Kolleger som ikke bryr seg

[AnonymBruker]

Jeg har vært borte fra jobb i nesten 2 mnd pga en skade. Vi er få kolleger, og jeg trodde jeg endelig hadde kommet til en arbeidsplass der folk brydde seg om meg og jeg var akseptert. Vi har en gruppe med alle på sosiale media. Folk poster alt mulig fra livet sitt, og nesten alltid er det mye respons. Jeg har postet litt bilder underveis av hvordan jeg har det, nå i det siste av at jeg har begynt å jobbe litt hjemmefra og at jeg har begynt å trene litt igjen. Det har vært ingen spørsmål om hvordan det går, eller om at det blir fint å få meg tilbake. I beste fall har det vært en like eller en smiley fra en eller to av dem. 

Vi er lavt bemannet i utgangspunktet og ganske avhengig av hverandre for å få det til å gå rundt på jobb. Nå er jeg på vei tilbake, men jeg er både skuffa og lei meg over at det ikke er noe  respons. Mulig jeg er hårsår, men begynner å lure på om jeg er the pain in the ass og at de helst ikke vil ha meg som kollega. Kjenner jeg ikke kommer til å presse meg mer opp i stilling enn høyst nødvendig, selv om jeg vet det blir tøft fremover for de som jobber fult. 

Forventer jeg for mye av kollegaene mine?

Anonymkode: 75b59...668

[AnonymBruker]

Jeg syns du forventer for mye. Et arbeidsforhold er ikke personlig og kollegene er ikke venner eller familie. Jeg syns det er helt i orden at det naturlig vokser frem vennskapelige bånd på jobb, men jeg liker ikke at det forventes eller settes krav om det. 

Jeg hadde ikke godtatt at jeg måtte være del av en lukket jobb-gruppe på facebook f.eks. Min facebook er privat og kan ikke spores til arbeidsgiver. Jeg må også innrømme at jeg tolererer en god del av kollegene mine når jeg er på jobb, men å si at jeg bryr meg om de på et personlig plan er å dra strikken for langt. 

Har du familie og venner du snakke med? De bryr seg vel om hvordan det går med deg nå? 

Anonymkode: 48208...0f6

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at du forventer for mye. Kollegaer er ikke familie. 

Anonymkode: db3a4...28e

[Nooni]

Ja. Bedriften er lavt bemannet. Sykefravær skaper merarbeid og stress for de som er igjen. Selv om du er syk og det er ingenting å si på det, så kan det hende at de har et like stort behov for oppmerksomhet og anerkjennelse for å stå på, som du har som syk. 

Gi anerkjennelse og ros til dem fremfor å vente på at de skal "se" deg. Da øker sjansene for at de gjør nettopp det. 

[AnonymBruker]

Tror også det kommer an på hvordan du formulerer deg. Hvis alt er «Åååh så sliten, har begynt å trene igjen, men vet ikke om jeg orker mer sutre klage syte» forstår jeg at du får laber respons. Hvis du derimot er mer «Jippi! I dag klarte jeg målet mitt og gikk 500 meter uten støtte! Enda et skritt nærmere å få henge med dere fininger på jobb igjen! Håper dere har en like super dag som meg!», og de fortsatt ikke svarer, så er det noe galt. 

Anonymkode: 33438...9a7

[AnonymBruker]

Dette er mer vanlig enn du tror.  For noen år siden ble jeg veldig syk, hørte ikke pip fra noen. Hadde jobba der i 10 år. Da jeg havna på sykehus ikke et pip fra ledelsen heller. Da jeg skulle prøve og jobbe litt fikk jeg ingen respons fra mitt team. Jobben var tatt fra meg og ble flytta fra de andre. Ingen spurte hvordan det gikk det var rett og slett klein stemning. 

Du kan ikke forvente de skal ta kontakt. Men har hørt fra andre plasser at de blir tatt godt vare på under sykemelding. I disse tider har alle nok med seg selv. 

Anonymkode: 42a9a...498

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg har mange ganger roset dem, men får ikke noe respons på det heller. Det jeg har postet er ikke syting og klaging føler jeg. Ganske normale - dette gjør jeg i dag meldinger, slik som alle andre sender. Det er bare så rart at de ikke kan respondere på det jeg legger ut når de kan skrive lange tråder på de to som kommer rett før og de fire som kommer rett etter fra andre. Når andre har vært borte har det vært hjerter og tjo og hei, så da føler jeg meg litt oversett. 

Anonymkode: 75b59...668

[AnonymBruker]

Begynn å gi litt mer faen selv. Jeg lærte meg dette i min forrige jobb. Trivdes så godt og jeg gjorde seriøst ALT for kollegaene mine. Hadde jeg fri og lagt planer skrinla jeg disse og dro på meg uniformen hvis en kollega med sykt barn ringte. Jeg stilte alltid opp, brukte faktisk aldri egenmld eller var syk en eneste gang i den jobben. Var noen sykmeldte holdt jeg kontakten med de og ønsket god bedring, spurte om de trengte hjelp til noe osv. Så begynte det å gå opp for meg at jeg møtte slutte å være så grei. Jeg ble satt opp på dumme inneklemte vakter på sånn fire timer i romjula, og så var det tre dager helligdag etter det. Når jeg spurte om noen kunne ta disse timene for meg slik at jeg slapp reise fra familiejul på andre siden av landet var det ingen som gadd det. Så ble jeg utsatt for en ulykke og ble for første gang i mitt liv sykmeldt. Eneste jeg hørte fra var sjefen, og det kun fordi hun er pålagt å holde kontakten med ansatte som er sykmeldt. Ble så skuffa og lei meg at jeg sa opp ikke lenge etter for jeg gadd ikke de folkene mer. Har det mye bedre nå og har lært meg å tenke på meg selv, holde fridagene hellig for det nytter ikke å være grei, du får ikke noe igjen for det uansett. Når jeg er på jobb er jeg likevel selvfølgelig blid og samarbeidsvillig. Lær deg dette først som sist 

Anonymkode: d87c1...5fb

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke poster som skriker sympatisanking på fb, de svarer jeg aldri på. Kan virke som om det er det du driver med. Ellers ville jeg ikke forventet mye av kollegene ifm sykdom, støtt deg heller på famile og venner. 

Anonymkode: f5bdc...2dc

[AnonymBruker]

Mangel på empati, dårlig oppdragelse, egoistisk, selvopptatthet, ja alt hva vår tid rommer, dessverre. En venninne sendte meg forleden en morsomhet, jeg responderte og lurte på hvordan det gikk. Alt bra her😄 Altså ingen tegn til i det minste å vise interesse for meg, og spørre tilbake.  Har også mer eller mindre sluttet å bry meg om slikt, og holder meg til mennesker som gir meg følelsen av å være verdsatt. Kanskje det blir bedre når noen enhver smaker litt på livet i disse tider. Kanskje.

Anonymkode: 41fb8...4a9

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror også det kommer an på hvordan du formulerer deg. Hvis alt er «Åååh så sliten, har begynt å trene igjen, men vet ikke om jeg orker mer sutre klage syte» forstår jeg at du får laber respons. Hvis du derimot er mer «Jippi! I dag klarte jeg målet mitt og gikk 500 meter uten støtte! Enda et skritt nærmere å få henge med dere fininger på jobb igjen! Håper dere har en like super dag som meg!», og de fortsatt ikke svarer, så er det noe galt. 

Anonymkode: 33438...9a7

Den andre setningen hadde jeg ikke svart på heller, den føles overdrevent. Fininger på jobb, er det noen som faktisk kaller kollegene sine det?

Bare vær normal og jobb med å bli bedre, TS. Snakk med venner og familie heller. Jobb er jobb.

Anonymkode: ddf5e...c02

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns du forventer for mye. Et arbeidsforhold er ikke personlig og kollegene er ikke venner eller familie. Jeg syns det er helt i orden at det naturlig vokser frem vennskapelige bånd på jobb, men jeg liker ikke at det forventes eller settes krav om det. 

Jeg hadde ikke godtatt at jeg måtte være del av en lukket jobb-gruppe på facebook f.eks. Min facebook er privat og kan ikke spores til arbeidsgiver. Jeg må også innrømme at jeg tolererer en god del av kollegene mine når jeg er på jobb, men å si at jeg bryr meg om de på et personlig plan er å dra strikken for langt. 

Har du familie og venner du snakke med? De bryr seg vel om hvordan det går med deg nå? 

Anonymkode: 48208...0f6

 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Begynn å gi litt mer faen selv. Jeg lærte meg dette i min forrige jobb. Trivdes så godt og jeg gjorde seriøst ALT for kollegaene mine. Hadde jeg fri og lagt planer skrinla jeg disse og dro på meg uniformen hvis en kollega med sykt barn ringte. Jeg stilte alltid opp, brukte faktisk aldri egenmld eller var syk en eneste gang i den jobben. Var noen sykmeldte holdt jeg kontakten med de og ønsket god bedring, spurte om de trengte hjelp til noe osv. Så begynte det å gå opp for meg at jeg møtte slutte å være så grei. Jeg ble satt opp på dumme inneklemte vakter på sånn fire timer i romjula, og så var det tre dager helligdag etter det. Når jeg spurte om noen kunne ta disse timene for meg slik at jeg slapp reise fra familiejul på andre siden av landet var det ingen som gadd det. Så ble jeg utsatt for en ulykke og ble for første gang i mitt liv sykmeldt. Eneste jeg hørte fra var sjefen, og det kun fordi hun er pålagt å holde kontakten med ansatte som er sykmeldt. Ble så skuffa og lei meg at jeg sa opp ikke lenge etter for jeg gadd ikke de folkene mer. Har det mye bedre nå og har lært meg å tenke på meg selv, holde fridagene hellig for det nytter ikke å være grei, du får ikke noe igjen for det uansett. Når jeg er på jobb er jeg likevel selvfølgelig blid og samarbeidsvillig. Lær deg dette først som sist 

Anonymkode: d87c1...5fb

Godt skrevet begge 2 over her, du er bare arbeidskraft. Får ikke noe igjen for tiden du kaster bort på jobb.

Ikke ta arbeidslivet for alvorlig, har vært der i ca 20år selv. Når jeg går ut av døra så er jeg ferdig med det, forventer ikke et pip fra noen. Uansett om jeg lå for døden.

Bygg deg opp et liv utenfor jobb, som du liker å bruke tid på. 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den andre setningen hadde jeg ikke svart på heller, den føles overdrevent. Fininger på jobb, er det noen som faktisk kaller kollegene sine det?

Bare vær normal og jobb med å bli bedre, TS. Snakk med venner og familie heller. Jobb er jobb.

Anonymkode: ddf5e...c02

Patetisk med de menneske som skal balsamere og løfte opp andre mentalt med "flotte, fine, fininger, de flotteste". Dette er jo bare løgn, alle med litt sosiale evner forstår det. Fasaden i arbeidslivet har jeg gjennomskuet for mange år siden, glem alt som heter miljø. Arbeidslivet handler kun om en ting: penger og profitt.

 

Anonymkode: d98e1...1b3

[AnonymBruker]

Kanskje du poster ting som får dem til å lurer på hvorfor du ikke er på jobb når du tilsynelatende klarer “alt annet»?

Anonymkode: 27264...656

[AnonymBruker]

På 6.4.2020 den 22.18, AnonymBruker skrev:

Jeg syns du forventer for mye. Et arbeidsforhold er ikke personlig og kollegene er ikke venner eller familie. Jeg syns det er helt i orden at det naturlig vokser frem vennskapelige bånd på jobb, men jeg liker ikke at det forventes eller settes krav om det. 

Jeg hadde ikke godtatt at jeg måtte være del av en lukket jobb-gruppe på facebook f.eks. Min facebook er privat og kan ikke spores til arbeidsgiver. Jeg må også innrømme at jeg tolererer en god del av kollegene mine når jeg er på jobb, men å si at jeg bryr meg om de på et personlig plan er å dra strikken for langt. 

Har du familie og venner du snakke med? De bryr seg vel om hvordan det går med deg nå? 

Anonymkode: 48208...0f6

På min jobb er flere av oss venner på fritida også i tillegg til at vi er kolleger. 

Anonymkode: 08617...b39

[AnonymBruker]

Syns kanskje du forventer litt mye. Jeg er sykemeldt nå, noe som medfører masse merarbeid for andre. Jeg forventer på ingen måte stående applaus fra kollega eller sjef når jeg kommer tilbake. 

 

Anonymkode: 35f69...75e

[Gjest Forumhei]

På 6.4.2020 den 22.09, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært borte fra jobb i nesten 2 mnd pga en skade. Vi er få kolleger, og jeg trodde jeg endelig hadde kommet til en arbeidsplass der folk brydde seg om meg og jeg var akseptert. Vi har en gruppe med alle på sosiale media. Folk poster alt mulig fra livet sitt, og nesten alltid er det mye respons. Jeg har postet litt bilder underveis av hvordan jeg har det, nå i det siste av at jeg har begynt å jobbe litt hjemmefra og at jeg har begynt å trene litt igjen. Det har vært ingen spørsmål om hvordan det går, eller om at det blir fint å få meg tilbake. I beste fall har det vært en like eller en smiley fra en eller to av dem. 

Vi er lavt bemannet i utgangspunktet og ganske avhengig av hverandre for å få det til å gå rundt på jobb. Nå er jeg på vei tilbake, men jeg er både skuffa og lei meg over at det ikke er noe  respons. Mulig jeg er hårsår, men begynner å lure på om jeg er the pain in the ass og at de helst ikke vil ha meg som kollega. Kjenner jeg ikke kommer til å presse meg mer opp i stilling enn høyst nødvendig, selv om jeg vet det blir tøft fremover for de som jobber fult. 

Forventer jeg for mye av kollegaene mine?

Anonymkode: 75b59...668

Så hyggelig de gir deg likes, selv vil jeg ikke prate om eller se kollegaer på fritiden, hyggelige mennesker ! Men dritt lei dem når kl er 16.00 på fredag😊. De er jo kollegaene ikke venner, ikke bland rollene.

[AnonymBruker]

Jeg jobber er plass hvor det er flere langtidssykemeldte. Noe som går ut over alle oss andre som jobber oss i hjel og tar ekstra vakter. Klarer nok ikke helt klart å puse og godsnakke med dem når de sender diverse snap, sms osv. Eller når de klager på div vondter når de først er på jobb. Dog er jeg bedre enn noen av mine andre kollegaer som jeg synes er virkelig veldig lite empatisk. 

Anonymkode: 92d33...bf2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

På min jobb er flere av oss venner på fritida også i tillegg til at vi er kolleger. 

Anonymkode: 08617...b39

Er vel ikke noe galt i det?

Husk at vennskap er noe som er gjensidig, kan ikke tvinge noen til å være venner. I arbeidslivet er det mange forskjellige mennesker som møtes for å gjøre en jobb sammen, da betyr det ikke at man automatisk passer sammen på fritiden.

Anonymkode: d98e1...1b3

[AnonymBruker]

Har gått på en smell akkurat på dette og litt nå. Har vell forventet for mye at kollegaene skal være venner. Men sånn er det dessverre ikke. Veldig mange ønsker kun å være kollega og ingenting annet. Selv om jeg vet at noen møtes på fritiden. Har liksom følt at det har vært noe galt med meg. 

Men det har noe med tidligere erfaringer i fra barndommen/ungdomsårene. 

Anonymkode: 8c0fb...c1b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har gått på en smell akkurat på dette og litt nå. Har vell forventet for mye at kollegaene skal være venner. Men sånn er det dessverre ikke. Veldig mange ønsker kun å være kollega og ingenting annet. Selv om jeg vet at noen møtes på fritiden. Har liksom følt at det har vært noe galt med meg. 

Men det har noe med tidligere erfaringer i fra barndommen/ungdomsårene. 

Anonymkode: 8c0fb...c1b

Som barn tvinges man jo sammen med andre barn  Alle skal like alle.

Men når man blir voksen så ser man at mange mennesker rett og slett ikke passer sammen som personer, vi møtes ufrivillig i arbeidslivet. Derfor blir det slik at noen der omgås på fritiden pga de passer bedre sammen enn andre.

Så har du det som ikke vil ha noe med jobb å gjøre etter jobb, det må man også godta. Man tilbringer jo utrolig mye tid sammen på jobb. kanskje med mennesker man ikke liker så godt.

 

Selv har jeg jobbet i så mange at jeg ikke har noe behov for å henge med jobben på fritiden, kun utvalgte kollegaer gjør jeg det med. Heldigvis har jeg jobber rundt i hele norge som omreisende på prosjekter, der har jeg møtt utrolig mange mennesker som gjør meg godt rustet til å takle relasjonen mellom mennesker. Trenger ingen bekreftelse lenger, må ikke kjenne noen for å jobbe sammen.

Så har du de som jobber på SAMME sted i 20-40år, med SAMME menneskene! Da blir ting litt annerledes, slike mennesker blir gjerne veldig konforme og sterotype. Fastlåste i hjernen sin, tåler lite forandring.

Anonymkode: d98e1...1b3