"Hyper-awareness" over eksistensen - hjelp!

[AnonymBruker]

Anbefaler deg en konsentrasjonskrevende hobby, som tegning, skriving, musikkinstrument eller krevende håndarbeid. Når du holder på lenge nok kan du  havne i flytsonen med disse og da kan hjernehalvdelene få bedre kontakt og balanse med hverandre. I tillegg kan kunstnerisk aktivitet være et språk å "kommunisere med deg selv" i et annet språk enn det hverdagslige som egentlig ikke er tilpasset så dype tanker.

Dette er min erfaring.

Anonymkode: 938ef...573

[AnonymBruker]

Jeg har også slitt med ´´hyper bevissthet´´tidligere. Det har vært i kombinasjon med angst og uro. Senere har jeg blitt diagnostisert med ADHD og får behandling for dette.

Merker at å forstå meg selv og hjernen min har gitt meg den roen jeg trengte. Etter det har jeg bare akseptert at ´´Ja, det er jævla rart å eksistere og gjøre alt dette, og det er en mulighet for at jeg aldri vil finne svaret på alle disse spørsmålene jeg har, men jeg EKSISTERER, og eksistensen er en gave, fordi tenk på alle sædcellene som ikke når frem. Alle eggene som ikke blir befruktet. Men jeg er søren meg HER. Jeg aksepterer at jeg ikke vet, og at jeg aldri skal vite, og jeg skal gjøre det beste ut av denne eksistensen´´. 

Anonymkode: 1328e...106

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Anbefaler deg en konsentrasjonskrevende hobby, som tegning, skriving, musikkinstrument eller krevende håndarbeid. Når du holder på lenge nok kan du  havne i flytsonen med disse og da kan hjernehalvdelene få bedre kontakt og balanse med hverandre. I tillegg kan kunstnerisk aktivitet være et språk å "kommunisere med deg selv" i et annet språk enn det hverdagslige som egentlig ikke er tilpasset så dype tanker.

Dette er min erfaring.

Anonymkode: 938ef...573

Dette var gode ideer! Spesielt det med å prøve å tenke i et annet språk. Kanskje jeg skal prøve å børste bort støvet fra VGS-fransken. 

Takk!

Anonymkode: 1757e...831

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også slitt med ´´hyper bevissthet´´tidligere. Det har vært i kombinasjon med angst og uro. Senere har jeg blitt diagnostisert med ADHD og får behandling for dette.

Merker at å forstå meg selv og hjernen min har gitt meg den roen jeg trengte. Etter det har jeg bare akseptert at ´´Ja, det er jævla rart å eksistere og gjøre alt dette, og det er en mulighet for at jeg aldri vil finne svaret på alle disse spørsmålene jeg har, men jeg EKSISTERER, og eksistensen er en gave, fordi tenk på alle sædcellene som ikke når frem. Alle eggene som ikke blir befruktet. Men jeg er søren meg HER. Jeg aksepterer at jeg ikke vet, og at jeg aldri skal vite, og jeg skal gjøre det beste ut av denne eksistensen´´. 

Anonymkode: 1328e...106

Veldig kjekt å høre at du har funnet roen. Satser på at jeg klarer det samme.

Har prøvd å tenke i de samme banene som deg. Det fungerer ofte bra, men faller ofte tilbake igjen. Det forblir ikke permanent. Hjernen fortsetter å jobbe, og så må jeg minne meg selv på disse tingene igjen og igjen. Men merker at det blir varende litt lenger for hver gang. Det å høre at dette har fungert for deg gir meg mye motivasjon til å fortsette med dette!

Anonymkode: 1757e...831

[AnonymBruker]

Kan kjenne meg igjen. Anbefaler som en annen sier å finne deg en oppslukende hobby! Tegning, spilling, maling, noe som tar noen timer.

For min del har det også hjulpet litt på angsten å se dokumentarer om verdensrommet - flytte blikket enda et steg videre - bort fra meg selv og jeg'et. Det ga meg en intens ro, å vite hvor ubetydelig disse tankene egentlig var, for det er jo så vanvittig mye annet større og mer essensielt der ute. Hvordan ser annet liv ut feks? Hva er normalt i universets skala, andre galakser ? Det slapp liksom litt taket å erstatte biologien min. Men kan mistenke at det gjerne kan virke motsatt på andre. Så tenk deg om før du fordyper deg i slikt.

Anonymkode: 1d739...c45

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan kjenne meg igjen. Anbefaler som en annen sier å finne deg en oppslukende hobby! Tegning, spilling, maling, noe som tar noen timer.

For min del har det også hjulpet litt på angsten å se dokumentarer om verdensrommet - flytte blikket enda et steg videre - bort fra meg selv og jeg'et. Det ga meg en intens ro, å vite hvor ubetydelig disse tankene egentlig var, for det er jo så vanvittig mye annet større og mer essensielt der ute. Hvordan ser annet liv ut feks? Hva er normalt i universets skala, andre galakser ? Det slapp liksom litt taket å erstatte biologien min. Men kan mistenke at det gjerne kan virke motsatt på andre. Så tenk deg om før du fordyper deg i slikt.

Anonymkode: 1d739...c45

Ja, det vil nok bare gjøre det verre for min del å gå for langt inn i de tankene. 

Anonymkode: 1757e...831

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Jeg har også en trang til å google. Jeg får stoppe med det da. Det tror jeg at jeg skal klare selv om det blir vanskelig. Men angående det å tenke videre: Jeg synes det er utrolig vanskelig. For jeg har ganske lite å tenke på, og dermed ingenting annet å erstatte tankene med. Og i de tilfellene jeg faktisk klarer å la være å tenke, tenker jeg på at jeg ikke tenker på det. Jeg føler det er litt som at man skal prøve å ikke tenke på en rosa elefant de neste 10 sekundene, og på den måten fokusere på at man ikke skal fokusere på den rosa elefanten. Det er en ond sirkel.

Et annet problem er at det blir vanskelig å møte tankene mine fordi alt er en kilde til undring. Alt er merkelig for meg. All oppførsel, alle tanker, alle følelser, alle konsepter. Alt. Men selvfølgelig skal jeg forsøke og forhåpentligvis går det, spesielt når jeg får litt profesjonell hjelp om noen uker (håper i hvert fall det bare blir noen uker til nå som korona-viruset har stengt ned psykologtjenesten der jeg skulle...)

Har du noen gode tips på hva jeg kan tenke på isteden? Eller hva jeg skal gjøre når jeg begynner å tenke på at jeg ikke tenker på noen av disse tingene?

 

Anonymkode: 1757e...831

Nettopp, jeg kjenner meg veldig igjen - dette er jo klassisk OCD-tankemønsteret. Det er jo en angstlidelse som liker å konstruere problemer av absolutt alt, og da kan man holde tankekjøret gående lenge! Hvis jeg ikke hadde OCD vedrørende eksistensen så ble jeg plutselig bevisst på det, og så kunne jeg begynne med «hva om det at jeg ikke tenker på det er et tegn på at jeg egentlig ikke eksisterer» og sånn gikk no dagan. Det ser jo helt latterlig ut når jeg leser det, men det var svært reelt og pinefullt når jeg sto oppi det. Som en tankespiral man aldri kommer ut av. 
 

En del av cluet er det som kalles eksternalisering - å FLYTTE tvangstankene ut av det som er DEG. Dette krever mye øvelse, er egentlig veldig lavpraktisk og går i bunn og grunn ut på at man skal lære seg at disse tankene er påført og konstruert av en angstlidelse og ikke ens egne tanker som skal tillegges noen betydning. Det er søppel fra sinnet, og skal plasseres i søppelkassen. Man må anerkjenne og akseptere at de er der, men man trenger ikke tenke videre på de eller vie de oppmerksomhet - selv om dette vil medføre økt angst. Etterhvert vil du merke at du lettere og lettere kan plassere tanken der den hører hjemme («åja, nå fikk jeg en tanke om at det var rart å pusse tennene og eksisterer jeg egentlig, det er jo OCD, det er jo ikke viktige tanker»). 
 

Det er svært viktig å holde hjernen beskjeftiget med andre ting slik at OCDen ikke får kjøre motorveien i hjernen, men at den blir presset ut på en av småveiene. Man kan nemlig ha mange tanker i hodet på en gang og tvangstankene må gjerne være der, men de får ikke lov å være på hovedveien. Jeg fylte hodet med enkle mattestykker (1000-7 og nedover), telle antall røde biler, alle navn jeg kommer på på en gitt bokstav, krevende oppgaver på jobb og puslespill. Da kunne tvangstankene dure og gå i bakgrunnen, og noen ganger poppet de opp på hovedveien hvor jeg måtte dytte de ut på sidesporet igjen og fortsette med det jeg holdt på meg. 
Jeg hadde også god nytte av å utsette det å tenke videre på tanken - «om 5 minutter kan jeg tenke på dette», «når jeg har kjørt gjennom tunnelen kan jeg tenke videre», «jeg kan Google litt etter barna har lagt seg», osv. I starten klarer man kanskje ikke så lenge, men dette er som å begynne med styrketrening og progresjonen er langsom. 
 

Sideløpende med alle disse strategiene utførte jeg eksponeringene mine fem ganger daglig, uten unntak. Som sagt var de designet av terapeuten min, og det er det en grunn til - går man for hardt ut og eksponerer på noe som er FOR angstfylt, klarer man ikke motstå trangen til å utføre de mentale tvangshandlingene (tenke, gruble og google) og da er alt forgjeves. 
 

Husk; hvis noe føles som en tvangstanke, men du er usikker, ja da er det en tvangstanke og du skal behandle den som det. OCDen kommer til å prøve å lure deg på mange måter og du kommer til å falle for det, men etterhvert blir du god på å gjennomskue den. 
 

La merke til et svar du gav en annen bruker, som hadde hatt hell med å bare tenke «fuck it, det er sånn det ER», hvor du skrev at det hadde du klart et par ganger men så falt tilbake igjen. Det er fordi dette er en tvangslidelse, og det å greie å overbevise seg selv med påfølgende mindre angst og tanker er en tvangshandling som ikke virker i det lange løp. 
 

Håper du kommer til psykolog innenfor rimelig tid! Hvis ikke vil jeg anbefale Freedom from OCD av Jonathan Grayson enda sterkere. Han er en av verdens fremste eksperter på OCD, og boken forklarer tvangstanker på en måte som bare vi som har de kan forstå. Den inneholder også et eksponeringsprogram man kan designe selv, med grundig veiledning. 

Anonymkode: d97de...316

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig kjekt å høre at du har funnet roen. Satser på at jeg klarer det samme.

Har prøvd å tenke i de samme banene som deg. Det fungerer ofte bra, men faller ofte tilbake igjen. Det forblir ikke permanent. Hjernen fortsetter å jobbe, og så må jeg minne meg selv på disse tingene igjen og igjen. Men merker at det blir varende litt lenger for hver gang. Det å høre at dette har fungert for deg gir meg mye motivasjon til å fortsette med dette!

Anonymkode: 1757e...831

Meg over igjen - det var dette jeg mente med at det er en klassisk tvangshandling. Det virker i starten, men så varer effekten kortere og kortere og tilslutt ikke i det hele tatt og så er sluttresultatet egentlig bare at du har forverret tvangstankene. Vedkommende som skrev dette har nok ikke OCD, og derfor virket det for han/henne. For deg og meg gjør det ting verre, og du må for all del ikke fortsette med dette!

Anonymkode: d97de...316

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp, jeg kjenner meg veldig igjen - dette er jo klassisk OCD-tankemønsteret. Det er jo en angstlidelse som liker å konstruere problemer av absolutt alt, og da kan man holde tankekjøret gående lenge! Hvis jeg ikke hadde OCD vedrørende eksistensen så ble jeg plutselig bevisst på det, og så kunne jeg begynne med «hva om det at jeg ikke tenker på det er et tegn på at jeg egentlig ikke eksisterer» og sånn gikk no dagan. Det ser jo helt latterlig ut når jeg leser det, men det var svært reelt og pinefullt når jeg sto oppi det. Som en tankespiral man aldri kommer ut av. 
 

En del av cluet er det som kalles eksternalisering - å FLYTTE tvangstankene ut av det som er DEG. Dette krever mye øvelse, er egentlig veldig lavpraktisk og går i bunn og grunn ut på at man skal lære seg at disse tankene er påført og konstruert av en angstlidelse og ikke ens egne tanker som skal tillegges noen betydning. Det er søppel fra sinnet, og skal plasseres i søppelkassen. Man må anerkjenne og akseptere at de er der, men man trenger ikke tenke videre på de eller vie de oppmerksomhet - selv om dette vil medføre økt angst. Etterhvert vil du merke at du lettere og lettere kan plassere tanken der den hører hjemme («åja, nå fikk jeg en tanke om at det var rart å pusse tennene og eksisterer jeg egentlig, det er jo OCD, det er jo ikke viktige tanker»). 
 

Det er svært viktig å holde hjernen beskjeftiget med andre ting slik at OCDen ikke får kjøre motorveien i hjernen, men at den blir presset ut på en av småveiene. Man kan nemlig ha mange tanker i hodet på en gang og tvangstankene må gjerne være der, men de får ikke lov å være på hovedveien. Jeg fylte hodet med enkle mattestykker (1000-7 og nedover), telle antall røde biler, alle navn jeg kommer på på en gitt bokstav, krevende oppgaver på jobb og puslespill. Da kunne tvangstankene dure og gå i bakgrunnen, og noen ganger poppet de opp på hovedveien hvor jeg måtte dytte de ut på sidesporet igjen og fortsette med det jeg holdt på meg. 
Jeg hadde også god nytte av å utsette det å tenke videre på tanken - «om 5 minutter kan jeg tenke på dette», «når jeg har kjørt gjennom tunnelen kan jeg tenke videre», «jeg kan Google litt etter barna har lagt seg», osv. I starten klarer man kanskje ikke så lenge, men dette er som å begynne med styrketrening og progresjonen er langsom. 
 

Sideløpende med alle disse strategiene utførte jeg eksponeringene mine fem ganger daglig, uten unntak. Som sagt var de designet av terapeuten min, og det er det en grunn til - går man for hardt ut og eksponerer på noe som er FOR angstfylt, klarer man ikke motstå trangen til å utføre de mentale tvangshandlingene (tenke, gruble og google) og da er alt forgjeves. 
 

Husk; hvis noe føles som en tvangstanke, men du er usikker, ja da er det en tvangstanke og du skal behandle den som det. OCDen kommer til å prøve å lure deg på mange måter og du kommer til å falle for det, men etterhvert blir du god på å gjennomskue den. 
 

La merke til et svar du gav en annen bruker, som hadde hatt hell med å bare tenke «fuck it, det er sånn det ER», hvor du skrev at det hadde du klart et par ganger men så falt tilbake igjen. Det er fordi dette er en tvangslidelse, og det å greie å overbevise seg selv med påfølgende mindre angst og tanker er en tvangshandling som ikke virker i det lange løp. 
 

Håper du kommer til psykolog innenfor rimelig tid! Hvis ikke vil jeg anbefale Freedom from OCD av Jonathan Grayson enda sterkere. Han er en av verdens fremste eksperter på OCD, og boken forklarer tvangstanker på en måte som bare vi som har de kan forstå. Den inneholder også et eksponeringsprogram man kan designe selv, med grundig veiledning. 

Anonymkode: d97de...316

Tusen hjertelig takk for dette gode og utfyllende svaret. Setter virkelig pris på det! Jeg skal sjekke ut den boken du nevner.

Anonymkode: 1757e...831

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn i 20 år, det eneste jeg fant ut som hjalp var å slippe "kontrollen" og begynne å takke for det jeg hadde. Be en bønn er også et uttrykk for ydmykhet og at man ikke klarer å kontrollere alt. Dette har hjulpet meg mye de senere årene. Vi mennesker er ikke ment for å leve alene på innsiden. Følelsen av å leve alene kommer av at man tror man er Gud selv og kan sette Gud på prøve. Dette kan føre til mange psykiske lidelser.

Anonymkode: 9f127...9d7

[AnonymBruker]

På 15.3.2020 den 22.21, AnonymBruker skrev:

Meg over igjen - det var dette jeg mente med at det er en klassisk tvangshandling. Det virker i starten, men så varer effekten kortere og kortere og tilslutt ikke i det hele tatt og så er sluttresultatet egentlig bare at du har forverret tvangstankene. Vedkommende som skrev dette har nok ikke OCD, og derfor virket det for han/henne. For deg og meg gjør det ting verre, og du må for all del ikke fortsette med dette!

Anonymkode: d97de...316

Takk for advarselen! 

(Glemte å svare på denne på mandag. Derfor jeg svarer så sent som nå)

Et siste spørsmål hvis du fortsatt er på denne tråden: Jeg ser at du skrev at du brukte 1,5 år i terapi for å bli frisk, men hvor lang tid slet du med disse tankene før du søkte hjelp?

Anonymkode: 1757e...831

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for advarselen! 

(Glemte å svare på denne på mandag. Derfor jeg svarer så sent som nå)

Et siste spørsmål hvis du fortsatt er på denne tråden: Jeg ser at du skrev at du brukte 1,5 år i terapi for å bli frisk, men hvor lang tid slet du med disse tankene før du søkte hjelp?

Anonymkode: 1757e...831

Det er et godt spørsmål. Jeg har hatt tvangstanker siden jeg var liten, alltid mentale tvangstanker med mentale tvangshandlinger (redd for at jeg egentlig var skizofren, redd for at jeg kom til å bli narkoman osv). Riktignok var det aldri mye angst inni bildet før jeg ble eldre, og jeg husker barndommen min som typisk lykkelig. Første gang jeg husker «OCD-angsten» var da jeg gikk på VGS og ble redd for at jeg EGENTLIG var lesbisk (🤪), dette gikk imidlertid over av seg selv etter en stund. Enda noen år senere fikk jeg en ny episode om et annet tema som varte enda litt lenger (flere måneder), før dette også gikk over av seg selv. 
Det var etter fødsel at ting eskalerte fryktelig for min del, og jeg fikk den episoden som jeg har beskrevet her som varte da totalt 2,5 år, hvor jeg fikk psykologhjelp i 1,5 av de. Min teori, som jeg også finner støtte for i litteraturen omkring OCD, er at jeg har en genetisk sårbarhet i form av tendens til tvangstanker uten at det kan klassifiseres som en angstlidelse, men at dette da slo ut i full blomst i 20-årene (som er typisk debutalder) og med fødsel som utløsende faktor. 
 

Jeg er jo frisk og lykkelig i dag, men sårbarheten vil jeg alltid bære med meg og jeg merker fortsatt tendens til tvangstanker og også noen ganger angst i perioder. Nå er det imidlertid kun i korte blaff, takket være redskapene jeg og psykologen min utviklet sammen i terapien - jeg kan f. eks designe mine egne eksponeringer som jeg utfører i noen dager, og så er episoden over. Det er forbløffende effektivt og plager meg svært lite. 
 

Jeg kan også nevne at når jeg gjorde fremskritt i terapien og merket at «eksistenstemaet» ikke plaget meg så mye som før, hadde OCDen en tendens til å «bytte» tema slik at jeg fikk helt nye tvangstanker - f. eks at jeg egentlig var pedofil, at jeg hadde drept noen uten å huske det og så videre. Slik kunne den «hoppe» mellom forskjellige temaer, noen ganger på dag-dag basis slik at jeg alltid måtte være oppmerksom og legge opp eksponeringene mine målrettet mot det som tilsynelatende var «dagens tema». Dette er i følge psykologen min helt typisk for OCD, og et tegn på progresjon (selv om det var helt jævlig). 
 

Bare spør hvis det mer du lurer på😊

Anonymkode: d97de...316

[AnonymBruker]

På 18.3.2020 den 21.00, AnonymBruker skrev:

Det er et godt spørsmål. Jeg har hatt tvangstanker siden jeg var liten, alltid mentale tvangstanker med mentale tvangshandlinger (redd for at jeg egentlig var skizofren, redd for at jeg kom til å bli narkoman osv). Riktignok var det aldri mye angst inni bildet før jeg ble eldre, og jeg husker barndommen min som typisk lykkelig. Første gang jeg husker «OCD-angsten» var da jeg gikk på VGS og ble redd for at jeg EGENTLIG var lesbisk (🤪), dette gikk imidlertid over av seg selv etter en stund. Enda noen år senere fikk jeg en ny episode om et annet tema som varte enda litt lenger (flere måneder), før dette også gikk over av seg selv. 
Det var etter fødsel at ting eskalerte fryktelig for min del, og jeg fikk den episoden som jeg har beskrevet her som varte da totalt 2,5 år, hvor jeg fikk psykologhjelp i 1,5 av de. Min teori, som jeg også finner støtte for i litteraturen omkring OCD, er at jeg har en genetisk sårbarhet i form av tendens til tvangstanker uten at det kan klassifiseres som en angstlidelse, men at dette da slo ut i full blomst i 20-årene (som er typisk debutalder) og med fødsel som utløsende faktor. 
 

Jeg er jo frisk og lykkelig i dag, men sårbarheten vil jeg alltid bære med meg og jeg merker fortsatt tendens til tvangstanker og også noen ganger angst i perioder. Nå er det imidlertid kun i korte blaff, takket være redskapene jeg og psykologen min utviklet sammen i terapien - jeg kan f. eks designe mine egne eksponeringer som jeg utfører i noen dager, og så er episoden over. Det er forbløffende effektivt og plager meg svært lite. 
 

Jeg kan også nevne at når jeg gjorde fremskritt i terapien og merket at «eksistenstemaet» ikke plaget meg så mye som før, hadde OCDen en tendens til å «bytte» tema slik at jeg fikk helt nye tvangstanker - f. eks at jeg egentlig var pedofil, at jeg hadde drept noen uten å huske det og så videre. Slik kunne den «hoppe» mellom forskjellige temaer, noen ganger på dag-dag basis slik at jeg alltid måtte være oppmerksom og legge opp eksponeringene mine målrettet mot det som tilsynelatende var «dagens tema». Dette er i følge psykologen min helt typisk for OCD, og et tegn på progresjon (selv om det var helt jævlig). 
 

Bare spør hvis det mer du lurer på😊

Anonymkode: d97de...316

Selv hadde ikke ting som minnet om tvangstanker da jeg barn/tidlig ungdom, men jeg var ganske engstelig. Jeg hadde en trygg og god barndom, men var av en eller annen grunn livredd for å bli drept eller kidnappet (helt sinnssykt egentlig når jeg ser tilbake på det) på vei til skolen hvis jeg gikk alene. På VGS hadde jeg det som plommen i egget. Det var da jeg sluttet på VGS og skulle begynne å studere i en annen by at ting begynte å eskalere for meg. Tror det var stress over alt det nye som jeg tok ut på andre ting.

Det begynte med at jeg ble overbevist om at jeg kunne være dødsallergisk mot veps i og med at jeg aldri hadde blitt stukket, og nå som jeg bodde alene var det ingen som kunne hjelpe meg (det skal sies at det var et vepseår og mange hissige veps rundt omkring på sensommeren/tidlig høst). Gikk rundt og følte at jeg var stukket hele tiden og at det var vepser i maten min. Hadde ofte angstanfall pga det og turte så vidt å åpne munnen når jeg var utendørs. 

Da vepsene forsvant ble jeg livredd for å bli matforgiftet. Deretter ble jeg hyperkonder (alltid hatt litt hyperkonder-tendenser). Deretter ble jeg livredd for bakterier, og det er nok her mine første tegn til tvangstanker kommer inn, selv om det egentlig var mest angst og ikke så mye tvangshandlinger. Det var en helt grusom periode. Vurderte å søke psykologhjelp for det, men plutselig ble det mye bedre i løpet av sommerferien.

Jeg var stresset store deler av den sommerferien fordi jeg var usikker på studiet osv. Det slo ut i en full derealisering som var grusom. Det var da jeg fikk eksistensielle spørsmål/tanker satt fast i hjernen. Brukte ganske lang tid på å tenke over bevisstheten, hva som var meningen med å gjøre noe hvis jeg skulle dø uansett, osv. Dette ble plutselig bytttet ut med de tankene jeg har nå. Og nå er jeg her. (Jeg er 20 år forresten).

Har alltid visst at jeg ikke kunne tenke på slike eksistensielle spørsmål. Hver gang jeg har kommet over de har jeg prøvd å bare ignorere de eller å gå videre fordi dypt inni meg har jeg alltid visst at jeg lett kunne bli opphengt i disse tingene dersom jeg begynte å tenke for mye. 

 

Anonymkode: 1757e...831

[AnonymBruker]

Vet dette er en litt gammel tråd og har ikke lest hele tråden. Men fy flate dette var som å lese om meg selv! I litt over et år nå har jeg slitt noe voldsomt med ekstensielle tanker som kommer og går. Tankene kommer innom hodet mitt flere ganger om dagen og det er utrolig slitsomt når man ikke blir kvitt de.. Tankene dreier seg ofte innpå hvordan kroppen fungerer, at hjernen vi har i hodet styrer ALT i kroppen.. at lungene våre bruker vi for å puste, at vi ikke kan leve uten et hjerte osv. av og til er jeg så redd for at hvis jeg trener litt for hardt så kommer hjertet til å stoppe helt plutselig. Skikkelig syke tanker. Selvom legen min sier til meg at det ikke er mulig så er jeg likevel redd for at det kan skje. Har skjedd at jeg noenganger holder fingrene mot halsen og presser forsiktig for å være sikker på at jeg har en puls. At hjertet ikke stopper. Vet det er sykt å tenke sånn og jeg har ikke turd å fortelle noen om tankene mine for jeg vet at de ikke kommer til å forstå det.. ellers sliter jeg med tanker i forhold til verdensrommet og universet. Hvor uffatelig små vi mennesker er.. som Ts også nevner: Er jo ikke et problem å tenke på det en sjelden gang men når det kommer flere ganger om dagen så er det slitsomt..

Anonymkode: 66dd3...cb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Vet dette er en litt gammel tråd og har ikke lest hele tråden. Men fy flate dette var som å lese om meg selv! I litt over et år nå har jeg slitt noe voldsomt med ekstensielle tanker som kommer og går. Tankene kommer innom hodet mitt flere ganger om dagen og det er utrolig slitsomt når man ikke blir kvitt de.. Tankene dreier seg ofte innpå hvordan kroppen fungerer, at hjernen vi har i hodet styrer ALT i kroppen.. at lungene våre bruker vi for å puste, at vi ikke kan leve uten et hjerte osv. av og til er jeg så redd for at hvis jeg trener litt for hardt så kommer hjertet til å stoppe helt plutselig. Skikkelig syke tanker. Selvom legen min sier til meg at det ikke er mulig så er jeg likevel redd for at det kan skje. Har skjedd at jeg noenganger holder fingrene mot halsen og presser forsiktig for å være sikker på at jeg har en puls. At hjertet ikke stopper. Vet det er sykt å tenke sånn og jeg har ikke turd å fortelle noen om tankene mine for jeg vet at de ikke kommer til å forstå det.. ellers sliter jeg med tanker i forhold til verdensrommet og universet. Hvor uffatelig små vi mennesker er.. som Ts også nevner: Er jo ikke et problem å tenke på det en sjelden gang men når det kommer flere ganger om dagen så er det slitsomt..

Anonymkode: 66dd3...cb8

TS her. Kan glede deg med at jeg har blitt myyyye bedre. Fortsatt ikke helt kurert, men nå er det oftere jeg ikke tenker på det enn tenker på det. Anbefaler deg å lese deg opp på derealisering og depersonalisering. Hvis du føler dette passer for deg anbefaler jeg Jordan Hardgrave på YouTube. Han fortjener i hvert fall 70% av æren for at jeg har blitt så mye bedre.

Anonymkode: 1757e...831

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

TS her. Kan glede deg med at jeg har blitt myyyye bedre. Fortsatt ikke helt kurert, men nå er det oftere jeg ikke tenker på det enn tenker på det. Anbefaler deg å lese deg opp på derealisering og depersonalisering. Hvis du føler dette passer for deg anbefaler jeg Jordan Hardgrave på YouTube. Han fortjener i hvert fall 70% av æren for at jeg har blitt så mye bedre.

Anonymkode: 1757e...831

Ok takk for svar, skal sjekke det ut😊

Anonymkode: 66dd3...cb8