Dere som har hjemmekontor, er det deilig? Helt ærlig

[AnonymBruker]

Jeg har hjemmekontor i blant til daglig - det er veldig deilig en gang i blant men absolutt ikke i ukesvis! Synes det er godt å få roen hjemme og ikke bli forstyrret om jeg har noe som krever det, men det er også gull å ha mine snille og hyggelige kolleger rundt meg 😊

I disse dager har jeg permisjon med en på 3 mnd som ikke sover på natta og som ikke vil ligge i vogn - og nå har jeg plutselig et skolebarn og et barnehagebarn hjemme også. Med mannen på jobb både dager, kvelder, netter og helger er det rett og slett håpløst. Skolearbeidet krever oppfølging og han på tre har brakkesyke deluxe. Og så var det de vanlige oppgavene med baby da. Skulle gjerne byttet barna med «hjemmekontor og en treningsøkt før lunsj og jobbe ferdig til middag» en dag eller to akkurat nå - her er det bare kaos 😳

Anonymkode: 003d6...667

[AnonymBruker]

Det er ikke kjekt å ha hjemmekontor med to små barn, og mann som er lærer og også har hjemmekontor. Jeg har mange møter på Skype, han har direkteundervisning fra PCen, og vi må bytte på å gå ut av rommet der vi har spisebord som vi bruker som pult. Får vondt i armene av stillingen her, må sitte litt vridd for å få plass til mine 2 skjermer og annet utstyr som jeg er avhengig av. I tillegg har sjefen sagt at det kommer til å bli mye pålagt overtid fremover, og inndraging av sommerferie for å få hjulene til å gå rundt. 😞

Jeg savner å ha kaffepause med kollegene. Savner å komme meg ut av huset - slik det nå er går arbeid og fritid i ett. Barna er også avhengig av mye hjelp (1. og 3. trinn), og må logges på diverse portaler med ulike passord og innlogginger, det er så mye småpirk jeg må kontrollere og administrere, at jeg nesten blir kvalm av å tenke på det. Savner at ferien jeg har betalt og gledd meg masse til nå vil smuldre opp til ingenting. Jeg er kontrollfrik som trenger en god ferie for å koble av. Jeg trenger å møte venninner over en øl en gang i uken. En slik liten bagatell er VELDIG viktig for meg, ser jeg, nå som muligheten ikke er der lenger. Nå er det bare jobb, jobb, jobb framover, og ingen avkobling og jeg kjenner at det tar på, fysisk og psykisk.

Så har jeg venninner på snap som legger ut masse bilder der de slapper av, koser seg, går turer, har filmmaraton osv. Veldig skjevfordelt i befolkningen nå, noen som må jobbe langt utover normalen og andre som har helt fri, er permitterte. Veldig rar situasjon 😞

Anonymkode: 67881...d2f

[AnonymBruker]

Det som er digg er at jeg kan sove lenger og slipper å spise og stelle meg før jobb. Jeg kan spise mens jeg jobber og jeg trenger ikke sminke meg, siden ingen andre enn samboer skal se meg i løpet av dagen. Han er uansett vandt til å se meg uten sminke. Jeg kan også ligge på sofaen med dataen på fanget hele dagen. 

Samtidig er jobben min ganske tungvind å gjennomføre via hjemmekontor, så jeg hadde foretrukket å gå på jobb som vanlig. 

Anonymkode: 3fce3...157

[AnonymBruker]

Det gikk greit i starten, men nå føler jeg hele tiden jeg ligger bakpå. Og det er fordi jeg har to barn som krever meg hele tiden. De leker sammen innimellom så jeg får jobbet, men så smeller det igjen og de nærmest slåss... De må ut med meg i løpet av dagen og nå merkes det at vi har vært hjemme en uke... I tillegg må det ene barnet følges opp med skolearbeid. Jeg jobbet inn noen timer i helga og jobber kveld. Jeg trodde det skulle gå greit, men kjenner meg litt motløs nå. De som ikke har barn har jo selvsagt andre forutsetninger for å klare det... Neste uke har jeg krevd at mannen skal ta noen dager omsorgspenger så det blir mindre stress. 

 

Anonymkode: 2608b...10b