Er jeg den eneste som synes livet suger?

[AnonymBruker]

Jeg synes livet er bæsj. Det har det vært lenge egentlig. Men nå enda mer. Og så ser jeg at til og med nå er det de som bare går rundt og er lykkelig. Som er handlekraftige og får ting gjort og legger ut stadige lykkebilder og det blir tydelig for meg hvor bæsj livet mitt egentlig er. Dette er ikke tråden for å si at jeg klager. Jeg trenger å få det ut. 

Jeg klarer ikke å ta initiativ til noe som helst. Synes alt er uinspirerende. Synes det er vanskelig å gjøre helt vanlige ting som å gå i butikken eller få gått meg en tur. Samtalene med samboer er kjedelige. At han lager mat til meg er "hyggelig", men ... jaja, på en måte. Har ikke tro på at jeg kommer til å få det livet jeg ønsker meg. Har jobbet meg ut fra masse ræl fra barndommen, gått i masser av terapi og gjør det fortsatt, jobber på, men jeg tenker vel bare litt at kanskje det ikke er alle som kan få et godt liv? Jeg vet at til og med barn utsatt for incest som barn vokser opp og blir lykkelig, all ære til dem, men kanskje det ikke er det verste da. Skjønner ikke hvordan jeg skal greie det. Har kanskje noen personlighetsforstyrrelser i tillegg. 

Hver dag er tvangspreget og daff. Og det er spesielt vondt å bli minnet på at livet ikke er sånn for alle. Noen greier å gå ut og lage livet fint for seg selv. Altså klart jeg vil folk skal være glad men det gnir så inn at det er et eller annet jeg ikke klarer. Det er et eller annet jeg ikke mestrer. Og livet suger så jævlig pga det. Det er tungt å fortsette. 

Andre der ute? Noen som kjenner seg igjen? Vær grei og del hvor mye livet ditt også suger. 🐥☺ 

PS: Synes livet er den største velsignelsen man har...det er ikke det at jeg er utakknemlig liksom. og trist nok gjør et slikt livssyn at det blir ekstra dritt å synes alt er så vondt og dritt...

Anonymkode: 0c83f...7b5

[AnonymBruker]

Jeg hater livet mitt... Jeg sliter med alvorlig angst og depresjon. Det har kontrollert hele livet mitt... Jeg klarer ikke fungere i jobb. Jeg hadde mange drømmer, ville reise, drive med hobbyen min, men fordi jeg ikke fungerer i jobb har jeg aldri råd til noe... Føler livet mitt bare løper fra meg, mens jeg ikke klarer å gjøre noe med det... Det er fryktelig tungt og føles verre når jeg ser andre rundt meg gjøre akkurat de tingene jeg alltid har drømt om... Livet suger...

Anonymkode: 10cbd...3ff

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg hater livet mitt... Jeg sliter med alvorlig angst og depresjon. Det har kontrollert hele livet mitt... Jeg klarer ikke fungere i jobb. Jeg hadde mange drømmer, ville reise, drive med hobbyen min, men fordi jeg ikke fungerer i jobb har jeg aldri råd til noe... Føler livet mitt bare løper fra meg, mens jeg ikke klarer å gjøre noe med det... Det er fryktelig tungt og føles verre når jeg ser andre rundt meg gjøre akkurat de tingene jeg alltid har drømt om... Livet suger...

Anonymkode: 10cbd...3ff

Orker ikke skrive noe særlig om det nå, blir i verre humør enn normalt, men vil bare si at jeg føler med deg, og sliter med mye av den samme problematikken du beskriver.

Livet er tungt, det er vanskelig å finne årsakene til at det er verdt det.

Anonymkode: d0097...0d0

[AnonymBruker]

Er nok mange som er lei av livet, men de står nå i det for det. De fleste har små lyspunkt.

Selv hater jeg arbeidslivet, hadde jeg sluppet dette ville jeg vært mye lykkeligere.

Ikke kom med det å bytte jobb, for det hjelper ingenting. Same shit.

Anonymkode: 6cbba...9f7

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hater livet mitt... Jeg sliter med alvorlig angst og depresjon. Det har kontrollert hele livet mitt... Jeg klarer ikke fungere i jobb. Jeg hadde mange drømmer, ville reise, drive med hobbyen min, men fordi jeg ikke fungerer i jobb har jeg aldri råd til noe... Føler livet mitt bare løper fra meg, mens jeg ikke klarer å gjøre noe med det... Det er fryktelig tungt og føles verre når jeg ser andre rundt meg gjøre akkurat de tingene jeg alltid har drømt om... Livet suger...

Anonymkode: 10cbd...3ff

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er nok mange som er lei av livet, men de står nå i det for det. De fleste har små lyspunkt.

Selv hater jeg arbeidslivet, hadde jeg sluppet dette ville jeg vært mye lykkeligere.

Ikke kom med det å bytte jobb, for det hjelper ingenting. Same shit.

Anonymkode: 6cbba...9f7

Så det dere skriver begge to er at penger ville gjort dere lykkelige? 

Hadde livet blitt bedre dersom dere fikk penger til å leve av resten av livet og slapp arbeidslivet helt? 

For meg ville ikke det hjulpet en gang. Jeg VIL jobbe. Men jeg vil bare være lykkelig samtidig. Ha venner. Ha familie. Ikke bare drit og sykdom. 

Anonymkode: 0c83f...7b5

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Orker ikke skrive noe særlig om det nå, blir i verre humør enn normalt, men vil bare si at jeg føler med deg, og sliter med mye av den samme problematikken du beskriver.

Livet er tungt, det er vanskelig å finne årsakene til at det er verdt det.

Anonymkode: d0097...0d0

Huff. Jeg trodde det skulle hjelpe meg å vite at andre synes livet suger like mye som meg... men det gjorde det ikke. Leit å se at andre sliter. 

For meg hjalp det dog å bare være helt ærlig om det. Om hvor sterkt tungsinnet er. Men godt du lot være om det fikk deg til å føle deg dårligere. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe så du og andre i tråden fikk det litt bedre!

TS

Anonymkode: 0c83f...7b5

[AnonymBruker]

Nope du er ikke den eneste.

 

Leste nettop att om denne Moria avtalten, at folk forlanger at Norge skal ta imot tusen mennesker som mest sannsnylig er mange lykkejegere.

 

Vil ikke bo på denne planeten lenger. Jeg får meg ikke bolig selv engang og bor ikke akkurat i optimale tilstander.

Anonymkode: deaef...4d2

[AnonymBruker]

Takk for en tråd som oppmuntrer til å lempe ut dritt, så man forhåpentligvis kan gå videre litt lettere til sinns. Jeg synes det er så vanskelig å snakke med folk om ting som er vanskelig. Ingen vil høre, alle vil heller være sammen med noen som sprer glede og energi. Må skåne andre for å vite hvordan jeg egentlig har det for de orker ikke høre. 

Jeg er drittlei jobben min. Har stått på hardt i mange år, og nå blitt utbrendt. Nå ser jeg egentlig ikke noe positivt med jobben lenger. Den er kun en plage og byrde. Jeg hater arbeidsoppgavene, sjefen og kollegaene. Ingen viser forståelse, bare krav krav krav. Uansett om man jobber seg i hjæl er det aldri bra nok. Kan ikke sette grenser for å prøve å komme meg igjen, da blir jeg anklaget for å ikke bidra nok og å skape dårlig arbeidsmiljø. 

Orker nesten ikke noe og vil bare være for meg selv. Har hjertebank, angst og smerter i rygg og nakke. Vet ikke hva slags jobb jeg skal bytte til, ønsker ingen jobb. Har fått skikkelig aversjon mot å jobbe siden det gir meg så mye plager. Våkner hver morgen med smerter og hjertebank og gruer meg til å gå på jobb. 

Å gjøre jobben er ikke godt nok, det forventes at man gjør mest mulig ut av den. Da blir jeg jo sånn her. Ser ikke noe fremtid på grunn av situasjonen. 

Sliter med helt vanlige daglige oppgaver. Jeg orker ikke noe og ingenting gleder meg. Vil bare være alene så man slipper krav. Mennesker = krav og forventninger jeg ikke kan innfri. Krav krav krav. 

 

Anonymkode: 2bc3d...d43

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Så det dere skriver begge to er at penger ville gjort dere lykkelige? 

Hadde livet blitt bedre dersom dere fikk penger til å leve av resten av livet og slapp arbeidslivet helt? 

For meg ville ikke det hjulpet en gang. Jeg VIL jobbe. Men jeg vil bare være lykkelig samtidig. Ha venner. Ha familie. Ikke bare drit og sykdom. 

Anonymkode: 0c83f...7b5

For meg ville livet blitt topp uten å måtte jobbe ja, jobber i over 20år. Så drittlei hele greia. Kastet bort år på utdannelse gjorde jeg også.

Vi blir lurt til å jobbe.

Anonymkode: 6cbba...9f7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for en tråd som oppmuntrer til å lempe ut dritt, så man forhåpentligvis kan gå videre litt lettere til sinns. Jeg synes det er så vanskelig å snakke med folk om ting som er vanskelig. Ingen vil høre, alle vil heller være sammen med noen som sprer glede og energi. Må skåne andre for å vite hvordan jeg egentlig har det for de orker ikke høre. 

Jeg er drittlei jobben min. Har stått på hardt i mange år, og nå blitt utbrendt. Nå ser jeg egentlig ikke noe positivt med jobben lenger. Den er kun en plage og byrde. Jeg hater arbeidsoppgavene, sjefen og kollegaene. Ingen viser forståelse, bare krav krav krav. Uansett om man jobber seg i hjæl er det aldri bra nok. Kan ikke sette grenser for å prøve å komme meg igjen, da blir jeg anklaget for å ikke bidra nok og å skape dårlig arbeidsmiljø. 

Orker nesten ikke noe og vil bare være for meg selv. Har hjertebank, angst og smerter i rygg og nakke. Vet ikke hva slags jobb jeg skal bytte til, ønsker ingen jobb. Har fått skikkelig aversjon mot å jobbe siden det gir meg så mye plager. Våkner hver morgen med smerter og hjertebank og gruer meg til å gå på jobb. 

Å gjøre jobben er ikke godt nok, det forventes at man gjør mest mulig ut av den. Da blir jeg jo sånn her. Ser ikke noe fremtid på grunn av situasjonen. 

Sliter med helt vanlige daglige oppgaver. Jeg orker ikke noe og ingenting gleder meg. Vil bare være alene så man slipper krav. Mennesker = krav og forventninger jeg ikke kan innfri. Krav krav krav. 

 

Anonymkode: 2bc3d...d43

Helt enig, kunne ikke kjent med mer igjen.

 

Mennesker er slitsomme sånt sent, alt må være perfekt for dem ellers er det ikke noe vits.

Anonymkode: deaef...4d2

[Martin13]

6 timers arbeidsdag og borgerlønn hadde ordnet mye av dette. Folk trenger å være menneske også, ikke bare en maskin!

[AnonymBruker]

Nei du er ikke den eneste. Jeg våkner opp hver dag uten noe mening. Har vært nede i flere år nå. Nå er jeg sykemeldt fra jobben pga utbrenthet. Ingenting gjør meg egentlig lykkelig fordi jeg er deprimert og noe i denne hjernen ikke er som det skal. Som en god venninne sa : "there is no way I was born just to pay bills and die". Hun tok en råsjans, sluttet i jobben og begynte for seg selv online. Nå reiser hun jorden rundt. Mens jeg, går studier, jobber og følger den klassiske a4-malen fordi jeg er for feig til å gjøre noe annet. Og det, DET gjør meg jævlig ulykkelig. Og jeg tror også det er derfor jeg i utgangspunktet er miserable. 

Anonymkode: 7d61b...41a

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for en tråd som oppmuntrer til å lempe ut dritt, så man forhåpentligvis kan gå videre litt lettere til sinns. Jeg synes det er så vanskelig å snakke med folk om ting som er vanskelig. Ingen vil høre, alle vil heller være sammen med noen som sprer glede og energi. Må skåne andre for å vite hvordan jeg egentlig har det for de orker ikke høre. 

Jeg er drittlei jobben min. Har stått på hardt i mange år, og nå blitt utbrendt. Nå ser jeg egentlig ikke noe positivt med jobben lenger. Den er kun en plage og byrde. Jeg hater arbeidsoppgavene, sjefen og kollegaene. Ingen viser forståelse, bare krav krav krav. Uansett om man jobber seg i hjæl er det aldri bra nok. Kan ikke sette grenser for å prøve å komme meg igjen, da blir jeg anklaget for å ikke bidra nok og å skape dårlig arbeidsmiljø. 

Orker nesten ikke noe og vil bare være for meg selv. Har hjertebank, angst og smerter i rygg og nakke. Vet ikke hva slags jobb jeg skal bytte til, ønsker ingen jobb. Har fått skikkelig aversjon mot å jobbe siden det gir meg så mye plager. Våkner hver morgen med smerter og hjertebank og gruer meg til å gå på jobb. 

Å gjøre jobben er ikke godt nok, det forventes at man gjør mest mulig ut av den. Da blir jeg jo sånn her. Ser ikke noe fremtid på grunn av situasjonen. 

Sliter med helt vanlige daglige oppgaver. Jeg orker ikke noe og ingenting gleder meg. Vil bare være alene så man slipper krav. Mennesker = krav og forventninger jeg ikke kan innfri. Krav krav krav. 

 

Anonymkode: 2bc3d...d43

Godt skrivd, er 100% enig med deg, Jobbet i 22år selv.

Hjelper ikke å skifte jobb, er samme uansett hvor man jobber. Bare jag, krav krav krav.

På fritiden bruker jeg kun tid alene, best det.

Anonymkode: 6cbba...9f7

[hocane]

Ta en tur til Auschwitz så finner du verdien i friheten og livet. Ja kanskje til og med et nytt livsperspektiv.

Endret 12. april 2020 av hocane

[AnonymBruker]

31 minutter siden, hocane skrev:

Ta en tur til Auschwitz så finner du verdien i friheten og livet. Ja kanskje til og med et nytt livsperspektiv.

Har vært i Auschwitz gitt. Det var en meningsfull og god opplevelse. Fint å være i Kraków. Men så kom jeg tilbake til livet igjen og er like deprimert som alltid. Hva livsperspektiv er det du mener jeg burde ha? 

Så Passion of the christ her om dagen. En film om 12 timer med lidelse. Og i stedet for å være takknemlig for livet følte jeg meg skyldig.  Samme med å skulle tenke på all lidelsen i konsentrasjonsleire . Jeg har fått et velsignet liv og likevel har jeg det vondt. Det hjelper jo ikke. Med den bakgrunnen jeg har er det normalt å være deprimert og nedfor. Skal jo ikke gi opp og dø likevel ... Men hvorfor tror du det hjelper å tenke på andres lidelse?  

Ts

Anonymkode: 0c83f...7b5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For meg ville livet blitt topp uten å måtte jobbe ja, jobber i over 20år. Så drittlei hele greia. Kastet bort år på utdannelse gjorde jeg også.

Vi blir lurt til å jobbe.

Anonymkode: 6cbba...9f7

Hva er det du skulle gjort hvis du ikke skulle jobbe da? 

Jeg tror ikke det ville ordnet noe for meg. Som nå: har hatt fri i 2 uker og føler meg mer nedfor enn ever. Ingen initiativ. Ingenting. 

Ts

Anonymkode: 0c83f...7b5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for en tråd som oppmuntrer til å lempe ut dritt, så man forhåpentligvis kan gå videre litt lettere til sinns. Jeg synes det er så vanskelig å snakke med folk om ting som er vanskelig. Ingen vil høre, alle vil heller være sammen med noen som sprer glede og energi. Må skåne andre for å vite hvordan jeg egentlig har det for de orker ikke høre. 

Jeg er drittlei jobben min. Har stått på hardt i mange år, og nå blitt utbrendt. Nå ser jeg egentlig ikke noe positivt med jobben lenger. Den er kun en plage og byrde. Jeg hater arbeidsoppgavene, sjefen og kollegaene. Ingen viser forståelse, bare krav krav krav. Uansett om man jobber seg i hjæl er det aldri bra nok. Kan ikke sette grenser for å prøve å komme meg igjen, da blir jeg anklaget for å ikke bidra nok og å skape dårlig arbeidsmiljø. 

Orker nesten ikke noe og vil bare være for meg selv. Har hjertebank, angst og smerter i rygg og nakke. Vet ikke hva slags jobb jeg skal bytte til, ønsker ingen jobb. Har fått skikkelig aversjon mot å jobbe siden det gir meg så mye plager. Våkner hver morgen med smerter og hjertebank og gruer meg til å gå på jobb. 

Å gjøre jobben er ikke godt nok, det forventes at man gjør mest mulig ut av den. Da blir jeg jo sånn her. Ser ikke noe fremtid på grunn av situasjonen. 

Sliter med helt vanlige daglige oppgaver. Jeg orker ikke noe og ingenting gleder meg. Vil bare være alene så man slipper krav. Mennesker = krav og forventninger jeg ikke kan innfri. Krav krav krav. 

 

Anonymkode: 2bc3d...d43

Høres helt jævlig ut. 

Jeg sliter med masse smerter også. Mest i magen. Vurderer rus .  Men vet jo at alt blir verre da på sikt. Vet jo at gjør jeg sånn og sånn blir det bedre men det ORKER JEG IKKE. 

TS

Anonymkode: 0c83f...7b5

[Cinnamondiva]

Vel, fortvil ikke. Lykken kan snu for deg også. Be til Jesus og så finnes det en bok som heter sjef i eget liv. Prøv også å visualiser lykkelige hendelser. Gjør ting som gjør deg lykkeligere. Sender deg en varm klem🌹🌹

[AnonymBruker]

Synes også livet er dritt. Vurderer å søke på å fullføre en mastergrad jeg la på is. Men jeg er sliten, har problemer med å fokusere, har angst som gjør meg handlingslammet til tider. Fungerer dårlig, klarer ikke ta initiativ, har fått dårlig selvtillit fordi jeg ga opp studiene. Å skrive var det eneste jeg virkelig var god til, så fikk jeg skrivesperre. Var opptatt av å prestere for andre, til det sa stopp. Har hatt angst i mange år, gjør alt psykologer har bedt meg om, men det hjelper ikke noe. De sier de ikke finner ut hvorfor jeg er som jeg er. Er forøvrig redd dem for de har en ovenfra og ned holdning. Roten ashwagandha hjelper såpass at den uroen jeg alltid føler er dempet, men panikken er der likevel.

Er også drittlei av å være den som løfter andres humør, går automatisk inn i den rollen. Folk som ikke kjenner meg godt omtaler meg som «sprudlende». Har samboer, men føler meg ensom fordi vi ikke har noe til felles.

Det eneste som gir meg lys i en svart hverdag er musikk. Favorittbandet mitt skal egentlig turnere i Europa i vår og sommer. Jeg har billetter til 2 konserter i utlandet, men det går garantert i dass. De pleier riktignok ikke avlyse, men utsette. Slik det ser ut nå vil 2020 bare bli et svart høl, jeg ikke vet hvordan jeg skal komme opp av. Leter etter noe som kan gi meg lykkefølelse, men finner ikke noe.

Turgåing, trening, slikt som fungerer på «normale» mennesker funker ikke for meg. Jeg føler ingen ro eller velvære etter trening.
 

Anonymkode: 06d49...096

[AnonymBruker]

Noe som fungerer (litt iallefall) for meg i mørke perioder; jeg smiler til meg seg i speilet om morgenen og sier høyt at dette blir en bra dag. Så bestemmer jeg meg for 1-3 positive ting jeg skal gjøre i løpet av dagen. F.eks smile til en fremmed, gi et kompliment, høre en bra podcast... jeg skjønner at det høres teit ut, men det fungerer som sagt for meg 😊

Anonymkode: 8b619...34a