg ?

Anonymkode: 6001a...d6c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forstår at det er et problem. Men hvordan plukker jeg av meg noe sånt da, føler ganske sterkt om det. Er hemmeligheten å bare skjule det?

Anonymkode: c04c1...e28

Ja bare skjul det. Det går over etterhvert. Men det tar lenger tid om du fortsetter å mate det. 

Anonymkode: 6679f...ab5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du vet at det var han som putta ungen inni deg og at ungen deler like mange gener fra far som deg ?

Anonymkode: 6001a...d6c

Ja 😂 Er da veldig klar over det.

Anonymkode: c04c1...e28

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fødte for noen mnd siden en liten nydelig skapning, og etter dette har jeg tenkt og følt mye rart. En av tankene som plager meg litt er at jeg føler barnet er kun mitt, jeg bare deler baby med far. Jeg ser ikke på oss likestilt som foreldre, jeg føler jeg har mer rett til å bestemme og ta avgjørelser fordi det er mitt. Det er en veldig plagsom tankegang, og barnefar har sagt til meg flere ganger at han føler seg som en barnepasser. Jeg er klar over at det må være sugent for han å føle det slik, men akkurat nå klarer jeg ikke tenke annerledes om det. Jeg prøver mitt beste, men tanken slipper ikke. Er tydelig et problem for sambo. 

Er det bare meg som føler det sånn? Hvordan kan jeg endre tankegangen min? Går det over?

Anonymkode: c04c1...e28

Du må sørge for at det går over. Du kan ikke sitte og vente, passivt, som om ikke dine følelser er ditt ansvar. For veldig mange mødre sliter med denne vrangforestillingen til barnet er langt oppi åra. Og det vil ødelegge forholdet mellom deg og barnet. Ingen liker nemlig å være en eiendel.
 

Så du må overføre det du selvsagt vet, intellektuelt (at barnet ikke er verken ditt eller pappen sitt, men en egen, selvstendig person med normale mennekserettigheter som dere har på lån. Og dere har han kun på lån så lenge dere oppfører dere, og uansett kun til han blir tenåring) til handlingsmønsteret ditt. Og du må begynne nå med en gang.

Anonymkode: 15592...88f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja bare skjul det. Det går over etterhvert. Men det tar lenger tid om du fortsetter å mate det. 

Anonymkode: 6679f...ab5

Sant nok. Jeg hadde aldeles ingen planer om å snakke det opp i været med barnefar, men han merker det så han tar det opp... 

Anonymkode: c04c1...e28

[AnonymBruker]

Her er det nesten motsatt, far tar baby mye mer og har mer ansvar. Jeg føler jeg ikke kjenner baby like godt og skjønner ikke helt at den lille klumpen er min. 

Anonymkode: 9ca96...cfc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må sørge for at det går over. Du kan ikke sitte og vente, passivt, som om ikke dine følelser er ditt ansvar. For veldig mange mødre sliter med denne vrangforestillingen til barnet er langt oppi åra. Og det vil ødelegge forholdet mellom deg og barnet. Ingen liker nemlig å være en eiendel.
 

Så du må overføre det du selvsagt vet, intellektuelt (at barnet ikke er verken ditt eller pappen sitt, men en egen, selvstendig person med normale mennekserettigheter som dere har på lån. Og dere har han kun på lån så lenge dere oppfører dere, og uansett kun til han blir tenåring) til handlingsmønsteret ditt. Og du må begynne nå med en gang.

Anonymkode: 15592...88f

Det var egentlig en god peptalk. Nei mener ikke å fraskrive meg ansvaret, da hadde jeg ikke laget innlegg om det. Snakker mer som om at tanken sitter veldig godt og får meg ikke til å pille det av meg sånn som jeg tenker nå, need some advice. 

Anonymkode: c04c1...e28

[AnonymBruker]

Ser ut som det er normalt å føle det sånn. Er vel instinkter. Men, så vet vi bedre. La han slippe til å få lov å være og føle seg som far! Om ikke angrer du senere, og det føles sikkert vondt for far.

prøv å snu det om. Hva om far ikke lot deg slippe til som mor? 

La han slippe til, kanskje la han ta litt ekstra ansvar og la de få egentid sammen. Kanskje dere begge føler det bedre av det? 

Anonymkode: e4200...fd0

[Mumsmums]

Hva med å si hvordan du har det og at du ser på det som et problem? Kanskje han kan hjelpe deg gjennom det. 

Vet du ikke hva som skjer i tankene? Eller tviler du på at far kan ta seg av barnet?

Morsinstinktet er jo å beskytte avkommet mot alle farer. Hvordan instinktet opptrer vet man ikke før man får barn, tar instinktet overhånd må man gå aktivt inn å kontrollere det. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her er det nesten motsatt, far tar baby mye mer og har mer ansvar. Jeg føler jeg ikke kjenner baby like godt og skjønner ikke helt at den lille klumpen er min. 

Anonymkode: 9ca96...cfc

Min barnefar her har heller ikke mye ansvar, men jeg har fortalt han at jeg som mor vil selvsagt ta intiativ til å bestemme og at hvis han vil ha litt ansvar så må han nesten ta det. Jeg kan ikke følge med hele tiden at han ikke blir utelatt, som om vi går på barneskolen. Jeg mener ikke det vondt, og jeg gjør ingenting av at han bestemmer eller tar ansvar selv om jeg føler barnet er mest mitt (noe som må skjerpes). Han må inkludere seg selv, spesielt når jeg ikke skyver han vekk, da burde han kunne klare det ☺️

Anonymkode: c04c1...e28

[tangent]

Du vet jo rasjonelt sett at det er tullete tanker, men jeg tror du må jobbe litt for å bli kvitt dem. Det jeg anbefaler er å la far ta seg av barnet mens du går et annet sted og holder deg vekk slik at du ikke kan reagere hvis det er ting han gjør som du føler blir gjort på feil måte etc. La ham og barnet finne ut av sin egen rytme, så tenker jeg kanskje at du også vil føle at du er den eneste gyldige foresatte. Og jeg tenker det er fint om dere kan snakke om det. Si at du har vanskelig for å gi slipp og at du skjønner det er kjipt for ham. Hør hva han ønsker å ha mulighet til å gjøre med sitt barn. Er det alltid du som legger barnet? Kanskje han også har lyst til å finne sin måte å gjøre det på. Jeg tror det er viktig å snakke sammen om det på en god måte! 

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fødte for noen mnd siden en liten nydelig skapning, og etter dette har jeg tenkt og følt mye rart. En av tankene som plager meg litt er at jeg føler barnet er kun mitt, jeg bare deler baby med far. Jeg ser ikke på oss likestilt som foreldre, jeg føler jeg har mer rett til å bestemme og ta avgjørelser fordi det er mitt. Det er en veldig plagsom tankegang, og barnefar har sagt til meg flere ganger at han føler seg som en barnepasser. Jeg er klar over at det må være sugent for han å føle det slik, men akkurat nå klarer jeg ikke tenke annerledes om det. Jeg prøver mitt beste, men tanken slipper ikke. Er tydelig et problem for sambo. 

Er det bare meg som føler det sånn? Hvordan kan jeg endre tankegangen min? Går det over?

Anonymkode: c04c1...e28

Det er deres begge to sitt barn. Selv du har båret på barnet til det ble født og født det, så er det ikke automatisk bare ditt. Om du ikke har blitt gravid via en donor selvsagt. Noe du ikke har. Så det er bare for deg å rydde plass til far også. Det er like mye hans som det er ditt. Han var også med på og lage barnet.

Anonymkode: 77f43...fa4

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser ut som det er normalt å føle det sånn. Er vel instinkter. Men, så vet vi bedre. La han slippe til å få lov å være og føle seg som far! Om ikke angrer du senere, og det føles sikkert vondt for far.

prøv å snu det om. Hva om far ikke lot deg slippe til som mor? 

La han slippe til, kanskje la han ta litt ekstra ansvar og la de få egentid sammen. Kanskje dere begge føler det bedre av det? 

Anonymkode: e4200...fd0

Greia her er litt komplisert fordi jeg har på ingen måte dyttet han vekk, jeg begynner nesten å lure på om vi misforstår hverandre. Jeg er enig i at jeg føler barnet er mest mitt, men jeg har ingen problemer med at far tilbringer mye tid og tar avgjørelser. Det er bare følelsen som plager meg, men handlingene som plager han. Men hva er egentlig det jeg gjør som får han til å mene på at han er barnepasser...? Når jeg tenker mer over det nå så er egentlig barnefar veldig tiltaksløs, mtp at jeg spør han om ikke han kan leke litt med han, skifte en bleie, bade osv. Han spør meg alltid først om ting som om jeg bestemmer alt. 

Høres veldig dumt ut, men nå som jeg begynte å skrive det her ned så følte jeg at jeg fikk et større perspektiv av diskusjoner vår i heimen 😅 

Anonymkode: c04c1...e28

[AnonymBruker]

Hvilke handlinger er det som gjør at han føler det sånn da? 

Anonymkode: 5fd9b...f0a

[AnonymBruker]

Beklager å måtte si det, men ungen er ikke DIN heller. Ingen kan eie et annet menneske. Barna har vi bare til låns.

Anonymkode: bcafe...0c9